Tar vare på barnas bakgrunn

Ekteparet møttes i Bergen for rundt 20 år siden. Siden den gang har de blitt en stor familie.

I dag har familien fire egne barn, og gjennom årene har fire fosterbarn med afrikansk bakgrunn også fått en plass i hjemmet og hjertene deres. To av dem bor hos familien i dag.

«It takes a village»

Tanken om å bli fosterhjem kom da parets egne barn fortsatt var små. Familien ønsket å gi videre noe av det de selv hadde vokst opp med: fellesskap, støtte og et stort nettverk.

– Vi har alltid vært vant til å inkludere andre, sier fosterfar. – Barn er ikke bare foreldrenes ansvar, vi vokste selv opp med at mange voksne bidro. 

Kulturforståelse gjør overgangen enklere

For familien har det vært et bevisst valg å ta imot barn med minoritetsbakgrunn. De vet av egen erfaring hvor mye språk, tro og tradisjoner kan bety i hverdagen.

Fostermor er muslim, fosterfar er kristen. I hjemmet møtes begge trosretningene i hverdagen, og flere høytider og tradisjoner blir feiret og markert.

Fosterforeldrene er derfor ekstra opptatt av at barna som flytter inn, også skal få ta med seg sin egen tro, kultur og identitet.

– Vi kombinerer våre tradisjoner med deres. Det handler om at de skal få bevare tilhørigheten sin, sier fostermor.  

Struktur og tålmodighet i hverdagen 

Barna som flytter inn, kommer inn i et hjem der rammer og varme går hånd i hånd. Familien har erfart at forutsigbarhet og rutiner skaper trygghet i en ny hverdag.

– Vi behandler alle barna likt, sier fostermor. – De samme reglene, den samme omsorgen. Det er viktig for oss. 

De forteller at deres egne barn også spiller en viktig rolle. De bidrar til at fosterbarna naturlig finner seg til rette i fellesskapet, som gjør overgangen enklere.

Samtidig vet fosterforeldrene at trygghet ikke kommer over natten.

Fostermor peker på at tålmodighet er avgjørende: – Barna kommer ikke inn døren og blir trygge på én dag. Det tar tid. Litt og litt. Men du må være der hele veien. 

De ser resultatene i praksis. Barn som i starten var utrygge, finner etter hvert ro, glede og mestring i hverdagen.

En av jentene som tidligere bodde hos familien, ringer fortsatt når hun trenger råd –og kommer på besøk på bursdager og andre markeringer.  

Godt samarbeid rundt barnet gir trygghet

Familien legger stor vekt på det gode samarbeidet med barnas biologiske foreldre. De beskriver relasjonen som ryddig og preget av gjensidig respekt.

Flere foreldre uttrykker trygghet når de ser at barna blir møtt på en måte som ligner deres egne verdier og tradisjoner.  

– For meg handler det om respekt, sier fosterfar: – Når vi viser foreldrene at vi er her for å støtte, blir de tryggere og da blir barna tryggere også. 

Familien opplever at barn raskt merker hvordan de voksne samarbeider. Når relasjonen mellom de voksne er god, blir også hverdagen tryggere og mer forutsigbar for barna.

Biologiske foreldre setter også pris på at barna får beholde egne tradisjoner og feiringer i fosterhjemmet, og at de selv kan være involvert når det er naturlig.  

Informasjon er nøkkelen

Familien er åpne om at skepsis til barnevernet er vanlig i flere minoritetsmiljøer.  

– Det handler ikke om at folk ikke vil bidra, sier fostermor. – Mange er nok bare redde fordi de ikke vet nok. 

Fosterfar utdyper:  – Det står ikke på motivasjonen. Det står på manglende informasjon. Når folk får vite hva barnevernet faktisk gjør, blir de tryggere. 

De opplever at informasjon når best fram på arenaer der folk allerede møtes – som i kvinnegrupper og andre lokale samlinger. Samtidig ser de at det gjør inntrykk når fosterforeldre med minoritetsbakgrunn deler egne erfaringer.  

En viktig ressurs

Paret håper at flere familier med minoritetsbakgrunn vil vurdere å bli fosterhjem. Mange sitter med erfaringer, språk, tro og kulturell forståelse som kan bety mye for barn som trenger et trygt hjem.

Likheter i mat, høytider og hverdagsliv kan gjøre overgangen til et nytt hjem litt lettere.

Paret har aldri vært i tvil om at det var riktig å åpne hjemmet sitt:  

– Dette gjør vi med glede!

Tekst: Cecilie Geitung Larsen. Foto: Siri Helena Halvorsen