Barnevernstjenesten kan alltid gjennomføre samtaler med barnet for å avklare barnets omsorgssituasjon. Dette gjelder også etter at politiet har igangsatt etterforskning, og når politiet har besluttet å gjennomføre et tilrettelagt avhør.

Når politiet har iverksatt etterforskning og barnevernstjenesten har behov for å snakke med barnet bør de involvere politiet. Av etterforskningsmessige hensyn kan politiet ha behov for å ha en dialog med barnevernstjenesten om tidspunkt for gjennomføring av samtalen og innhold i denne.

Dersom barnets omsorgssituasjon ikke påvirkes negativt av at barneverntjenestens samtale med barnet utsettes, bør barnevernstjenesten vente med samtalen til politiet har gjennomført tilrettelagt avhør. Dersom samtalen, etter en barnevernfaglig vurdering, ikke kan vente, bør barnevernstjenesten ha en dialog med politiet om temaene for samtalen. Spørsmål knyttet til omsorgssituasjonen kan også berøre straffesaken, og bør derfor avklares med politiet.

Samtalen skal foregå med utgangspunkt i det barnet forteller. Barnet skal få anledning til å snakke fritt og om de temaene som han eller hun ønsker, uten å bli avbrutt. Barnevernstjenesten skal i samtalen følge opp de temaene barnet introduserer ved å stille åpne spørsmål som er nødvendige for å belyse barnets omsorgssituasjon. Det innebærer blant annet at det ikke introduseres konkrete personer, handlinger, steder osv.

En upåvirket forklaring fra barnet kan bidra til et bedre kunnskapsgrunnlag for å vurdere barnets omsorgssituasjon og sikre barnets rettsvern.

Dokumentasjon av hvilke spørsmål som er stilt og hva barnet faktisk har fortalt, kan være av stor betydning for barnevernstjenestens videre oppfølgning av barnet, for politiets etterforskning og for å belyse barnets medvirkning. Dersom barnevernstjenesten har mistanke om vold og seksuelle overgrep, skal de alltid sikre dokumentasjon fra samtalen. Det bør blant annet fremkomme:

• Hva barnet har fortalt under samtalen og eventuelt hva som er opplyst forut for denne.
• Hvilke spørsmål har blitt stilt og hvordan har spørsmålsstillingen vært
• Barnets reaksjoner og uttrykksmåter ellers

Dokumentasjonen kan gjøres skriftlig eller ved lydopptak.

Ved bekymring for at et barn er utsatt for vold eller seksuelle overgrep av en eller begge foreldrene, er det som regel nødvendig at barnevernstjenesten gjennomfører en eller flere samtaler med barnet alene, uten at foreldrene er informert (Barnevernloven § 4-3 femte ledd)

Dette kan gi barnevernstjenesten rom for å vurdere om det er behov for å iverksette akuttiltak eller andre kompenserende tiltak, og om politiet skal varsles. 

Hensynet til barnet beste veier i slike tilfeller tyngre enn foreldrenes behov for informasjon.

Politiet kan snakke med barn både i form av en samtale og gjennom et tilrettelagt avhør.

Politiets samtaler med barn

Politiet snakker med barn, blant annet i forbindelse med ordensoppdrag. Formålet med disse samtalene er å avklare om det har en skjedd en handling som innebærer at politiet skal iverksette etterforskning. Riksadvokaten har gitt føringer for denne typen samtaler.

Politiets avhør av barn (tilrettelagt avhør)

Politiets avhør av barn gjennomføres som del av etterforskningen, og er en systematisk informasjonsinnhenting for å belyse straffesaken.

Barnevernstjenestens samtaler med barn kan gi viktig informasjon til politiet, og politiets avhør av barnet kan gi viktig informasjon til barnevernstjenesten.

Etatenes involvering av hverandre ved å gi informasjon der det er anledning til det, kan gi et bedre kunnskapsgrunnlag for å vurdere barnets omsorgssituasjon og sikre barnets rettsvern.

Barn har en lovfestet og ubestridt rett til å bli hørt i saker som angår dem. (Barnevernloven § 6-3) ​ Barnets mening har en selvstendig betydning uavhengig av andres meninger og oppfatninger på barnets vegne.

Uttaleretten innebærer at det skal tilrettelegges for at barnet kan gi uttrykk for sine synspunkter dersom han eller hun selv ønsker det. Dette vil si at barnet skal oppfordres til å gi uttrykk for sin mening. Samtidig må det formidles tydelig at dette ikke medfører noen plikt til å uttale seg. Uttaleretten må formidles på en så skånsom måte at barnet ikke føler seg presset.

Barnevernstjenesten må alltid undersøke om barnet ønsker å uttale seg. De kan ikke forvente at barnet selv skal ta initiativet til dette. Det å unnlate å høre barnet vil være en saksbehandlingsfeil. 

Retten til å bli hørt gjelder på alle trinn i en saksbehandling, uansett hva saken gjelder og uansett hvor alvorlig saken er. Barnet skal få mulighet til å medvirke og uttrykke sitt syn om saken på alle stadier, og helst når han eller hun selv ønsker det.

Saksbehandler har rett til å snakke med barnet alene i forbindelse med undersøkelsen. (Barnevernloven § 4-3 femte ledd).​ Siden mange barn vegrer seg for å si hva de tenker når foreldrene er til stede, bør barnevernstjenesten som hovedregel snakke med barnet alene i saker der det er bekymring for at barnet er utsatt for vold eller seksuelle overgrep.

Informasjon til barnet

Barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, har rett til informasjon om sakens innhold og saksbehandlingen. (Barnevernloven 6-3 første ledd). ​ Denne retten er en forutsetning for barnets rett til å uttale seg. Informasjonen må gis på en måte som passer for barnet ut fra barnets alder og modenhet, og bør gjentas for å sikre at den er oppfattet på riktig måte.

For at retten til å uttale seg skal være en faktisk og reell rettighet for barnet, må barnevernstjenesten sørge for at det tilrettelegges for behovet til det enkelte barn. Særlig der barnet forventes å fortelle om vold eller seksuelle overgrep må det stilles krav til rammene for barnets forklaring.

Kompetanse til å snakke med barn

En forutsetning for å kunne ivareta retten til å bli hørt er at den som skal snakke med barnet har grunnleggende kompetanse om hvordan man skal snakke med barn om vold og seksuelle overgrep. Det forutsettes videre god kjennskap til hvordan saken skal følges opp om barnet gir opplysninger om vold eller seksuelle overgrep. Kompetansen bør også inkludere kunnskap om sikkerhetsarbeid og risikovurderinger.

Viktig å trygge barnet

En reell oppfyllelse av barnets rett til medvirkning krever at det legges til rette for at barnet opplever det trygt å fortelle sin historie. Om barnet ikke opplever det trygt å fortelle, øker risikoen for at barnet holder avgjørende deler av sin historie tilbake.

linktextSikkerhets- og risikovurderinger

FNs barnekomité har understreket at prosesser der barn skal delta eller bli hørt, må være sikre og ta hensyn til at barnets fortelling kan innebære en risiko for at barnet blir satt i en utsatt posisjon. Konkret betyr dette at barnets sikkerhetssituasjon må vurderes både før, under og etter en samtale med barnet om deres omsorgssituasjon.

