Gå til hovedinnholdGå til hovedmeny
Veiledere, retningslinjer, faglige anbefalinger og rutiner

Barn i utlandet - retningslinjer om etterlatte barn i utlandet

Barn i utlandet - retningslinjer om etterlatte barn i utlandet

Skriv ut veileder

Innholdet på denne siden kan være utdatert

Innholdet er ikke oppdatert i henhold til ny barnevernslov som trådte i
kraft 1. januar 2023.

Les mer om ny barnevernslov

Om retningslinjene

Disse retningslinjene er ment som et arbeidsverktøy for fagfolk i offentlige instanser når barn blir etterlatt i utlandet. Det er viktig at ulike offentlige instanser kjenner til hverandre, slik at varsling og oppfølging blir best mulig.

Barn og unge som etterlates i utlandet kan befinne seg i en svært vanskelig situasjon. Det er viktig at ulike deler av tjenesteapparatet er klar over dette når man skal følge opp slike saker.

Målet med retningslinjene er at førstelinjetjenestene raskt og effektivt kan finne frem til nødvendig informasjon.

Norske myndigheter kan i begrenset grad yte bistand til barn når de først er etterlatt i utlandet. Retningslinjene understreker derfor særlig at det er viktig å avverge at et barn reiser ut av landet, hvis det er mistanke om at det vil bli etterlatt.

Retningslinjene gjennomgår hvordan ulike offentlige instanser skal håndtere en mistanke om at barn skal etterlates, hvordan de skal sørge for oppfølging i egen instans, og hvordan samarbeid på tvers av offentlige instanser skal utføres. Videre gjennomgår retningslinjene hvilken bistand som kan ytes når barnet befinner seg i utlandet og er etterlatt.

Retningslinjene omhandler barn under 18 år som er etterlatt i utlandet mot sin vilje, og der foreldrene eller andre omsorgspersoner ikke er i stand til eller unnlater å ivareta omsorgen for barnet. De omhandler også tilfeller der det mistenkes at et barn vil bli etterlatt. I hovedsak vil dette gjelde saker med barn som har vanlig bosted i Norge.

Barnet kan være etterlatt hos slektninger, venner av familien, andre bekjente eller på institusjoner som skole.

Det er flere ulike typetilfeller av etterlatte barn. Retningslinjene retter seg mot alle tilfeller der barn etterlates i utlandet i henhold til beskrivelsen over, uavhengig av hvilket land barnet befinner seg i og uavhengig av oppholdets varighet.

Retningslinjene er utarbeidet av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) i samarbeid med Utenriksdepartementet, Kunnskapsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), Utlendingsdirektoratet (UDI), Politidirektoratet, Helsedirektoratet og Arbeids- og velferdsdirektoratet. De er en oppfølging av Regjeringens handlingsplan fra 2017, Retten til å bestemme over eget liv – handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Et av tiltakene i handlingsplanen er forbedring av de tidligere retningslinjene fra 2002 om samme tema. Det var behov for å revidere disse i tråd med dagens regelverk og rutiner, og de nye retningslinjene erstatter derfor tidligere Retningslinjer for håndtering av etterlatte barn i utlandet (Q-1038 B).

Barneloven

Lov om barn og foreldre av 8. april 1981 nr. 7 (barneloven) regulerer blant annet foreldres plikter ovenfor barn, barns rettigheter i saker som gjelder dem selv og foreldres rett til innsyn i opplysninger om barnet. Uenighet mellom foreldrene om fast bosted, foreldreansvar og samvær skal løses etter reglene i barneloven. Loven inneholder også bestemmelser om forholdet mellom foreldrene og barnet, og om saksbehandlingen ved foreldretvister.

Barnevernloven

Lov om barneverntjenester av 17. juli 1992 (barnevernloven) er sammen med forvaltningsloven, den sentralen loven for barnevernstjenestens saksbehandling. Loven har regler om barnevernstjenestens ansvar og organisering, og inneholder en rekke saksbehandlingsregler. Barnevernloven stiller blant annet krav til saksbehandlingstid og kvaliteten på barnevernstjenestens arbeid. Loven har også særskilte regler om gjennomføring av undersøkelser, særlige tiltak, taushetsplikt og barnevernstjenestens plikt og mulighet til å gi informasjon til meldere og andre offentlige etater. Videre regulerer barnevernloven saksbehandlingen i saker for fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker.

Straffeloven

Lov om straff av 20. mai 2005 (straffeloven) inneholder blant annet bestemmelser om straffbare handlinger begått av norske borgere i utlandet. Videre inneholder loven bestemmelser om tvang, tvangsekteskap og barneekteskap, mishandling i nære relasjoner, omsorgsunndragelse og kjønnslemlestelse.

Haagkonvensjonen 1996 og lov om Haagkonvensjonen 1996

Norge sluttet seg i 2016 til Haagkonvensjonen 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn (Haagkonvensjonen 1996). Dette er en internasjonal konvensjon om beskyttelse av barn, som per 1. august 2018 er tilsluttet av 48 land, herunder alle EU-landene. Konvensjonen trådte i kraft i Norge 1. juli 2016, og har gitt nye muligheter for internasjonalt samarbeid i barnevernssaker.

Konvensjonen gir blant annet regler om hvilke lands myndigheter som kan treffe beskyttelsestiltak for barn (jurisdiksjon), og om samarbeid og informasjonsutveksling mellom konvensjonslandene. Konvensjonen inneholder regler om plassering av barn i fosterhjem eller institusjon i et annet land, og prosedyrer og vilkår for å overføre ansvaret for en sak fra et konvensjonsland til et annet.

Som følge av norsk tilslutning til konvensjonen er det foretatt endringer blant annet i barnevernloven, og det er vedtatt en lov om gjennomføring av Haagkonvensjonen 1996, Lov om gjennomføring av konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn (lov om Haagkonvensjonen 1996 med tilhørende forskrift). Det er videre gitt merknader til forskriften.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet er norsk sentralmyndigheten for Haagkonvensjonen 1996.

Wien-konvensjonen om konsulært samkvem av 1963

Norge er part i Wien-konvensjonen om konsulært samkvem av 1963 (konsulærkonvensjonen). Konsulærkonvensjonen legger til rette for at en konsulær stasjon kan yte bistand til sine statsborgere i utlandet. Dette innebærer at utenlandske utenriksstasjoner i Norge kan bistå egne borgere i møte med norske myndigheter. Konsulær bistand er først og fremst en rett for borgerne av en fremmed stat, og ikke en rett for utenlandske myndigheter som sådan.

Konvensjonen inneholder blant annet bestemmelser om når utenriksstasjonen skal varsles om tiltak som gjøres overfor en av deres borgere.

Utenriksstasjoners muligheter til å ivareta egne borgeres interesser i Norge må skje innenfor rammen av norsk lov.

Passloven

Lov om pass av 19. juni 1997 (passloven) inneholder regler om retten til å få utstedt norsk pass. Pass utstedes i Norge av politiet, og i utlandet av utenriksstasjoner som har fått særlig myndighet til det. Loven inneholder bestemmelser om pass til mindreårige og personer som er fratatt rettslig handleevne, passhindring og vilkårene for innlevering og beslag av pass.

Haagkonvensjonen 1980 og barnebortføringsloven

Norge er tilsluttet Konvensjon av 25. oktober 1980 om de sivile sider ved internasjonal barnebortføring (Haagkonvensjonen av 25. oktober 1980). Konvensjonen er gjennomført i norsk rett ved Lov om anerkjennelse og fullbyrding av utenlandske avgjørelser om foreldreansvar mv og tilbakelevering av barn 8. juli 1988 nr. 72 (barnebortføringsloven).

Haagkonvensjonen 1980 regulerer tilfeller der en av foreldrene, eventuelt besteforeldrene eller annen slektning, ulovlig bortfører et barn til utlandet. Hovedregelen i Haagkonvensjonen 1980 er at et barn som er ulovlig bortført eller tilbakeholdt straks skal tilbakeleveres, dersom barnet umiddelbart før bortføringen eller tilbakeholdelsen hadde bosted i en stat som er tilsluttet Haagkonvensjonen 1980, jf. barnebortføringsloven § 11 første ledd og Haagkonvensjonen 1980 artikkel 1 bokstav a og 12 første ledd.

En bortføring eller tilbakeholdelse er ulovlig dersom den er i strid med rett til foreldreansvar etter loven i den staten barnet bodde umiddelbart før bortføringen eller tilbakeholdelsen, og foreldreansvaret faktisk ble utøvd i samsvar med dette, jf. barnebortføringsloven § 11 annet ledd bokstav a. Å ta et barn ut av landet i strid med barnevernloven § 4-31 innebærer også en ulovlig bortføring i konvensjonens forstand.
Justis- og beredskapsdepartementet er norsk sentralmyndighet for Haagkonvensjonen 1980.

Ekteskapsloven

Lov om ekteskap av 4. juli 1991 (ekteskapsloven) har regler om hvem som kan gifte seg og hvordan man blir skilt. Man må være fylt 18 år for å inngå et ekteskap i Norge, og kvinner og menn har samme rett til fritt å velge ektefelle. Loven inneholder blant annet regler om beviskrav ved vurderingen av om ekteskapsvilkårene er oppfylt, gyldigheten av et inngått ekteskap, og anerkjennelse av ekteskap inngått i utlandet.

FNs barnekonvensjon

FNs konvensjon om barnets rettigheter av 20. november 1989 (barnekonvensjonen) er det mest sentrale internasjonale regelverket vi har til beskyttelse av barns rettigheter. Barnekonvensjonen er gjort til norsk lov gjennom Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven), se lovens § 2. Ved motstrid mellom barnekonvensjonen og annen lovgivning har barnekonvensjonen forrang, jf. menneskerettsloven § 3.

Norge er etter konvensjonen forpliktet til å beskytte alle barn som oppholder seg i Norge. Konvensjonen slår fast viktige prinsipper om barns rettigheter, herunder at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle avgjørelser som involverer barn, og barns rett til å bli hørt i alle saker som berører dem selv. Konvensjonen åpner for at barn unntaksvis kan flytte til fosterhjem eller institusjon, eller adopteres mot foreldrenes vilje, hvis det er nødvendig av hensyn til barnets beste.

