Bedre informasjon gir flere adgang

Adele Heidenreich, i rutete skjorte og med krykker, lener seg mot en bil som står på en skogsvei,med åpent bagasjerom, dørene på vid gap, og bagasje på bakken rundt seg.

Tilgjengelighetsinformasjon handler ikke først og fremst om å dokumentere at et sted er universelt utformet. Det handler om å gi konkret informasjon som gjør at den enkelte kan vurdere selv om et besøk eller en aktivitet er gjennomførbar.

– Reiselyst har jeg hatt helt siden jeg var ung, og jeg har masse erfaring med å reise med nedsatt funksjonsevne. Gjennom alle disse årene har jeg lagt merke til mangelfull tilgjengelighetsinformasjon. For to år siden bestemte jeg meg for å gjøre noe med det, forteller Adele Heidenreich.

Nå reiser hun land og strand rundt i Norge og utlandet, på oppdrag for destinasjonsselskaper og andre reiselivsaktører.

– Jeg besøker og beskriver steder, slik at folk kan sitte hjemme i sofaen og forstå hva det innebærer å komme seg dit, komme inn, være med og dra hjem igjen.

Hennes tilnærming er nyttige for alle som tar i mot publikum i det offentlige og private, ikke bare reiselivsaktører.

Vanlige utfordringer

Heidenreich beskriver fire vanlige utfordringer:

1. Informasjon mangler

Mange har ingen informasjon om tilgjengelighet på nettsidene i det hele tatt. Hos dem som har det, er informasjonen altfor ofte vanskelig å finne.

2. Informasjonen er for generell

At noe er «tilrettelagt» eller «universelt utformet» sier egentlig ingenting. Informasjonen må være konkret: Hvor langt må man gå? Hvordan er underlaget. Er det bakker? Trapper? Isåfall hvor mange trinn? Er det steder å hvile? Hvor ligger parkeringen, hvordan kommer man seg inn og ut? Og så videre.

3. Kun fokus på fysisk tilgjengelighet

Altfor mange ser bare for seg rullestoler når de tenker tilgjengelighet. De glemmer seniorer, personer med lav utholdenhet, dårlig balanse eller midlertidige skader. I tillegg kommer alt fra syn og hørsel, til allergi og kognitive utfordringer.

4. Byrden legges på kunden

Når nettsiden bare sier «ta kontakt hvis du har behov for tilrettelegging», får kunden selv ansvaret for researcharbeidet. For å ringe og sende mailer, som kanskje ikke blir besvart.

Det første hindret

– Slik blir mangel på informasjon det første hindret. Ofte er det nok til at folk blir hjemme, påpeker Heidenreich, og legger til at kundereisen starter hjemme.

Tilgjengelighetsinformasjonen må være utformet så folk kan danne seg et bilde av alt som venter.

– Å få vite om det er 200 eller 800 meter å gå, kan være avgjørende for planleggingen. Kroppen min er som et oppladbart batteri, som skal holde hele dagen. Rekkeviddeangsten melder seg når jeg ikke har nok informasjon til å vite om energien holder, sier Heidenreich, og legger til:

– Beskriv virkeligheten, slik den er. Også det som ikke er på plass.

Adele Heidenreich står med krykker på et brosteinsbelagt torg i Mechelen og holder en mobiltelefon med øretelefoner. Historiske bygninger og et kirketårn ses i bakgrunnen. — Adele Heidenreich tester en guidet audiotur gjennom gamlebyen i Mechelen, Belgia, på oppdrag for Visit Mechelen. (Foto: Visit Mechelen)

Medvirkning

Heidenreich mener medvirkning er avgjørende for å utforme god tilgjengelighetsinformasjon. Hun bidrar selv primært med informasjon om fysisk tilgjengelighet.

– Det er det jeg kan. Jeg vet ikke hvordan det er å være blind, døv eller to meter høy, påpeker hun, og oppfordrer til å involvere og tenke bredt.

– Og husk: Alle funksjonshemmede er ikke like. En rullestolbruker kan være alt fra en som hopper i fallskjerm, til en som trenger assistanse 24 timer i døgnet.

Nasjonalmuseet

Et eksempel på et stort museum, der det er nyttig å vite akkurat hvor langt det er å gå og hvor det er sittemuligheter. Det hadde også vært nyttig å foreslå egne ruter, tilpasset ulike målgrupper.

Ekebergparken

Et eksempel på at informasjonen kan være riktig, men likevel ikke løse den besøkendes problem. Folk med rullestol anbefales å parkere på oversiden av parken, fordi det er så bratt. Men det hjelper lite når man uansett må tilbake til bilen. Da er det mer nyttig med forslag til alternative og mindre krevende ruter, med detaljert informasjon om helningsgrader, lengder og eventuelle hindre.

Slottsfjellmuseet

Et eksempel på velment informasjon, som traff feil. Slottsfjellmuseet slo fast at «Slottsfjelltårnet, Vestfoldtunet og Slottsfjellhulene ikke er tilrettelagt for bevegelseshemmede». Nå beskriver de heller konkret alt fra antall trappetrinn og meter, til helningsgrader og underlag – så folk kan ta avgjørelsen selv.

En smilende Adele Heidenreich viser tommel opp i tandemhopp med fallskjerminstruktør, svevende høyt over et landskap av skog, jorder og innsjøer. — I sommer testet Adele Heidenreich fallskjermhopping. – Poenget er ikke at alle skal hoppe, men at alle som kan og vil skal få muligheten. Og det er flere enn du tror. Da må folk få vite hva som skal til for å gjennomføre det, for eksempel hvordan man kommer seg inn i flyet og hva som kreves ved landing. (Foto: Skydive Tønsberg)