– Klart vi skal hjelpe, vi ordner dette!

– Det var ikke planlagt, og vi visste egentlig veldig lite. Men fordi jeg allerede hadde en god relasjon til «Iben» og bodde i nærheten – slik at barnet kunne fortsette på skolen – ble det et enkelt valg å ta, forteller fostermor.

For familien føltes det som det rette å gjøre.

Etter hvert ble også barna med i samtalen. De var positive fra første stund. Den yngste datteren hadde lenge ønsket seg en lillebror eller søster – nå skulle ønsket bli virkelig.

– Det var en veldig spennende tid for hele familien. Vi visste jo ikke hvordan det ville bli, å få et nytt barn i huset – og et nytt søsken i søskenflokken. Vi var spente, sier fostermor.

– Dette skal bli mitt hjem

Første møtet glemmer ikke fostermor.
– Vi satt rundt bordet og spiste boller – kontaktpersoner fra barnevernet, biologisk mor, «Iben», meg, mannen min – og hundene våre som barnet møtte for første gang. En ganske spesiell situasjon, forteller hun.

– Dette skal bli mitt hjem, sa «Iben».

– Og det skal bli så kjekt at du skal bo her,» svarte jeg.

De første ukene var ikke uten utfordringer.

– Legging var vanskelig i starten, og det tok litt tid før «Iben» og datteren vår ble trygge på hverandre, forteller fostermor.

Datteren nikker.
– I begynnelsen ville jeg ikke være så mye hjemme. Men etter hvert begynte vi å leke sammen, tegne, male og dra på båttur. Da ble det fint, sier hun.

Barnet senket gradvis skuldrene

Etter hvert fant familien sin nye rytme. De små hverdagsøyeblikkene viste at tryggheten vokste.
– Vi lånte en bok fra barnevernet som handlet om et barn som flytter i fosterhjem – et barn litt som «Iben». Da vi leste, sa hen plutselig: «Hæ, det er jo som å lese om meg!»

Historien hjalp «Iben» å forstå at det fantes andre barn i fosterhjem – og det gjorde hen tryggere.

Fostermor beskriver det som spesielt givende å se hvordan barnet gradvis senket skuldrene og fikk mindre behov for kontroll.

– Jeg husker særlig en ferie. «Iben» var veldig opptatt av hvilken dag det var. Jeg svarte: «Det vet jeg faktisk ikke, og det gjør ingenting – nå er det ferie!» Da så jeg at «Iben» slappet mer av. Små øyeblikk som betyr mye.

Fikk bevare venner og hverdagen

For familien var det viktig at «Iben» fikk bli værende i nærmiljøet.

– Da kunne hen fortsette på skolen, beholde venner og fritidsaktiviteter – alt som gir trygghet når mye annet endrer seg. Biologisk familie bodde heller ikke langt unna, og det opplevdes som en ekstra trygghet, forteller fostermor.
Hun tror det hadde vært mye vanskeligere om barnet måtte flytte til et helt nytt sted.

– Å starte på nytt med ny klasse og nye lærere kunne gjort en allerede sårbar situasjon enda tyngre. Derfor føltes det riktig at vi åpnet hjemmet vårt.

Nært samarbeid med biologisk mor

Fosterfamilien har hatt et nært og godt samarbeid med biologisk mor helt fra starten.
– Vi har et felles mål: at barnet en dag skal kunne flytte hjem igjen.

Vi støtter oss på hverandre underveis. Om noe er vanskelig, ringer vi hverandre – og noen ganger setter vi på høyttaler så «Iben» kan være med i samtalen.Hun ser samarbeidet som en styrke for barnet.
– Det viser at vi alle er på lag med «Iben».

Ingen er perfekte - heller ikke fosterforeldre

Familien legger ikke skjul på at det tidvis har vært krevende.
– Det er en stor oppgave å være fosterfamilie. Men det er først og fremst utrolig meningsfullt, sier fostermor.

Hun forteller at de har lært mye underveis.
– Vi har sett hvor viktig rutiner og stabilitet er for at barnet skal føle seg trygg. Og at utvikling tar tid. Tålmodighet er nøkkelen.

Fostermor trekker også fram hvor viktig det er å reparere.
– Man må også huske å være snill med seg selv. Ingen foreldre er perfekte – heller ikke fosterforeldre. Man gjør sitt beste, reparerer når man gjør feil, og viser at også voksne kan si unnskyld.

En oppgave som alle må være sammen om

Familien fikk god oppfølging av barneverntjenesten i starten.
– To fra barnevernet kom hjem til oss og veiledet oss i ulike situasjoner vi kunne møte, og hvordan vi kunne håndtere dem. Det var veldig nyttig, forteller fostermor.

Til andre som vurderer å bli fosterhjem har hun et tydelig råd:
– Involver hele familien i avgjørelsen, å være fosterfamilie er en oppgave som alle må være sammen om. Det vil kreve en del, men mest av alt er det veldig meningsfylt og givende.