Barnevernstjenestens hovedoppgave er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får rett hjelp og omsorg til rett tid. I tillegg skal barnevernstjenesten bidra til at barn og unge får trygge oppvekstsvilkår. Ansvaret og arbeidsoppgavene til barnevernstjenestene er regulert i barnevernloven med tilhørende forskrifter.

Barnevernsvakten er barnevernstjenestens akuttberedskap. Primæroppgavene er å bistå barn, unge og familier i akutte situasjoner. Barnevernsvaktene skal først og fremst sikre at barn og ungdom har det trygt.

Barnevernsvaktene i Norge er ulikt organisert. Enkelte tar kun imot akutte henvendelser og åpner når barnevernstjenestens kontor stenger. Andre er åpne på dagtid og tar også imot og følger opp bekymringsmeldinger som ikke er akutte. I tillegg er det noen barnevernstjenester som har en bakvaktordning. Mange av disse er interkommunale, dette betyr at en og samme barnevernsvakt betjener flere kommuner.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet har integreringsrådgivere utstasjonert ved fire utvalgte utenriksstasjoner i land hvor større innvandrergrupper i Norge kommer fra, herunder i Ankara, Amman, Islamabad og Nairobi. Integreringsrådgiverne jobber blant annet med enkeltsaker innenfor tematikken negativ sosial kontroll ved sine respektive ambassader.

Lenker til ambassadenes hjemmesider:

Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold er et nasjonalt tverretatlig fagteam som bistår hjelpeapparatet i konkrete saker som dreier seg om tvangsekteskap, kjønnslemlestelse eller andre former for æresrelatert vold.

Kompetanseteamet veileder både første- og andrelinjetjenestene, for eksempel politi, barnehager, skoler, asylmottak, helsestasjon, barnevernstjenester, krisesentre, norske utenriksstasjoner og UDI. De kan også kontaktes av enkeltpersoner som er utsatt for tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, æresrelatert vold eller negativ sosial kontroll.

Teamet består av representanter fra Barne-, ungdoms og familiedirektoratet (Bufdir), Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI), Utlendingsdirektoratet (UDI), Politidirektoratet (POD), Arbeids- og velferdsdirektoratet (AVdir) og Helsedirektoratet (Hdir).

Kompetanseteamets kontaktinformasjon er:

Telefon: 478 090 50 (mandag-fredag kl. 09:00-15:00)
E-post: kompetanseteamet@bufdir.no

Minoritetsrådgivere tjenestegjør ved et utvalg skoler i flere av landets fylker. De har spesiell kompetanse om problemstillinger knyttet til tvangsekteskap og æresrelatert vold. Minoritetsrådgiverne gir blant annet råd til enkeltelever, bidrar til tettere samarbeid mellom skolen, det offentlige hjelpeapparatet og frivillige organisasjoner, og har samtaler med foreldre i enkeltsaker og i grupper.

Hvis noens liv eller helse står i fare, må du umiddelbart melde fra til politiet.

  • Kontakt politiet der du er på telefon 02800
  • Nødnummer: 112

I saker der barn er etterlatt i land som er tilsluttet konvensjonen, som f.eks. Tyrkia, Marokko, Russland og Spania, kan sentralmyndigheten bistå for å få til et samarbeid med myndighetene i det aktuelle landet.

Barne- ungdoms og familiedirektoratet er utpekt som norsk sentralmyndighet for Haagkonvensjonen 1996. Sentralmyndigheten skal samordne og koordinere kontakten mellom nasjonale og utenlandske myndigheter og mellom myndigheter og privatpersoner. Sentralmyndigheten skal påse at konvensjonens bestemmelser blir oppfylt, og skal fungere som en samarbeidende og koordinerende instans i forholdet mellom konvensjonsstatene.

Sentralmyndigheten skal bistå barnevernstjenesten i internasjonale barnevernssaker, ved å formidle henvendelser på tvers av landegrenser. Videre bistår sentralmyndigheten med å veilede barnevernstjenesten om konvensjonen og hvilke muligheter denne gir i barnevernssaker der barn har tilknytning til flere land.

Kontaktinformasjon til Sentralmyndigheten:

Telefon: 466 15 000
E-post: SentralmyndighetHaag1996@bufdir.no

Utlendingsdirektoratet (UDI) er den sentrale etaten i utlendingsforvaltningen.

UDI behandler søknader om beskyttelse (asyl), oppholdstillatelser, visum, statsborgerskap og reisedokumenter. UDI fatter også vedtak om bortvisning og utvisning. I tillegg har UDI ansvar for at alle asylsøkere får tilbud om et sted å bo mens de venter på å få behandlet søknadene sine, og for å finne gode løsninger for de som vil reise tilbake til hjemlandet sitt.

Utenrikstjenestens hovedoppgave er å ivareta og fremme norske interesser i forholdet til utlandet. Utenrikstjenesten skal yte nordmenn råd og hjelp overfor utenlandske myndigheter, personer og institusjoner. I tillegg gir utenrikstjenesten bistand til norske borgere i utlandet, herunder bistand i forbindelse med straffeforfølging, ulykker, sykdom og dødsfall.

Utenriksdepartementets operative senter (UDops)

Utenriksdepartementets operative senter (UDops) er i drift 24 timer i døgnet 365 dager i året. En av senterets viktigste oppgaver er å håndtere nødsamtaler som rettes til utenriksstasjonene utenfor ordinære åpningstid.

Kontaktinformasjon Utenriksdepartementets operative senter:
Telefon: +47 23 95 00 00
E-post: UDops@mfa.no

Hvem er de etterlatte barna?

Foreldre med foreldreansvar har etter lov 4. august 1981 nr.7 om barn og foreldre (barnelova) § 30 plikt til å sørge for at barnet får en forsvarlig oppdragelse, forsørgelse samt at barnet får utdanning. Videre innebærer foreldreansvaret å sørge for at barnet ikke blir utsatt for vold eller på annen måte behandlet slik at barnets fysiske eller psykiske helse blir utsatt for skade eller fare. Alle former for vold mot barn er forbudt etter norsk lov.

Det er foreldrene som kan bestemme hvor et barn skal bo. Det følger imidlertid av barnelova § 40 tredje ledd at barn som er fylt tolv år må samtykke til en avgjørelse om å flytte ut av landet eller til å oppholde seg i utlandet utover kortere ferieopphold, uten en av foreldrene med foreldreansvar. Barnet må også samtykke hvis et avtalt utenlandsopphold uten en forelder med foreldreansvar blir forlenget eller endret, for eksempel der barnet blir etterlatt. Videre følger det av barnelova § 41 femte ledd at barn som er fylt tolv år må samtykke til å dra på utenlandsreise uten en forelder med foreldreansvar.

Det kan være flere og sammensatte grunner til at foreldre tar med eller sender sine barn til utlandet. Eksemplene nedenfor er ikke uttømmende.

Treffe slekt og venner

Mange familier i Norge har tilknytning til et annet land, og motivasjonen for reisen kan være at barnet skal få treffe familiens slekt og venner i utlandet, og å gi barnet mulighet til å tilegne seg språk-, religion- og kulturkunnskap om barnets eller foreldrenes opprinnelsesland.

Ære og kontroll

I familier hvor ære verdsettes høyt, kan utenlandsreisen skyldes at foreldrene ønsker å få kontroll over adferd som vanærer familien eller de kan ønske å disiplinere den unge.

Rus og kriminalitet

Foreldre kan også ta med eller sende barnet til utlandet i et forsøkt på hjelpe barnet ut av rus eller kriminalitet. De kan ha lite kunnskap om hjelpeapparatet i Norge og se en utenlandsreise som eneste løsning.

Skolegang

Foreldrene kan også velge å ta med barnet til utlandet på grunn av skolegang. Enten fordi de er av den oppfatning av at det norske skolesystemet ikke er godt nok, eller at de ønsker en mer religiøs og kulturell tilnærming i barnas skolegang.

Tvangsekteskap

I andre tilfeller kan familiens motivasjon for å reise til utlandet være å gifte bort barnet mot dets vilje. At familien skal besøke slekt og familie kan være en dekkhistorie for å skjule at barnet skal bli tvangsgiftet.

Uavhengig av hva som er foreldrenes motiv for å ta med eller sende barnet til utlandet, kan barnet bli utsatt for omsorgssvikt, vold, kjønnslemlestelse, overgrep og/eller frihetsberøvelse mens hun eller han oppholder seg der. Barnet kan bli holdt tilbake i utlandet og nektet å reise tilbake til Norge.

Det kan være en sammenheng mellom etterlatte barn og bortførte barn.

Internasjonal barnebortføring omfatter tilfeller der et barn ulovlig tas ut av landet, eller tilbakeholdes i utlandet, i strid med foreldreansvaret til gjenværende forelder, eller uten samtykke fra barneverntjenesten når det er barnevernstjenesten som har rett til å bestemme hvor barnet skal bo.

Håndteringen av slike saker er omtalt i et eget rundskriv. Det er viktig å være klar over at et bortført barn også kan være et etterlatt barn dersom barnet etterlates i utlandet mot sin vilje, og forelderen som har bortført barnet ikke er i stand til eller unnlater å ivareta omsorgen for barnet. Det er også viktig å vurdere om et etterlatt barn er bortført, slik at regelverket knyttet til internasjonal barnebortføring blir brukt.

Det er også tilfeller der barn etterlates i Norge. Retningslinjene er avgrenset mot disse tilfellene, og handler utelukkende om tilfeller der barn etterlates i utlandet.

Hvordan identifisere om et barn skal bli etterlatt?

Det kan være utfordrende å avdekke om et barn vil bli etterlatt i utlandet mot sin vilje i en situasjon der foreldrene eller andre omsorgspersoner ikke ivaretar omsorgen for barnet.
Eksempelvis kan barnet være av den oppfatning at han eller hun kun skal på en kortere ferie, for deretter å returnere til Norge. Det kan være uavklart når reisen vil skje. I arbeidet med å finne ut om et barn skal etterlates i utlandet, er det nødvendig å kartlegge barnets situasjon raskt.

