– Du må bare ha lyst til å hjelpe noen

Sammen med kona Ina Solbakken (59) har de hjulpet mange barn, som fosterhjem, avlastere og som beredskapshjem i akutte situasjoner. Fire av barna har bodd hos familien over lang tid.

Ina var bare 19 år da hun begynte som støttekontakt og avlaster for barn. Siden har hun jobbet i sosialtjenesten og tett på barneverntjenesten.

FULLT HUS: Rundt det store stuebordet samles storfamilien ofte. Familieselskapene med både tanter og onkler og tilhørende barn blir fort opp til 40 personer. Det er fint med stor familie, synes fosterbarna.

I 2001 kom det første fosterbarnet til Ina og Sindre. Da var det bestemoren som fulgte den lille gutten til den nye familien.

Hun hadde to ønsker: at han skulle få beholde navnet sitt, og at hun skulle få treffe ham igjen.

– På den tiden var det lite informasjon om hva et fosterhjem faktisk var og hva vi gjorde, forteller Sindre.

I dag er situasjonen annerledes. Nye fosterfamilier må gjennom et skreddersydd opplegg med tre samlinger og hjemmeoppgaver for å forberede seg til den viktige oppgaven de har foran seg.

– Det kan kanskje virke litt skremmende, men det er bra, sier Sindre.

– Du går litt i dybden på deg selv. Du må ikke være så vellykket, du må bare ha lyst til å hjelpe noen, sier Ina, som selv har bidratt til å lære opp nye fosterfamilier.

MYE LIV: Sindre og Ina stortrives med hverdagen med fosterbarn, barn, barnebarn og venner som stikker innom titt og ofte.

Givende jobb

I dag har den lille gutten blitt 32 år. Han har god utdanning, bor i byen og stikker innom titt og ofte. Hadde ikke Ina og Sindre tatt ham inn for 25 år siden, hadde han nok vært på en annen plass i livet.

– Det er en god følelse å gjøre noe for andre. Å se at jobben vi gjør betyr noe, og at barna vokser opp og blir selvstendige. Vi lærer noe nytt hele veien, sier Ina.

– Han er som et helt vanlig familiemedlem. Han er broren min, sier Vår Synnøve Johansson (30), den eldste av parets tre døtre.

De to er nesten like gamle og delte et stort rom oppe i huset i mange år.

– Vi hang sammen med kompisene hans og vi ble veldig gode venner. På slutten av barneskolen fikk vi hvert vårt rom, men han hentet madrassen og la seg inn hos meg likevel. Det har vært veldig fint å ha en på samme alder gjennom hele barndommen, sier Vår med et smil om munnen.

" Du må ikke være så vellykket, du må bare ha lyst til å hjelpe noen.

Ina Solbakken

Samme mål

I dag har de tre biologiske døtrene til Ina og Sindre flyttet ut, men de har fortsatt tre fosterbarn på 16, 15 og 11 år i huset.

Alle de tre biologiske døtrene har også fått egne barn. Alle får masse kjærlighet. For der det er hjerterom er det husrom, og det er denne familien et godt eksempel på.

Hjemme i stua denne fredags ettermiddagen kommer de tre fosterbarna hjem fra både skole og jobb.

«Jente 16» pakker sekken sin ved det store spisebordet. Hun skal til sin biologiske familie i helgen.

Alle barna har jevnlig samvær med familiene sine, og det er ikke lenge siden hun så dem.

– Jeg var der i høstferien, og ser dem ofte, sier hun. Hun beskriver seg selv som storesøster med stor «S» og trives godt hos Ina og Sindre.

– Det er en trygg og god familie. Småsøsken kan være litt irriterende til tider, men det er også veldig koselig, sier hun.

«Gutt 15» står i gangen og pakker en stor rød bag. Potetgullposen er lagt på toppen. Han gleder seg også til å være med sin biologiske familie i helgen.

Målet til fosterfamilien og den biologiske familien er det samme: Å ivareta barnet, gi barnet trygge rammer og kjærlighet.

