Buffer – en podkast fra Bufdir

Gjest: Denne episodens gjest er Berit Landmark. Berit er jurist og klinisk barnevernspedagog, og hun har skrevet flere bøker om miljøterapi, blant annet «Miljøterapi i barnevernsinstitusjoner – juridiske, teoretiske og praktiske perspektiver» som kom i ny utgave nå i 2025. Berit jobber i Bufdirs divisjon for tjenesteutvikling

Andre medvirkende: Episoden har også med et lydklipp fra Tune ungdomshjem i Sarpsborg, der miljøterapeut Therese Løvfall snakker med en av ungdommene som bor på Tune.

Programleder er Marianne Løkkevik i Bufdirs Kommunikasjonsstab

Programleder: Hva er egentlig miljøterapi? Hvordan jobber miljøterapeutene? Og hvorfor trenger vi miljøterapeuter på barnevernsinstitusjonene?

Du hører på Buffer, en podkast fra Barne- og ungdoms- og familiedirektoratet. Jeg heter Marianne Løkkevik, og miljøterapi er dagens tema. Først og fremst miljøterapi i barnevernsinstitusjoner.

Institusjonsbarnevernet er i endring og utvikling, akkurat som det skal. Noe av det som står fast, er miljøterapien. For å forstå litt mer av hva denne kjernen i institusjonshverdagen er og bidrar til, så har jeg invitert min kollega i Bufdir, Berit Landmark, i studio. Velkommen hit, Berit.

Berit Landmark: Tusen takk.

Programleder: Det er en grunn til at jeg har invitert deg i studio for å snakke om miljøterapi. Du har skrevet bøker om miljøterapi, du har jobbet på institusjonene selv. Fortell litt om bakgrunnen din.

Berit Landmark: Ja, jeg er veldig glad for å få muligheten til å snakke om det her, fordi folk som kjenner meg i Bufdir-sammenheng vet jo at jeg er opptatt av og at jeg jobber mye med kommunalt barnevernsområde. Folk vet at jeg er jurist, og kanskje noen vet at jeg er klinisk barnevernspedagog, og så er det kanskje ikke så mange som vet at jeg har gitt ut et par bøker om miljøterapi, og som du sier har flere år s fartstid på det feltet også før jeg ble jurist. Jeg har også opprettholdt engasjementet mitt for miljøterapi etter at jeg ble jurist, ved å gi ut bøker og ha foredrag og sånn, og ha kontakt med praksisfeltet også der.

Men det startet da jeg begynte på barnevernspedagogutdanningen i Trondheim i 1994. Min hovedtanke ved å starte der var at jeg hadde veldig lyst til å jobbe med ungdommer, hadde veldig lyst til å jobbe i institusjon, og tenkte at da begynner jeg der, så ser jeg hvordan det blir. Jeg var ferdig i 1997 og begynte umiddelbart etter eksamen med å jobbe på institusjon som miljøterapeut.

Etter et par år så ble jeg fagleder og tok videreutdanning i miljøterapi, og den kliniske godkjenningen min handler jo da om fordypning i miljøterapi. Så har jeg vært avdelingsleder og jobbet med undervisning på RBUP på den videreutdanningen i miljøterapi, og har en del år i dette feltet.

Programleder: Hva er miljøterapi?

Berit Landmark: Miljøterapi kan for eksempel forklares som en form for en terapeutisk virksomhet i en institusjon, barnevernsinstitusjon for eksempel, som gir tilbud om kontakt og grenser.

Det er kanskje den enkleste beskrivelsen av miljøterapi, er en praksis på institusjonen som gjennom strukturer, gjennom relasjoner, gjennom tilrettelegging av miljøet, og samhandlinger og samspill mellom miljøterapeuter og ungdommer,

gir det her tilbudet. Hei, her er vi. Vi er her for deg. Du kan ha kontakt med oss hvis du vil. Vi kan gi deg en annerledes kontakt enn det du kanskje har med deg. Vi kan gi deg andre relasjonserfaringer.

Det er også tilbud, kontakt og grenser gjennom strukturer. Vi ønsker at du skal være sammen med oss ved måltid. Vi har denne strukturen på institusjonen. Du kan gå, du skal kanskje på skole eller du skal ha et dagtilbud.

Vi ønsker at du kommer tilbake. Vi forventer at du kommer tilbake klokka sånn og sånn. Grenser i form av hvert ifra de her tidsstrukturene, som leggetid, eller man går på rommet og man kommer tilbake. Man forholder seg til det som finnes av grenser i miljøet. Men man må ha den her bevisstheten rundt hva er det med dette miljøet som vi kan bruke for å legge til rette for utvikling og endring hos denne ungdommen.

Det her er jo en veldig forenkling, men i sin essens så handler det mye om det. Og så kan jeg si veldig mye mer om det, og det skal jeg vel også få anledning til å gjøre.

Programleder: Det skal du få anledning til. Sett utenifra, hvis du kommer inn og ser hva foregår i en institusjon i løpet av en dag, så er det faste rutiner, i hvert fall et tilbud om faste rutiner. Det er vekking, det er «nå må du stå opp», «kom ned til frokost da vel, vi sitter her». Det er oppfordringer til å gå på skolen, til å delta i fritidsaktiviteter, til å delta på måltidene. Så tenker vi, dette er jo en helt normal hverdag. Hva er det med disse rammene, og hvorfor er de så vanskelige?

Berit Landmark: Ikke sant. Jeg tror du peker på noe vesentlig der. Jeg tror noe av det som gjør at miljøterapi kan være vanskelig å gripe og få en helt klar oppfatning av, er nettopp det du er inne på der. For vår anliggende her og nå i dag, så foregår miljøterapien i barnevernsinstitusjonen. Og barnevernsinstitusjonene finnes jo typisk fordi at ungdommene trenger et sted å være, et sted å bo. Og de trenger en omsorgsbase, de trenger noen som passer på dem. Og som nettopp, som du sier, det er jo helt nydelig, at det kan se ut som noe helt vanlig, og også være helt vanlig.

Det er mange ungdommer som jeg har snakket med, både i senere tid, men også da jeg jobbet som miljøterapeut, og i anledning av bøkene, som er opptatt av nettopp denne hjemopplevelsen. Og en en viktig oppgave for miljøterapeuter i institusjonen, er jo nettopp det å tilby de her vanlige strukturene.

Fordi at det er vanlig, det er en ting, men også fordi at det vi ser er at strukturene i seg selv kan ha utviklingseffekter. Det at en ungdom som kommer fra helt fullstendig mangel på strukturer, kommer jo dermed også fra omgivelser som ikke forventer noen ting, som ikke krever noen ting, eller som krever alt for mye, eller som ikke har voksne som tar ansvar, eller som ikke har forutsigbarhet. Man vet ikke hvordan voksne er, man vet ikke hva man kan stole på. Miljøterapeuter har gjennom strukturer i hverdagen en anledning til å nettopp skape den forutsigbarheten, og så være tydelig på forventningene til hva de tenker at du som ungdom tåler eller kan. Hvilket utviklingsrom er det du har med deg? Hvor er du her nå? Noen ungdommer kan jo ikke bli utfordret på hverdagen, så massivt som det kan oppleves i en helt vanlig hverdag. Det vi opplever som helt vanlig hverdag, kan jo for noen ungdommer fremstå som helt fullstendig massivt, alt for mye på en gang. Da åpner jo en institusjonsramme for en sånn individuell tilpasning: For den ungdommen så må vi ta det litt steg for steg. Nå handler det om å gjøre trygg, stabilisere kanskje, skape en eller annen følelse av her kan jeg være trygg, her kan jeg være, jeg trenger ikke å passe på meg selv hele tiden. Det er noen andre som passer på meg, eller noen passer på meg når jeg blir redd for meg selveller at jeg blir veldig sint eller noe annet, så er det noen voksne der som tåler det. Ny erfaring, kanskje, for noen.