Viktige spørsmål i kartleggingen kan være:

  • Er det planlagt en reise til utlandet?
  • Er det fastsatt reisedato, reisemål og returdato?
  • Er billetter og reisedokumenter gjort klart? Er det kjøpt returbillett for barnet?
  • Er barnet kjent med planer om at det skal etterlates i utlandet?
  • Uttrykker barnet bekymring knyttet til en kommende reise?
  • Har barnet gjort noe som innebærer risiko for ærestap, som kan være bakgrunn for reiseplanene? (for eksempel kjæreste, sex før ekteskap)
  • Har foreldrene kjennskap til eventuelle rykter om kjæresteforhold?
  • Pågår det en konflikt mellom barnet og foreldrene, og har denne situasjonen eskalert?
  • Har det vært snakket om ekteskap og eventuelle ekteskapskandidater?
  • Hva er vanlig alder for ekteskap i familiens opprinnelsesland (som kan være tidligere enn den offisielle aldersgrensen for ekteskap)?
  • Har barnet eller søsken tidligere hatt ufrivillige utenlandsopphold?
  • Kan foreldrenes kjennskap til barnevernstjenestens, politiets eller andre etaters involvering fremskynde planene om utenlandsreise?
  • Kan foreldrenes kjennskap til barnevernstjenestens, politiets eller andre etaters involvering skade barnet på andre måter? Er det fare for at søsken eller andre familiemedlemmer kan bli skadet?
  • Hva er barnets oppholdsstatus? Er barnet norsk statsborger? Har barnet dobbelt statsborgerskap?
  • Har andre i familien blitt giftet bort mot sin vilje?
  • Opplever barnet økt grad av kontroll fra noen i familien?
  • Har andre i familien brutt med familiens kulturelle normer og hva har da blitt konsekvensene?
  • Hvordan ser hierarkiet i familien ut og hvor er familiemedlemmene geografisk plassert?
  • Hvem er overhodet i storfamilien?

Dersom barnet har udokumentert fravær fra skolen, bør følgende prosedyre følges:

  1. Skolen kontakter foreldrene eller hjemmet.
  2. Dersom skolen ikke får kontakt med foreldrene eller hjemmet, bør den
  • skrive et brev eller en e-post til foreldrene, med informasjon om opplæringsplikten og straffeansvar
  • kontakte andre skoler og barnehager, dersom eleven er registrert med søsken eller skolen kjenner annen familie
  • oppsøke hjemmet
  • kontakte foreldrenes arbeidsgiver(e)
  • kontakte folkeregistret for å kontrollere adressen

Den foreslåtte prosedyren bør være gjennomført i løpet av en uke.

Skolen bør dokumentere tiltak, henvendelser og resultater i en sak om udokumentert fravær. Det kan skolen gjøre ved å ta kopier av brev, møtereferater, notater og andre dokumenter. Dokumentasjonen oppbevares på skolen i elevens mappe.

Dersom skolen lykkes i å lokalisere barnet og finner ut at han eller hun får opplæring i Norge, avslutter skolen saken.

Skolen ved rektor sender bekymringsmelding til barnevernstjenesten, med beskrivelse av hvilke tiltak skolen har gjennomført (punktene over), samt resultat. Dette fratar imidlertid ikke den enkelte et selvstendig ansvar for å formidle opplysningene til barnevernstjenesten dersom vedkommende rektor skulle unnlate å videreformidle opplysningene. Opplæringsloven § 15-3 andre ledd omfatter både en opplysningsplikt på eget initiativ (meldeplikten) og en plikt til å gi opplysninger etter pålegg fra barnevernstjenesten eller fylkesnemnda.

Dersom skolen er kjent med at et barn befinner seg i utlandet og det er fare for at vedkommende er etterlatt mot sin vilje, og i en situasjon der foreldrene eller andre omsorgspersoner ikke ivaretar omsorgen for barnet, bør skolen ved rektor varsle barnevernstjenesten og politiet.

Skolen ved rektor sender bekymringsmelding til barnevernstjenesten, med beskrivelse av hvilke tiltak skolen har gjennomført (punktene over), samt resultat. Skolen oversender saken til kommunen for videre oppfølging (se prosedyrer for kommunen nedenfor).

Les mer om melde- og opplysningsplikt.

  • Kommunen må sørge for at skolene informerer foreldrene om gjeldende regelverk om opplæringsplikt og fravær. Det er viktig at også minoritetsspråklige foreldre informeres om dette på en hensiktsmessig måte og med kvalifisert tolk om nødvendig.
  • Kommunen skal ha oversikt over alle barn i opplæringspliktig alder i kommunen, inkludert elever i private skoler og barn som får privat hjemmeundervisning
  • Kommunen har ansvar for å føre tilsyn med hjemmeundervisningen.

Dersom en elev ikke har møtt opp til pliktig grunnskoleopplæring, skal skolen ha sendt bekymringsmelding til barnevernstjenesten i henhold til rutinen over. Dersom skolen har funnet barnet i Norge, men han eller hun får ikke opplæring, må kommunen arbeide målrettet for å få eleven tilbake til skolen.

Kommunen vurderer om det er grunnlag for politianmeldelse, og anmelder dersom det foreligger slikt grunnlag. Foreldrene kan ikke straffes dersom årsaken til fraværet ikke er manglende aktivitet fra foreldrene, men andre utenforliggende forhold, for eksempel sykdom. Det samme gjelder dersom foreldrene har vært uvitende om fraværet og ikke kan lastes som uaktsomme.

Helsestasjon 0-5 år

Helsestasjonen skal være oppmerksom på barn som kan være utsatt for vold og overgrep og eventuelt kjønnslemlestelse. Barnehagene er ofte de første som får melding om at barn oppholder seg over tid i utlandet uten foreldre. Helsestasjon skal ha et samarbeid på systemnivå med blant annet barnehagene og dette kan være et tema å drøfte i den forbindelse.

Alle barn og deres foreldre får tilbud om regelmessige konsultasjoner på helsestasjonen. Tilbudet følger et standardisert program med 14 konsultasjoner, inkludert et hjemmebesøk til nyfødte. Helsestasjon har gjennom møte med nær 100 prosent av populasjonen en unik mulighet til å gi råd og veiledning som fremmer mestring hos foreldrene, og forebygger og avverger problemadferd hos barnet.

Skolehelsetjenesten 5 – 20 år

Skolehelsetjenesten har faste konsultasjoner med elevene i første og åttende trinn, og gjennom vaksinering, veiing og måling på flere klassetrinn. På første trinn er foreldrene tilstede, ved åttende trinn kommer barnet alene. Her tas opp tema som vold og overgrep, trivsel, forhold til foreldre m.m. Barn kan i tillegg selv møte opp hos skolehelsetjenesten. Elever med behov skal få nødvendig oppfølging. Når det er nødvendig, skal eleven bli henvist til andre tjenester.

Skolehelsetjenesten tilbyr deltakelse i skolens undervisning om tema som psykisk og seksuell helse, rus, ernæring, fysisk aktivitet mv. Sentralt er et systematisk samarbeid med skolen, som bidrar til at elevene får et godt fysisk og psykososialt miljø, og som sikrer at skolehelsetjenesten får gjennomført sine pålagte oppgaver.

Et systematisk samarbeid vil kunne sikre at skolehelsetjenesten får kjennskap til barn og ungdom som har helserelaterte problemer, som er i fare for å bli etterlatt i utlandet eller har returnert, slik at relevante tiltak kan bli satt inn.

Hvis helsestasjonen eller skolehelsetjenesten mistenker at barnet kan bli etterlatt i utlandet, bør følgende gjøres:

  • Invitere barnet til en samtale
  • Vurdere å ta en samtale med foreldrene
  • Forsøke å få informasjon om barnet skal reise, formålet med og varigheten av reisen
  • Skaffe informasjon om barnets tilknytning til andre land, om barnet har familie i utlandet, hvilke familiemedlemmer som bor i utlandet, deres oppholdssted og om barnet kjenner disse

Helsestasjonen eller skolehelsetjenesten bør dokumentere tiltakene, henvendelser og resultater ved å ta kopi av brev, møtereferater, notater og andre dokumenter.

Les viktig informasjon om melde- og opplysningsplikt.

Slik kan du hindre at barnet reiser

Ved mistanke om at et barn skal bli etterlatt i utlandet mot sin vilje, er det viktig å prøve å forhindre at barnet faktisk reiser. Det beste er å fraråde utreise. Det er begrenset hva norske myndigheter kan bistå med når et barn først er etterlatt i utlandet.

Etablere kontakt med hjelpeapparatet

Det er nødvendig å etablere kontakt med hjelpeapparatet som har erfaring med slike saker. Avhengig av situasjonen kan både barnevernstjenesten, politi, Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold, og sentralmyndigheten for Haagkonvensjonen 1996 bistå.

Les mer om disse under kapittelet om ressurser

Aktivt samarbeid

Offentlige instanser som skole, barnehage, helsetjeneste, politi og barnevernstjenesten samt øvrig hjelpeapparat må samarbeide aktivt for å hindre utreise, hvis det er mistanke om at barnet vil bli etterlatt i utlandet mot sin vilje, og foreldre eller andre omsorgspersoner ikke vil være i stand til eller vil unnlate å ivareta omsorgen for barnet. Hvis det er mistanke om at en utenlandsreise gjør at barnets liv, helse eller frihet er truet, er det viktig å sende bekymringsmelding til barnevernstjenesten og/eller politi.

Les mer i kapittelet om melde- og opplysningsplikt.

Den offentlige instans som er i kontakt med barnet i forkant av mulig utreise, bør opplyse barnet om følgende:

  • Det er svært vanskelig for norske myndigheter å hjelpe barn som blir holdt tilbake mot sin vilje i utlandet.
  • På grunn av sikkerhetssituasjonen og begrenset diplomatisk tilstedeværelse vil være særlig vanskelig for ambassaden å hjelpe barn som oppholder seg i land der det er gitt offisielle reiseråd som tilsier at norske borgere ikke bør reise til området.
  • Norske myndigheter har mye større muligheter for å hjelpe i Norge enn i utlandet.

