Å sikre at barn ikke utsettes for vold og seksuelle overgrep er et felles mål både for politiet og barnevernstjenesten.

I tiltaksplanen "En god barndom varer livet ut" (2014-2017) fikk Politidirektoratet (POD) og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) i oppdrag å etablere rutiner for samarbeid mellom politiet og barnevernstjenesten ved utrykning i saker om vold i nære relasjoner.

Med bakgrunn i et allerede pågående utredningsarbeid om barnevernstjenesten vurderinger av anmeldelse av vold og seksuelle overgrep til politiet, ble rammene for retningslinjene utvidet til å inkludere samhandling også utenfor utrykningstilfellene.

Retningslinjene omfatter samhandling i saker hvor det er mistanke om et barn kan være utsatt for vold eller seksuelle overgrep av omsorgspersoner. Føringene som gis vil likevel også kunne gi retning for samhandlingen mellom politiet og barnevernstjenesten i andre situasjoner.

Målgruppen for retningslinjene er ansatte i politiet og barnevernstjenesten. Samhandlingen mellom disse etatene i volds- og overgrepssaker er kompleks og omfattende. Det er derfor behov for å behandle disse problemstillingene særskilt.

Skole, barnehage, helsevesen og andre har også en rolle i saker hvor det er bekymring for at et barn utsettes for vold eller seksuelle overgrep. Samhandling med disse etatene ligger imidlertid utenfor mandatet til disse retningslinjene. Andre etater kan likevel ha nytte av kunnskap om politiets og barnevernstjenestens mandat, oppgaver og samhandling i slike saker.

Målet med retningslinjene er å gi barnevernstjenesten og politiet en bedre forståelse av hverandres roller. Retningslinjene skal gi etatene veiledning om hvordan de kan jobbe sammen for å ivareta både barnets omsorgssituasjon og hensynet til politiets etterforskning.

Retningslinjene skal tydeliggjøre

• ansvarsfordelingen mellom etatene
• hvordan politiets og barnevernstjenestens regelverk påvirker hverandre
• hvilke muligheter og begrensinger etatene står overfor i samhandlingen

Retningslinjene er ment å gi føringer for forsvarlig samhandling i sakene og inneholder lovpålagte oppgaver der det finnes. Utover dette gis en beskrivelse av anbefalte rutiner for samhandling. I tillegg anbefales det å lage lokale samhandlingsrutiner.

Hvis det er uenighet mellom politiet og barnevernstjenesten lokalt, skal etatene forholde seg til de nasjonale anbefalingene i disse retningslinjene.

Retningslinjene beskriver lovpålagte oppgaver. Utover dette gir retningslinjene politiet og barnevernstjenesten nasjonale anbefalinger om god praksis for samhandling i saker som omhandler vold og seksuelle overgrep mot barn.

Retningslinjenes anbefalinger kan ha stor betydning for fylkesmannens tilsyn av om kravet til forsvarlig saksbehandling i barnevernstjenesten er oppfylt.

I retningslinjene er vold og seksuelle overgrep definert av det som er straffbart, inkludert psykisk vold. (Straffeloven kapittel 25 og 26)​

Når grensene mellom straffbare og ikke-straffbare handlinger er uklare, bør samhandling iverksettes av hensyn til barnets beste for å avklare om det har skjedd noe straffbart. Slik avklaring kan skje gjennom anonym drøfting eller varsling til politiet.

Mer om vold mot barn hos NKVTS

Retningslinjene setter rammer og retning for hva barnevernstjenestens vurderinger skal bygge på når de skal beslutte om de skal varsle politiet om mulige straffbare handlinger mot barn. Utover dette er ikke disse vurderingene utdypet i retningslinjene.

I høringen av retningslinjene kom det klare tilbakemeldinger om at det er behov for føringer på dette området. Arbeidsgruppen har derfor anbefalt at det utarbeides en egen faglig veileder for barnevernstjenesten, med relevante vurderingskriterier for varsel om mulig straffbart forhold mot barn.

I retningslinjene omtales anmeldelse nå som varsel om et mulig straffbart forhold (varsel).

Bakgrunnen for begrepsendringen bygger særlig på to forhold:

• Det er ikke noe krav i barnevernloven om at barnevernstjenesten skal gi informasjon til politiet i form av en anmeldelse
• Når barnevernstjenesten gir opplysninger til politiet, kan hvilket begrep man bruker (varsel eller anmeldelse) ha konsekvenser for det videre samarbeidet mellom barnevernstjenesten og familien. Ved å endre fra «anmeldelse» til «varsel» er målet at forholdet mellom barnevernstjenesten og familien skal belastes i minst mulig grad av at barnevernstjenesten velger å involvere politiet i barnevernssaken.

I flere høringsinnspill ble det etterlyst en aktiv bruk av eksempler for å illustrere relevante problemstillinger og hvordan de skal ivaretas.

Innenfor saksfeltet vold og seksuelle overgrep mot barn er det mange krevende vurderinger som må gjøres i hver enkelt sak. Ved å fremheve noen enkelttilfeller kan imidlertid virkningen bli at andre tilfeller blir mindre synlige.  Når det rettes fokus mot ett tilfelle, kan dette bli gjort om til/tatt til inntekt for å være en standard, og det nyanserte bildet kan bli borte.

Retningslinjene er utarbeidet i samarbeid mellom Bufdir og POD.

Det har blitt avholdt flere innspillsmøter med representanter fra barnevernstjenesten, politiet, og ulike brukerorganisasjoner. POD har i tillegg benyttet en innspillsgruppe med representanter fra politiet, herunder Statens barnehus.

Retningslinjene har vært på offentlig høring, og 88 høringsinnstanser kom med skriftlige innspill til utkastet.

I tillegg har retningslinjene blitt brukertestet av relevante representanter fra begge etater, både på innhold og navigasjon.

Riksadvokatembetet har vært konsultert og har kommet med synspunkter på de deler av retningslinjene som berører riksadvokatens ansvarsområde.

• Tiltaksplanen «En god barndom varer livet ut»
• Svikt og svik NOU 2017:12
• Høring til NOU 2016:16 Ny barnevernlov

Retningslinjene vil bli revidert ved behov. Innspill og endringsforslag kan sendes direktoratenes postmottak eller ved å benytte «fant du det du lette etter»-funksjonen nederst på siden.