Flere yrkesgrupper har taushetsplikt etter profesjonslovgivningen. Dette gjelder for eksempel helsepersonell. Ansatte i offentlig forvaltning har forvaltningsmessig taushetsplikt etter reglene i forvaltningsloven §§ 13 til 13 e. Bestemmelsene er bindende for alle som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, så langt det ikke er gitt særregler i lov eller forskrift.

Forvaltningsloven § 13 oppstiller taushetsplikt for opplysninger om noens personlige forhold. Reglene i §§ 13 b til 13 e gjør unntak fra eller utfyller hovedbestemmelsen i § 13.

Taushetsplikten etter § 13 gjelder ikke bare for den som er tilsatt i et forvaltningsorgan, men for enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan – både tjenestemenn og den som utfører et enkeltstående oppdrag for forvaltningen.

Forvaltningsloven har også gjort unntak fra taushetsplikten, og forvaltningens adgang til å gi opplysninger til andre er regulert i forvaltningsloven §§ 13 a, 13 b og 13 d. Her fremkommer det blant annet at

• samtykke fra de som har krav på taushet kan oppheve taushetsplikten
  opplysningene kan uten hinder av taushetsplikten gis i statistisk form eller anonymisert
• taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger gis når opplysningene er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelig andre steder
• et forvaltningsorgan kan gi andre forvaltningsorganer opplysninger når dette er nødvendig for å fremme avgiverorganets oppgaver

Barnevernloven har en noe strengere taushetsplikt enn forvaltningen for øvrig. Barnevernloven § 6-7 annet, tredje og fjerde ledd har egne regler om barnevernstjenestens taushetsplikt. Taushetsplikten omfatter alle personopplysninger, også opplysninger om fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted. Opplysninger om at barnevernstjenesten har vært i kontakt med en familie vil eksempelvis være undergitt taushetsplikt.

Selv om barnevernloven har en streng taushetsplikt, åpner loven for tverretatlig samarbeid og informasjonsutveksling, også i de tilfeller hvor det ikke gis samtykke fra den det gjelder. Taushetsplikten skal ikke hindre nødvendig samarbeid mellom barnevernstjenesten og andre tjenester i oppfølgingen av det enkelte barn. (Prop. 106 L (2012-2013) punkt 5.1.1).

Etter barnevernloven § 6-7 tredje ledd kan opplysninger gis til andre instanser når dette er nødvendig for å fremme barnevernstjenestens oppgaver, eller for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse. Barnevernstjenesten skal foreta en konkret vurdering i hver enkelt sak om opplysninger skal deles, da den kan ha opplysninger om familien av svært sensitiv karakter. Opplysninger kan ikke gis utelukkende for å fremme mottakerorganets oppgaver og ansvar.

Ved mistanke om at et barn skal sendes ut av landet og etterlates mot sin vilje, og der foreldre eller andre omsorgspersoner ikke vil være i stand til eller vil unnlate å ivareta omsorgen for barnet, kan det å utveksle opplysninger med andre instanser fremme barnevernstjenestens arbeid. Det kan bidra til å få klarhet i hvor stor risiko det er for at barnet skal sendes ut av landet, eller hvilken risiko barnet vil kunne bli utsatt for i utlandet. Barnevernstjenesten skal alltid vurdere hva som vil være til barnets beste når det vurderes om opplysninger skal deles. Det vil også kunne fremme barnevernstjenestens oppgave å formidle opplysninger til andre offentlige myndigheter i et samarbeid for å sikre barnets omsorgssituasjon.