Her finnes det alltid en ekstra plass rundt bordet

Da telefonen ringte, sto «Line», «Trond» og datteren «Thea» ved bagasjebåndet på Flesland etter en lang reise. Det var sent, og de var døgnville og klare for å komme hjem.

– Kan dere hente en gutt i morgen klokken 11? spurte stemmen i andre enden.

En gutt på halvannet år. De så på hverandre, og bestemte seg der og da. – Vi ringte familien: «I morgen henter vi en gutt», forteller Line. Dagen etter, på selveste Valentinsdagen, flyttet gutten inn.

Familien var på denne tiden et småbarnshjem, noe som betydde at de kunne ta imot akuttplasseringer der barnet kunne ha langvarige behov for fosterhjem.

Dette var starten på en reise der en akuttplassering etter hvert gjorde familien større – fra tre til fem.

Sjelden bare de tre

Familien fra Bergen beskriver seg selv som spontan og sammensveiset, og de liker å ha barna med på det meste. Hjemmet deres har i mange år vært et sted der det sjelden er stille – et sted hvor barn har kommet og gått, og alltid hatt en plass rundt bordet. Også lenge før de ble fosterhjem.

Trond sier det enkelt: – Jeg er onkel til 15-16 stykker, sier han muntert. – Vi har alltid vært omringet av mange barn.

For datteren «Thea» har dette vært helt naturlig. Hun har vokst opp i et hjem der det sjelden bare var de tre, og hun har vært vant til å dele foreldrene sine med andre. Derfor ble heller ikke overgangen til fosterhjem dramatisk for henne.

Fra tilfeldighet til trygghet

Prosessen startet nokså tilfeldig. Line og Trond meldte seg på et informasjonsmøte «litt på slump» etter å ha sett et innlegg på Facebook. Det som gjorde inntrykk, var historien til et tidligere fosterbarn.

Da de senere deltok på kurs, ble de enda tryggere i valget.

– Det er en av de mest fantastiske kursopplevelsene jeg har hatt, forteller fostermor. Fosterfar nikker: – Første samling traff noe i meg.

Kurset ble en tydelig bekreftelse:

– Vi skjønte at dette var noe vi brenner for, ikke bare noe «vi kan gjøre».

Storesøster-rollen kom naturlig

For familien har én ting alltid vært helt grunnleggende: Barna som flytter inn, er ikke «fosterbarn» – de er familie.

– Samme tanter og onkler. Samme besteforeldre. Samme plass rundt bordet, sier paret.

For Thea kom storesøster rollen helt naturlig, selv om hun var spent i starten.
I dag er hun snart 20 år og fortsatt tett på familien – enten det er camping, bobilturer eller fjellturer.

Line beskriver datteren som fantastisk med fosterbarna:

– Hun har aldri hatt oss helt for seg selv, men sier hun ikke ville hatt det på noen annen måte.

Åpnet hjemmet sitt på nytt

Ni år etter at de ble fosterhjem for første gang, åpnet familien hjemmet sitt igjen – også denne gangen for en gutt på halvannet år.

Line og Trond hadde lenge tenkt på at de hadde tid, kapasitet og et ønske om å utvide familien. Dette visste også barneverntjenesten som kjente til familien, og derfor ble de spurt om å ta imot det aktuelle barnet.

Denne gangen var det viktig å sikre en god match med fostergutten på 10 år. Han trengte forberedelse, og prosessen fikk derfor ta litt lengre tid.

Et hverdagsliv fylt av spontane øyeblikk

Hos denne familien skjer mye spontant: Hurtigruten fra Stavanger til Ålesund «bare fordi». Fjord Line til Danmark uten å bestille først. En fisketur som endte med 50 makrell – og store opplevelser for små hender.

I kontrast til de spontane turene er det i hverdagen de tydeligste endringene skjer. Da det første fosterbarnet kom, strevde han med øyekontakt, mat og uro.

Line skrev loggbok: «Vi slapp aldri skjerm. Han ble oppslukt og forsvant. Men så begynte han å se på oss. Først et lite blikk. Så et smil.»

Separasjonsangsten var sterk. Han tålte ikke at hun gikk rundt bilen uten å bli redd, og hun måtte ha ham med seg overalt gjennom dagen.

I dag er situasjonen en helt annen: – Ting tar tid. Men det går, poengterer hun.

Gi barn et trygt sted å høre til

Erfaringene Line og Trond har gjort seg gjennom årene, både med små og store barn, har gitt dem et klart bilde av hva det innebærer å være fosterhjem.

De er tydelige på hva som er viktig: å behandle barna som sine egne, og å samarbeide godt – både med barneverntjenesten, biologiske foreldre og hverandre.

– Du blir ikke rik på penger, du blir rik på kjærlighet!

For familien handler det i bunn og grunn om én ting: å gi barn et trygt sted å høre til. Det er derfor de åpner hjemmet sitt – igjen og igjen.

Tekst: Cecilie Geitung Larsen. Foto: Marte Lie