Hvis utenlandsreise ikke kan unngås bør følgende råd og informasjon gis til barnet som skal reise:

  • Ta kontakt med en voksen på skolen det har tillit til før reisen.
  • Legg igjen en kopi av passet og billett hos rådgiver, rektor på skolen eller annen tillitsperson.
  • Avtal gjerne jevnlige telefonsamtaler eller kontakt via internett med skolen eller en tillitsperson i Norge, slik at barnet kan fortelle hvordan det har det i løpet av ferien/utenlandsoppholdet.
  • Mobiltelefon med kontantkort virker ikke i utlandet.
  • Ta med ekstra penger og kopi av passet. Gjem dette godt
  • Legg igjen informasjon hos rektor, skolens rådgiver eller annen tillitsperson om avreise fra Norge og retur til Norge, navn på familien og adresse til stedet barnet skal reise til, kontaktinformasjon til foreldre, formålet med reisen og årsaken til din bekymring for å reise til utlandet.
  • Det kan være lurt om barnet registrerer sine kontaktopplysninger på Reiseregistrering.no. Det kan være nyttig for norske myndigheter at kontaktinformasjon er registrert dersom barnet har behov for hjelp.
  • Hent inn nødvendig informasjon, slik som telefonnummer, adresse, e-post og eventuelt faksnummer til den norske ambassaden i det aktuelle landet.
  • Kontaktinformasjon til alle norske ambassader ligger tilgjengelig på norway.no.
  • Ved kontakt med ambassaden eller Utenriksdepartementets operative senter (UDops), enten muntlig eller skriftlig, gjør dette på norsk. Da er en sikker på at informasjonen ikke blir kjent for uvedkommende.

Det er skolen som har den beste muligheten til å fange opp situasjoner hvor eleven selv ikke ønsker å reise og står i fare for å bli etterlatt i utlandet mot sin vilje, og foreldre eller andre omsorgspersoner ikke vil ivareta omsorgen for barnet. Opplæringslova § 1-1 første ledd slår fast at det skal være samarbeid mellom skole og hjem. Dette er viktig i hele grunnopplæringen.

Samarbeidet mellom skole og hjem er et gjensidig ansvar, men skolen skal ta initiativ og legge til rette for samarbeidet. Lærere har ikke ansvaret for at foreldre følger opp barnas skolegang på en god måte, men de har ansvar for å drive informasjon og dialog som gjør at foreldre kan ta dette ansvaret selv.

Minoritetsrådgivere på utvalgte skoler i Norge er en ressurs. Gjennom sin flerkulturelle kompetanse kan minoritetsrådgiverne bistå øvrige instanser, som barnevernstjenesten, helsestasjon, NAV og andre for å hindre en situasjon med utreise av barn mot barnets vilje.

Per 1. januar 2019 jobber minoritetsrådgiverne ved følgende skoler:

  • Oslo: Fyrstikkalleen skole, Hellerud videregående skole, Ulsrud videregående skole, Kuben videregående skole avd. Sogn, Kuben videregående skole, Etterstad videregående skole, Oslo Handelsgymnasium, Bjørnholt videregående skole, Holtet videregående skole, Bjerke videregående skole, Hersleb videregående og Rosenhof voksenopplæring og Stovner videregående skole
  • Akershus: Veiledningssenter Follo, Veiledningssenter Romerike, Bråtejordet ungdomsskole i Skedsmo kommune og Rud videregående skole
  • Østfold: Greåker videregående skole, Malakofff videregående skole og Mysen og Askim videregående skoler
  • Vest Agder: Kvadraturen skolesenter i Kristiansand
  • Trøndelag: Byåsen videregående skole, Tiller videregående skole og Rosenborg ungdomsskole
  • Buskerud: Drammen videregående skole og Galterud ungdomsskole i Drammen.
  • Rogaland: Ullandhaug ungdomsskole og Godalen videregående skole
  • Hordaland: Bergen katedralskole, Fyllingsdalen videregående skole og Årstad videregående skole
  • Finnmark: Vadsø videregående skole
  • Troms: Ishavsbyen videregående skole
  • Nordland: Aust-Lofoten videregående skole
  • Sogn og Fjordane: Eid videregående skole
  • Hedmark: Hamar katedralskole
  • Vestfold: Færder videregående skole
  • Telemark: Skogsmo videregående skole

Barnevernstjenestens formål er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid, jf. barnevernloven § 1-1. Barnevernstjenesten skal også bidra til at barn møtes med trygghet, kjærlighet og forståelse, og at alle barn og unge får gode og trygge oppvekstsvilkår.

Hvis barnevernstjenesten, barnet selv eller andre er bekymret for at barnet kan bli etterlatt i utlandet mot sin vilje, og der foreldre eller andre omsorgspersoner ikke vil være i stand til eller vil unnlate å ivareta omsorgen for barnet, må barnevernstjenesten foreta undersøkelser etter barnevernloven § 4-3. Det kan være vanskelig for barnet å vite hva familien planlegger, og når reisen eventuelt vil skje. Når barnevernstjenesten får melding om risiko knyttet til utenlandsreise og starter en undersøkelsessak, er det derfor viktig at situasjonen kartlegges raskt.

Barnevernstjenesten bør gjøre en helhetlig vurdering av om det er risiko knyttet til barnets reise. Denne vurderingen bør gjøres basert på opplysninger som fremkommer i undersøkelsen, eventuelt i samråd med politiet og andre som har kjennskap til barnet og familien. Politiet bør også kontaktes for å vurdere muligheten for å inndra pass eller nekte utstedelse av pass.

  • Er det planlagt en reise til utlandet?
  • Er det fastsatt reisedato, reisemål og returdato? Er billetter og reisedokumenter gjort klart? Er det kjøpt returbillett for barnet?
  • Er barnet kjent med planer om at det skal etterlates i utlandet eller giftes bort?
  • Uttrykker barnet bekymring knyttet til en kommende reise?
  • Har barnet gjort noe som innebærer risiko for ærestap, som kan være bakgrunn for reiseplanene? (for eksempel kjæreste, sex før ekteskap)
  • Har barnet vært involvert i rusrelatert eller kriminell atferd, og har foreldrene fått kjennskap til det?
  • Har andre i barnets familie blitt sendt til opprinnelseslandet for å endre atferd slik at den skal bli i tråd med storfamiliens kultur?
  • Har foreldrene kjennskap til eventuelle rykter om kjæresteforhold?
  • Er det en konflikt i familien og har denne eskalert?
  • Har det vært snakket om ekteskap og eventuelle ekteskapskandidater?
  • Hva er vanlig alder for ekteskap i familiens opprinnelsesland (som kan være tidligere enn den offisielle aldersgrensen for ekteskap)?
  • Har barnet eller søsken tidligere hatt ufrivillige utenlandsopphold?
  • Kan foreldrenes kjennskap til barnevernstjenestens involvering fremskynde planene om utenlandsreise?
  • Kan foreldrenes kjennskap til barnevernstjenestens involvering skade barnet på andre måter?
  • Hva er barnets oppholdsstatus? Er barnet norsk statsborger? Har barnet dobbelt statsborgerskap?
  • Har andre i familien blitt giftet bort mot sin vilje?
  • Både praktiske og lovmessige hindringer gjør det svært vanskelig for norske myndigheter å hjelpe barn som befinner seg i utlandet.
  • at norsk lov og norske myndigheter har begrenset virkeområde
  • sikkerhetssituasjonen i det aktuelle landet og om utenriksdepartementet har utstedt et reiseråd som tilsier at norske borgere ikke bør reise til området
  • at sikkerhetssituasjonen kan også medføre begrenset diplomatisk tilstedeværelse
  • at barnet kan ha dobbelt statsborgerskap. Dette vanskeliggjør norske myndigheters tilgang til personene fordi de blir betraktet som borgere av det aktuelle landet
  • at i saker som angår barn er det foreldrene som bestemmer hvor barnet skal bo (merk likevel utreiseforbudet i barnevernloven § 4-31 )
  • at barn som har fylt tolv år må samtykke til flytting til et annet land, eller til langvarig utenlandsopphold uten en forelder med foreldreansvar, jf. barnelova § 40 tredje ledd, og at barn som har fylt tolv år også må samtykke til å dra på utenlandsreise uten en forelder med foreldreansvar, jf. barnelova § 41 femte ledd
  • at norske myndigheter har begrensede muligheter til å bistå barn i utlandet med hjelp til hjemreise, hvis foreldrene ikke samtykker
  • at utsatte i utlandet ikke kan forvente å få hjelp av et hjelpeapparat tilsvarende det norske
  • at den permanente oppholdstillatelsen i Norge kan være bortfalt fordi de har oppholdt seg for lenge i utlandet, eller deres midlertidige tillatelse er utløpt og de ikke har fornyet denne eller fyller ikke vilkårene for en ny tillatelse

For å forebygge og forhindre at barnet reiser ut av landet, kan barnevernstjenesten iverksette hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4. Dette kan for eksempel være i form av råd og veiledning til foreldrene. Det er viktig at barnevernstjenesten i disse sakene tidlig jobber målrettet mot å etablere et samarbeid med familien, for å sikre at hjelpetiltakene som fattes er treffende og har ønsket effekt i familien og for barnets situasjon. Hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4 skal som utgangspunkt være frivillig og iverksettes med samtykke fra foreldrene og barnet dersom det har fylt 15 år, jf. barnevernloven § 6-3 annet ledd.

Barnevernstjenesten har imidlertid anledning til å fremme sak om pålegg av hjelpetiltak til fylkesnemnda, dersom den vurderer det som nødvendig, jf. barnevernloven § 4-4 tredje ledd. Fylkesnemnda kan beslutte at kompenserende tiltak skal settes i verk ved pålegg til foreldrene, når det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg eller av andre grunner. Dette kan være opphold i barnehage eller andre egnede dagtilbud, opphold i besøkshjem eller avlastningstiltak, leksehjelp, fritidsaktiviteter, bruk av støttekontakt eller andre lignende . Når det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg kan fylkesnemnda gi pålegg om tilsyn, meldeplikt og urinprøver. På samme vilkår kan fylkesnemnda gi pålegg om omsorgsendrende tiltak. De tiltakene som brukes skal være faglig og etisk forsvarlige og bygge på et allment akseptert kunnskapsgrunnlag.