Den som snakker med barnet, må på forhånd vurdere om det kan innebære en risiko for barnet å fortelle om negative opplevelser, og planlegge hva som skal gjøres dersom det kommer frem informasjon om vold eller seksuelle overgrep. Det må for eksempel tas høyde for at opplysningene barnet gir kan være så alvorlige at barnet bør plasseres utenfor hjemmet, eller at politiet umiddelbart bør kontaktes.

Hvilken informasjon som gis videre til foreldrene kan også være av betydning for barnets sikkerhet. Hvorvidt informasjon skal holdes tilbake, må derfor være en del av vurderingen som gjøres når barnet forteller om vold eller seksuelle overgrep fra sine omsorgspersoner.

Vekten av barnets syn i helhetsvurderingen av barnets beste må vurderes konkret ut fra

• barnets alder og modenhet (Grunnloven § 104 første ledd)​
• hva saken gjelder
• styrken og fastheten av barnets ønske
• konsekvensene av avgjørelsen
• hvor alvorlige konsekvenser vil det vil om barnets mening følges
• hvor sterkt taler andre momenter i barnets beste-vurderingen for en annen løsning enn den barnet ønsker

Barnevernstjenesten skal gi barnet tilbakemelding og informasjon om hvilken vekt de har tillagt barnets synspunkter. Barnet må forklares hvordan hans eller hennes synspunkter har blitt vektlagt. Dersom beslutningen ble en annen enn det barnet ønsket, skal barnevernstjenesten forklare barnet på hvilken måte synspunktene hans eller hennes ble tatt hensyn til. Den som har innhentet barnets mening bør også være den som tar denne samtalen med barnet. 

Krav til begrunnelse av barnets beste-vurderingen

Barnevernstjenestens avgjørelser må inneholde en vurdering av barnets beste. (Barnevernloven §6-3a og Barnekonvensjonen artikkel 3).​ Gjennom begrunnelsen for vedtaket må barnevernstjenesten vise hvordan barnets interesser er vurdert – og det må komme frem av begrunnelsen at hensynet til barnets beste har vært et grunnleggende hensyn.

Dersom avgjørelsen er en annen enn den barnet ønsker, må dette dokumenteres. Begrunnelsen for avgjørelsen må komme tydelig frem. De hensynene som har gått foran må konkretiseres ut fra den aktuelle saken. Det bør redegjøres for hvilken vekt de ulike hensynene er gitt. Det må også begrunnes hvorfor barnets mening ikke var tilstrekkelig til å oppveie de andre hensynene.

En forsvarlig saksbehandling ​(Barnevernloven § 1-4). forutsetter at alle sentrale vurderinger som gjøres i en barnevernssak dokumenteres. Dokumentasjonskravet styrker partenes rettsikkerhet og bidrar til å synliggjøre både faktiske forhold i saken og de vurderingene som har blitt gjort.

Det er spesielt viktig at barnets stemme og synspunkter dokumenteres sammen med de barnevernfaglige vurderingene som gjøres.

Dokumentasjonen skal kunne vise

• hva slags informasjon barnet har fått
• hva barnets mening er
• hvilke vurderinger barnevernstjenesten har gjort

Når barnet gir utrykk for at han eller hun ikke ønsker å benytte seg av retten til å si sin mening, skal dette dokumenteres sammen med en eventuell begrunnelse for standpunktet. Dersom barnevernstjenesten velger å ikke snakke med et barn, skal også dette begrunnes og dokumenteres.

For fornærmede under 18 år er det vergen (som regel foreldrene) som ivaretar barnets rettigheter. (Straffeprosessloven § 93 g).​ Er vergene uenige seg imellom om utøvelsen av rettighetene, skal det oppnevnes en midlertidig verge. I straffesaker der en eller begge foreldrene har status som mistenkt, vil politiet be fylkesmannen oppnevne en midlertidig verge for barnet. (Vergemålsloven § 27) ​

Dersom barnet har fylt 15 år og er uten kognitive nedsettelser, kan han eller hun utøve sine prosessuelle rettigheter som fornærmet selv, som for eksempel å velge bistandsadvokat eller søke om erstatning.

Politiet sørger for å oppnevne en bistandsadvokat for barnet. (Straffeprosessloven § 107a).​ Bistandsadvokaten og barnets verge skal ivareta barnets medvirkning sammen.

I forbindelse med tilrettelagte avhør tas det stilling til flere spørsmål , for eksempel om barnet har plikt å forklare seg og om det skal besluttes klinisk rettsmedisinsk undersøkelse. Bistandsadvokaten og vergen bistår barnet. ​Barn over 15 år uten kognitive nedsettelser kan utøve disse rettighetene og pliktene selv, med hjelp fra bistandsadvokaten.

Barn som avhøres gjennom tilrettelagt avhør har i de fleste tilfeller forklaringsplikt.Første gang fornærmede avhøres, skal politiet informere om deres rettigheter i saken. (Straffeprosessloven § 93 e)​

Barnets rett til å bli hørt omfatter også gjennomføring av ordinær medisinsk undersøkelse, tannhelseundersøkelse, samt oppfølging og behandling ved barnehuset.

Mer om forklaringsplikt hos regjeringen.no

Politiet og påtalemyndigheten skal orientere barnet via bistandsadvokat om straffesakens utvikling og fremdrift. (Straffeprosessloven § 92 e)​

Informasjonen gir barnet med hjelp fra bistandsadvokaten, blant annet mulighet til å

• klage på påtalemyndighetens avgjørelse
• fremme oppreisnings- og erstatningskrav
• anke

Når barnevernstjenesten skal gi opplysninger til politiet skal det skje skriftlig gjennom å sende et "varsel om mulig straffbart forhold" (tidligere anmeldelse). Politiets videre håndtering av saken er den samme som før.

Når barnevernstjenesten vurderer hvorvidt de skal varsle politiet skal dette gjøres på bakgrunn av en konkret begrunnet bekymring om at et barn er utsatt for vold eller seksuelle overgrep.

Videre skal beslutningen om å varsle være basert på en barnevernfaglig vurdering. Denne vurderingen skal være helhetlig, og skal blant annet bygge på

• konkrete forhold ved det aktuelle barnet (barnets beste)
• barnets mening
• barns generelle rettsvern

Barnevernstjenesten kan dele taushetsbelagte opplysninger med politiet dersom dette fremmer barnevernstjenestens oppgaver. (Barnevernloven § 6-7)​

I saker der det er mistanke om at et barn er utsatt for vold og seksuelle overgrep, vil det i de fleste tilfeller være nødvendig å varsle politiet for å fremme barneverntjenestens oppgaver.

Når barnevernstjenesten har en konkret begrunnet bekymring, enten fordi de har mottatt en melding eller selv får en mistanke om at et barn blir utsatt for vold eller seksuelle overgrep, skal barnevernstjenesten alltid foreta en vurdering av om saken skal varsles til politiet.

Det bør foreligge opplysninger av en viss troverdighet om art og omfang av det straffbare forholdet, og helst noen avgrensninger knyttet til når og hvor handlingen skal ha skjedd.