Mens andre er jo et annet sted og kan profitere veldig på det her, at ja nå står du opp klokka åtte, og skal på dagtilbud, skole eller jobb. Vi er her å hjelpe deg med det, for da ser man at det kan den ungdommen profitere på, eller den har kommet så langt at den tåler det, og kan være med på det. Mange ungdommer forteller jo at de ønsker å bli stilt forventninger til.

Programleder: Og Berit, når du sier det, så får jeg veldig lyst å spille av ett lite klipp fra en episode som kommer senere. Da er Tune Ungdomshjem i Sarpsborg med, og der snakker miljøterapeut Therese Løvfall og en av ungdommene om nettopp:

Lydklipp fra besøk på Tune ungdomshjem i Sarpsborg:

Therese Løvfall snakker:

• Du har jo en veldig tydelig døgnstruktur i forhold til det å jobbe med å legge fra deg mobilen, det å holde samme leggetid, og det å stå tidlig. Og så får vi lov å vekke deg. Og da er det mye mas, musikk og risting på dyna, sminkekosten på bryna, og det får vi lov til.

Ungdommen bekrefter og ler litt.

• Og det er jo sånn som ikke alle ungdommer hadde tålt, men hun vil jo virkelig at vi skal herje og bråke best mulig for at hun skal klare å komme seg opp. Så vi er jo veldig heldige som har en ungdom som medvirker og lar oss få bruke mange verktøy. Og likevel så smiler du!

• Ja!

• Men du sover tungt, og du trenger hjelp, og du lar oss hjelpe deg.

• Ja.

Lydklipp slutt.

Berit Landmark: Det der er jo helt nydelig. Der har de jo tydeligvis kommet i posisjon, som vi kaller det, og har en relasjon sammen som gjør at de voksne har et handlingsrom, og ungdommen er trygg og har medvirket til hvordan kan jeg få til det her ved hjelp av de voksne? Det er ikke snakk om hvorvidt hun skal få det til, men hvordan. Hvordan skal du få til det her? Hvordan kan vi hjelpe deg med det? Vi er her, og vi kan hjelpe deg med dette. Det her skal vi få til sammen.

Programleder: Ja, og vi hører jo at her er det trygghet og tillit, men det kommer jo ikke av seg selv. Så helt konkret, hvordan jobber egentlig en miljøterapeut, Berit?

Berit Landmark: Hvor lang tid har vi, Marianne?

Programleder: Vi har god tid, det er jo dette det skal handle om

Berit Landmark: Ikke sant? Hvis man tenker på hva miljøterapeuter til sammen gjør da, så handler det jo om å være denne her omsorgspersonen, være den omsorgen, eller ikke å tenke at gjennom det at man tilbyr denne relasjonelle tilstedeværelsen så tilbyr man også en sånn form for struktur gjennom at man er forutsigbar, man er omsorg, tar det i ungdommens tempo, er tilgjengelig.

Det miljøterapeuter gjør mye av, er jo å jobbe på primæroppgaven, altså jobbe på hva er det vi i institusjonen har bestemt at de skal gjøre. Og ikke på sånn type nivå kan jeg si ja til det spørsmålet om å ta seg et glass juice eller ikke. Ikke sånne beslutninger, men sånn at her opprettholder vi de strukturer som hverdagen byr på; Når man har avtalt en samtale med en ungdom klokka fem hver onsdag, eller kanskje klokka fem hver dag en periode -la oss si klokka fem hver onsdag, så gir jeg som hovedkontakt tilbud om en samtale til Petter. Ja, men vet du hva, vi tar oss en prat, en god prat, setter vi oss i peisestua for eksempel, la oss si, skal vi prøve morgen klokka fem? Da prøver vi det. Og så kommer du hvis du kjenner at det kan du tenke deg.

Og det her er en erfaring jeg selv gjorde som miljøterapeut. Flere ganger faktisk, at jeg skal ikke komme, kunne Petter si. Så gikk jeg til peisestua klokka fem på fem til avtalt tid, og satt der klokka fem. Satt der hele den timen vi hadde satt av da. Petter kom ikke. Gjorde akkurat det samme neste uke, minnet han på det. I morgen, jeg sitter i peisestua. Vil ikke. Har ikke lyst. Vil ikke. Sånn. Det kunne gå flere uker. Og så kom Petter.

Og jeg visste jo at han var jo på huset. Det var jo ikke at han var et annet sted. Han bare hadde ikke tenkt å benytte seg av det, av ulike grunner. Om det var frykt, eller om det var mangel på interesse, eller at det var ikke sikkert han tenkte at jeg hadde noe å tilby. Eller det kunne ligge et testelement der; ok, vi får se da, hvor lenge hun holder ut.

Så høres jo ikke det sånn kjempevanskelig ut, men vi måtte jo ha trua da. For man kan ikke da, som voksen, si, «åh, hvis det skal være på det viset, så har ikke jeg tenkt å møte». Da må man stå i den oppfatningen og den trua på at stadig tilbakevendende strukturer og det løftet man gir, at det har en potensiell relasjonell effekt, som igjen kan ha en potensiell terapeutisk effekt på sikt - bygge opp noe som har bristet da, i de her ungdommene.

Programleder: Gjelder det samme i situasjoner rundt måltider, aktiviteter og sånn?

Berit Landmark: Ja, jeg tenker at miljøterapeutens oppgave for å ta denne figuren miljøterapeuten, er jo nettopp å etablere, være med på å gjennomføre de etablerte strukturene. Men samtidig er det litt mer komplekst enn som så, fordi en del av det du har peket på, det ser jo så vanlig ut. Man står opp og spiser mat, det er god stemning kanskje, og så er man med på ting, og så er man sammen, og så er man ikke sammen, og så har man forventninger,og så blir det rot for at de kommer ikke hjem, og så blir det masse styr, og så møter man det på en spesiell måte, og skjønner at her, det at den ungdommen stakk av nå, det handler om at den hadde det vanskelig, og forstår vi det, for vi skjønner det, vi kjenner han, og tilbyr en sånn form for samtale, og så ser det liksom helt sånn…ja, men det er ikke det folk gjør da, for ungdommer?

Men nettopp det miljøet i den miljøterapeutiske virksomheten åpner jo opp for å gå ut og innav de her gjennomtenkte terapeutiske intervensjonene eller inngripen på en måte, den miljøterapeutiske aktiviteten. Man er der, og så oppstår det noe som gjør at man kan gripe det miljøterapeutisk. Det er en måte å se det på.

Men så danner også grunnstrukturerne i virksomheten potensialet for terapeutisk effekt. Fordi at mange av disse ungdommene har mange relasjonsbrudd. Mange ungdommene har ikke bare mange relasjonsbrudd, men har også kanskje destruktive, dysfunksjonelle relasjonserfaringer. Og mange av disse ungdommene som er på institusjoner i barnevernet har det jo ekstremt krevende. De har med seg mye mørke, mange vanskelige, såre, vonde erfaringer. Så de trenger jo noe som er ekstra bra. De trenger noen som er ekstra god på å se. Noen som er ekstra god på å møte og forstå det som foregår.

Programleder: Nettopp, det bringer meg over til et spørsmål jeg har sittet med mens du har pratet nå. Mange av ungdommene som tidligere har vært i kontakt med barnevernet etterlyser jo helt vanlige, omsorgsfulle voksne og sier at vi trenger kjærlighet og omsorg ikke alltid til fag-greiene. Men nå sier du at ja, dere trenger begge deler?

