Å bli fosterhjem alene

Mari hadde alltid hatt lyst på barn, men følte ikke nødvendigvis behov for egne biologiske barn. Hun hadde nære venner som var beredskapshjem og fosterhjem, og historiene de delte om betydningen dette hadde for barna, gjorde sterkt inntrykk.

– Jeg leste litt om det, og tenkte at jeg uansett ikke hadde noe å tape ved å få mer informasjon, forteller hun.

Hun deltok på et informasjonsmøte, gjennomførte opplæring, og ble anbefalt som fosterhjem. Kort tid etter flyttet den fem år gamle jenta inn hos henne.

En ny hverdag

De første månedene var utfordrende – både for Mari og for jenta. Alt var nytt, og det tok tid å bygge tillit og en sterk relasjon. I starten skulle jenta knytte seg til Mari og færrest mulig utover det.

Etter hvert ble jenta tryggere, både på Mari og omgivelsene rundt seg, og familien fikk en naturlig plass i hverdagen.

– Hverdagen gikk opp, og gradvis fant vi rytmen som familie, sier Mari.

Hun beskriver den største utfordringen som følelsen av å vite så lite om jentas historie.

– Det er vanskelig å gi svar eller forklaringer når man ikke har dem selv. Jeg kan heller ikke gi henne svar om fortiden hennes, men vi bygger relasjonen vår her og nå.

Mer enn hun hadde sett for seg

Oppdraget krevde mer tid og oppfølging enn Mari først hadde trodd. Møter, veiledning, tilsynsfører og samvær tok mye av hverdagen hennes.

– Det krevde kanskje litt mer enn jeg hadde regnet med, men det har vært veldig godt å ha en barneverntjeneste som forstod, sier hun.

Mari forteller at hun fikk god oppfølging fra starten, med permisjon med lønn det første året. I perioder la barneverntjenesten også til rette slik at hun kunne jobbe redusert. Generelt har hun vært veldig fornøyd med oppfølgingen og opplever at samarbeidet med barneverntjenesten har fungert godt.

De er ønskebarn begge to

Etter flere år som familie på to, begynte Mari å tenke på om fosterdatteren kunne ha glede av å vokse opp med søsken. Hun vurderte å bli fosterhjem for et nytt barn, men kjente også et sterkt ønske om å få et biologisk barn selv.

Siden hun ikke hadde partner, valgte hun å få barn med donor. I 2021 ble sønnen hennes født, og for fosterdatteren var det stort å bli storesøster.

– Hun syntes det er veldig kjekt med en lillebror, og jeg ser at hun vokser på det. Barna har ulike behov, men de har fått et godt forhold. De er ønskebarn begge to, sier Mari.

Inkluderte foreldrene

Samarbeidet med jentas foreldre har fungert godt.

– Jeg tror nøkkelen til det gode samarbeidet er at foreldrene har blitt inkludert hele veien. De får bilder og oppdateringer om hva jenta gjør og hvordan hun har det. Samtidig har det vært tydelig at beslutninger går gjennom barneverntjenesten, sier Mari.

– Det har også vært ryddig at alle bestemmelser går gjennom barneverntjenesten.

Nettverket betyr mye

For Mari har støtten fra familie og nettverk vært viktig. Moren og søsteren hennes fikk også være med på deler av fosterhjemsopplæringen.

– Det ga mer informasjon og en helt annen forståelse for oppdraget, forklarer hun.

Hun understreker at det er viktig å ha mennesker rundt seg i hverdagen. – Selv om man har en veileder man kan sparre med og få veiledning av, er det noe med å ha noen der i hverdagen som er viktig. Mari har også hatt nytte av veiledningsgrupper med andre fosterhjem.

Kan bli fosterhjem igjen

Mari utelukker ikke at familien kan bli større i fremtiden. Hun ønsker på sikt å bli fosterhjem igjen, gjerne for et barn i nærmiljøet, slik at barnet kan bo der det føler seg hjemme og trygt.

– Jeg ser stor verdi i at barn får fortsette på samme skole og barnehage, samtidig som de kan ha de samme vennene og aktivitetene.

– Skaff deg informasjon

Til andre enslige som vurderer å bli fosterhjem, har Mari et tydelig råd:

– Skaff deg informasjon, vær med på et infomøte og ta opplæringen. Da vil du få flere ben å stå på før du skal ta avgjørelsen.

Hun husker også noe en fosterfar sa under opplæringen: – Det er ingen som er perfekt, og det skal man heller ikke være.

– Det er skummelt nok å gå inn i, men ikke så skummelt at man ikke turte å ta tak i det. Jeg har aldri angret på å bli fosterhjem, avslutter Mari.

Tekst: Anne Åstveit og Marte Lie. Foto: Anne Åstveit