Etterforskingsrundskrivet (nr. 3/99)

Vurderinger knyttet til konkret begrunnet bekymring

For å kunne vurdere om det foreligger en konkret begrunnet bekymring/mistanke bør barneverntjenesten blant annet vurdere

• hva barnet har sagt. Har barnet fortalt historien med egne ord?
• om det finnes informasjon som styrker eller svekker barnets forklaring
• barnets adferd sett opp mot barnets utviklingsnivå. Viser barnet i tillegg symptomer som tilsier at det kan være utsatt for vold eller seksuelle overgrep?
• om det har vært endringer i barnets atferd (matlyst, isolasjon, uforklarlig utagerende atferd, osv.)
• informasjon om barnet
• informasjon om familien

Dersom barnevernstjenesten anser at det ikke er tilstrekkelig grunnlag til å varsle, skal det fortløpende vurderes om nye opplysninger gir et slikt grunnlag.

Forskning viser entydig at all vold, både fysisk og psykisk, kan være skadelig for barn. Alle former for og grader av vold mot barn, er straffbart. Det er derfor viktig å unngå å generalisere alvorlighetsgrad ut fra voldsform. Slik generalisering kan medføre utilsiktede virkninger som kan gi inntrykk av at enkelte former for vold ikke er straffbart.

Gjør helhetsvurderinger i hver enkelt sak

Både i saker som omhandler vold i nære relasjoner og saker som omhandler seksuelle overgrep skal det gjøres en konkret helhetsvurdering basert på momenter i den enkelte sak, som for eksempel:

• Voldens eller overgrepets form, omfang og/eller kompleksitet
• Barnets mening/barnets beste
• Familiesituasjonen for øvrig
• Risikoen for nye volds- eller overgrepshandlinger

En slik helhetsvurdering er særlig viktig fordi voldsutøvelsen kan være mer omfattende og kompleks enn det den i utgangspunktet fremstår som, både i art og omfang. Det som kan fremstå som bagatellmessige enkelthandlinger, kan samlet sett i realiteten være systematisk mishandling. Dette poenget var viktig for Stortinget å presisere ved innføring av bestemmelsene om mishandling i nære relasjoner. (Straffeloven §§ 282-283)

I saker som ikke omfattes av avvergingsplikten, har barnevernstjenesten et handlingsrom når de vurderer å varsle en sak til politiet. Vurderingen skal omfatte både barns generelle rettsvern og konkrete forhold ved det aktuelle barnet.

Momenter i vurderingen kan blant annet være:

Det er viktig at barnevernstjenesten ikke informerer foreldrene om at de vurderer å varsle saken til politiet. Dersom foreldrene blir informert på forhånd, skaper dette en risiko for at bevis blir fjernet eller manipulert, og/eller at barnet kan bli instruert eller truet.

Dersom barnevernstjenesten varsler en sak, bør de avklare med politiet hva de skal formidle til foreldrene og barnet til hvilket tidspunkt.

Barnevernstjenesten oppfordres til å gi utfyllende informasjon slik at politiet får et best mulig grunnlag for sine vurderinger. (Norsk Retstidende 2013:323)​

Barnevernstjenesten skal ikke gjøre en selvstendig vurdering av om det foreligger en straffbar handling.

Politiet skal ikke gi råd om den aktuelle saken skal varsles (anmeldes) eller ikke, men kan gi generell informasjon om blant annet

• hvordan politiet arbeider etter å ha mottatt/opprettet et varsel
• hva som skal til for at politiet starter en etterforskning
• hvordan politiet ønsker at samhandlingen med barnevernstjenesten skal være i den videre prosessen
• hvordan politiet ønsker at barneverntjenesten skal forholde seg til en eventuell etterforskning
• hvor lang tid det vil ta fra et varsel til et tilrettelagt avhør
• hva slags type volds- og overgrepshandlinger som omfattes av straffeloven
• innholdet i avvergingsplikten etter straffeloven
• hvilke opplysninger barnevernstjenesten bør opplyse om i et varsel

For å sikre at man får rask tilgang til riktig kompetanse, bør gjennomføring av anonyme drøftinger være regulert i en lokal samhandlingsavtale mellom politiet og barnevernstjenesten.

En akutt situasjon er når politiet eller barnevernstjenesten mottar informasjon eller en bekymringsmelding om vold og/eller seksuelle overgrep som er så alvorlig at de må vurdere om de skal iverksette tiltak umiddelbart.

• Politiet skal bistå barnevernstjenesten når det er behov ved gjennomføring av undersøkelse og ved iverksetting av vedtak i akutte situasjoner.
• Barneverntjenesten kan bistå politiet med å ivareta barnets beste under et politioppdrag.

Politiet og barnevernstjenesten skal utføre alt akuttarbeid på en så skånsom måte som mulig. (Politiloven § 6 annet ledd, barnevernstjenestens saksbehandlingsrundskriv 1.1.1.4)​

For barnevernet gjelder prinsippet om mildeste effektive inngrep.

Når politiet og barnevernstjenesten samhandler må de også ha fokus på at selve samhandlingen skal være forholdsmessig. Alt arbeidet som gjøres skal vurderes opp mot belastningen det vil medføre for barnet og familien. Så fremt det er tid og mulighet skal tidspunkt, sted og praktisk gjennomføring, planlegges med tanke på å redusere belastningen.

Om traumeforståelse (RVTS)

Dersom det kommer inn meldinger om vold og seksuelle overgrep og må barnevernstjenesten og politiet umiddelbart vurdere om de trenger bistand fra den andre etaten for å løse situasjonen. (Barnevernloven § 6-8).​ I disse situasjonene må etatene avklare hvilken informasjon som er relevant å dele med hverandre. Ved å dele informasjon, kunnskap og vurderinger med hverandre kan begge etatene lettere utføre sine oppgaver til det beste for barnet.

Eksempler på relevante informasjonsdelingspunkter

• Har etatene kjennskap til familien fra før og er det kjente forhold i familien som kan være av betydning?
• Er saken en pågående barnevernssak og/eller etterforskningssak?
• Hvilken rolle skal etatene ha? Hvem skal være den ledende part ved ankomst? Er det behov for at politiet er med inn i situasjonen?
• Er det hensiktsmessig at politiet opptrer i uniform, eller i sivilt?
• Er det behov for tolk?

Politiet skal alltid vurdere hvorvidt informasjon som gis til barnevernstjenesten er av en karakter som må holdes tilbake for foreldrene. Vurderer politiet at det finnes slike opplysninger, kan de påleggebarnevernstjenesten taushetsplikt. (Politiregisterloven § 35. jf § 23)​

Når politiet og barneverntjenesten samhandler i en akutt situasjon må etatene være bevisste på hva oppdraget innebærer for å kunne avklare rollefordeling. Oppdragenes art og formål vil påvirke rollefordelingen.

For eksempel kan politiets oppdrag være et ordensmessig oppdrag, etterforskning eller bistand til barnevernstjenesten. (Barnevernloven § 6-8). Barnevernstjenestens oppdrag kan for eksempel være å undersøke forholdene i hjemmet, samtaler med barn i barnehage/skole eller å yte bistand til politiet i deres oppdrag.

