Buffer – en podkast fra Bufdir

Gjest: Denne episodens gjest er Berit Landmark. Berit er jurist og klinisk barnevernspedagog, og hun har skrevet flere bøker om miljøterapi, blant annet «Miljøterapi i barnevernsinstitusjoner – juridiske, teoretiske og praktiske perspektiver» som kom i ny utgave nå i 2025. Berit jobber i Bufdirs divisjon for tjenesteutvikling

Andre medvirkende: Episoden har også med et lydklipp fra Tune ungdomshjem i Sarpsborg, der miljøterapeut Therese Løvfall snakker med en av ungdommene som bor på Tune.

Programleder er Marianne Løkkevik i Bufdirs Kommunikasjonsstab

Programleder: Hva er egentlig miljøterapi? Hvordan jobber miljøterapeutene? Og hvorfor trenger vi miljøterapeuter på barnevernsinstitusjonene?

Du hører på Buffer, en podkast fra Barne- og ungdoms- og familiedirektoratet. Jeg heter Marianne Løkkevik, og miljøterapi er dagens tema. Først og fremst miljøterapi i barnevernsinstitusjoner.

Institusjonsbarnevernet er i endring og utvikling, akkurat som det skal. Noe av det som står fast, er miljøterapien. For å forstå litt mer av hva denne kjernen i institusjonshverdagen er og bidrar til, så har jeg invitert min kollega i Bufdir, Berit Landmark, i studio. Velkommen hit, Berit.

Berit Landmark: Tusen takk.

Programleder: Det er en grunn til at jeg har invitert deg i studio for å snakke om miljøterapi. Du har skrevet bøker om miljøterapi, du har jobbet på institusjonene selv. Fortell litt om bakgrunnen din.

Berit Landmark: Ja, jeg er veldig glad for å få muligheten til å snakke om det her, fordi folk som kjenner meg i Bufdir-sammenheng vet jo at jeg er opptatt av og at jeg jobber mye med kommunalt barnevernsområde. Folk vet at jeg er jurist, og kanskje noen vet at jeg er klinisk barnevernspedagog, og så er det kanskje ikke så mange som vet at jeg har gitt ut et par bøker om miljøterapi, og som du sier har flere år s fartstid på det feltet også før jeg ble jurist. Jeg har også opprettholdt engasjementet mitt for miljøterapi etter at jeg ble jurist, ved å gi ut bøker og ha foredrag og sånn, og ha kontakt med praksisfeltet også der.

Men det startet da jeg begynte på barnevernspedagogutdanningen i Trondheim i 1994. Min hovedtanke ved å starte der var at jeg hadde veldig lyst til å jobbe med ungdommer, hadde veldig lyst til å jobbe i institusjon, og tenkte at da begynner jeg der, så ser jeg hvordan det blir. Jeg var ferdig i 1997 og begynte umiddelbart etter eksamen med å jobbe på institusjon som miljøterapeut.

Etter et par år så ble jeg fagleder og tok videreutdanning i miljøterapi, og den kliniske godkjenningen min handler jo da om fordypning i miljøterapi. Så har jeg vært avdelingsleder og jobbet med undervisning på RBUP på den videreutdanningen i miljøterapi, og har en del år i dette feltet.

Programleder: Hva er miljøterapi?

Berit Landmark: Miljøterapi kan for eksempel forklares som en form for en terapeutisk virksomhet i en institusjon, barnevernsinstitusjon for eksempel, som gir tilbud om kontakt og grenser.

Det er kanskje den enkleste beskrivelsen av miljøterapi, er en praksis på institusjonen som gjennom strukturer, gjennom relasjoner, gjennom tilrettelegging av miljøet, og samhandlinger og samspill mellom miljøterapeuter og ungdommer,

gir det her tilbudet. Hei, her er vi. Vi er her for deg. Du kan ha kontakt med oss hvis du vil. Vi kan gi deg en annerledes kontakt enn det du kanskje har med deg. Vi kan gi deg andre relasjonserfaringer.

Det er også tilbud, kontakt og grenser gjennom strukturer. Vi ønsker at du skal være sammen med oss ved måltid. Vi har denne strukturen på institusjonen. Du kan gå, du skal kanskje på skole eller du skal ha et dagtilbud.