Ina og Sindre har alltid prøvd å inkludere barnas biologiske familier, blant annet ved å invitere til bursdager.

– Vi vet at det er vanskelig å være foreldre på avstand, men vi vil alle sammen det beste for barnet, sier Ina og fortsetter:

– Jeg har fått huden full fordi noen foreldre har følt at vi tror vi er vellykket, og at de selv er mislykket. Men du trenger ikke være vellykket for å være fosterhjem.

For Ina handler det om å skrive en ny historie sammen.

– Jeg må legge bort holdninger jeg har hatt. Jeg kan se barnets identitet i de biologiske foreldrene, og jeg lærer barnet å kjenne gjennom dem.

MYE KJÆRLIGHET: Lille Marin er bare seks uker gammel og er barnebarn nummer fem i rekken, men han får like mye kjærlighet som alle de andre i huset.

Travel hverdag

Hverdagen handler om leksehjelp, kjøring til aktiviteter og jobb.

– Vi har øvelseskjørt med fem barn, så vi er godt rutinerte, sier Sindre og ler.

Tre barn fra tre kommuner betyr tre barneverntjenester og mange besøk.

– Det krever litt logistikk, men det er viktig. Heldigvis er jeg innmari god på struktur, sier Ina med et glimt i øyet.

Hun mener det betyr mye å vokse opp nær skole, venner og fritidsaktiviteter.

– Det beste er selvfølgelig at barna kan fortsette på skolen sin. Men for ett av barna vi har nå, har det vært godt å få en ny start på en ny skole.

– Og bare det å kunne bli med noen hjem fra skolen og være spontan. Det er mye som blir lettere, sier Vår.

" Vi ville gjort det igjen. Barna har vært med på å forme oss til den familien vi er i dag.

Ina Solbakken

Kortere vei til hjelp

Familien legger ikke skjul på at det har vært tøffe perioder.

– Vi har også stått i stampe. Men vi kan kontakte barnevernet hvis vi trenger hjelp, og få en psykolog til å hjelpe oss å forstå ting. Veien er kortere når man har fosterbarn, sier Ina.

Fosterforeldre kan også si nei.

– Vi har takket nei til å ta imot noen barn fordi vi ikke opplevde at det var riktig match for familien vår. Det er viktig at barnet passer inn hos oss og at vi har forutsetninger for å gi barnet det det trenger, samtidig som vi ivaretar barna som allerede bor her, sier Sindre.

– Det er viktig å rekruttere nye fosterhjem, men også å ta vare på oss som allerede er fosterhjem, sier Ina. Vi er jo et godt eksempel på at etablerte fosterhjem også kan ta imot flere barn.

Prøv avlastning først

Vår har to barn på ett og tre år. Sammen med mannen har hun allerede vært støttekontakt og beredskapshjem.

– Man trenger ikke starte som fosterfamilie med en gang. Du kan prøve deg fram som avlastningshjem. Mannen min var veldig skeptisk, men så hadde vi noen barn på avlastning, og det snudde ham.

Lillesøster Hanne Kristine Solbakken (24) ble mor for seks uker siden. Også hun kan tenke seg å bli fosterforelder.

– Jeg er oppvokst med fosterbarn i huset. Det ligger i meg. Men først vil jeg bli ferdig med å få egne barn, sier hun.

Etter 25 år og over 20 barn senere, er Ina og Sindre ikke i tvil om at å være fosterfamilie betyr mye for dem. Det trengte de ikke alle de årene på å finne ut av, men ønsket om å hjelpe og gjøre en forskjell sitter i like sterkt i dag som i 2001.

– Vi ville gjort det igjen. Barna har vært med på å forme oss til den familien vi er i dag, sier Ina.

Det som startet med et ønske om å gjøre en forskjell for ett barn, har blitt 25 år med kjærlighet, latter, kaos og fantastiske opplevelser.

– Vi trodde vi skulle gi noe til andre, men ante ikke hvor mye vi selv skulle få tilbake. Og det beste av alt er at vi ser at vi faktisk kan gjøre en forskjell, avslutter Ina.