Etatene må ha fokus på at arbeidet som utføres kan påvirke og være relevant for den andre etaten. Både politiet og barnevernstjenesten må ha en bevisst tilnærming som ikke får negative virkninger for den andre etatens arbeid. Her må etatene involvere hverandre gjennom god kommunikasjon slik at etatene blir satt i stand til å forstå hva som er viktig for den andres mandat.

Barnevernstjenesten kan kreve bistand av politiet i særlige tilfeller. (Barnevernloven § 6-8).​ Det er barnevernleder som skal treffe denne beslutningen.

Vurderingene og fremgangsmåtene er ulike dersom bistanden kreves i forbindelse med

• gjennomføring av undersøkelse
• fullbyrdelse av vedtak

Barneverntjenesten bør ha en tett dialog med politiet om hvordan bistanden skal gjennomføres, slik at det blir minst mulig belastende for barnet.

Barneverntjenestens akuttberedskap kan be om bistand fra politiet i forbindelse med sine oppdrag. Det er bare barnevernleder som kan kreve slik bistand. Når barnevernleder ikke er tilgjengelig vil bistand fra politiet være basert på sedvane, og politiet må vurdere den konkrete situasjonen.

Før arbeidet på stedet avsluttes, bør barnevernstjenesten og politiet lage en konkret plan for eventuell videre samhandling. Begge instansene bør holde hverandre orientert om sitt videre arbeid og eventuelt avklare spørsmål om kontaktperson.

Når politiet mottar et varsel om en mulig straffbar handling kan saken få to utfall:

I saker der barnevernstjenesten har sendt varsel om mulig straffbart forhold til politiet, og politiet har besluttet å etterforske saken, bør etatene så langt det er mulig avtale en felles plan for videre samhandling, som for eksempel omhandler:

• Informasjonsdeling
• Samtaler med barnet og foreldrene
• Sikkerhets- og beskyttelsestiltak
• Tilrettelagt avhør
• Kontaktpersoner for videre gjensidig informasjonsutveksling

For å ivareta samhandlingen mellom etatene er det nødvendig å informere og involvere hverandre underveis. Slik samhandling kan fremme både barnevernssaken og straffesaken.

Både politiet og barnevernstjenesten må ha en metodisk tilnærming til sitt arbeid, for å unngå negative virkninger for den andre etatens oppgaver.

Politiets beviskrav i en straffesak innebærer at de må bevise at det har skjedd noe straffbart utover enhver rimelig tvil. Barnevernstjenesten på sin side har krav om sannsynlighetsovervekt i sin saksbehandling.

Dette innebærer at det er ulike krav til hvordan etatene innhenter informasjon. Når politiet er i etterforskning kan muligheten for samhandling med barnevernstjenesten derfor innskrenkes. Dette gjelder spesielt der faren for påvirkning av bevis er stor.

Politiet og barnevernstjenesten har tilgang på ulike virkemidler for å ivareta barnets sikkerhet. Ved at politiet og barnevernstjenesten samhandler i den enkelte sak vil dette gi et helhetlig kunnskapsgrunnlag for å kunne vurdere den mest optimale beskyttelsen av barnet.

Barneverntjenesten bør kontakte lokalt politi når de blir kjent med situasjoner som krever beskyttelsestiltak.

Utveksle informasjon om sikkerhet- og beskyttelsestiltak

Barneverntjenesten og politiet bør involvere hverandre når de vurderer spørsmålet om iverksettelse av sikkerhets- og beskyttelsestiltak.

Når politiet har gjort nødvendige undersøkelser, bør de informere barnevernstjenesten om hvilke sikkerhetstiltak og beskyttelsestiltak de vurderer å iverksette for barnet.

Tiltakene politiet iverksetter kan påvirke hvordan barnevernstjenesten vurderer barnets omsorgssituasjon, og hvilke barnevernstiltak som er nødvendige.

På samme måte kan tiltakene barneverntjenesten iverksetter ha betydning for politiets vurdering av om vilkårene for beskyttelsestiltak er oppfylt. Barnevernstjenesten bør derfor også informere politiet om hvilke beskyttelsestiltak de iverksetter.

Den ene etaten kan avgjøre sin sak før den andre har fått tatt stilling til sin. Det kan føre til at politiets og barneverntjenestens samhandling på et tidspunkt endres eller opphører. Det er viktig at etatene informerer hverandre om beslutninger som fører til at samhandlingen opphører.

Selv om politiet er varslet, vil barnevernstjenestens frister noen ganger medføre at undersøkelsen må konkluderes før politiet har sluttført sin etterforskning.

Barnevernet kan gjenåpne saken

Dersom barnevernstjenesten henlegger saken før politiet har gjennomført tilrettelagt avhør, kan politiet, dersom de anser det av betydning at barnevernstjenesten er til stede under det tilrettelagte avhøret, sende underretning om bekymringen. Barnevernstjenesten vil da måtte ta stilling til om de skal gjenåpne saken.

En eventuell henleggelse av saken i politiet skal ikke være avgjørende for barnevernstjenestens vurdering av videre undersøkelse/oppfølging av barnet.

Barnevernstjenesten skal gjøre egne vurderinger av om det er grunnlag for å iverksette tiltak etter barnevernloven, uavhengig av politiets vurderinger.

På samme måte skal en eventuell henleggelse av saken i barnevernstjenesten ikke legge føringer for politiets oppfølging av straffesaken.

Det er ulike frister for gjennomføring av tilrettelagte avhør. ​(Straffeprosessloven § 239 e).

Samrådsmøtet er en viktig arena for samhandling mellom barnevernstjenesten og politiet (Forskrift om tilrettelagt avhør § 7), og avholdes i forkant av avhørsdagen. Her planlegges den praktiske gjennomføringen av et tilrettelagt avhør, som for eksempel avklaring av:

• om det finnes en tiltroperson/tillitsperson​
• hvem som skal følge barnet til og fra avhør
• barnets behov for tilrettelegging i gjennomføringen av avhøret

Følgende aktører gis anledning til å delta i samrådsmøtet:

• avhørsleder
• barnehuset
• avhører
• barnets verge
• barnets bistandsadvokat
• barnevernstjenesten

På selve avhørsdagen gjennomføres det først et formøte før selve avhøret av barnet. 

Dersom avhørslederen bestemmer det, kan barnevernstjenesten være til stede på formøtet og under gjennomføringen av det tilrettelagte avhøret i tilstøtende rom. Hovedregelen er at barnevernstjenesten deltar.

Formøte på barnehuset

Avhørsleder avholder et formøte like i forkant av avhøret. (Forskrift om tilrettelagt avhør § 8). I formøtet avklares blant annet straffeprosessuelle spørsmål​ ​og spørsmål aktørene ønsker å stille til barnet.

Avhører har i forkant av avhøret laget en plan for gjennomføringen med blant annet spørsmål til barnet. Planen blir presentert i formøtet. Avhørsleder kan gi barnevernstjenesten og barnehuset anledning til å delta i formøtet. Vanligvis deltar begge.

Barnehusets rolle er definert i egen forskrift. Barnehuset skal blant annet bidra med å gi avhørsleder barnefaglige råd.