Vi ønsker at du kommer tilbake. Vi forventer at du kommer tilbake klokka sånn og sånn. Grenser i form av hvert ifra de her tidsstrukturene, som leggetid, eller man går på rommet og man kommer tilbake. Man forholder seg til det som finnes av grenser i miljøet. Men man må ha den her bevisstheten rundt hva er det med dette miljøet som vi kan bruke for å legge til rette for utvikling og endring hos denne ungdommen.

Det her er jo en veldig forenkling, men i sin essens så handler det mye om det. Og så kan jeg si veldig mye mer om det, og det skal jeg vel også få anledning til å gjøre.

Programleder: Det skal du få anledning til. Sett utenifra, hvis du kommer inn og ser hva foregår i en institusjon i løpet av en dag, så er det faste rutiner, i hvert fall et tilbud om faste rutiner. Det er vekking, det er «nå må du stå opp», «kom ned til frokost da vel, vi sitter her». Det er oppfordringer til å gå på skolen, til å delta i fritidsaktiviteter, til å delta på måltidene. Så tenker vi, dette er jo en helt normal hverdag. Hva er det med disse rammene, og hvorfor er de så vanskelige?

Berit Landmark: Ikke sant. Jeg tror du peker på noe vesentlig der. Jeg tror noe av det som gjør at miljøterapi kan være vanskelig å gripe og få en helt klar oppfatning av, er nettopp det du er inne på der. For vår anliggende her og nå i dag, så foregår miljøterapien i barnevernsinstitusjonen. Og barnevernsinstitusjonene finnes jo typisk fordi at ungdommene trenger et sted å være, et sted å bo. Og de trenger en omsorgsbase, de trenger noen som passer på dem. Og som nettopp, som du sier, det er jo helt nydelig, at det kan se ut som noe helt vanlig, og også være helt vanlig.

Det er mange ungdommer som jeg har snakket med, både i senere tid, men også da jeg jobbet som miljøterapeut, og i anledning av bøkene, som er opptatt av nettopp denne hjemopplevelsen. Og en en viktig oppgave for miljøterapeuter i institusjonen, er jo nettopp det å tilby de her vanlige strukturene.

Fordi at det er vanlig, det er en ting, men også fordi at det vi ser er at strukturene i seg selv kan ha utviklingseffekter. Det at en ungdom som kommer fra helt fullstendig mangel på strukturer, kommer jo dermed også fra omgivelser som ikke forventer noen ting, som ikke krever noen ting, eller som krever alt for mye, eller som ikke har voksne som tar ansvar, eller som ikke har forutsigbarhet. Man vet ikke hvordan voksne er, man vet ikke hva man kan stole på. Miljøterapeuter har gjennom strukturer i hverdagen en anledning til å nettopp skape den forutsigbarheten, og så være tydelig på forventningene til hva de tenker at du som ungdom tåler eller kan. Hvilket utviklingsrom er det du har med deg? Hvor er du her nå? Noen ungdommer kan jo ikke bli utfordret på hverdagen, så massivt som det kan oppleves i en helt vanlig hverdag. Det vi opplever som helt vanlig hverdag, kan jo for noen ungdommer fremstå som helt fullstendig massivt, alt for mye på en gang. Da åpner jo en institusjonsramme for en sånn individuell tilpasning: For den ungdommen så må vi ta det litt steg for steg. Nå handler det om å gjøre trygg, stabilisere kanskje, skape en eller annen følelse av her kan jeg være trygg, her kan jeg være, jeg trenger ikke å passe på meg selv hele tiden. Det er noen andre som passer på meg, eller noen passer på meg når jeg blir redd for meg selveller at jeg blir veldig sint eller noe annet, så er det noen voksne der som tåler det. Ny erfaring, kanskje, for noen.

Mens andre er jo et annet sted og kan profitere veldig på det her, at ja nå står du opp klokka åtte, og skal på dagtilbud, skole eller jobb. Vi er her å hjelpe deg med det, for da ser man at det kan den ungdommen profitere på, eller den har kommet så langt at den tåler det, og kan være med på det. Mange ungdommer forteller jo at de ønsker å bli stilt forventninger til.