Dersom foreldrene selv har plassert barnet utenfor hjemmet, eller det er fattet et frivillig hjelpetiltak om plassering utenfor hjemmet etter barnevernloven § 4-4 sjette ledd, kan barnevernstjenesten vedta et flytteforbud jf. barnevernloven § 4-8 første ledd, jf. § 4-9 første ledd. Et flytteforbud kan treffes dersom foreldrene vil ha barnet hjem og barnevernstjenesten vurderer at det ikke foreligger en rimelig grunn for det, eller at det er skadelig for barnet.

Et vedtak om flytteforbud kan vare opptil tre måneder og skal fremmes for fylkesnemnda, jf. barnevernloven § 4-8 første ledd. Det presiseres at formålet med bestemmelsen er å sikre at barnets situasjon forblir uendret i tidsperioden for flytteforbudet. Barnevernstjenesten bør i denne perioden jobbe aktivt mot at barnet kan flytte hjem igjen til familien, og jobbe med familien for å sikre at de ikke reiser ut av landet med barnet. Flytteforbudet innebærer ikke at barnevernstjenesten overtar omsorgen for barnet, og foreldreansvaret begrenses ikke utover det forhold at den daglige omsorg for barnet utøves av andre enn foreldrene.

Dersom det er overveiende sannsynlig at en flytting tilbake til foreldrene vil føre til en situasjon eller risiko for barnet som nevnt i barnevernloven § 4-12 første ledd, kan det treffes vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-8 annet ledd. Selv om vilkårene etter § 4-12 ikke er tilstede, kan det treffes vedtak om omsorgsovertakelse dersom plasseringen har vart i mer enn to år, og barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering må antas at flyttingen kan føre til alvorlige problemer for barnet, jf. barnevernloven § 4-8 tredje ledd.

Dersom barnevernstjenesten vurderer at de iverksatte tiltakene ikke avhjelper situasjonen, og at foreldrene uansett vil ta med barnet ut av landet, kan barnevernstjenesten fatte et midlertidig vedtak om plassering av barnet utenfor hjemmet etter barnevernloven § 4-6 annet ledd.

Vedtaket kan bare treffes dersom skaderisikoen er akutt, og at barnet vil bli vesentlig skadelidende om det ikke straks flyttes. Dette kan være tilfeller hvor barnet selv har gitt uttrykk for at familien skal reise, og barnevernstjenesten står uten andre alternativer enn å plassere barnet utenfor hjemmet. Et slikt vedtak kan fattes uten foreldrenes samtykke, og skal vurderes som den siste utveien for å sikre barnets situasjon.

Barnevernstjenesten bør være oppmerksom på at reisen med barnet kan fremskyndes dersom foreldrene får kjennskap til at barnevernstjenesten er bekymret for at barnet skal etterlates i utlandet.

Kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll kan kontaktes for veiledning, dersom det er mistanke om at et barn vil bli etterlatt i utlandet mot sin vilje, og der foreldre eller andre omsorgspersoner ikke vil være i stand til eller vil unnlate å ivareta omsorgen for barnet.

Les mer om dette under kapittelet om ressurser

Barnets foreldre bør informeres om at det er et krav etter barnelova § 40 tredje ledd at barn som er fylt tolv år må samtykke til en avgjørelse om å flytte ut av landet eller til å oppholde seg i utlandet utover kortere ferieopphold, uten en av foreldrene med foreldreansvar. Barnet må også samtykke hvis et avtalt utenlandsopphold uten en forelder med foreldreansvar blir forlenget eller endret. Det bør også informeres om at barn som er fylt tolv år må samtykke til å dra på utenlandsreise uten en forelder med foreldreansvar, jf. barnelova § 41 femte ledd.

Foreldrene, eventuelt annen familie, bør også bli informert om at det for norske borgere eller personer som er bosatt i Norge, er straffbart å begå handling som anses som barneekteskap, tvangsekteskap eller kjønnslemlestelse, også når disse handlingene foretas i utlandet. Det følger av straffeloven § 5.

Videre bør foreldrene få informasjon om hvilke muligheter de har for å få oppfølging og bistand i Norge. De bør samtidig bli informert om hvilke skadevirkninger barnet potensielt kan få ved å bli etterlatt i utlandet mot sin vilje, i en situasjon der foreldre eller andre omsorgspersoner ikke er i stand til eller unnlater å ivareta omsorgen for barnet, og om konsekvensen av tapt skolegang og det å være ute av samfunnet for en lengre periode. Konsekvenser for barnets oppholdsstatus ved utreise bør formidles. Foreldrene bør også informeres om norske myndigheters begrensning til å yte bistand når barnet befinner seg i utlandet.

Det følger av passloven § 4 at det ved utstedelse av pass for barn under 18 år kreves samtykke fra den eller de som har foreldreansvaret. Har foreldrene felles foreldreansvar, må begge samtykke. Passmyndighetene kan i særlige tilfeller utstede pass uten foreldrenes samtykke. Det følger av passloven § 4 tredje ledd at pass kan utstedes uten foreldrenes samtykke dersom det er åpenbart ubetenkelig. Fare for liv og helse for barnet kan være en grunn til at passutstedende myndighet anser det åpenbart ubetenkelig å utstede pass uten foresattes samtykke. Dette vil kunne være tilfelle i saker hvor barnet har blitt sendt til utlandet for å inngå tvangsekteskap, eller for å gå på skoler der de har blitt, eller risikerer å bli, utsatt for vold eller overgrep.

Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barnet etter barnevernloven § 4-8 eller § 4-12, skal samtykke kun innhentes fra barneverntjenesten.

I henhold til passloven § 5 har politiet en skjønnsmessig adgang til å nekte passutstedelse. Når det er skjellig grunn til å tro at formålet med en reise er ulovlig virksomhet gir passloven § 5 tredje ledd bokstav hjemmel for å nekte utstedelse av pass. Passloven § 7 første ledd bokstav gir hjemmel for å kreve pass innlevert på samme vilkår. Bestemmelsene er rettet mot passinnehaver selv, det vil si at det er passinnehaver som må ha som formål å begå ulovlig virksomhet. Det er ikke foretatt noen nærmere avgrensning av hva slags ulovlig virksomhet som kan begrunne passnekt. Pass skal imidlertid ikke nektes uten at det foreligger tungtveiende grunner, jf.§ 5 fjerde ledd. I praksis betyr dette at pass ikke nektes med mindre det foreligger mistanke om at formålet med reisen er mer alvorlig eller samfunnsskadelig kriminalitet.

I enkelte saker med mistanke om planer om kjønnslemlestelse eller tvangsekteskap, har pass blitt tilbakekalt både for foreldrene og barnet. Det følger av veileder fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet Q-2008-1145 Veileder om regelverk, roller og ansvar knyttet til kjønnslemlestelse, punkt 3.3:

«Ett av flere virkemidler politiet kan iverksette er å inndra eventuelle pass og annen dokumentasjon for å forhindre at jenta skal kunne reise ut av landet. I disse sakene vil det være foreldrene eller andre omsorgspersoner som begår lovbruddet, ikke barnet. Av hensyn til muligheten for å beskytte barnet, skal imidlertid også reisedokument nektes utstedt eller inndras for barnet.»

Manglende pass er imidlertid ingen garanti mot utreise. En del barn har dobbelt statsborgerskap. I noen tilfeller kan falske reisedokumenter tas i bruk.

Les mer i Retningslinjer for passmyndighetens behandling av saker i henhold til passloven med forskrifter.

Etter utlendingsforskriften kapittel 12 kan utlendingspass og reisebevis for flyktninger nektes utstedt eller fornyet eller inndras blant annet dersom det foreligger forhold som nevnt i passloven §5, se omtale av sistnevnte bestemmelse over. Videre kan norsk utenriksstasjon utstede passérbrev for innreise i riket når særlige grunner foreligger, forutsatt at innehaveren allerede har tillatelse til opphold i riket, jf. utlendingsforskriften § 12-9 annet ledd. Ta kontakt med UDI for veiledning ved spørsmål om reisedokumenter for barn som ikke er norsk statsborger.

Se også Politidirektoratets retningslinjer RPOD-2009-7 Retningslinjer for å nekte utstedelse, eller inndra pass/utlendingspass og reisebevis ved mistanke om utreise for å utføre kjønnslemlestelse (krever innlogging med Lovdata PRO).

Barnets foreldre bør informeres om at eventuelle ytelser fra NAV kan opphøre dersom barnet flytter ut av landet eller oppholder seg i utlandet utover kortere ferieopphold, uten en av foreldrene med foreldreansvar.

Les mer om dette under kapittelet om melde- og opplysningsplikt.

Oppfølging når et barn er etterlatt i utlandet

Dette følger av Haagkonvensjonen 1996 artikkel 36, og er en forpliktelse Norge påtok seg da konvensjonen ble ratifisert. Det er viktig å merke seg at plikten gjelder uavhengig av hvilket land barnet befinner seg i, om landet har tiltrådt konvensjonen, og uavhengig av barnets statsborgerskap.

Varslingen må opplyse om den aktuelle faren, samtidig må det vises til hvilke tiltak som er truffet eller som blir vurdert i Norge. Det følger av konvensjonsforpliktelsen at plikten til å varsle ved alvorlig fare tilligger de «kompetente myndigheter», det vil si de myndigheter som i henhold til norsk rett har kompetanse til å treffe eller vurdere å treffe beskyttelsestiltak for barnet. Varslingsplikten vil typisk være en plikt for barnevernstjenesten. Eksempelvis vil tilfeller der barnevernstjenesten vurderer å fremme sak for fylkesnemnda om omsorgsovertakelse, eller der det er besluttet å fremme sak om omsorgsovertakelse, innebære en forpliktelse til å sende bekymringsmelding til staten barnet er etterlatt i. Opplysningene kan gis uten hinder av taushetsplikt, jf. lov om Haagkonvensjonen 1996 § 3.