Ettermøte

Avhørsleder avholder et ettermøte like etter avhøret. (Forskrift om tilrettelagt avhør § 12)

I ettermøtet drøftes det og tas stilling til for eksempel

• om det er behov for at barnet følges opp og ivaretas videre
• samhandling om videre oppfølging av barnet – barnevernstjenesten og politiet bør for eksempel legge en plan for iverksettelse av tiltak for å ivareta barnet etter avhøret
• hvem som evt. skal ha ansvaret for oppfølgingen (barnehuset og/eller barnevernstjenesten)
• hvilken informasjon barnevernstjenesten kan gi til barnet, foreldrene og eventuelt andre om saken

 Avhørsleder skal normalt gi barneverntjenesten anledning til å delta i ettermøtet.

Som ledd i den helhetlige ivaretakelsen av barnet er det en av barnehusets oppgaver å sørge for oppfølging av barnet i etterkant av det tilrettelagte avhøret. For å sikre en helhetlig oppfølging til barnets beste, koordinerer barnehuset tverrfaglig og tverretatlig samhandling.

I tiden etter det tilrettelagte avhøret kan det fremkomme nye opplysninger som gjør at det blir behov for å gjennomføre et supplerende avhør (Straffeprosessloven § 239c), blant annet med bakgrunn i at

• forsvarer begjærer nytt avhør på vegne av siktede
• påtalemyndigheten beslutter nytt avhør
• bistandsadvokaten begjærer nytt avhør på vegne av barnet

Ved et supplerende avhør vil etatene måtte samhandle på samme måte som ved gjennomføringen av det første avhøret.

Samhandling i vold og overgrepssaker kan by på mange utfordringer og prinsipielle spørsmål.
For å få til god samhandling, bør politiet og barnevernstjenesten etablere felles arenaer for diskusjon og samhandling.

Eksempler på slike arenaer kan være

• faste samhandlingsmøter
• seminarer/konferanser
• politiråd
• konsultasjonsteam

Politiet og barnevernstjenesten bør ha lokale samhandlingsavtaler som gir klare føringer og ansvarsfordeling for etatenes samhandling i saker vedrørende vold og seksuelle overgrep mot barn.

Samhandlingsavtalen bør

• forplikte etatene til å avholde jevnlige samhandlingsmøter
• avklare etatenes roller og ansvar
• koordinere og strukturere etatenes samlede kompetanse og virkemidler

Statens barnehus må involveres i utarbeidingen av rutiner knyttet til tilrettelagt avhør. Barnevernstjenestens akuttberedskap, for eksempel barnevernvakt, må involveres i utarbeiding av rutiner knyttet til akuttberedskap.

Både politiet og barnevernstjenesten har plikt til å samarbeide etter egen lovgivning. ​(Politiloven § 2 og barnevernloven § 3-2)

Samhandling mellom politiet og barnevernstjenesten skjer i utgangspunktet når det er mistanke om brudd på straffelovens bestemmelser om volds- og seksuallovbrudd. Ofte vil grensene mellom straffbare og ikke-straffbare handlinger være uklare. I uklare tilfeller bør samhandling iverksettes av hensyn til barnets beste for å avklare om det har skjedd noe straffbart. Slik avklaring kan skje gjennom anonym drøfting eller varsling til politiet.

Mer om samarbeid mellom barnevernstjenesten og andre offentlige etater i barnevernstjenestens saksbehandlingsrundskriv.

Det kan fort oppleves å være motstridende interesser mellom en etterforskning og en barnevernssak.

Det er for eksempel forskjell på

• å undersøke en barnevernssak og å etterforske en straffesak
• å dokumentere omsorgssvikt og å bevise en kriminell handling
• å ivareta barns omsorgsbehov og å tilfredsstille samfunnets straffebehov

Hvis det er uenighet mellom politiet og barnevernstjenesten, skal etatene forholde seg til retningslinjene for samhandling mellom politi og barnevern, som gir nasjonale føringer for hvordan myndighetene ønsker at samhandlingen skal skje lokalt.

Samhandling innebærer at etatene utfører sine respektive oppgaver med en bevissthet om at det man gjør vil ha innvirkning på den andre etatens ivaretakelse av sine oppgaver.

Etatene må kunne samhandle om konkrete oppgaver og de må ta hensyn til at den andre etaten må forholde seg til sitt eget regelverk, sine tidsfrister og andre særlige plikter:

• Når politiet iverksetter etterforskning må de være bevisste på at denne kan påvirke barnevernssaken. Politiet må i så stor grad som mulig legge til rette for at etterforskningen tillater at barnevernstjenesten gjennomfører sin undersøkelse.
• Når barnevernstjenesten igangsetter en undersøkelse må de være bevisste på at undersøkelsen kan påvirke en eventuell politietterforskning og bevisene i en eventuell straffesak. Barnevernstjenesten må i så stor grad som mulig legge til rette for at undersøkelsen ikke skader etterforskningen.

Samhandling innebærer ikke at den ene etaten skal/kan overlate noen av sine arbeidsoppgaver til den andre. Barnevernstjenesten skal ivareta de barnevernfaglige oppgavene og politiet skal ivareta de strafferettslige oppgavene.

Politiets saksgang kan deles inn i ulike faser:

Uskyldpresumpsjonen

• Det er et grunnleggende prinsipp at en person er uskyldig inntil han/hun er endelig dømt. (Grunnloven § 96 andre ledd og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 6.2)​

Objektivitetsprinsippet

• Politiet skal søke etter spor og informasjon som både taler for og imot den mistenktes skyld. (Straffeprosessloven § 226, 3 ledd)​
• Politiet må være åpen for alternative hendelsesforløp og unngå tunnelsyn i etterforskningen.

Forholdsmessighet

• Et tvangsmiddel kan bare brukes når det er tilstrekkelig grunn til det. Tvangsmidlet kan ikke brukes når det etter sakens art og forholdene ellers ville være et uforholdsmessig inngrep. ​Straffeprosessloven § 170a)
• Politiet skal ikke ta i bruk tiltak uten at mindre inngripende tiltak har vært vurdert og forsøkt. De tiltak som anvendes, må være nødvendige og stå i forhold til situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetene for øvrig. (Politiloven § 6 andre ledd)​

Barnets beste/barnets medvirkning

• FNs barnekonvensjon og Grunnloven § 104 stiller krav til barnets medvirkning. Dette ivaretas i straffesaken ved at barnet er gitt særlige rettigheter i straffeprosessloven kapittel 8a.

Beviskrav

• Enhver rimelig og fornuftig tvil skal komme tiltalte til gode. (Grunnloven § 96 andre ledd)​

Kravet til forsvarlige tjenester i barnevernloven innebærer blant annet at barn i krise skal få hjelp så tidlig som mulig. Derfor må kommunene ha tilstrekkelig beredskap og riktig kompetanse tilgjengelig, også utenfor vanlig kontortid.

En barnevernssak kan deles inn i fire faser.

Taushetsplikten gjelder 

• barnevernstjenestens ansatte 
• personer som utfører tjeneste eller arbeid for barnevernstjenesten (for eksempel sakkyndige, tilsynsførere, støttekontakter og talspersoner) 

Taushetsplikten gjelder også etter at tjenesten eller arbeidet er avsluttet. 