Programleder: Og Berit, når du sier det, så får jeg veldig lyst å spille av ett lite klipp fra en episode som kommer senere. Da er Tune Ungdomshjem i Sarpsborg med, og der snakker miljøterapeut Therese Løvfall og en av ungdommene om nettopp:

Lydklipp fra besøk på Tune ungdomshjem i Sarpsborg:

Therese Løvfall snakker:

• Du har jo en veldig tydelig døgnstruktur i forhold til det å jobbe med å legge fra deg mobilen, det å holde samme leggetid, og det å stå tidlig. Og så får vi lov å vekke deg. Og da er det mye mas, musikk og risting på dyna, sminkekosten på bryna, og det får vi lov til.

Ungdommen bekrefter og ler litt.

• Og det er jo sånn som ikke alle ungdommer hadde tålt, men hun vil jo virkelig at vi skal herje og bråke best mulig for at hun skal klare å komme seg opp. Så vi er jo veldig heldige som har en ungdom som medvirker og lar oss få bruke mange verktøy. Og likevel så smiler du!

• Ja!

• Men du sover tungt, og du trenger hjelp, og du lar oss hjelpe deg.

• Ja.

Lydklipp slutt.

Berit Landmark: Det der er jo helt nydelig. Der har de jo tydeligvis kommet i posisjon, som vi kaller det, og har en relasjon sammen som gjør at de voksne har et handlingsrom, og ungdommen er trygg og har medvirket til hvordan kan jeg få til det her ved hjelp av de voksne? Det er ikke snakk om hvorvidt hun skal få det til, men hvordan. Hvordan skal du få til det her? Hvordan kan vi hjelpe deg med det? Vi er her, og vi kan hjelpe deg med dette. Det her skal vi få til sammen.

Programleder: Ja, og vi hører jo at her er det trygghet og tillit, men det kommer jo ikke av seg selv. Så helt konkret, hvordan jobber egentlig en miljøterapeut, Berit?

Berit Landmark: Hvor lang tid har vi, Marianne?

Programleder: Vi har god tid, det er jo dette det skal handle om

Berit Landmark: Ikke sant? Hvis man tenker på hva miljøterapeuter til sammen gjør da, så handler det jo om å være denne her omsorgspersonen, være den omsorgen, eller ikke å tenke at gjennom det at man tilbyr denne relasjonelle tilstedeværelsen så tilbyr man også en sånn form for struktur gjennom at man er forutsigbar, man er omsorg, tar det i ungdommens tempo, er tilgjengelig.

Det miljøterapeuter gjør mye av, er jo å jobbe på primæroppgaven, altså jobbe på hva er det vi i institusjonen har bestemt at de skal gjøre. Og ikke på sånn type nivå kan jeg si ja til det spørsmålet om å ta seg et glass juice eller ikke. Ikke sånne beslutninger, men sånn at her opprettholder vi de strukturer som hverdagen byr på; Når man har avtalt en samtale med en ungdom klokka fem hver onsdag, eller kanskje klokka fem hver dag en periode -la oss si klokka fem hver onsdag, så gir jeg som hovedkontakt tilbud om en samtale til Petter. Ja, men vet du hva, vi tar oss en prat, en god prat, setter vi oss i peisestua for eksempel, la oss si, skal vi prøve morgen klokka fem? Da prøver vi det. Og så kommer du hvis du kjenner at det kan du tenke deg.

Og det her er en erfaring jeg selv gjorde som miljøterapeut. Flere ganger faktisk, at jeg skal ikke komme, kunne Petter si. Så gikk jeg til peisestua klokka fem på fem til avtalt tid, og satt der klokka fem. Satt der hele den timen vi hadde satt av da. Petter kom ikke. Gjorde akkurat det samme neste uke, minnet han på det. I morgen, jeg sitter i peisestua. Vil ikke. Har ikke lyst. Vil ikke. Sånn. Det kunne gå flere uker. Og så kom Petter.

Og jeg visste jo at han var jo på huset. Det var jo ikke at han var et annet sted. Han bare hadde ikke tenkt å benytte seg av det, av ulike grunner. Om det var frykt, eller om det var mangel på interesse, eller at det var ikke sikkert han tenkte at jeg hadde noe å tilby. Eller det kunne ligge et testelement der; ok, vi får se da, hvor lenge hun holder ut.

Så høres jo ikke det sånn kjempevanskelig ut, men vi måtte jo ha trua da. For man kan ikke da, som voksen, si, «åh, hvis det skal være på det viset, så har ikke jeg tenkt å møte». Da må man stå i den oppfatningen og den trua på at stadig tilbakevendende strukturer og det løftet man gir, at det har en potensiell relasjonell effekt, som igjen kan ha en potensiell terapeutisk effekt på sikt - bygge opp noe som har bristet da, i de her ungdommene.