Berit Landmark: Ja, og det kan jeg nok med sikkerhet si også, eller for å starte et annet sted, jeg skjønner det, eller jeg både forstår og er på en måte enig, for det er helt sant. De sier det jo da er det jo sant fra deres perspektiv, og det perspektivet er jo det aller viktigste åpenbart. Ungdommer på institusjon trenger å møte de her voksne som kommer i t-skjorte og ola-bukser og som spiser pizza sammen med dem på lørdag kveld og som har lyst til å være sammen med dem og som gir dem denne omsorgen mange av dem ikke nødvendigvis har opplevd før. Eller som de uansett trenger mye av. Så er det som jeg sa nå nettopp da, at for å kunne møte de her komplekse behovene som mange av ungdommene kommer inn til institusjonen med, så må man forstå en masse greier i seg selv, og mange på institusjonen skal jo ha utdanning. For å ta utgangspunkt i meg selv, så hadde jeg tre år i bachelorutdanning før jeg begynte som miljøterapeut. Så gikk det ikke veldig lang tid før jeg skjønte at her er det bare å ta for seg det som finnes av videreutdanning, for her er det mye å lære - det relasjonelle gapet, de relasjonelle prosessene, forventningene fra ungdommene, samhandlinga med voksne, foreldre, samhandling med nettverk, samhandling med kollegaer, alt sammen superkomplekst! Her er det bare velkomment med mer lærdom.

Gjennom det å bli godkjent klinisk, så hadde jeg vel 200 veiledningstimer, der mesteparten av dem var individuelle veiledninger, der jeg jobbet med meg selv. Alt hva dette er, kommer veldig godt med for å kunne møte ungdommer som trenger ekstra mye, fordi de har vært gjennom det de har vært gjennom. For å kunne møte dem med ro, omsorg. Nå ser jeg at kanskje du har det vanskelig, jeg skjønner at vi trenger å finne ut av det sammen, hva om vi nå setter oss litt ned. Så høres jo det superenkelt ut. Men hvis den ungdommen da har det så vanskelig at det kan bli voldsomt, for eksempel, enten at den skader seg selv, eller at man kan begynne å tenke at her står vi i en potensiell risikosituasjon, også for andre ungdommer eller en selv så må man ha sånn oversikt - over hvordan man snakker, hvordan man forstår dette. Og når man skal snakke om situasjonen etterpå, krever det masse kunnskap for å kunne forstå hva jeg kunne ha gjort annerledes, hva er det som foregår i en slik situasjon, hvordan kan vi sette det i sammenheng med det ungdommen har opplevd, hva sier ungdommen selv. Det krever noe spesielt av de voksne, å beholde roen og oversikten. Man trenger noe ekstra for å kunne gi alt dette.

Så ja, de trenger noen som ser dem som mennesker, og mennesker som møter mennesker. Martin Buber, en filosof jeg stadig kommer tilbake til, han har en sånn der nydelig enkelhet.Det er både litt vanskelig, men også enkelt. Han er opptatt av det her du og jeg og jeg og du. Altså hva skjer mellom oss? Og de her relasjonelle øyeblikkene.

Programleder: Men nettopp dette møtet mellom jeg og du, og du og jeg. Har du noen eksempler på noen sånne magiske møter? Hva som kan skje i disse møtene? Hva sånne møter kan gi?

Berit Landmark: Ja, jeg har jo det. Det er nesten litt vanskelig å snakke om, merker jeg. Fordi det kan være sånne rørende øyeblikk. Og gjerne sånne øyeblikk som ikke trenger å være så store ting som skjer heller. Men det kan være det blikket. Det lure blikket. Jeg husker på en institusjon jeg jobbet på…,en jente som hadde strevet masse gjennom oppveksten og hadde opplevd alle mulige krevende ting.

Vi var jo voksne rundt og det var andre ungdommer der. Så hadde vi brukt en god stund på å gjennom de etablerte strukturene representere den forutsigbarheten som hun hadde manglet gjennom livet. Forsøksvis å gi henne en opplevelse av at du er verdt å være sammen med. For dette var en jente som ikke hadde opplevd det, da. Og der husker jeg et sånt relasjonelt øyeblikk som var bittelite. Sånn bittelite sett i objektivt format, men som var ganske stort for oss, tror jeg.

Hun satt ved frokostbordet, og det var sånn som det blir i en familie også, at det kan være litt hektisk på morgenen, ungdommen står litt sent opp kanskje, noen stod ikke opp i det hele tatt, det blir aktivitet med å få dem opp, og ikke få opp, å kjøre av gårde, og det er litt armer og bein, det er litt sånn som det blir da, ikke sant? Nå må vi skynde oss, har du spist ferdig og sånne ting. Og så var det her en som var sen, altså treg, som vi sier på trøndersk. Hun satt helt rolig, og det så ut som at hun var ferdig med å tygge. Og så satte jeg meg ned på siden av henne, og så sier jeg, men nå er du ferdig med å spise, så nå kan vi rydde opp her, kanskje. Og brukte navnet hennes, fikk oppmerksomheten henne, sånne ting da.

Og så var hun ikke ferdig med å spise, men hun var bare midt i et tygg. Hun spiste så sakte at hun var midt i et tygg. Og jeg så jo det, når hun da fikk den her tygge opp bevegelsen, og så tygget hun sammen, og svelget og sa: men Berit, du kjenner jo meg. Jeg er treg, jeg vet du. Og så så hun på meg, og jeg på henne, og så tror jeg vi tenkte sammen at, ja, det gjør jeg. Jeg kjenner deg, og du kjenner meg, og så flira vi godt. Og det er jo en bitteliten situasjon sammenlignet med veldig mye av det andre som kunne oppstå! Men akkurat i det øyeblikket, det var sånne relasjonelle blikk- greier, med alt... Det lå masse der. Det var første gangen jeg husket at hun satt ord på at vi kjenner hverandre. Jeg kjenner deg. Så lo vi.

Programleder: Nydelig. Og så ser vi jo det at ulike ungdommer knytter seg til ulike voksne. Noen får en god relasjon, noen får ikke den samme relasjonen. For de voksne på institusjonen er jo ofte nesten like forskjellige som ungdommene.

Berit Landmark: Ja, du har helt rett. Og det tenker jeg er noe av det som er helt genialt med det som foregår i institusjoner. Det er jo nettopp det mangfoldet, og det trenger vi. Vi trenger dem som er mer utadvendt, vi trenger dem som er gode på aktiviteter, vi trenger dem som formulerer seg godt, vi trenger ulike personlighetsstiler. Og så selvfølgelig må vi være innenfor det man trenger for å løse dette mandatet. Det er akkurat som du sier, poenget her er at mennesker er forskjellige. Og en institusjonshverdag byr jo nettopp på muligheten for ungdommene til å skaffe seg ulike relasjonelle erfaringer også. Flere ungdommer har jo sagt til meg at de vil være på institusjon. Av og til kan man få en følelse av at fosterhjem er best, og institusjoner skal vi prøve å unngå. Så vet jeg at når man begynner å snakke om det, så nyanserer man det bildet og sånn.Jeg tenker at dette handler også om at en del barn og ungdommer profiterer på fosterhjem. Og så er det noen som profitterer på institusjonen. Og det handler blant annet om den der muligheten til å få gå inn i relasjoner med ulike mennesker, og også flere. Du kan selv som ungdom da definere mer den nødvendige distansen. Noen ungdommer trenger å få litt pause. Og i en institusjon så kan man få den relasjonelle pausen i noen av relasjonene. Og så er det jo sånn at man er forskjellig, og man liker ulike typer også, sånn at ungdommen kan jo da få muligheten til å like noen voksne bedre enn andre. Og det er jo helt greit.

Programleder: Hva er det som fascinerer deg ved miljøterapien?

