– Vi er ikke barneeksperter, men akkurat gutten vår er vi gode på!

Historien deres startet med et ønske om å bli foreldre. Som mange andre i samme situasjon, var biologiske barn ikke en mulighet. Ønsket om å dele hverdagen med et barn var likevel sterkt.

– Vi kjente at vi hadde både lyst og kapasitet til å være en familie for et barn som trengte det. Kenneth er fantastisk med barn, og vi hadde lenge snakket om at dette kunne være noe for oss, sier Bendik.

Et nytt familiemedlem

Det var ikke bare Bendik og Kenneth som fikk en liten gutt. Hele familien opplevde å få et nytt familiemedlem.

– Familien vår på begge sider var veldig engasjerte, og foreldrene våre deltok på kurssamlingene.

Det var viktig for de to fedrene å ha støtte fra omgivelsene. Ved å delta på kurssamlingene ble hele familien tryggere i rollen og bedre rustet til den store endringen i livet.

Gradvis utvikling

For fosterforeldrene har rutine vært nøkkelen. I starten tok Kenneth i et års permisjon fra jobben, og brukte den første tiden på å bygge opp tillit og tilknytning.

– Utviklingen har vært gradvis og naturlig. I starten var jeg nede på gulvet med han hele tiden, og etter hvert ble det en milepæl da han kunne være alene i stua mens jeg gikk på kjøkkenet og kom tilbake.

De to fedrene har hatt hver sin permisjonsperiode, noe som har gitt dem mulighet til å bygge tett tilknytning, og en trygg overgang fra hjemmeliv til barnehagehverdag.

– Da han begynte i barnehage var det utfordrende å gå fra å ha full oversikt hele dagen, til å vite at det var andre som tok seg av han. Tett dialog med barnehagen har vært helt avgjørende.

De beskriver seg selv som “de kravstore foreldrene i barnehagen”, med et smil. De er alltid klare for å motta rapport på dagen: Har han sovet? Hvem har han lekt med? Samtidig rapporterer de tilbake.

Små og store hverdagsøyeblikk

– Vi får til stort sett det sammen som andre familier, men med litt mer planlegging og lavere tempo. Vi vet hva som må prioriteres hvis det blir for mye. Da trapper vi ned, er hjemme og bare er sammen.

Den lille gutten er med på det meste fosterforeldrene gjør, og har blitt en naturlig del av livet på småbruket. Han er med på å vanne spirer, plante poteter og klippe gresset – og ikke minst mate geitene.

– Da kaster geitene seg over ham. Han hyler litt, ler og koser seg. Det er utrolig fint å se hvor trygg han har blitt, og hvor glad han er i både dyra og menneskene rundt seg, forteller Kenneth.

Noe av det Kenneth har satt mest pris på, er turene i bæremeis.

– Da kunne jeg mosjonere samtidig som jeg snakket høyt om det vi så i naturen. Det ble en fin måte å være tett på, og skape rammer og språk rundt opplevelsene våre.

Hjelp, hva betyr det å være “et offentlig hjem”?

– Vi synes det var litt skummelt i starten da de på kurset sa “er dere klare for å bli et offentlig hjem?” For hva betyr egentlig det? Dukker det opp ukjente på døra i tide og utide, og må man har det rent og pent bestandig?

For Kenneth og Bendik har det betydd støtte og tillit, fagfolk som lytter, gir råd og følger opp.

– Vi opplever også at våre vurderinger veier tyngst. Vi er ikke noen barneeksperter – men akkurat gutten vår er vi gode på, sier de to fedrene med et smil.

Et stort ansvar, og en stor glede

Det er ingen tvil om at det å være fosterforeldre er krevende, men også enormt givende.

– Det krever mye å følge opp et barn tett og være talsperson for han hele tiden. Men det er en naturlig del av livet vårt nå. Det er så fint å se at det vi gjør, gir ham trygghet, utvikling og styrke.

– Selv om han kanskje ligger litt bak på enkelte områder, så skyter han fart på andre. Og det er vi med på å bygge.

– Kanskje du kan tilby akkurat det et spesifikt barn trenger?

Fosterfedrene har en tydelig oppfordring til de som har vurdert å bli fosterhjem: –Start med å skaffe deg informasjon, og ta det derfra.

– Informasjonsmøtet ga oss et grunnlag for å ha en ærlig samtale om vi virkelig ønsket dette. Etter noen runder bestemte vi oss for å delta på kurs.

Det ligger en sterk motivasjon i å se et barn utvikle seg, forteller de to.

– Tanken på at det var barn der ute som satt og ventet på et hjem, og som kunne passe hos oss, gjorde at vi bestemte oss for å gå for det.

Det ga mening for dem å åpne hjemmet.

– Hvis du føler du har plass og omsorg å gi, så er det bare å hive seg rundt. Kanskje du kan tilby akkurat det et spesifikt barn trenger?

Vil du vite mer om det å bli fosterhjem?

• Kontakt fosterhjemstjenesten: Oslo kommune, Barne- og familieetaten, fosterhjem | Bufdir
• Bli med på et uforpliktende informasjonsmøte: Informasjonsmøter om fosterhjem | Bufdir