Programleder: Gjelder det samme i situasjoner rundt måltider, aktiviteter og sånn?

Berit Landmark: Ja, jeg tenker at miljøterapeutens oppgave for å ta denne figuren miljøterapeuten, er jo nettopp å etablere, være med på å gjennomføre de etablerte strukturene. Men samtidig er det litt mer komplekst enn som så, fordi en del av det du har peket på, det ser jo så vanlig ut. Man står opp og spiser mat, det er god stemning kanskje, og så er man med på ting, og så er man sammen, og så er man ikke sammen, og så har man forventninger,og så blir det rot for at de kommer ikke hjem, og så blir det masse styr, og så møter man det på en spesiell måte, og skjønner at her, det at den ungdommen stakk av nå, det handler om at den hadde det vanskelig, og forstår vi det, for vi skjønner det, vi kjenner han, og tilbyr en sånn form for samtale, og så ser det liksom helt sånn…ja, men det er ikke det folk gjør da, for ungdommer?

Men nettopp det miljøet i den miljøterapeutiske virksomheten åpner jo opp for å gå ut og innav de her gjennomtenkte terapeutiske intervensjonene eller inngripen på en måte, den miljøterapeutiske aktiviteten. Man er der, og så oppstår det noe som gjør at man kan gripe det miljøterapeutisk. Det er en måte å se det på.

Men så danner også grunnstrukturerne i virksomheten potensialet for terapeutisk effekt. Fordi at mange av disse ungdommene har mange relasjonsbrudd. Mange ungdommene har ikke bare mange relasjonsbrudd, men har også kanskje destruktive, dysfunksjonelle relasjonserfaringer. Og mange av disse ungdommene som er på institusjoner i barnevernet har det jo ekstremt krevende. De har med seg mye mørke, mange vanskelige, såre, vonde erfaringer. Så de trenger jo noe som er ekstra bra. De trenger noen som er ekstra god på å se. Noen som er ekstra god på å møte og forstå det som foregår.

Programleder: Nettopp, det bringer meg over til et spørsmål jeg har sittet med mens du har pratet nå. Mange av ungdommene som tidligere har vært i kontakt med barnevernet etterlyser jo helt vanlige, omsorgsfulle voksne og sier at vi trenger kjærlighet og omsorg ikke alltid til fag-greiene. Men nå sier du at ja, dere trenger begge deler?

Berit Landmark: Ja, og det kan jeg nok med sikkerhet si også, eller for å starte et annet sted, jeg skjønner det, eller jeg både forstår og er på en måte enig, for det er helt sant. De sier det jo da er det jo sant fra deres perspektiv, og det perspektivet er jo det aller viktigste åpenbart. Ungdommer på institusjon trenger å møte de her voksne som kommer i t-skjorte og ola-bukser og som spiser pizza sammen med dem på lørdag kveld og som har lyst til å være sammen med dem og som gir dem denne omsorgen mange av dem ikke nødvendigvis har opplevd før. Eller som de uansett trenger mye av. Så er det som jeg sa nå nettopp da, at for å kunne møte de her komplekse behovene som mange av ungdommene kommer inn til institusjonen med, så må man forstå en masse greier i seg selv, og mange på institusjonen skal jo ha utdanning. For å ta utgangspunkt i meg selv, så hadde jeg tre år i bachelorutdanning før jeg begynte som miljøterapeut. Så gikk det ikke veldig lang tid før jeg skjønte at her er det bare å ta for seg det som finnes av videreutdanning, for her er det mye å lære - det relasjonelle gapet, de relasjonelle prosessene, forventningene fra ungdommene, samhandlinga med voksne, foreldre, samhandling med nettverk, samhandling med kollegaer, alt sammen superkomplekst! Her er det bare velkomment med mer lærdom.