Berit Landmark: Åh, det spørsmålet liker jeg. Det er jo både den enkelheten, som jo ikke er enkel, men det er noe sånn nydelig tenker jeg, ved det å å skape dette miljøet som en del ungdommer og yngre barn trenger, fordi at de ikke - som vi vet - av ulike årsaker kan bo i sin opprinnelige omsorgsbase, kommer til en institusjon som skal være denne nye omsorgsbasen, helt uavhengig av målgruppen for den institusjonen, som jo er en egen diskusjon. Det vet vi jo, det pågår jo nå for tiden, den diskusjonen også. Det er noe fint ved dette at man tilrettelegger for at de kan komme til noe som både gir dem vekstmuligheter, nye sjanser, nye muligheter, nye framtidsutsikter. Det har i hvert fall et potensial i seg at det kan gjøre det, samtidig som det skal være denne omsorgsbasen med trygge voksne. Voksne som ser deg på en annen måte enn det du kanskje har opplevd før. Voksne som står i vanskelige ting sammen med deg og danner de her menneskelige strukturene, ikke sant? For det handler miljøterapi mye om tenker jeg, at man byr på strukturer gjennom relasjoner. Og min erfaring er at det er jo også veldig fint å jobbe sånn. Det å få muligheten til å være miljøterapeut, treffe ungdommene som trenger mer enn mange andre ungdommer trenger, og som kommer dit fordi at de trenger det. Det å jobbe sammen med andre miljøterapeuter og nettopp kandanne de her hverdagene for denne gjengen. Det er veldig fint.

Det er den enkle fremstillingen, men så har du også den kompleksiteten i det. Det er jo det som fascinerer meg aller mest. At man sitter med en verktøykasse i miljøterapi, som er helt ulik alt annet av terapeutiske virkemidler.

Så jeg er også opptatt av at miljøterapi kan fungere som en veldig god ramme for å supplerende innfallsvinkler. Ta for eksempel traumebasert omsorg, som er nettopp en modell- eller forståelsesramme som kan fungere kjempefint innenfor miljøterapetiske rammer, og for ungdommer som trenger en sånn type tilnærming. Det henger veldig tett sammen, den miljøtrapeutiske forståelsen og traumebasert omsorg, sammen med omsorgs- og endringsmodellen, som også er en sånn supplerende virksomhet, eller supplerende virkemiddel eller forståelsesramme. Man kan ha miljøtrapeutisk ramme, og så kan man supplere med andre modeller.

Programleder: Det siste her, andre modeller, skal vi se nærmere på i nye episoder av Buffer, og vi skal også ut til en eller flere institusjoner etter hvert. Men nå har vi snakket lenge, Berit, om både miljøterapiens og miljøterapautens funksjon. Er det noe du vil legge til eller sammenfatte?

Berit Landmark: Jeg tenker at miljøterapi er sammensatt av noen grunnleggende prinsipper, faglige prinsipper, som handler om relasjon, struktur, tilgjengelighet, tid. Jeg har fått ganske mange spørsmål opp igjennom, både da jeg jobber som miljøterapeut, fagleder, avdelingsleder men også som foredragsholder; ja men Berit, hvis du må velge, hva er det viktigste? Er det strukturer eller relasjon? Det er et sånt stadig tilbakevendende spørsmål, og det går det ikke an å svare på, for de er gjensidig avhengige av hverandre. Strukturen gir potensialet for å etablere relasjoner, for å erfare ting sammen, for å vise at man er troverdig, for å være til stede sånn at det blir mulig å være i kontakt for eksempel. For å vise at vi tåler det når man tester strukturer eller ikke orker å forholde seg til dem. Det er masse relasjonelt potensiale i strukturer, pluss at man er jo profesjonell. Man er jo der i en form av en profesjonell relasjon. Uten de strukturene hadde man jo ikke vært der i det hele tatt. Så det henger veldig tett sammen med at her er det et mandat vi også skal oppfylle.

Så det er strukturer som i vid forstand byr på relasjoner. Og det motsatte, at relasjoner uten strukturer står i fare for å bli bare basert på den enkelte voksnes private preferanse på en måte. At nei, hvorfor skal jeg være med på den aktiviteten? Eller sånn da, hvorfor skal jeg møte opp i peisestua hver onsdag klokka fem? Jeg har en rapport jeg skal skrive eller noen andre jeg kunne snakket med, og dessuten er hun andre ungdommen mye mer interessert, kanskje hun vil ha denne samtaletimen i stedet. det er masse sånne greier som...

Altså du må ha det her rammeverket da; Forstå hva relasjonen handler om, forstå hva tillit, forutsigbarhet, trygghet, tilgjengelighet handler om, forstå hva grenser og strukturer handler om, du må vite nettopp noe om den her terapeutiske effekten. Du må ha metode- og modellforståelse. Det må være en ramme her som du bygger dine ... Bygger institusjonens praksis og hverdagens miljøterapi på.

Programleder: Sånn avslutningsvis, vil du si at miljøterapi er det umulighetskunst, eller det mulighetskunst?

Berit Landmark: Det fint spørsmål. Det er jo umulig. Det er jo... Det er en kunst. Det er det. Noe av det nydelige med miljøterapi er at ungdommene slipper å bli utsatt for den der terapi-terapien, som er en sånn der superpåkoblet terapeut som skal snakke med deg her og nå. I institusjonen, kan man sitte i stua. Det kan se ut som at man sitter og leser aviser. Det ser ikke ut som at man kanskje får med seg…, kanskje sitter med kaffekoppen sin. Så sitter man likevel og lytter. Lytter litt. Hvor ungdom han er. Er det noe som er på vei til å skje? Eller er det noe som, det var kanskje litt dårlig stemning ved middagen, jeg sitter her og følger med. Eller man sitter derog er potensielt tilgjengelig. Tilgjengelig for den ungdommen som snubler forbi stua og ser at du sitter der og tilfeldigvis slenger seg ned i sofaen og sier Øy, skal vi se på noe sammen? Hvorfor sitter du her og slapper av? Men tar kontakt da. Det er den tilstedeværelsen. Den kan være så stille. Man er der. Og plutselig kan du være på - og aktuell i tilgjengeligheten din.

Så tror jeg nok at man av og til kan oppleve at man står i situasjoner som virker helt umulig å løse. Så tror jeg at i også sånne situasjoner så finnes det et potensiale for vekst. I bunn og grunn handler det om å gi de her ungdommene et så godt nytt startpunkt som mulig. Det kreves mye av de som jobber der for å få til det, det kreves mye av institusjonen, og det er mulig.

Programleder: Takk skal du ha, Berit. Det var en fin avslutning

Berit Landmark: Takk for meg.

Programleder: Du har hørt Buffer, en podkast fra Barne- og ungdoms- og familiedirektoratet, med Berit Landmark fra Bufdirs divisjon for tjenestutvikling. Programleder var meg, Marianne Løkkevik.

Dette er en reaksjon "Emily" møter, og blir lettet og glad for å få. For når barnevernsinstitusjoner får oppmerksomhet, er det gjerne fordi noe har gått galt. Historier om det som går bra, blir sjelden delt, men er en betydelig del av hverdagen ved institusjonene. Denne episoden av Buffer forteller flere slike historier.

Medvirkende: Buffer besøker Tune Ungdomshjem i Sarpsborg. Der blir du kjent med "Emily" som vi har fått følge fra hun var 15 til hun er 18. Du får også møte daglig leder på Tune, Therese Sæther Løvfald, og høre hvordan hun og de andre voksne på Tune arbeider sammen med ungdommene.

Programleder er Marianne Løkkevik i Bufdirs kommunikasjonsstab.

Programleder: Hva skjer egentlig på en helt vanlig barnevernsinstitusjon? Fra morgen til kveld, fra dag til dag, hvordan er det å bo der og å jobbe der? Du hører på Buffer, en podcast fra Barne- og ungdoms- og familiedirektoratet. Jeg heter Marianne Løkkevik, og i denne episoden skal jeg ta dere med til Tune Ungdomshjem i Sarpsborg.

Miljølyd: Bil som stopper, noen som ønsker velkommen.

Programleder: Ofte når barnevernsinstitusjoner får oppmerksomhet er det fordi noe har gått galt. Men hva når det går bra? Når barn får og tar imot hjelp og støtte.

Miljølyd: miljøterapeut roser ungdom.