Det er snevre unntak fra denne plikten. Det følger av artikkel 37 i konvensjonen at det ikke skal gis opplysninger til et annet land dersom det kan antas å sette barnets person i fare, eller utgjøre en alvorlig trussel mot friheten eller livet til et medlem av barnets familie. Det skal dermed mye til for at en stat er fritatt fra plikten til å melde fra om alvorlig fare.

Som følge av at Norge har tiltrådt Haagkonvensjonen 1996, er barnevernloven § 1-2 endret. Hvilke bestemmelser i loven som kommer til anvendelse vil variere ut fra hvor barnet befinner seg, og i hvilket land barnet har vanlig bosted.

Barnevernloven gjelder til en viss utstrekning for barn med vanlig bosted i Norge som oppholder seg i utlandet. Vanlig bosted må vurderes konkret i hver enkelt sak, og det er ikke avgjørende hvor barnet er folkeregistrert eller hvilket statsborgerskap barnet har. Utgangspunktet for vurderingen er hvor barnet har sentrum for sine livsinteresser. Omstendigheter som barnets tilknytning til landet, tilhørighet og lengden på oppholdet må vurderes. Sentralmyndigheten for Haagkonvensjonen 1996 kan bistå barnevernstjenesten med veiledning knyttet til dette.

For barn som er etterlatt i utlandet mot sin vilje, og der foreldre eller andre omsorgspersoner ikke er i stand til eller unnlater å ivareta omsorgen for barnet, men som har vanlig bosted i Norge, skal barnevernstjenesten gjennomgå bekymringsmeldinger. Videre kan det i slike tilfeller opprettes undersøkelsessak hvis vilkårene for det etter barnevernloven § 4-3 er oppfylt.

Barnevernstjenesten kan fremme sak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-12 eller tvangsplassering på institusjon etter barnevernloven § 4-24 når barnet oppholder seg i utlandet, dersom tjenesten vurderer at barnet har vanlig bosted i Norge.

Fylkesnemnda kan fatte vedtak om omsorgsovertakelse eller plassering i institusjon i slike tilfeller, forutsatt at barnet har vanlig bosted i Norge.

Det følger av barnevernloven § 1-2 at barnevernstjenesten ikke kan fatte akuttvedtak når barnet ikke er i Norge. Myndighetene i landet der barnet oppholder seg er nærmest til å fatte et midlertidig beskyttelsestiltak i hastesituasjoner.

Barnevernstjenestene har ikke plikt til å tilby hjelpetiltak i slike saker, men kan tilby hjelpetiltak i form av hjelp til foreldre, dersom foreldrene samtykker. Dette kan være å gi råd, veiledning eller annen bistand til foreldre for å få barnet hjem. Ofte kan det være nyttig at barnevernstjenesten tilbyr slik hjelp. Også andre hjelpetjenester kan bistå foreldre i en slik situasjon.

Barnevernstjenesten kan ikke utøve myndighet på en annen stats territorium og har ikke myndighet til å reise og hente hjem barn som oppholder seg i utlandet.
Barnevernstjenesten kan ikke inndra eller ta beslag i barnets pass. Barnevernstjenesten har heller ikke adgang til å oppbevare utenlandske pass.

Samarbeid med andre offentlige instanser er nødvendig når et barn er etterlatt i utlandet mot sin vilje, og der foreldre eller andre omsorgspersoner ikke er i stand til eller unnlater å ivareta omsorgen for barnet. Barnevernstjenesten bør ta kontakt med Sentralmyndigheten for Haagkonvensjonen 1996, Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold og Utenriksdepartementet så raskt som mulig for å sikre et samarbeid om håndtering av saken. I enkelte tilfeller kan det også være behov for å kontakte Utlendingsdirektoratet for å avklare barnets rett til opphold i Norge.

Barnevernstjenesten bør også varsle stedlig politi. Når politiet får kunnskap om slike saker vil det bli vurdert å starte etterforskning. Det vil også bli vurdert om det er behov for å iverksette beskyttelsestiltak. Politiet tilrettelegger for en trygg ankomst til Norge i samarbeid med barnevernstjenesten. Politiets representant i Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold bistår med veiledning til lokalt politi.

Både gjennom bekymringssamtale med foresatte og etterforskning vil politiet kunne gi informasjon som kan bidra til at barn returnerer til Norge. Videre vil både bekymringssamtalen og etterforskningen kunne gi grunnlag for å vurdere om det er grunn til bekymring overfor eventuelle øvrige søsken i Norge.

Les mer om taushetsplikt og barnevernstjenestens mulighet til å utveksle informasjon med andre instanser i kapittelet om melde- og opplysningsplikt

I saker der et barn er ufrivillig etterlatt i utlandet, eller man mistenker dette, kan utenrikstjenesten kontaktes for råd og veiledning.

Norske myndigheter tilbyr konsulær bistand til nordmenn i utlandet i henhold til Wienkonvensjonen om konsulært samkvem av 1963.

Norske myndigheter kan imidlertid ikke utøve myndighet i andre land. Norske borgere må derfor normalt henvende seg til landets egne myndigheter for bistand fra for eksempel politi og helsevesen.

Vanlig bistand er utstedelse av pass, nødlidenhetslån for hjemreise, bistand til hjemreise
ved sykdom eller ulykker og legalisering av dokumenter.

Les mer om hvilke typer konsulære tjenester som kan gis av norsk utenrikstjeneste.

Norske utenriksstasjoner kan bistå med å formidle forespørsler til vertslandets myndigheter dersom det er behov for bistand som går utenfor den konsulære bistanden.

Andre forhold utenfor norske myndigheters kontroll vil være avgjørende for hvilken bistand som kan gis, for eksempel den generelle sikkerhetssituasjonen i landet, geografisk avstand til nærmeste utenriksstasjon, dobbelt statsborgerskap og lover og regler i oppholdslandet.

Kontaktinformasjon til alle våre utenriksstasjoner finnes på norway.no. Hvis utenriksstasjonen er stengt, kan du velge å bli satt over til Utenriksdepartementets (UD) operative senter i Oslo, som har døgnåpent. UDs operative senter kan kontaktes direkte på telefon: +47 23 95 00 00 eller pr e-post: UDops@mfa.no

Utenrikstjenesten gir bistand til norske borgere i utlandet.

Utenlandske statsborgere som er bosatt i Norge kan i visse tilfeller få bistand av norsk utenrikstjeneste. Dette gjelder flyktninger eller statsløse personer bosatt i Norge som innehar norsk reisebevis for flyktninger eller utlendingspass. Det stilles krav om både bosetting i Norge, at vedkommende har norsk reisedokument, og at dette reisedokumentet er benyttet på reisen. Dersom vedkommende utlending har reist på et annet reisedokument, må eventuelle anmodninger om hjelp under opphold i tredjeland rettes til myndighetene i landet som har utstedt reisedokumentet.

Du kan lese mer om hvem som kan få konsulær bistand, og hvilket nivå av konsulær bistand som kan gis i Meld. St. 12 (2010-11) Bistand til nord¬menn i utlandet (PDF).

UD gir konsulær bistand til norske borgere som etterlates ufrivillig i utlandet og utsettes for tvangsekteskap, vold eller frihetsberøvelse. Saker som berører barn har høy prioritet. Fire utenriksstasjoner (Amman i Jordan, Ankara i Tyrkia, Islamabad i Pakistan og Nairobi i Kenya) har egne spesialutsendinger (integreringsrådgivere) som har særlig kompetanse på å håndtere saker om ufrivillig etterlatte. Disse rådgiverne er godt kjent med det norske hjelpeapparatet.

Mange av sakene gjelder barn med minoritetsbakgrunn som sendes til foreldrenes opprinnelsesland. Disse sakene er svært krevende fordi barnet ofte er etterlatt i et land der UD har utstedt reiseråd om en vanskelig sikkerhetssituasjon for norske borgere. Dersom barnet er statsborger av oppholdslandet eller har opprinnelse fra landet, vil landets myndigheter behandle vedkommende som en av sine egne innbyggere. Norge har ikke nødvendigvis ambassade eller annen konsulær representasjon i alle landene dette skjer.

Utenriksstasjonene kan i visse tilfeller utstede pass til etterlatte barn uten foreldrenes samtykke. Det kan også gis bistand til hjemreise dersom den unge ikke har penger til returbillett. Gjennom Kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll kan utenrikstjenesten sørge for god koordinering med hjelpeapparatet i Norge og søke refusjon for reiseutgifter på vegne av barnet når det er behov for det.

Les mer om UDs bistand i saker om barn ufrivillig etterlatte i utlandet.

Oppfølging av et barn ved retur til Norge

Et barn som returnerer etter å ha vært etterlatt i utlandet mot sin vilje kan befinne seg i en vanskelig situasjon. Da kan barnet ha behov for å bli fulgt opp.
Det er viktig at det legges til rette for samarbeid slik at tjenesteapparatet kan følge opp og ivareta barnet på en egnet og god måte.

Se nærmere om den offentlige myndighets mulighet til å utveksle informasjon og taushetsplikt med andre instanser i kapittelet om taushetsplikt, samarbeid og informasjonsutveksling.

Når barn returneres til Norge etter å ha blitt etterlatt mot sin vilje, og der foreldre eller andre omsorgspersoner ikke har ivaretatt omsorgen for barnet, kan det oppstå problemer i forholdet mellom barnet og foreldrene, selv om foreldrene har samtykket til returen. Foreldrene kan ha påført barnet vonde opplevelser, og barnet kan ha behov for hjelp til bearbeiding og behandling.

Barnet kan også oppleve utfordringer når det skal tilbake til norsk skole, særlig dersom fraværet har vært langvarig.

Når barnevernstjenesten får melding om at et etterlatt barn vil bli returnert til Norge, skal den gjennomgå meldingen. Barnevernstjenesten kan åpne undersøkelsessak for barn som anses for å ha vanlig bosted i Norge, selv om barnet oppholder seg i utlandet. Videre bør barnevernstjenesten vurdere om det er behov for å iverksette tiltak etter barnevernloven for å beskytte barnet ved tilbakekomst. Se saksbehandlingsrundskrivet, kapittel 4 og 5.

