– Vi lånte bil, endret planene og dro på ferie med et ekstra barn

For fostermor var det en dokumentar som virkelig satte tankene i gang.

– Jeg husker jeg så en TV-reportasje om tre søsken som fikk bo hos en nabofamilie. Det gjorde inntrykk. Jeg tenkte: Hvis dette noen gang skjer i vårt nabolag, håper jeg at jeg også klarer å gjøre det samme.

Og det skjedde. Det var midt i sommerferien og familien hadde pakket og gjort klart for bilferie i utlandet da telefonen ringte: Et barn fra nærmiljøet trengte et sted å bo – nå.

– Det ble mange endringer på kort tid, forteller fosterfar. – Vi lånte bil, endret planene og dro på ferie med et ekstra barn.

Fostermor ler når hun mimrer tilbake: – Det var kaotisk, men vi tenkte: Klart vi skal hjelpe. Hvis vi ikke prøver, vil vi angre!

Å finne balansen

Å ta imot fosterbarn har ikke bare vært enkelt. Familien forteller om en bratt læringskurve.

– Det mest utfordrende var balansen mellom egne barn og fosterbarn, sier fosterfar.

– Hvordan setter vi grenser? Hva trenger han? Hva er han vant til?

For å gi alle barna den tiden de trengte, ble fostermor frikjøpt fra jobben en periode. Det gjorde en stor forskjell og ga familien mulighet til å etablere trygghet og rutiner.

– Jeg jobber som veileder, og det har vært veldig fint å kombinere med jobben som fostermor. Arbeidsgiveren min har lagt til rette, så jeg kan styre timene og dagene selv. Det har vært helt avgjørende for at vi skulle få dette til.

De små tingene betyr alt

– Hvordan har det vært for barna å få et barn til inn i søskenflokken?

– Jeg var litt skeptisk på hvordan det skulle gå, sier sønnen. – Men det gikk jo bra. Datteren nikker: – Jeg tenkte at jeg skulle prøve å være mest mulig normal. Ikke forandre meg så mye, så han skulle føle seg likeverdig.

– Hva har vært det beste?

– At vi hjelper noen, forteller sønnen videre. – Og at vi har fått et nært forhold. Hvis han er sur på meg, så viser han det. Da vet jeg at han er trygg på meg. Det er egentlig fint.

De forteller om hva de liker å gjøre sammen: – Vi spiller Roblox, drar på turer og har vært i Kongeparken og Danmark. Det er gøy å gjøre ting sammen, sier datteren.

Å få et fostersøsken har gitt nye perspektiver. – Du lærer empati. Du ser hvordan det er å måtte flytte fra hjemmet sitt. Det gjør at du setter pris på det du har.

Det handler om varme, ikke perfeksjon

Familien har oppdaget hvor mye de små tingene betyr.

– Tradisjoner som vi tar for gitt – som 17. mai og julefeiring – er ikke selvfølgelige for alle, sier fostermor. – Å gi barn en plass ved bordet, en egen seng, og en følelse av normalitet, kan være livsendrende.

Hun smiler: – Det handler ikke om å være perfekt. Det handler om trygghet og tilhørighet. Vi kan ikke gi alt, men vi kan gi det som betyr mest.

– Hva vil dere si til andre som vurderer å åpne hjemmet sitt?

– Tør å prøve, sier fosterfar. – Det er utfordrende, men gir enormt mye tilbake.

Fostermor nikker: – Du lærer om deg selv, og du bidrar med noe som virkelig betyr noe.

Tilhørighet gir trygghet

Å være fosterhjem handler ikke bare om å gi et trygt sted å bo, det handler også om å bevare tilhørighet. Når barn får bli i sitt nærmiljø, beholder de venner, skole og nettverk.

Det gir stabilitet i en tid som ellers kan være kaotisk.

– Barn som må flytte fra hjemmet sitt, opplever generelt mange tap i en slik prosess, sier familien.

– Det er mulig – og det er verdt det. Du gir et barn mer enn et hjem. Du gir dem håp, legger fostermor til.

Foto og tekst: Cecilie Geitung Larsen