Når voksne ungdom sammen skaper trygghet, utvikling og muligheter. Det er historier som sjeldnere blir delt, men i denne episoden er det nettopp de vi skal snakke om.

Jeg besøkte Tune første gang for mer enn to år siden, og et lite utdrag fra det besøket er med i bufferepisoden om miljøterapi:

Therese Sæther Løvfald: Vi er veldig heldige å ha en ungdom som medvirker og lar oss bruke mange verktøy. Og likevel så smiler du.
Ung jente: Ja.
Programleder: Jenta du hører her skal vi kalle «Emily». Hun snakker med miljøterapeut og daglig leder på Tune, Therese Løvfald. De to skal vi bli bedre kjent med i dag.
Emily: Hvordan det var å flytte her? Jeg visste ikke hva institusjonen var før. Jeg hadde ikke så mye oversikt over hva det var. Det eneste jeg hørte om på institusjonen var at det ikke var noe bra i det hele tatt. Når jeg flyttet inn her, så var jeg veldig redd. Jeg var ikke kjent helt her i byen heller. Ja, det var bare skremmende. Yes.
Programleder: Hva gjorde at du ikke synes det er så skremmende lenger?
Emily: Nei, å bli bedre kjent med de som jobber her. Ja, bli bedre kjent med dem. Så er det alltid folk som kan ta vare på deg. Selv om det går an å føle seg alene, men du har noen å snakke med.
Programleder: Og er det voksne her som du synes er gode å snakke med?
Emily: Ja, det synes jeg.
Programleder: Hva tenker du at det å bo her vil gjøre for deg?
Emily: At jeg kanskje lærer noe nytt som jeg ikke hadde lært på et vanlig hjem. Og det tror jeg vil hjelpe meg i fremtiden.
Programleder: Hva synes du er utfordrende med å bo her?
Emily: Å bo på institusjon, er vel at det er institusjon. Og at jeg møter forskjellige folk på én dag, liksom. Og at jeg på en måte ikke helt vet hva jeg skal si, når jeg går på skole her. Jeg blir litt sånn flau over det. Hele greia med institusjon egentlig, er ikke er noe jeg er stolt av. Jeg liker ikke å gå rundt og fortelle det. Og at, ja, jeg vet ikke. Det er ikke et hjem. Hele greia med at det er en institusjon, det bare skremmer meg, og blir veldig flaut for meg å fortelle andre at nei, jeg bor ikke hjemme, jeg bor på en institusjon.
Programleder: Og tenker du, hva vil de tenke om meg?
Emily: Ja. Ja.
Programleder: Får noe hjelp av de voksne her til å si noe om hvordan du kan håndtere det?
Emily: Ja, det gjør jeg.
Programleder: Bra.

Programleder: Emily gikk på ungdomsskolen under dette første intervjuet. Sammen med miljøterapeutene på Tune, satte hun seg flere klare mål:
Emily: Ja, legge meg tidlig, våkne tidlig, dra på skolen hver dag, hver morgen, komme til skolen, hver dag, være der hele dagen, komme tilbake. Det er målet mitt. Og så jobber jeg også med søvn, med sterk-ferdigheten.
Therese Løvfald: Ja, det stemmer det. Du har jo en veldig tydelig døgnstruktur i forhold til det å jobbe med å legge fra deg mobilen, det å holde samme leggetid, og det å stå opp tidlig. Og så får vi lov å vekke deg.
Emily: Ja.
Therese Løvfald: Og da er det mye mas og musikk og risting på dyna, og sminkekosten på bryna, og det får vi lov til.
Emily: Ja.
Therese Løvfald: Og det er jo sånn som ikke alle ungdommer hadde tålt, men hun vil jo virkelig at vi skal herje og bråke mest mulig for at hun skal klare å komme seg opp. Men du sover tungt, og du trenger hjelp.
Emily: Ja.
Therese Løvfald: Og du lar oss hjelpe deg.
Emily: Yes.
Therese: Vi har trua på dere. Har det noe å si? Betyr det noe for deg at vi rundt deg har trua?
Emily: Ja. Det gjør også at det gir litt mer til at man har mer trua på seg selv også når man har andre som har troen på deg.
Therese Løvfald: Vi er heia-gjeng! Du er nydelig.
Emily: Takk.
Therese Løvfald: Du er det, og det er helt rått av deg, altså. Du er bare så tøff.. Jeg var mer nervøs enn deg.
Emily: Jeg var nervøs, jeg også.Begge på vei ut døra: Ha det!

Programleder: Denne praten hadde Emily, Therese og jeg sent i 2023. Nå, drøye to år senere, skal vi tilbake til Tune og møte dem igjen.

Miljølyd: Hei! Parkering av biler, skritt.

På parkeringsplassen utenfor stopper også en annen bil. Sjåføren er en ungdom med bredt smil, sikker hånd på rattet og øynene som stråler av stolthet og glede. Hen blir tatt varmt imot.

Miljølyd: ansatte som hilser, roser og gratulerer ungdommen som kommer på besøk.

Denne ungdommen vil ikke ha stemmen sin med, men lar Therese fortelle.
Therese Løvfald: Ja, vi fikk jo besøk av en tidligere beboer akkurat når du kom inn døra, så var det bare helt utrolig. Det passet jo helt perfekt. Og det er jo en beboer som hadde masse på hjertet som kommer hit og har lyst til å fortellealt som hen har fått til, som er bare så utrolig fint å høre på. Og det er egentlig det som minner meg på hvor fint det er å ha den jobben som man har da. Når man ser at de drar herifra og alt de får til. Jeg blir helt rørt bare å si det. Det å ha den jobben man har er mitt liv verdt å leve. Akkurat sånn som vi jobber med ungdommen også, å finne deres liv verdt å leve og hjelpe dem å nå målene sine på veien.
Programleder: Kan du si litt mer om hvordan akkurat denne ungdommen har endret og utviklet seg?
Therese Løvfald: Ja, det har jeg fått lov til. Det er jo en ungdom som bodde lenge hos oss, som jeg aldri kom til å glemme, som var så utrolig innstilt på å jobbe med å nå målene sine i forhold til hvilken utdannelse hen ville ha. Og i forhold til å jobbe med de tingene som kom i veien for å nå målene. Det var jo en ungdom som brukte mye aggresjon for å uttrykke seg, men som også ville virkelig jobbe med å endre det, og heller lære seg å spørre om ting og sette ord på ting. Ikke minst jobbe med egenrespekt. Så det er en ungdom som virkelig byttet ut mange av de destruktive måtene å reagerer på med nye ferdigheter for å håndtere livet, som virkelig ga gode resultat.Hen fullførte VG1 og VG2, og har nå vært lærling, eller gått på skole og lykkes. Så helt nydelig.

Og så må jeg jo bare trekke frem at hun stod jo faktisk opp klokka syv, eller var klar til individuell samtale klokka syv om morgenen. Nesten hver eneste fredag. Så det er respekt da når det gjelder ungdommer, for det er så ofte de liker å stå opp tidligere for å samtale før de går på skolen. Så virkelig målbevisst.
Programleder: Det er skikkelig imponerende.
Therese Løvfald: Ja. Og kommer tilbake igjen her og er kjempestolt og viser bilder og fortelle masse om hvordan det har vært etter utflytting. Og der var det en stor heiagjeng.

Miljølyd: Ansatte på Tune kommenterer det ungdommen viser og har fortalt:
- Det her er det bra. Det er utrolig bra.
- Skikkelig seriøst. Se her da.
- Men dette var jo ditt liv verdt å leve når du flyttet inn her.
- Så stolt vet du.
- Det her var herlig.

