– Jeg vil vise at dette er mulig å gjøre alene

Mona bor i Haugesund sammen med datteren sin Helene på 20 år, to katter og hunden Charlie. I tillegg har de fått en ny person i livet – en livlig og smilende liten jente.

– Det å bli fostermor var ikke noe jeg bestemte meg for over natta. Det har vokst i meg lenge. Det viktigste for meg var at datteren min var med på det. Jeg kunne ikke gjort det uten at det føltes riktig for henne også.

Datteren tok imot den lille jenta med åpne armer. I dag har de en nær søsterrelasjon, og det er tydelig at fosterjenta ser opp til henne.

– Hun er så stolt av storesøsteren sin, det er lett å se. De to har fått et så fint vennskap.

Hverdagen har fått en ny rytme siden den lille jenta kom inn i livet til Mona. Men for Mona har disse endringene bare vært en berikelse. Hun kan ikke tenke seg at det skulle vært annerledes. Sammen finner de glede i de små tingene – som rolige morgener før barnehagen eller å plukke blomster i skogen bak leiligheten.

– Livet har kanskje blitt mer hektisk, og det er klart det var en overgang i begynnelsen, men det føltes overraskende fort naturlig.

Du trenger ikke et stort nettverk

Det er lett å tenke at man må være to for å være fosterforelder. At man trenger et stort nettverk, masse overskudd og uendelig med tid. Mona vet at det ikke stemmer.

– Du må ikke ha alle svarene. Du må ikke ha en stor familie som stiller opp. Du må bare være villig til å gi tid, trygghet og kjærlighet. Og kanskje viktigst av alt - være villig til å be om hjelp når du trenger det.

Selv om hun er alene om ansvaret, har Mona aldri følt seg alene. Hun har en god venninne som også er fostermor, og hun opplever barnevernstjenesten i Haugesund som en viktig støttespiller. Gjennom barnevernet har hun fått nødvendig kurs og veiledning. I starten ble hun også frikjøpt fra jobben - lønnet permisjon, for å kunne være hjemme med jenta og bygge relasjonen i ro og trygghet.

– Den starten betydde mye. Det gjorde at vi kunne bli kjent i vårt tempo. Det ble en myk og god overgang for oss begge.

Trygghet i det kjente

Fosterbarnet til Mona bor fortsatt i det samme nærmiljøet som før og har kontakt med sin familie. For jenta er det en stor verdi å kunne ha en tilknytning til familien og det kjente.

– Det gir trygghet. Og vi har et godt samarbeid med familien hennes. Det gjør at hun kan bevare røttene sine, samtidig som hun får et trygt sted å høre til – så lenge hun trenger det.

Når barn må flytte i fosterhjem, kan nærheten til det kjente utgjøre hele forskjellen. Ved å få fortsette på samme skole, barnehage og fritidsmiljø, slipper barnet å miste alt på én gang. Det gir trygghet i en ellers sårbar situasjon – og gjør overgangen til det nye livet litt mykere. Et fosterhjem i nærmiljøet kan gi barna en viktig følelse av kontinuitet og stabilitet, midt i det som ofte er en kaotisk tid.

Du trenger ikke være supermenneske

Mona vil gjerne dele sin historie og erfaring – ikke fordi alt er enkelt, men fordi det er mulig.

– Du trenger ikke vente på det perfekte tidspunktet. Du trenger ikke ha alt på stell. Her er det litt «casa kaos», og det lever vi godt med. Bare si ja – og kast deg ut i det. Du vil ikke angre.

Hun vet at det finnes mange barn der ute som trenger et trygt fang og en voksen som står støtt. Mona håper flere i Haugesund tør å ta det steget – også de som er alene.

– Det handler ikke om å være supermenneske. Det handler om å være til stede. Hvis du har plass i hjertet og tid å gi – da kan du være den ene voksne som forandrer et barns liv.