Så snart barnet er tilbake i Norge er det nødvendig å etablere kontakt med andre offentlige instanser slik som helsetjenesten, skole eller barnehage for å sikre videre oppfølging av barnet.

Kontakt med politiet etableres så snart barnevernstjenesten har gjort nødvendige undersøkelser og vurderer at det er behov for ytterligere beskyttelse.

Den som er kjent med at et barn har returnert bør i tillegg til å kontakte barnevernstjenesten, bidra til at barnet kommer til fastlegen, hvor både fysisk og psykisk helse undersøkes, og behov for annen oppfølging kan avdekkes. Fastlegen kan koble på annet helsepersonell.

Oppfølging fra annet helsepersonell kan være

  • helsestasjon og skolehelsetjenesten
  • psykisk helsetjeneste i kommunen
  • spesialisthelsetjenesten ved barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP)

BUP har kompetanse på traumebehandling. Oppfølging av barn som har opplevd traumatiske hendelser bør skje i samarbeid mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten. Andre offentlige instanser, som barnevernstjenesten, skole og barnehage, bør også trekkes inn.

Den videre oppfølgingen av barnet bør skje i samarbeid med andre offentlige instanser slik som barneverntjenesten, skole og barnehage.

Barnet kan oppleve det som krevende å komme tilbake til det norske skolesystemet etter et utenlandsopphold. På utvalgte skoler finnes minoritetsrådgivere som kan være med på å tilrettelegge for barnet. Der skolene ikke kan gi et slikt tilbud, må det sikres at barnet får nødvendig oppfølging, i samarbeid med andre offentlige instanser, som barnevernstjenesten og helsetjenesten.

Minoritetsrådgivere på utvalgte skoler i Norge er en ressurs som i samarbeid med politi og barnevernstjenestene kan være med på å tilrettelegge for barn som returnerer hjem fra et ufrivillig utenlandsopphold.

Du kan lese mer om minoritetsrådgiverne under kapittelet "Slik kan du hindre at barnet reiser"

Ved retur til Norge kan det være behov for å oppnevne midlertidig verge for barnet dersom det er en interessekonflikt mellom barnet og foreldrene i en eventuell straffesak eller i en utlendingssak. For mer informasjon om vergemål, se www.vergemal.no.

Taushetsplikt, samarbeid og informasjonsutveksling

For at man i denne typen saker skal hjelpe barnet og familien på best mulig måte, er det viktig at de ulike offentlige instansene som er i kontakt med barnet samarbeider. Det vil være viktig å avklare hvordan samarbeidet kan skje, og mulighetene for å utveksle opplysninger innenfor rammene av reglene om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt.

Flere yrkesgrupper har taushetsplikt etter profesjonslovgivningen. Dette gjelder for eksempel helsepersonell. Ansatte i offentlig forvaltning har forvaltningsmessig taushetsplikt etter reglene i forvaltningsloven §§ 13 til 13 e. Bestemmelsene er bindende for alle som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, så langt det ikke er gitt særregler i lov eller forskrift.

Forvaltningsloven § 13 oppstiller taushetsplikt for opplysninger om noens personlige forhold. Reglene i §§ 13 b til 13 e gjør unntak fra eller utfyller hovedbestemmelsen i § 13.

Taushetsplikten etter § 13 gjelder ikke bare for den som er tilsatt i et forvaltningsorgan, men for enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan – både tjenestemenn og den som utfører et enkeltstående oppdrag for forvaltningen.

Forvaltningsloven har også gjort unntak fra taushetsplikten, og forvaltningens adgang til å gi opplysninger til andre er regulert i forvaltningsloven §§ 13 a, 13 b og 13 d. Her fremkommer det blant annet at

  • samtykke fra de som har krav på taushet kan oppheve taushetsplikten
    opplysningene kan uten hinder av taushetsplikten gis i statistisk form eller anonymisert
  • taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger gis når opplysningene er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelig andre steder
  • et forvaltningsorgan kan gi andre forvaltningsorganer opplysninger når dette er nødvendig for å fremme avgiverorganets oppgaver

Barnevernloven har en noe strengere taushetsplikt enn forvaltningen for øvrig. Barnevernloven § 6-7 annet, tredje og fjerde ledd har egne regler om barnevernstjenestens taushetsplikt. Taushetsplikten omfatter alle personopplysninger, også opplysninger om fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted. Opplysninger om at barnevernstjenesten har vært i kontakt med en familie vil eksempelvis være undergitt taushetsplikt.

Selv om barnevernloven har en streng taushetsplikt, åpner loven for tverretatlig samarbeid og informasjonsutveksling, også i de tilfeller hvor det ikke gis samtykke fra den det gjelder. Taushetsplikten skal ikke hindre nødvendig samarbeid mellom barnevernstjenesten og andre tjenester i oppfølgingen av det enkelte barn. (Prop. 106 L (2012-2013) punkt 5.1.1).

Etter barnevernloven § 6-7 tredje ledd kan opplysninger gis til andre instanser når dette er nødvendig for å fremme barnevernstjenestens oppgaver, eller for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse. Barnevernstjenesten skal foreta en konkret vurdering i hver enkelt sak om opplysninger skal deles, da den kan ha opplysninger om familien av svært sensitiv karakter. Opplysninger kan ikke gis utelukkende for å fremme mottakerorganets oppgaver og ansvar.

Ved mistanke om at et barn skal sendes ut av landet og etterlates mot sin vilje, og der foreldre eller andre omsorgspersoner ikke vil være i stand til eller vil unnlate å ivareta omsorgen for barnet, kan det å utveksle opplysninger med andre instanser fremme barnevernstjenestens arbeid. Det kan bidra til å få klarhet i hvor stor risiko det er for at barnet skal sendes ut av landet, eller hvilken risiko barnet vil kunne bli utsatt for i utlandet. Barnevernstjenesten skal alltid vurdere hva som vil være til barnets beste når det vurderes om opplysninger skal deles. Det vil også kunne fremme barnevernstjenestens oppgave å formidle opplysninger til andre offentlige myndigheter i et samarbeid for å sikre barnets omsorgssituasjon.

Melde- og opplysningsplikt

Alle som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan har en plikt til å melde fra til barnevernstjenesten uten ugrunnet opphold, og uten hinder av taushetsplikt, når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller annen alvorlig omsorgssvikt.

Meldeplikten følger av barnevernloven § 6-4 første ledd bokstav a.

For at opplysningsplikten skal inntre må det være grunn til å tro at barnet blir mishandlet i hjemmet eller utsettes for andre former for alvorlig omsorgssvikt. I saker hvor det er mistanke om at et barn vil bli etterlatt i utlandet mot sin vilje, og der foreldre eller andre omsorgspersoner ikke vil være i stand til eller vil unnlate å ivareta omsorgen for barnet, vil meldeplikten som regel være oppfylt. Både fysisk og psykisk omsorgssvikt omfattes av bestemmelsen.

Kravet om «grunn til å tro» innebærer at det må foreligge en begrunnet bekymring for at barnet befinner seg i en situasjon som omtalt i bestemmelsen. Det er ikke et krav om sannsynlighetsovervekt eller sikker viten for å utløse meldeplikt, men det kreves noe mer enn kun en vag mistanke. Meldeplikten inntrer derfor når det foreligger omstendigheter som gir melderen en begrunnet bekymring for barnets situasjon. Opplysningsplikten omfatter også tilfeller hvor barnet for øyeblikket ikke er utsatt for omsorgssvikt, men der det er grunn til å tro at barnet kan bli utsatt for alvorlig omsorgssvikt i nær fremtid.

Offentlige ansatte har plikt til å melde selv om andre har samme kunnskap eller bekymringsmeldinger er sendt tidligere. Meldeplikten er et selvstendig ansvar.

Selv om barnevernstjenesten allerede har opprettet sak på barnet som gjelder andre eller tilsvarende forhold, bør likevel nye opplysninger meldes til barnevernstjenesten for å sikre at den har alle opplysninger i saken. Alle nye bekymringer kan være viktig for å se alvoret i saken.

Plikten gjelder også yrkesutøvere som opptrer i medhold av lov 2. juli 1999 om helsepersonell, lov 2. juli 1999 om psykisk helsevern, lov 24. juni 2011 om helse- og omsorgstjenester m.m., lov 19. juni 1997 nr. 62 om familievernkontorer og lov 4. juli 2003 om friskolelova. Det samme gjelder meklere i ekteskapssaker og private som utfører oppgaver for stat, fylkeskommune eller kommune, og de som utfører slike oppgaver på vegne av organisasjoner.

Les mer om dette i saksbehandlingsrundskrivet.

Barnevernstjenesten og andre organer som er ansvarlig for gjennomføring av barnevernloven, kan etter barnevernloven § 6-4 annet ledd gi offentlige myndigheter pålegg om å gi taushetsbelagte opplysninger når dette er nødvendig i forbindelse med vurdering, forberedelse og behandling av flere saker etter barnevernloven. Slikt pålegg kan gis i saker om midlertidig plassering av barn utenfor hjemmet i akuttsituasjoner, jf. barnevernloven § 4-6 annet ledd, saker om omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-12, og i saker etter barnevernloven §§ 4-8,  4-9, 4-10, 4-11, 4-19, 4-20 , 4-21 , 4-24, 4-25, 4-29 og 4-4 tredje ledd.

Også yrkesutøvere som opptrer i medhold av helsepersonelloven, psykisk helsevernloven, helse- og omsorgstjenesteloven, lov 19. juni 1997 nr. 62 om familievernkontorer og friskolelova plikter å gi opplysninger etter pålegg. Det samme gjelder meklere i ekteskapssaker og private som utfører oppgaver for stat, fylkeskommune eller kommune, og de som utfører slike oppgaver på vegne av organisasjoner.

Alle som jobber på en skole og enhver som utfører tjeneste eller arbeid etter lov 17. juni 2005 nr. 64 om barnehager (barnehageloven) har både en oppmerksomhetsplikt og en opplysningsplikt til barnevernstjenesten.