Therese Løvfald: Det er veldig godt å vite at det går riktig vei, og at de får til målene sine, og kommer tilbake og har lyst til å vise oss det. Jeg blir veldig, veldig stolt, og har veldig trua på at sammen blir man gode.
Programleder: Tune er en statlig barnevernsinstitusjon med plass til fire ungdommer fra 12 år og oppover. Den er del av Østfold Ungdoms- og familiesenter.
Nå skal vi først snakke med Therese Løvfall om hvordan hun og de andre på Tune jobber sammen med ungdommene. Så skal vi få møte Emilie igjen.
Institusjonen legger stor vekt på å bli godt kjent med ungdommene så tidlig som mulig.
Therese Løvfald: Vi har jo stort fokus på inntaksfasen, det å jobbe med motivasjon, det å bli godt kjent med ungdommene. Vi gjør allerede en god jobb før inntak for å få kartlagt og kunne være i forkant hvis det er noe som kan være ekstra utfordrende før de flytter inn. Vi er åpne og ærlige om hvordan vi jobber, og vi kommer til å snakke om de tingene som også er vanskelig.
Programleder: Hvordan går dere frem for å både motivere og hjelpe dem trinn for trinn der?
Therese Løvfald: Vi har jo en fin plansje her, vet du. Endringshierarkiet kaller vi det. Hvor man følger hierarkiet, alt etter hva som er mest alvorlig atferd man må jobbe med. Så hvis du ser på toppen, så er det jo selvmordsforsøk og selvskading som er nummer en. Så er det jo aggresjon som nummer to. Og da snakker vi jo om alvorlig aggresjon. Det er lov å være sint uten at du blir plassert på alvorlige adferd. Og så er det rømming, når du utsetter deg selv for fare. Det er de tre mest alvorlige adferdene. Hvor man ikke trenger å vurdere en gang hvor man skal gå inn og forplikte seg til å ha samtale om det. At vi er nødt til å jobbe med det.

Programleder: Men kartleggingen stopper ikke der. Like viktig er det å finne ut hva ungdommen selv ønsker og drømmer om, på kort og lang sikt.
Therese Løvfald: Noen har det allerede tidlig for seg før de flytter inn, mens andre må vi hjelpe litt på veien. Men det er egentlig utgangspunktet for alle jobben vi gjør, at det er der man på en måte henter fram motivasjon i ungdommen. Hvor vi som miljøterapeuter har fokus på hva vi kan gjøre for å hjelpe ungdommene til å nå de målene. Det kan være alt fra ønske om å bli rik til å bli truckfører eller mekaniker. Det kan være hva som helst egentlig. Eller det kan være å flytte hjem igjen til foreldrene sine som er liv verdt å leve. Og så er det jo sånn at man kan ha mål som er langt fram i tid, men det er liksom det å komme seg fram til målet da. Og at man ofte har litt mindre mål underveis. Og så er det det å være transparent og ærlig med ungdommer om hva som kan komme i veien for å nå de målene. Og den jobben kan være litt sånn kjip av og til. For da må vi faktisk tørre å si at er det så lurt å skjelle ut eller kjefte og heve stemmen for eksempel, hvis man har lyst til å oppnå noe. Og så det å formidle det på en respektfull og validerende måte, for å få ungdommene med oss til å se at det kan være lurt å prøve å gjøre det på en annen måte da.
Programleder: Men det er jo ikke lett å vite hva og hvor vil man? Hva vil man med livet sitt? Det er jo store spørsmål for unge mennesker.
Therese Løvfald: Ja, og det er derfor det er viktig at man har mål på veien. Det trenger ikke å være så langt fram, men at det er noe man kjenner selv at man er motivert for å få til. Da blir det ofte noen leveregler der som styrer oss litt. Men det er jo ofte en atferd som kan komme i veien. Hvis du driver å rømmer, utsetter deg selv for fare,og ikke ivaretar søvn og egen helse, så vil det komme i veien for at du kanskje får tatt skolegang og når for eksempel utdanningsmålene dine. Hvis du rømmer, kan det også komme i veien for at du kan flytte hjem igjen, fordi foreldrene ikke kan stå i situasjoner med grunn til at du flytter. Så det er det å hele tiden å bytte ut den atferden som er skadelig for deg, med en atferd som er bedre.

Programleder: Å gi ungdommene denne typens kunnskap og ferdighetstrening er en integrert del av miljøterapien og omsorgen ungdommene på Tune får.
Therese Løvfald: Mange kan jo for eksempel slite med aggresjon, det å sette ord på følelsene sine, det å skyve andre mennesker ifra seg, det å ha kontakt med egen kropp og sinn. Katastrofetanker er veldig vanlige hos ungdommene, hvor man tenker at nå går alt feil vei. Hvor vi hjelper ungdommene å adressere de tankene og prøver å se om man klarer å tenke litt annerledes på det for å ikke skremme seg selv. Det er noen av de områdene vi jobber med både ukentlig ferdighetstrening og i de individuelle samtalene.
Programleder: Kan du gi meg noen eksempel på hvordan dere jobber med dette?
Therese Løvfald: Vi har for eksempel rollespill, hvor vi som miljøterapeuter er opptatt av å delta i rollespillet. Enten at vi bytter rolle, eller at ungdommen kan være til stede og se på at vi rollespiller. For at de skal kunne se det litt utrett ifra, eller at ungdommen selv tar en rolle. Det er ulike varianter. Vi har også fokus på teoridelen. Vi gir ungdommene informasjon om ulike ferdigheter, for eksempel, og så øver vi på dem. Vi er opptatt av at personalet kjenner til hvilken ferdighet ungdommen skal øve på, sånn at vi kan forsterke det med å se at «Oj, nå ser jeg at du brukte for eksempel be om-ferdigheten», og vise at vi ser at de faktisk øver.
Programleder: Hvordan er det å jobbe med ungdommer som har en ganske tung bagasje? Og motivere dem for å jobbe med dette?
Therese Løvfald: Det kan variere veldig. Det er mange som har opplevd at de ikke har tillit til voksne personer. Og har mye bagasje, som også trenger at vi er tålmodige og rause, og at vi viser at vi fortsatt står der, uansett hvilken uttrykk de viser. Der har vi oppfølging i forhold til hvordan man kan prøve ulike måter å motivere den ungdommen, om det handler om å ta den kjøreturen og ta den samtalen, eller om det handler om å spille spill sammen. Eller at man bruker ulike strategier, knytte atferd til tidligere mål, for eksempel, eller det å bare være og vise at vi ikke gir opp. Også er det jo klart at flere av ungdommene våre går til BUP i tillegg, som en del av sitt løp. Men det å være gode rollemodeller i det, og ha den kunnskapen, er jo også viktig.

Programleder: Miljøterapeutene på Tune bruker mange ulike verktøy for å gi ungdommene sine best mulig støtte og omsorg. Og når noe oppstår, så går de nøye gjennom hva, hvorfor og hvordan de kan gjøre det annerledes.
Therese Løvfald: Når en atferd oppstår, så handler det ikke om det som oppstår, men vi må rett foran. Vi må i forkant. Hva er det som skjer der da? Når man går inn og tar denne atferdskjede-analysen, så er det jo også muligheten for å endre det som skjer. Vi prøver igjen neste gang med å bytte det ut med noe annet. Det er jo omsorgsansvaret vår og, i forhold til at vi har et stort ansvar for at det skal gå bra med det barnet, og at vi setter inn tiltak ut fra det vi vurderer som er det beste. Det å sette grensene, det å være trygge, tydelige voksne. Det å ramme inn barnet så mye en kan skape mer ro i barnet.
Programleder: Hvordan kommer det til uttrykk i hverdagen her? Hvordan er en vanlig dag og uke?
Therese Løvfald: Hverdagen er mest mulig tilnærmet en hverdag hjemme hos oss. Det handler om å få ungdommene opp av senga om morgenen. Her er det nattevakt som jobber tidlig i morgen for å få ungdommene opp til både frokost og skole eller dagtilbud. Vi har veldig tydelig døgnstruktur i forhold til vekking. Høyt fokus på å få deg ut på skole og dagtilbud. Er du ikke på skole og dagtilbud, så er det uansett opp fra senga som gjelder. Og så er det mål om fritidsaktiviteter og venner og andre aktiviteter på ettermiddag. Noen går jo for eksempel på turn eller går på teater, prøver å ha det mest mulig normalt. Eller andre aktiviteter sammen med miljøterapeutene. Natt, da er det av med internettet og motivering for å legge vekk mobiler og typisk sånn...
Programleder: Skrur dere fysisk av nettet?
Therese Løvfald: Ja, det gjør vi. Internetten den skrus av klokka 11 i hverdagen og 12 på helg. Og det er jo stort fokus på døgnrytme. Der det handler både om å få sollys og D-vitaminer til å ivareta kroppen og få nok søvn og riktig mat. Så vi har veldig tydelige forventninger som vi ville hatt hjemme.