Gjennom det å bli godkjent klinisk, så hadde jeg vel 200 veiledningstimer, der mesteparten av dem var individuelle veiledninger, der jeg jobbet med meg selv. Alt hva dette er, kommer veldig godt med for å kunne møte ungdommer som trenger ekstra mye, fordi de har vært gjennom det de har vært gjennom. For å kunne møte dem med ro, omsorg. Nå ser jeg at kanskje du har det vanskelig, jeg skjønner at vi trenger å finne ut av det sammen, hva om vi nå setter oss litt ned. Så høres jo det superenkelt ut. Men hvis den ungdommen da har det så vanskelig at det kan bli voldsomt, for eksempel, enten at den skader seg selv, eller at man kan begynne å tenke at her står vi i en potensiell risikosituasjon, også for andre ungdommer eller en selv så må man ha sånn oversikt - over hvordan man snakker, hvordan man forstår dette. Og når man skal snakke om situasjonen etterpå, krever det masse kunnskap for å kunne forstå hva jeg kunne ha gjort annerledes, hva er det som foregår i en slik situasjon, hvordan kan vi sette det i sammenheng med det ungdommen har opplevd, hva sier ungdommen selv. Det krever noe spesielt av de voksne, å beholde roen og oversikten. Man trenger noe ekstra for å kunne gi alt dette.

Så ja, de trenger noen som ser dem som mennesker, og mennesker som møter mennesker. Martin Buber, en filosof jeg stadig kommer tilbake til, han har en sånn der nydelig enkelhet.Det er både litt vanskelig, men også enkelt. Han er opptatt av det her du og jeg og jeg og du. Altså hva skjer mellom oss? Og de her relasjonelle øyeblikkene.

Programleder: Men nettopp dette møtet mellom jeg og du, og du og jeg. Har du noen eksempler på noen sånne magiske møter? Hva som kan skje i disse møtene? Hva sånne møter kan gi?

Berit Landmark: Ja, jeg har jo det. Det er nesten litt vanskelig å snakke om, merker jeg. Fordi det kan være sånne rørende øyeblikk. Og gjerne sånne øyeblikk som ikke trenger å være så store ting som skjer heller. Men det kan være det blikket. Det lure blikket. Jeg husker på en institusjon jeg jobbet på…,en jente som hadde strevet masse gjennom oppveksten og hadde opplevd alle mulige krevende ting.

Vi var jo voksne rundt og det var andre ungdommer der. Så hadde vi brukt en god stund på å gjennom de etablerte strukturene representere den forutsigbarheten som hun hadde manglet gjennom livet. Forsøksvis å gi henne en opplevelse av at du er verdt å være sammen med. For dette var en jente som ikke hadde opplevd det, da. Og der husker jeg et sånt relasjonelt øyeblikk som var bittelite. Sånn bittelite sett i objektivt format, men som var ganske stort for oss, tror jeg.

Hun satt ved frokostbordet, og det var sånn som det blir i en familie også, at det kan være litt hektisk på morgenen, ungdommen står litt sent opp kanskje, noen stod ikke opp i det hele tatt, det blir aktivitet med å få dem opp, og ikke få opp, å kjøre av gårde, og det er litt armer og bein, det er litt sånn som det blir da, ikke sant? Nå må vi skynde oss, har du spist ferdig og sånne ting. Og så var det her en som var sen, altså treg, som vi sier på trøndersk. Hun satt helt rolig, og det så ut som at hun var ferdig med å tygge. Og så satte jeg meg ned på siden av henne, og så sier jeg, men nå er du ferdig med å spise, så nå kan vi rydde opp her, kanskje. Og brukte navnet hennes, fikk oppmerksomheten henne, sånne ting da.

Og så var hun ikke ferdig med å spise, men hun var bare midt i et tygg. Hun spiste så sakte at hun var midt i et tygg. Og jeg så jo det, når hun da fikk den her tygge opp bevegelsen, og så tygget hun sammen, og svelget og sa: men Berit, du kjenner jo meg. Jeg er treg, jeg vet du. Og så så hun på meg, og jeg på henne, og så tror jeg vi tenkte sammen at, ja, det gjør jeg. Jeg kjenner deg, og du kjenner meg, og så flira vi godt. Og det er jo en bitteliten situasjon sammenlignet med veldig mye av det andre som kunne oppstå! Men akkurat i det øyeblikket, det var sånne relasjonelle blikk- greier, med alt... Det lå masse der. Det var første gangen jeg husket at hun satt ord på at vi kjenner hverandre. Jeg kjenner deg. Så lo vi.

Programleder: Nydelig. Og så ser vi jo det at ulike ungdommer knytter seg til ulike voksne. Noen får en god relasjon, noen får ikke den samme relasjonen. For de voksne på institusjonen er jo ofte nesten like forskjellige som ungdommene.