Taushetsplikten gjelder generelt, også overfor andre i kommunal og statlig barnevernstjeneste, med mindre opplysningene har sammenheng med vedkommendes arbeidsoppgaver. (Forvaltningsloven § 13b første ledd nr. 3)​ En barnevernstjeneste kan for eksempel motta aktuelle opplysninger om barn og foreldre fra barnevernstjenesten i en annen kommune hvor barnet og/eller foreldrene tidligere har oppholdt seg.

Generelt om barnevernstjenestens taushetsplikt i saksbehandlingsrundskrivet

Muligheten for å utveksle informasjon og opplysninger er en forutsetning for samhandling mellom politiet og barnevernstjenesten. Selv om taushetsplikten etter barnevernloven (§ 6-7 tredje ledd)​ er mer omfattende enn taushetsbestemmelsene i forvaltningsloven ​(§ 13 a, 13 b), åpner lovverket for informasjonsutveksling som stimulerer til slik samhandling. Taushetsplikten skal ikke hindre nødvendig samarbeid mellom barneverntjenesten og politiet i oppfølgingen av det enkelte barn. (Kilde: Prop 106 L (2012-2013) punkt 5.1.1)

Barnevernstjenesten kan dele ellers taushetsbelagte opplysninger dersom det er nødvendig for å

• fremme den konkrete barnevernssaken
• forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse.

Når barnevernstjenesten vurderer om de har rett til å dele opplysninger med andre, skal det alltid gjøres en konkret vurdering av om slik informasjonsdeling er til barnets beste.

I de fleste tilfeller der barnevernstjenesten er bekymret for at et barn er utsatt for vold eller seksuelle overgrep, kan de varsle politiet uten hinder av taushetsplikten. I slike saker vil vilkåret om at det å dele opplysninger er oppfylt. (Kilde: Prop. 106 L (2012-2013) pkt. 5.1.1​)

Det å gi opplysninger til politiet vil kunne

• bidra til å få klarhet i hva barnet faktisk har opplevd
• bidra til å hjelpe og beskytte barnet

Når politiet etterforsker en straffesak foretas en systematisk informasjonsinnhenting.  I denne prosessen vil de kunne ha stor nytte av informasjon som barnevernstjenesten besitter.  

Når barnevernstjenesten varsler (anmelder) en sak til politiet skal de gjøre en konkret vurdering av hvilke opplysninger som skal gis. De skal i utgangspunktet ikke gi flere opplysninger enn det som er nødvendig for å fremme barnevernstjenestens oppgaver. Informasjon som er egnet til å belyse spørsmålet om straffeskyld er likevel ikke underlagt taushetsplikt når barnevernstjenesten har valgt å varsle forholdet. (Norsk retstidende 2013: 323) ​ 

Politiet bør så langt som mulig konkretisere hvilke opplysninger det søkes om tilgang til (inkludert hvilken type opplysninger og i hvilket omfang). De skal ikke søke om tilgang til større mengde opplysninger enn nødvendig for å oppfylle formålet med etterforskningen. Begjæringen skal være skriftlig. 

Taushetsplikten til ansatte i barnevernstjenesten gjelder også dersom de blir innkalt som vitne under politiets etterforskning eller ved domstolsbehandling av straffesaker.

Den ansatte kan derfor i utgangspunktet bare forklare seg dersom det foreligger et samtykke fra de som har krav på taushet (Forvaltningsloven § 13 a nr. 1)​, eller om det foreligger fritak etter søknad til fylkesmannen.

I enkelte saker kan det være nødvendig å holde tilbake opplysninger av hensyn til politiets etterforskning. ​ Da kan påtalemyndigheten i politiet pålegge barnevernstjenesten taushetsplikt. (Politiregisterloven § 35)

Pålegget om taushetsplikt skal meddeles skriftlig og angi hvilke opplysninger som er omfattet av taushetsplikten. ​(Forskrift til politiregisterloven § 11-5)

Politiet skal alltid vurdere om den informasjonen de gir til barnevernstjenesten er av en slik karakter at den må holdes tilbake fra foreldrene.

Avhørsleder (politijuristen) kan pålegge barnevernstjenesten taushetsplikt om opplysninger som kommer frem under et tilrettelagt avhør av barnet. (Straffeprosessloven § 239 d, 5. ledd) ​

Pålegg om taushetsplikt må loggføres av avhørsleder og skal komme frem i avhørsprotokollen. Pålegget bør også inneholde spesifisering av varighet, og skal opphøre straks det ikke lenger er behov for det. 

Mer om taushetsplikt og tilrettelagte avhør i Riksadvokatens direktiv og retningslinjer om tilrettelagte avhør – 21.10.2015, punkt 16

I de tilfeller der barnevernstjenesten får opplysninger som omfattes av avvergingsplikten har de plikt til å varsle politiet, dersom de ikke selv kan avverge handlingen med egne virkemidler. (Straffeloven § 196).

Når barnevernstjenesten har avverget en alvorlig handling, må de likevel vurdere om politiet skal varsles for å forebygge fremtidige handlinger. Dette gjelder også dersom barnevernstjenesten får informasjon om at en alvorlig handling allerede er gjennomført.

Vurderingen av om politiet skal varsles skal være helhetlig, og ha fokus på ivaretakelse og oppfølging av det konkrete barnet. Hvorvidt andre barn kan bli utsatt for liknede handlinger bør også vektlegges. I de fleste tilfeller hvor avvergingsplikten er vurdert bør politiet varsles.

Politiet har plikt til å underrette barnevernstjenesten når de får bekymring for at et barn utsettes for lovbrudd​. (Politiregisterforskriften § 10-3). Underretning sendes av eget initiativ.

Underretningsplikten gjelder uavhengig av om foreldre eller omsorgsperson ønsker det.

Selv om det er meldt om bekymring til barneverntjenesten tidligere, er politiet likevel pliktig til å underrette på nytt dersom de får informasjon som gir grunn til fortsatt eller ny bekymring.

Politiet og barnevernstjenesten har ulike virkemidler som kan bidra til å avverge en straffbar handling

Politiet kan benytte straffeprosesslovens bestemmelser om tvangsmidler, for eksempel

• besøksforbud
• pågripelse
• varetektsfengsling

Politiets virkemidler er imidlertid av midlertidig karakter.

For å avverge en konkret alvorlig straffbar handling kan barnevernstjenesten for eksempel

• plassere barnet utenfor hjemmet frivillig
• akuttplassere barnet midlertidig

Barnevernstjenesten har mulighet til å iverksette tiltak av mer langvarig karakter for å avverge at handlingen gjentas.

I en avvergesituasjon er barnevernstjenesten fritatt fra taushetsplikten de har etter barnevernloven. (Straffeloven § 196 annet punkt) 

Når barnevernstjenesten varsler på bakgrunn av avvergingsplikten må de likevel gjøre en konkret vurdering av hvilke opplysninger i barnevernssaken som skal deles med politiet. Opplysninger fra saken som ikke har relevans for avvergingssituasjonen vil fremdeles være omfattet av barnevernstjenestens lovpålagte taushetsplikt.

• plikt.no

Barnevernstjenesten skal på eget initiativ informere foreldrene når de har iverksatt en undersøkelse og bakgrunnen for dette, uavhengig av om foreldrene er part i saken.