Programleder: Emily er fortsatt på skolen når Therese og jeg snakker sammen. Vi har avtalt å treffes ved middagstider. Nå forteller lydene fra kjøkkenet og duftene av godt krydret gryterett at det er omtrent nå. Og plutselig er hun der.
Emily: Hei!
Programleder: Hei! Hvordan har du det?
Emily: Livet mitt er bra nå. Jeg går på andre året mitt på videregående. Prøver å fullføre videregående. Fått meg en praksisplass. Ute med venner. Har det koselig hver dag.
Programleder: Emily bor fortsatt på Tune, og skal fortsette med det i hvert fall ut dette skoleåret. Sammen med Therese viser hun oss rundt på institusjonen. Skal fortsette med det i hvert fall ut til dette skoleåret. Sammen med Therese viser hun oss rundt på institusjonen.

Miljølyd under denne delen: kjøkken, nøkkelklirr, skritt.

Emily: Der er spisestua, sofaen og stua og sånn her, og så er det kjøkkenet.
Programleder: Og nå kommer vi rett inn i middagen.

Emily: Ja!
Voksen på kjøkkenet: Er du sulten?
Programleder: Det lukter veldig godt…
Programleder: Og nettopp det er absolutt meningen, forteller en av de som er i sving på kjøkkenet denne ettermiddagen.

Voksen på kjøkkenet: Vi pleier ofte, særlig på helger og sånn når de sover lenge, så prøver vi å lage litt mat eller bake litt, for da kommer ofte ungdommene ned. Når de kjenner at vi har noe skolebrød, kanelsnurrer eller hjemmebakt brød, for da siver lukta opp!

Programleder: Huset er stort og typisk institusjon. Det har en administrasjonsdel, en ungdomsdel, og flere aktivitets- og grupperom.
Emily: Det pleide å være lekerom før, men nå er det jo sånn at de fleste kommer inn og bokser og sånn der, hvis de trenger det.
Therese Løvfald: Ja, det er noe slags treningsrom. Og her har vi en uteplass med grill.
Emily: Ja, på sommeren og sånn. Det er en uteplass på siden der også. Så er det her opp til rommene våre.

Programleder: I andre etasje, dit vi er på vei nå, har ungdommene vært sitt rom.
Emily: Her er gangen. Her har vi håndklær, sengetøy og sånn i et langt skap. Og så har vi hybel der inne. Så er det nattevaktsrom da. Så er det badet mitt. Og et annet bad, det er guttebad og jentebad.
Programleder: Men du har eget bad?
Emily: Ja, jeg har eget bad.
Programleder: Så deilig.
Therese Løvfald: Det er jo en egen hybel i enden av huset for de eldste ungdommene som er klare for å begynne å øve på å bo for seg selv.
Emily: Ja, så det er mitt rom i hvert fall, da.
Programleder: Får vi se?
Emily: Skal jeg tørre å gjøre det? Det er så rotete…
Programleder: Vet du hva? Det der er ikke veldig rotete.
Emily: Men litt rotete er det…
Programleder: Så fint sminkespeil!
Emily: Takk.
Programleder: Du har virkelig gjort det til ditt, altså.
Emily: Ja, jeg har prøvd å gjøre det.

Programleder: Rommet til Emily er koselig, lunt og fargerikt, med mye klær, sminke og et stort sminkespeil. På og rundt speilet henger små og større kort, hilsener og huskelapper.

Therese Løvfald: Her ser du en typisk miljøterapeutkommentar: «Vi heier på deg».
Emily: Ja, så er det målene mine, og hverdagene mine når jeg skal legge meg. Når jeg skal ha samtale med de andre voksne, og litt koselige kort, fra de andre ansatte der det står god helg og sånn.
Therese Løvfald: Det er god blanding på veggen din. Der er jo til og med å leggerutinene på plass.
Emily: Ja, spise kveldsmat 20.30. 21, ta melatonin og så gå på badet og pusse tennene og sånn. Ta på pysj og legge meg til klokka 10. Men det er ikke sånn at jeg sitter og ser på den hver dag og legger meg til sengs og følger med den, altså.
Therese Løvfald: Det er fint å ha et mål da, og så prøver vi.
Emily: Ja, og presis til alle avtaler. Det er jeg litt dårlig på, så det er noe jeg fortsatt jobber med.
Programleder: Du har så fine mål. «Gjennomføre skole» og «få utdannelse» .
Emily: Ja.
Therese Løvfald: Det er jo det virkelig på riktig vei til å få.
Emily: Ja. Takk.