Berit Landmark: Ja, du har helt rett. Og det tenker jeg er noe av det som er helt genialt med det som foregår i institusjoner. Det er jo nettopp det mangfoldet, og det trenger vi. Vi trenger dem som er mer utadvendt, vi trenger dem som er gode på aktiviteter, vi trenger dem som formulerer seg godt, vi trenger ulike personlighetsstiler. Og så selvfølgelig må vi være innenfor det man trenger for å løse dette mandatet. Det er akkurat som du sier, poenget her er at mennesker er forskjellige. Og en institusjonshverdag byr jo nettopp på muligheten for ungdommene til å skaffe seg ulike relasjonelle erfaringer også. Flere ungdommer har jo sagt til meg at de vil være på institusjon. Av og til kan man få en følelse av at fosterhjem er best, og institusjoner skal vi prøve å unngå. Så vet jeg at når man begynner å snakke om det, så nyanserer man det bildet og sånn.Jeg tenker at dette handler også om at en del barn og ungdommer profiterer på fosterhjem. Og så er det noen som profitterer på institusjonen. Og det handler blant annet om den der muligheten til å få gå inn i relasjoner med ulike mennesker, og også flere. Du kan selv som ungdom da definere mer den nødvendige distansen. Noen ungdommer trenger å få litt pause. Og i en institusjon så kan man få den relasjonelle pausen i noen av relasjonene. Og så er det jo sånn at man er forskjellig, og man liker ulike typer også, sånn at ungdommen kan jo da få muligheten til å like noen voksne bedre enn andre. Og det er jo helt greit.

Programleder: Hva er det som fascinerer deg ved miljøterapien?

Berit Landmark: Åh, det spørsmålet liker jeg. Det er jo både den enkelheten, som jo ikke er enkel, men det er noe sånn nydelig tenker jeg, ved det å å skape dette miljøet som en del ungdommer og yngre barn trenger, fordi at de ikke - som vi vet - av ulike årsaker kan bo i sin opprinnelige omsorgsbase, kommer til en institusjon som skal være denne nye omsorgsbasen, helt uavhengig av målgruppen for den institusjonen, som jo er en egen diskusjon. Det vet vi jo, det pågår jo nå for tiden, den diskusjonen også. Det er noe fint ved dette at man tilrettelegger for at de kan komme til noe som både gir dem vekstmuligheter, nye sjanser, nye muligheter, nye framtidsutsikter. Det har i hvert fall et potensial i seg at det kan gjøre det, samtidig som det skal være denne omsorgsbasen med trygge voksne. Voksne som ser deg på en annen måte enn det du kanskje har opplevd før. Voksne som står i vanskelige ting sammen med deg og danner de her menneskelige strukturene, ikke sant? For det handler miljøterapi mye om tenker jeg, at man byr på strukturer gjennom relasjoner. Og min erfaring er at det er jo også veldig fint å jobbe sånn. Det å få muligheten til å være miljøterapeut, treffe ungdommene som trenger mer enn mange andre ungdommer trenger, og som kommer dit fordi at de trenger det. Det å jobbe sammen med andre miljøterapeuter og nettopp kandanne de her hverdagene for denne gjengen. Det er veldig fint.

Det er den enkle fremstillingen, men så har du også den kompleksiteten i det. Det er jo det som fascinerer meg aller mest. At man sitter med en verktøykasse i miljøterapi, som er helt ulik alt annet av terapeutiske virkemidler.

Så jeg er også opptatt av at miljøterapi kan fungere som en veldig god ramme for å supplerende innfallsvinkler. Ta for eksempel traumebasert omsorg, som er nettopp en modell- eller forståelsesramme som kan fungere kjempefint innenfor miljøterapetiske rammer, og for ungdommer som trenger en sånn type tilnærming. Det henger veldig tett sammen, den miljøtrapeutiske forståelsen og traumebasert omsorg, sammen med omsorgs- og endringsmodellen, som også er en sånn supplerende virksomhet, eller supplerende virkemiddel eller forståelsesramme. Man kan ha miljøtrapeutisk ramme, og så kan man supplere med andre modeller.

Programleder: Det siste her, andre modeller, skal vi se nærmere på i nye episoder av Buffer, og vi skal også ut til en eller flere institusjoner etter hvert. Men nå har vi snakket lenge, Berit, om både miljøterapiens og miljøterapautens funksjon. Er det noe du vil legge til eller sammenfatte?