Foreldre med partsrettigheter kan også be om innsyn i sakens dokumenter. (Forvaltningsloven § 18). Innsynsretten er begrunnet i foreldrenes rett til å kunne ivareta sine interesser i saken, og mulighet til å imøtegå sakens bakgrunnsopplysninger (kontradiksjon).

Ved bekymring for at barnet er utsatt for vold eller seksuelle overgrep av en eller begge foreldrene, kan det være avgjørende å holde tilbake informasjon inntil barnet er gitt tilstrekkelig beskyttelse og/eller nødvendig dokumentasjon er sikret.

I slike saker har barnevernstjenesten behov for tid til å avklare hvordan saken skal håndteres, og om politiet skal varsles.

Barnevernstjenesten kan derfor, i en begrenset periode, holde tilbake opplysninger fra foreldrene. Hensynet til å verne barnet må i slike situasjoner veie tyngre enn foreldrenes rett til kontradiksjon.

Å utsette innsynsrett er en inngripende beslutning. Det bør derfor være en konkret mistanke av en viss styrke mot vedkommende forelder, før innsyn nektes. I tillegg skal minst ett av følgene hensyn ligge til grunn for vurderingen:

Foreldrenes rett til å kunne ivareta sine interesser er ikke alltid forenlig med hva som vil være barnets beste. Barnets beste skal alltid være et grunnleggende hensyn i vurderingen av om det skal gis innsyn i opplysninger som kan unntas.

Av hensyn til parten vil det i de fleste tilfeller være riktig å praktisere størst mulig åpenhet. Barnevernstjenesten må imidlertid både vurdere hvilke opplysninger som skal deles med foreldrene, og på hvilket tidspunkt de skal dele opplysningene. Dersom foreldrene ber om innsyn, må barnevernstjenesten alltid gjøre en vurdering av om de bør unnta enkelte opplysninger i en kortere eller lengre periode.

Barneverntjenesten har i noen tilfeller plikt til å forelegge foreldrene nye opplysninger uten at de har bedt om det. (Forvaltningsloven § 17). For eksempel vil dette være aktuelt når det har kommet nye opplysninger som enten direkte står i strid med det foreldrene selv har anført, eller som taler til foreldrenes disfavør. Også slike opplysninger kan holdes tilbake fra foreldrene i en begrenset periode dersom hensynet til barnet, etterforskningen, kildene eller muligheten for å gjennomføre videre undersøkelse tilsier det.

Barneverntjenesten har anledning til å avvente med å informere foreldrene om at de iverksetter undersøkelse, dersom de vurderer at partsinnsyn kan motvirke muligheten for å få saken avklart. Dette kan være særlig aktuelt dersom politiet i nær fremtid skal gjennomføre etterforskningsskritt som kan påvirkes av at foreldrene får kjennskap til at det åpnes en undersøkelse, for eksempel gjennomføre tilrettelagt avhør.

Når et barn står i fare for å bli vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet kan barnevernstjenesten fatte midlertidig vedtak om å plassere barnet utenfor hjemmet. Vedtaket må begrunne hvorfor det har vært nødvendig å plassere barnet utenfor hjemmet. (Barnevernloven § 4-6 annet ledd).

• etter eget initiativ (opplysningsrett - Politiregisterloven § 19)

Politiet skal gi opplysninger til barnevernstjenesten

• etter eget initiativ (meldeplikt - Barnevernloven § 6-4 første ledd)
• etter pålegg (opplysningsplikt - Barnevernloven § 6-4 andre ledd)

Opplysningsplikten etter barnevernloven går foran politiets taushetsplikt.

Opplysningsrett innebærer at den som sitter med opplysninger som i utgangspunktet er taushetsbelagte likevel har adgang til å gi opplysningene videre. Politiets opplysningsrett (Politiregisterloven § 19) innebærer at politiet kan gi opplysninger til barnevernstjenesten etter eget initiativ. 

Politiet kan for eksempel utlevere opplysninger som i utgangspunktet er taushetsbelagte når det

• er nødvendig for å avverge et lovbrudd eller forebygge kriminalitet (Politiregisterloven § 27)
• er nødvendig for å fremme barnevernstjenestens arbeid (Politiregisterloven § 30 jf politiregisterforskriften § 9-6 nr. 7)
• foreligger samtykke fra den som har krav på taushet (Politiregisterloven § 24 nr. 1)

Politiets meldeplikt (Barnevernloven § 6-4 første ledd) innebærer at politiet skal gi opplysninger til barnevernstjenesten etter eget initiativ. Meldeplikten inntrer for eksempel når det er grunn til å tro at et barn

• blir eller vil bli mishandlet
• blir utsatt for annen alvorlig omsorgssvikt

Meldeplikten gjelder informasjon ansatte blir kjent med i egenskap av å være ansatt, og er et selvstendig og personlig ansvar. Det betyr at det er den enkelte ansattes ansvar å formidle informasjonen han eller hun har blitt kjent med til barnevernstjenesten. Denne plikten gjelder selv om politiet setter inn egne tiltak for å avhjelpe situasjonen.

Meldeplikten går foran politiets taushetsplikt.

Politiets opplysningsplikt (Barnevernloven § 6-4 annet ledd) innebærer at politiet skal gi opplysninger til barnevernstjenesten etter pålegg.

Barnevernstjenesten kan pålegge politiet å gi taushetsbelagte opplysninger på alle stadier i en barnevernssak. Pålegg kan gis når det er nødvendig i forbindelse med vurdering, forberedelse og behandling av saker etter barnevernloven, for eksempel ved

• midlertidig plassering av barn utenfor hjemmet i akuttsituasjoner (Barnevernloven §4-6, annet ledd)
• medisinsk undersøkelse og behandling (Barnevernloven § 4-10) 
• omsorgsovertakelse (Barnevernloven § 4-12) 
• skjult adresse (Barnevernloven § 4-19)

Både opplysninger som gis muntlig og skriftlig er omfattet av taushetsplikten.

Det er viktig at politiet gjør en konkret vurdering av hvilke opplysninger som skal gis. Det skal ikke gis flere opplysninger enn det som er nødvendig for å fremme barnevernstjenestens oppgaver. (Politiregisterforskriften § 9-6 andre ledd)

Muligheten for å utveksle informasjon og opplysninger er en forutsetning for samhandling mellom barnevernet og politiet.

Politiet kan gi opplysninger til barnevernstjenesten, for eksempel når det er nødvendig for å forebygge kriminalitet eller for å fremme barnevernstjenestens arbeid.

Politiet skal skrive en egen bekymringsmelding uavhengig av om barnevernet har vært til stede på oppdraget hvor bekymringen oppstod.

Politiet skal ikke vurdere om situasjonen krever tiltak fra barnevernstjenesten. Dersom de har behov, kan politiet eventuelt drøfte grunnlaget for en bekymringsmelding med barnevernstjenesten.

Når politiet vurderer at partene ikke bør få kjennskap til opplysninger av ettforskningsmessige hensyn eller av hensyn til barnets eller foreldrenes sikkerhet, skal de ikke skrive disse opplysningene i bekymringsmeldingen til barnevernstjenesten før det er avklart med etterforsker.