Ansatte på skolen og i barnehagen har daglig kontakt med barna, og har derfor en oppmerksomhetsplikt på forhold som barnevernstjenesten bør få vite om, herunder om det er mistanke om at et barn vil bli etterlatt i foreldrenes hjemland eller et annet land.

Oppmerksomhetsplikten følger av lov 17. juli 1998 om grunnskolen og den videregående opplæringa (opplæringslova) § 15-3 første ledd og barnehageloven § 22 første ledd.
Opplysningsplikten inntrer i de mest alvorlige tilfellene og innebærer et unntak fra den lovbestemte taushetsplikten. Opplysningsplikten er pålagt den enkelte ansatte. Hver enkelt ansatt har fremdeles plikt til å si ifra, selv om det er satt i gang tiltak for å hjelpe barnet. Når vilkårene for opplysningsplikten er oppfylt, skal opplysningene gis videre til barnevernstjenesten umiddelbart.

Plikten til å melde fra til barnevernstjenesten av eget tiltak følger av barnevernloven § 6-4 første ledd, barnehageloven § 22 annet ledd og opplæringslova § 15-3 annet ledd.

Videre har alle som utfører tjeneste eller arbeid etter opplæringslova eller etter barnehageloven, plikt til å gi opplysninger til barnevernstjenesten etter pålegg, jf. barnevernloven § 6-4 annet ledd, opplæringslova § 15-3 tredje ledd og barnehageloven § 22 tredje ledd.

Opplysningsplikten (meldeplikten) i barnevernloven § 6-4 gjelder også yrkesutøvere som opptrer i medhold av lov 2. juli 1999 om helsepersonell, lov 2. juli 1999 om psykisk helsevern, lov 24. juni 2011 om helse- og omsorgstjenester m.m. Plikten til å melde fra til barnevernstjenesten ved mistanke om mishandling, andre former for alvorlig omsorgssvikt eller når barn har vist vedvarende og alvorlige atferdsvansker er også nedfelt i helsepersonelloven § 33.

I situasjoner hvor det er mistanke om at et barn skal etterlates eller er etterlatt i utlandet mot sin vilje, og der foreldre eller andre omsorgspersoner ikke er i stand til eller unnlater å ivareta omsorgen for barnet, vil meldeplikten som regel være oppfylt. Opplysningsplikten går foran helsepersonellets taushetsplikt, det betyr at det ikke innebærer brudd på taushetsplikten å melde fra til barnevernstjenesten dersom vilkårene er oppfylt, jf. helsepersonelloven § 33 andre ledd.

Videre plikter helsepersonell å gi opplysninger etter pålegg fra barnevernsmyndighetene, jf. barnevernloven § 6-4 annet ledd og helsepersonelloven § 33 tredje ledd.

Les mer om helsepersonells opplysningsplikt til barnevernstjenesten i Helsedirektoratets rundskriv Helsepersonelloven med kommentarer.

Helsepersonell skal varsle politiet dersom det er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person.

Les mer om denne plikten i Rundskriv IS-9/2015 Helsepersonells rett og plikt til å utlevere pasientopplysninger til politiet.

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten, herunder svangerskapsomsorgen og helsestasjon for ungdom, er lovpålagte tjenester i kommunene. Tjenestene skal ha et helsefremmende og forebyggende fokus, men samtidig avverge og avdekke barn med behov så tidlig som mulig, gi dem et tilbud og når det er nødvendig å henvise videre.

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er underlagt helsepersonelloven § 33 om meldeplikt og opplysningsplikt til barnevernstjenesten og i tjenestens retningslinjer er dette omtalt spesielt.

  • Når man mistenker at barnet/ungdommen har blitt eller kan bli utsatt for kjønnslemlestelse, se Veileder om Forebygging av kjønnslemlestelse: Tilbud om samtale og frivillig underlivsundersøkelse (IS-1746).
  • Situasjoner der man mistenker at barn har blitt eller kan bli tvunget til å gifte seg mot sin egen vilje (tvangsekteskap).

Hvis tjenesten avdekker eller får mistanke om at barn sendes til utlandet mot sin vilje, vil det medføre meldeplikt og opplysningsplikt til barnevernstjenesten.

Tjenesten skal ha et utstrakt tverrfaglig samarbeid internt i tjenesten og eksternt med kommunale tjenester og aktører og spesialisthelsetjenesten som sikrer helhetlige og koordinerte tilbud til barn og unge.

Nasjonalfaglig retningslinje for helsestasjons- og skolehelsetjenesten, herunder helsestasjon for ungdom, ble publisert digitalt i 2017.

Les mer om tilbudet i tjenesten.

Opplysninger til barnevernstjenesten bør som hovedregel gis skriftlig. Dersom saken haster bør barnevernstjenesten i tillegg kontaktes per telefon.

Se liste over nærmeste barnevernstjeneste/barnevernsvakt.

Melderen må selv vurdere hvilke opplysninger det er relevant å gi for at barnevernstjenesten skal kunne ivareta sine oppgaver.

Momenter som bør inngå i bekymringsmeldingen

  • Bakgrunn for din kjennskap til familien
  • Hvilken kontakt du har hatt med familien
  • Beskrivelse av hva som gjør deg bekymret, så konkret og beskrivende som mulig.
  • Hvilke andre instanser familien har kontakt med
  • Om du har forsøkt/tilbudt veiledning/hjelp, om familien har ønsket dette og hvordan de eventuelt har gjort seg nytte av hjelpen.

Når en sak skal meldes til barnevernstjenesten, kan dette gjøres gjennom et meldingsskjema.

Ansatte i UDI og i utlendingsforvaltningen er på lik linje med andre offentlig ansatte underlagt taushetsplikt. UDI er ikke underlagt øvrige særskilte taushetspliktsregler utover reglene i forvaltningsloven. Både saksbehandlere i UDI og ansatte i asylmottak kan få kjennskap til saker som omhandler barn som skal bli tatt med til utlandet eller har blitt etterlatt i utlandet mot sin vilje, og der foreldre eller andre omsorgspersoner ikke er i stand til eller unnlater å ivareta omsorgen for barnet. Saksbehandler skal i slike saker gi opplysninger til barnevernstjenesten og politiet når opplysnings- og avvergingsplikten inntrer.

UDI har retningslinjer for når en ansatt skal sende bekymringsmelding til barnevernstjenesten, når avvergingsplikten inntrer og når saksbehandler kan videreformidle opplysninger som ellers er taushetsbelagte (opplysningsrett og opplysningsplikt).

Barnevernstjenesten skal vurdere barns omsorgssituasjon og hva som er til det beste for barnet. Politiet har på sin side spisskompetanse til å vurdere trusselbildet og har mulighet til å iverksette sikkerhetstiltak.

Opplysninger til andre forvaltningsorganer kan gis når dette er nødvendig for å fremme barnevernstjenestens oppgaver, eller for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse. Det følger av barnevernloven § 6-7 tredje ledd.

I saker hvor det er grunn til å frykte for barnets sikkerhet, bør barnevernstjenesten gi politiet opplysninger om sentrale dokumenter og vurderinger. Dette kan være

  • om familien og eldre søsken er kjent for barnevernstjenesten fra før
  • om det er iverksatt omsorgstiltak eller andre relevante tiltak for eldre søsken
  • om foreldre har uttrykt bekymringsfulle holdninger

Politiet vurderer hvorvidt det skal opprettes sak og iverksettes nødvendige undersøkelser/etterforskningsskritt.

Alle har en plikt etter lov om straff av 20. mai 2005 nr. 28 (straffeloven) § 196 til å anmelde eller på annen måte avverge alvorlige straffbare handlinger. Avvergingsplikten gjelder uten hensyn til taushetsplikt og rettslig grunnlag, og innebærer at alle har en plikt til å gripe inn for å avverge alvorlige straffbare handlinger. Å melde bekymring til barnevernstjenesten kan, sammen med å kontakte politiet, være en måte å avverge at barn utsettes for alvorlige straffbare handlinger. Unnlatelse av å gripe inn er straffbart med inntil ett år i fengsel.

Denne avvergeplikten gjelder bare ved pålitelig kunnskap om at en slik forbrytelse er i ferd med, eller ventes å finne sted. Er forbrytelsen allerede gjennomført har man bare plikt til å anmelde forholdet til politiet dersom anmeldelsen kan forebygge nye alvorlige forbrytelser.

For yrkesutøvere og ansatte i barnehager, barnevernet, sosialtjenesten, helse- og omsorgstjenesten, skoler, skolefritidsordninger og trossamfunn er det også etter straffeloven § 284 en plikt til å avverge kjønnslemlestelse. Avvergingsplikten gjelder uten hensyn til taushetsplikt.

I saker der et barn er ufrivillig etterlatt i utlandet, eller man mistenker dette, kan utenrikstjenesten kontaktes for råd og veiledning.
Se nærmere om offentlig myndighets mulighet til å utveksle informasjon og taushetsplikt med andre instanser i Taushetsplikt, samarbeid og informasjonsutveksling.

Les mer om konsulær bistand på regjeringen.no

I henhold til folketrygdloven § 21-4 femte ledd kan skoler pålegges å gi rutinemessige meldinger når elever har fravær som kan skyldes utenlandsopphold. Arbeids- og velferdsdirektoratet har i brev 16. februar 2007 til alle skoleeiere, med hjemmel i folketrygdloven § 21-4 femte ledd, innført en plikt for skoler om å melde til NAV når elever har fravær som kan skyldes utenlandsopphold. Det presiseres her at meldeplikten gjelder alle grunnskoler, også friskoler. Skriftlig melding sendes til lokalt NAV-kontor. Den skal inneholde barnets navn og fødselsnummer og vise til fra hvilket tidspunkt barnet har vært borte fra skolen. Det skal sendes en melding per barn.

Andre instanser har ikke plikt til å underrette NAV om utenlandsopphold. Det er imidlertid en fordel for NAV å bli underrettet om slike opphold. Den enkelte instans må vurdere om slik underretting kan sendes uten hinder av taushetsplikt.