Berit Landmark: Jeg tenker at miljøterapi er sammensatt av noen grunnleggende prinsipper, faglige prinsipper, som handler om relasjon, struktur, tilgjengelighet, tid. Jeg har fått ganske mange spørsmål opp igjennom, både da jeg jobber som miljøterapeut, fagleder, avdelingsleder men også som foredragsholder; ja men Berit, hvis du må velge, hva er det viktigste? Er det strukturer eller relasjon? Det er et sånt stadig tilbakevendende spørsmål, og det går det ikke an å svare på, for de er gjensidig avhengige av hverandre. Strukturen gir potensialet for å etablere relasjoner, for å erfare ting sammen, for å vise at man er troverdig, for å være til stede sånn at det blir mulig å være i kontakt for eksempel. For å vise at vi tåler det når man tester strukturer eller ikke orker å forholde seg til dem. Det er masse relasjonelt potensiale i strukturer, pluss at man er jo profesjonell. Man er jo der i en form av en profesjonell relasjon. Uten de strukturene hadde man jo ikke vært der i det hele tatt. Så det henger veldig tett sammen med at her er det et mandat vi også skal oppfylle.

Så det er strukturer som i vid forstand byr på relasjoner. Og det motsatte, at relasjoner uten strukturer står i fare for å bli bare basert på den enkelte voksnes private preferanse på en måte. At nei, hvorfor skal jeg være med på den aktiviteten? Eller sånn da, hvorfor skal jeg møte opp i peisestua hver onsdag klokka fem? Jeg har en rapport jeg skal skrive eller noen andre jeg kunne snakket med, og dessuten er hun andre ungdommen mye mer interessert, kanskje hun vil ha denne samtaletimen i stedet. det er masse sånne greier som...

Altså du må ha det her rammeverket da; Forstå hva relasjonen handler om, forstå hva tillit, forutsigbarhet, trygghet, tilgjengelighet handler om, forstå hva grenser og strukturer handler om, du må vite nettopp noe om den her terapeutiske effekten. Du må ha metode- og modellforståelse. Det må være en ramme her som du bygger dine ... Bygger institusjonens praksis og hverdagens miljøterapi på.

Programleder: Sånn avslutningsvis, vil du si at miljøterapi er det umulighetskunst, eller det mulighetskunst?

Berit Landmark: Det fint spørsmål. Det er jo umulig. Det er jo... Det er en kunst. Det er det. Noe av det nydelige med miljøterapi er at ungdommene slipper å bli utsatt for den der terapi-terapien, som er en sånn der superpåkoblet terapeut som skal snakke med deg her og nå. I institusjonen, kan man sitte i stua. Det kan se ut som at man sitter og leser aviser. Det ser ikke ut som at man kanskje får med seg…, kanskje sitter med kaffekoppen sin. Så sitter man likevel og lytter. Lytter litt. Hvor ungdom han er. Er det noe som er på vei til å skje? Eller er det noe som, det var kanskje litt dårlig stemning ved middagen, jeg sitter her og følger med. Eller man sitter derog er potensielt tilgjengelig. Tilgjengelig for den ungdommen som snubler forbi stua og ser at du sitter der og tilfeldigvis slenger seg ned i sofaen og sier Øy, skal vi se på noe sammen? Hvorfor sitter du her og slapper av? Men tar kontakt da. Det er den tilstedeværelsen. Den kan være så stille. Man er der. Og plutselig kan du være på - og aktuell i tilgjengeligheten din.

Så tror jeg nok at man av og til kan oppleve at man står i situasjoner som virker helt umulig å løse. Så tror jeg at i også sånne situasjoner så finnes det et potensiale for vekst. I bunn og grunn handler det om å gi de her ungdommene et så godt nytt startpunkt som mulig. Det kreves mye av de som jobber der for å få til det, det kreves mye av institusjonen, og det er mulig.

Programleder: Takk skal du ha, Berit. Det var en fin avslutning

Berit Landmark: Takk for meg.

Programleder: Du har hørt Buffer, en podkast fra Barne- og ungdoms- og familiedirektoratet, med Berit Landmark fra Bufdirs divisjon for tjenestutvikling. Programleder var meg, Marianne Løkkevik.