Dersom politiet vurderer at det kan være forhold som gjør at foreldrene ikke bør få innsyn i saken, skal de kontakte barnevernstjenesten samtidig med at de sender bekymringsmeldingen. Når barnevernstjenesten mottar meldingen skal de, i samråd med politiet, vurdere hvorvidt foreldrene skal få innsyn i meldingen eller om det er opplysninger som skal unndras fra partsinnsyn.

Dersom det kommer frem ny informasjon i arbeidet med straffesaken som gir grunnlag for fortsatt eller ny bekymring, skal politiet dele opplysningen med barnevernstjenesten. Det er derfor viktig at politiet fortløpende foretar nye vurderinger av om barnevernstjenesten skal varsles.

Når barnevernstjenesten mottar en bekymringsmelding fra politiet, kontakter de politiet for utfyllende opplysninger. Barnevernstjenesten ser meldingen i sammenheng med eventuelle tidligere bekymringsmeldinger og opplysninger i saken.

Å sikre at barn ikke utsettes for vold og seksuelle overgrep er et felles mål både for politiet og barnevernstjenesten.

I tiltaksplanen "En god barndom varer livet ut" (2014-2017) fikk Politidirektoratet (POD) og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) i oppdrag å etablere rutiner for samarbeid mellom politiet og barnevernstjenesten ved utrykning i saker om vold i nære relasjoner.

Med bakgrunn i et allerede pågående utredningsarbeid om barnevernstjenesten vurderinger av anmeldelse av vold og seksuelle overgrep til politiet, ble rammene for retningslinjene utvidet til å inkludere samhandling også utenfor utrykningstilfellene.

Retningslinjene omfatter samhandling i saker hvor det er mistanke om et barn kan være utsatt for vold eller seksuelle overgrep av omsorgspersoner. Føringene som gis vil likevel også kunne gi retning for samhandlingen mellom politiet og barnevernstjenesten i andre situasjoner.

Målgruppen for retningslinjene er ansatte i politiet og barnevernstjenesten. Samhandlingen mellom disse etatene i volds- og overgrepssaker er kompleks og omfattende. Det er derfor behov for å behandle disse problemstillingene særskilt.

Skole, barnehage, helsevesen og andre har også en rolle i saker hvor det er bekymring for at et barn utsettes for vold eller seksuelle overgrep. Samhandling med disse etatene ligger imidlertid utenfor mandatet til disse retningslinjene. Andre etater kan likevel ha nytte av kunnskap om politiets og barnevernstjenestens mandat, oppgaver og samhandling i slike saker.

Målet med retningslinjene er å gi barnevernstjenesten og politiet en bedre forståelse av hverandres roller. Retningslinjene skal gi etatene veiledning om hvordan de kan jobbe sammen for å ivareta både barnets omsorgssituasjon og hensynet til politiets etterforskning.

Retningslinjene skal tydeliggjøre

• ansvarsfordelingen mellom etatene
• hvordan politiets og barnevernstjenestens regelverk påvirker hverandre
• hvilke muligheter og begrensinger etatene står overfor i samhandlingen

Retningslinjene er ment å gi føringer for forsvarlig samhandling i sakene og inneholder lovpålagte oppgaver der det finnes. Utover dette gis en beskrivelse av anbefalte rutiner for samhandling. I tillegg anbefales det å lage lokale samhandlingsrutiner.

Hvis det er uenighet mellom politiet og barnevernstjenesten lokalt, skal etatene forholde seg til de nasjonale anbefalingene i disse retningslinjene.

Retningslinjene beskriver lovpålagte oppgaver. Utover dette gir retningslinjene politiet og barnevernstjenesten nasjonale anbefalinger om god praksis for samhandling i saker som omhandler vold og seksuelle overgrep mot barn.

Retningslinjenes anbefalinger kan ha stor betydning for fylkesmannens tilsyn av om kravet til forsvarlig saksbehandling i barnevernstjenesten er oppfylt.

I retningslinjene er vold og seksuelle overgrep definert av det som er straffbart, inkludert psykisk vold. (Straffeloven kapittel 25 og 26)​

Når grensene mellom straffbare og ikke-straffbare handlinger er uklare, bør samhandling iverksettes av hensyn til barnets beste for å avklare om det har skjedd noe straffbart. Slik avklaring kan skje gjennom anonym drøfting eller varsling til politiet.

Mer om vold mot barn hos NKVTS

Retningslinjene setter rammer og retning for hva barnevernstjenestens vurderinger skal bygge på når de skal beslutte om de skal varsle politiet om mulige straffbare handlinger mot barn. Utover dette er ikke disse vurderingene utdypet i retningslinjene.

I høringen av retningslinjene kom det klare tilbakemeldinger om at det er behov for føringer på dette området. Arbeidsgruppen har derfor anbefalt at det utarbeides en egen faglig veileder for barnevernstjenesten, med relevante vurderingskriterier for varsel om mulig straffbart forhold mot barn.

I retningslinjene omtales anmeldelse nå som varsel om et mulig straffbart forhold (varsel).

Bakgrunnen for begrepsendringen bygger særlig på to forhold:

• Det er ikke noe krav i barnevernloven om at barnevernstjenesten skal gi informasjon til politiet i form av en anmeldelse
• Når barnevernstjenesten gir opplysninger til politiet, kan hvilket begrep man bruker (varsel eller anmeldelse) ha konsekvenser for det videre samarbeidet mellom barnevernstjenesten og familien. Ved å endre fra «anmeldelse» til «varsel» er målet at forholdet mellom barnevernstjenesten og familien skal belastes i minst mulig grad av at barnevernstjenesten velger å involvere politiet i barnevernssaken.

I flere høringsinnspill ble det etterlyst en aktiv bruk av eksempler for å illustrere relevante problemstillinger og hvordan de skal ivaretas.

Innenfor saksfeltet vold og seksuelle overgrep mot barn er det mange krevende vurderinger som må gjøres i hver enkelt sak. Ved å fremheve noen enkelttilfeller kan imidlertid virkningen bli at andre tilfeller blir mindre synlige.  Når det rettes fokus mot ett tilfelle, kan dette bli gjort om til/tatt til inntekt for å være en standard, og det nyanserte bildet kan bli borte.

Retningslinjene er utarbeidet i samarbeid mellom Bufdir og POD.

Det har blitt avholdt flere innspillsmøter med representanter fra barnevernstjenesten, politiet, og ulike brukerorganisasjoner. POD har i tillegg benyttet en innspillsgruppe med representanter fra politiet, herunder Statens barnehus.

Retningslinjene har vært på offentlig høring, og 88 høringsinnstanser kom med skriftlige innspill til utkastet.

I tillegg har retningslinjene blitt brukertestet av relevante representanter fra begge etater, både på innhold og navigasjon.

Riksadvokatembetet har vært konsultert og har kommet med synspunkter på de deler av retningslinjene som berører riksadvokatens ansvarsområde.

• Tiltaksplanen «En god barndom varer livet ut»
• Svikt og svik NOU 2017:12
• Høring til NOU 2016:16 Ny barnevernlov

Retningslinjene vil bli revidert ved behov. Innspill og endringsforslag kan sendes direktoratenes postmottak eller ved å benytte «fant du det du lette etter»-funksjonen nederst på siden.