Programleder: For meg, som ikke har sett Emilie på lenge, er forandringen slående. Fra litt usikker 15-åring til snart 18, trygg, målbevisst og åpen. Vi setter oss for å prate mer om før og nå.
Emily: Jeg synes det var helt jævlig, for jeg, som alle andre, tenkte at det er bare ungdommer som blir flyttet inn her, som er koko i hodet og trenger ekstra hjelp. Jeg følte jeg var i psykiatri. Og at jeg skilte meg ganske mye ut fra andre mennesker og trodde at jeg var et farlig menneske fordi jeg ble flyttet inn her.
Programleder: Det gjorde noe med måten du så på deg selv på?
Emily: Ja, det gjorde det.
Programleder: Hvordan følte du at andre så på deg?
Emily: Det er veldig mange som har,. Nå i hvert fall da, føler jeg at veldig mange av de jeg har snakket med av foreldre og sånn, er veldig mer «åh du er så nydelig, vi kunne aldri tenkt oss at du bodde på institusjon». Og så har det vært tidligere at jeg har vært veldig som sier det med en gang, at jeg bor på institusjon, og da får jo folk det som et sjokk. De vet jo ikke hvem jeg er. Og da blir det liksom de dømmende tankene, at det blir sånn at, herregud, det må du… Jeg har fått både negative og positive reaksjoner. Litt blanding.
Programleder: Når du kom hit, så måtte du bytte skole. Hvordan var det?
Emily: Å bytte skole var veldig vanskelig, for der jeg flyttet fra, så trivdes jeg veldig godt. Så kom jeg inn i 9. klasse her, og alle har allerede funnet hverandre. Så kom jeg inn som ny og annerledes, i tillegg til at jeg bor på en institusjon. Så jeg synes det var veldig vanskelig, rett og slett.
Programleder: Hvordan kom dette uttrykk? Fortell litt også, Therese.
Therese Løvfald: Jeg kan jo huske tilbake når du startet på ungdomsskolen, at du ofte gikk med hette over hodet. Og at du så ned i bakken, og du hadde mye høyere fravær i starten. Du grua deg til å gå på skolen. Du sa jo ofte at det handlet om de andre elevene, at du følte deg utenfor. Vi snakket mye om hvilke signaler du sendte til de andre, når du hadde hette på og ikke ville ha blikkontakt, for eksempel. Der har du hatt en kjempeutvikling. Du fikk mange gode venner på ungdomsskolen.
Og i dag ser du en helt annen jente når hun går til skolen. Hun stråler og står på busstoppet og har fått mye selvtillit. Ja.
Programleder: Hva skjedde?
Emily: Jeg vet ikke. Jeg fant jo meg venner som på en måte ikke så på meg som annerledes. Og da bare… å ha noen i mennesker i livet ditt som ikke ser på deg annerledes. Det er jo Tune, de er jo her på en måte, de vet jo situasjonen min. Men mennesker utenfor som ikke vet så mye om det, men fortsatt er like sånn, åh, men det har ikke noe å si hvilken adresse du bor i, eller hvilken bygg. Det har gjort noe med meg, da.
Programleder: Det høres veldig bra ut. Og så lurer jeg på, hvordan er det for deg å bo her nå?
Emily: Jeg aksepterer det mer nå, men det er jo fortsatt vanskelig å være åpen om det. Det tar meg tid å si til en person at jeg bor ikke hjemme, liksom. Men de rundt meg, de gode venninnene mine, vet jo at jeg bor her da.
Programleder: Hva ville gjøre det enklere? Hva trenger du at folk vet om det å bo på institusjon?
Emily: Ja, at de fleste i hvert fall er normale mennesker. De gjør ikke så mye ut av seg, eller er utagerende, eller er dårlig forbilde for ungen din.
Programleder: Så du tenker at ungdom som bor på institusjon blir møtt med fordommer?
Emily: Absolutt, det synes jeg de blir faktisk. Og det er jo ikke rart når det ikke er noe positivt ute om institusjon. Det dømmer jeg ikke folk på. Men det er jo noe med å ikke dømme andre før du kjenner dem.
Programleder: Her sitter du som et veldig godt eksempel på en ganske vanlig ungdom som bor på institusjon, og som er helt annerledes enn de vi ofte ser i nyhetene. Hva vil du si til ungdom som kanskje står i den situasjonen som du stod i for noen år siden, og som kanskje skal ha et opphold på institusjon?
Emily: Du trenger ikke å være de som er på nettet, som er dårlige. Vær deg selv, vær den du er. Og er du et godt menneske, så kommer du langt i livet. Og ikke gjør institusjon til hele personligheten din. For det er virkelig ikke bra.
Programleder: Hva har du satt mest pris på her på Tune?
Emily: Hva jeg har satt mest pris på? Ja, det er vel at jeg har gode voksne rundt meg, som følger meg opp i hverdagene mine, og hjelper meg med å nå målene mine, ved å fullføre videregående skole, få meg en utdanning og bli selvstendig.
Programleder: Og så vet jeg at du har vært på jobbintervjuer?
Emily: Ja.
Programleder: Fortell hvordan det har gått.
Emily: Det har gått veldig bra. Jeg fikk praksisplassen, og så ble det litt snakk om når jeg skulle bli 18 år og at det hadde kunnet vært mulighet for meg å få jobb der. Men det kommer an på hvor god jobb jeg gjør da, når jeg er på praksisplassen. Og så har jeg øvd litt her før jobbintervjuet, for jeg har aldri vært på jobbintervju før nå. Så da har jeg øvd med de ansatte her da.
Therese Løvfald: Og det som er kjempefint med det, var at du kom og spurte selv om å få øve på, eller rollespille på jobbintervju. Og ba Marius, som jobber her som skoleansvarlig, om å ha intervjuet. Så du satt opp jobbintervju klokka ni om morgenen på en fridag.
Emily: Ja.
Therese Løvfald: Og da hadde du hovedkontakten din som observatør som ga deg tilbakemeldingen på jobbintervjuet.
Emily: Ja
Programleder: Så bra. Da spilte dere på mange måter rollespill. Det er noe dere gjør ganske mye her. Hva synes du om det?
Emily: Jeg synes det var litt teit på starten, men nå spør jeg om det selv, for å få situasjoner som jeg kan møte på, bli bedre på, gi gode svar eller en god holdning.
Programleder: Fortell meg litt om hvordan det fungerer, og hva du synes er gøy med det.
Emily: Det jeg synes er kjempegøy, er at noen ganger pleier vi å ha sånne voksne og ungdommer-rollespill. Og jeg elsker å være voksen, for da kan jeg gi dem svar på hvordan de svarer, sånn at de ser hvordan de er, og så får jeg en tilbakemelding på hvordan jeg er. Så det blir sånn..
Therese Løvfald: … at vi lærer av hverandre.
Emily: Ja. Det synes jeg er veldig gøy da.
Therese Løvfald: Mm. Og så har du vært med på å lage mange filmer også. Hvor vi har rollespilt ulike ferdigheter som vi har tatt opp og brukt i gruppen også.
Emily: Det har jeg.
Therese Løvfald: Og så er det jo ofte veldig artig. Vi legger til litt sånne tabbeklipp og har mange forsøk.
Emily: Ja.
Therese Løvfald: Så vi gjør mye moro ut av det. Litt effekter og parykker av og til og…
Emily: Nå overdrev du litt, men det er greit.
Programleder: Så var vi oppe med et grupperom for litt siden, som du viste meg?
Emily: Der vi sitter og snakker om forskjellige ferdigheter.
Therese Løvfald: Her har vi til og med gruppereglene.
Emily: Da får vi fravær da, hvis vi kommer 15 minutter for sent. Vi på gruppa har taushetsplikt. Det som blir sagt her, det blir her. Mobil brukes kun i pauser.
Programleder: Hva er din rolle når dere har sånne gruppemøter?
Emily: Jeg har for eksempel blitt med på å styre gruppa. Da tjener jeg også litt ekstra. Og så har jeg bodd der lengst og kan ha mer erfaring. Så nå har jeg fått lov til å være med å styre det litt.
Programleder: Hva gjør du da?
Emily: Jeg pleier å være gruppeleder på tirsdager for de andre ungdommene og de ny ansatte eller vikarene som jobber her.
Programleder: På hvilken måte har du endret deg fra du kom hit til nå?
Emily: Jeg merker at jeg er mer voksen og takler ganske mye situasjoner bedre enn det jeg gjorde da jeg var 14 år. Og ikke lar det bygget her definere meg og hvem jeg er. Tørr å være meg selv, rett og slett. Ja.
Programleder: Hva har du lært om deg selv?
Emily: Det er at jeg ikke skal ta til meg hva andre mener, eller hvordan andre mener jeg burde være fordi jeg bor på institusjon. Ikke ta det til meg, bare være meg selv og leve livet mitt videre, selv om det finnes så mye negativt der ute.
Therese Løvfald: Hva har du lært?
Emily: Jeg har lært å sette ord på følelsene mine. For det kunne jeg ikke tidligere. Nå kan jeg forklare at jeg er sint, eller sur, eller lei meg. Eller glad. Sette ord på det da. Det hjelper meg.
Programleder: Hva gleder du deg til i neste år?
Emily: Jeg har ikke peiling.. Bli ferdig med videregående!
Programleder: Hva drømmer du om?
Emily: Jeg vil jo få frem mye av det her som vi gjør nå. At jeg også har bodd på en institusjon, men at det har gått bra med meg. Og på en måte leve det normalt da. At folk tenker, oi, wow, herregud, det kunne jeg aldri gjettet, eller herregud, så fint at det ble sånn da, og kanskje ikke alle er sånn…. Jeg vil bevise det, at ikke alle er så stygge som de viser det på nettet. Ja, det er drømmen min.

Programleder:
Du har hørt Buffer, en podcast fra Barne- og ungdoms- og familiedirektoratet. De som var med i denne episoden var Therese Løvfald, daglig leder ved Tune ungdomshjem, den nå 18 år gamle jenta du har blitt kjent med som Emily,og meg, Marianne Løkkevik.

Modellen Tune har jobbet etter de senere årene kalles Omsorgs- og endringsmodellen eller OEM. Den bygger på dialektisk adferdsterapi, DBT, som også er del av helsetilbudet. Fra 2026 innførte Bufdir et felles faglig rammeverk for arbeid med barn og unge i alle institusjoner. Tune tok med seg kunnskapen, rutiner, ferdighetstrening fra OEM inn i arbeidet etter nytt rammeverk.