Krisesentertilbudet er det eneste hjelpetiltaket med særlig kompetanse på å gi beskyttelse, sikkerhet, råd og veiledning til kvinner, menn og barn som blir utsatt for vold i nære relasjoner.

I Norge finnes det 47 krisesentre fordelt over hele landet. Se oversikt over hjelpetilbud.

Trygt og midlertidig botilbud

Krisesentrene skal gi et trygt, midlertidig og gratis botilbud til personer som blir utsatt for vold i nære relasjoner. Alle krisesentrene har ulike sikkerhetstiltak for å gjøre sentrene trygge.

Det er laget en ny forskrift om sikkerhet i kommuenes krisesentertilbud. Forskriften konkretiserer kravene til fysisk sikkerhet og individuelle sikkerhetstiltak under opphold på et krisenter. 

Krisesentrene tilbyr samtaler, kartlegging av brukerens situasjon, og hjelp til å ta kontakt med andre tjenester. Hvis brukeren har behov for det, kan ansatte ved krisesenteret delta på møter med andre hjelpetjenester sammen med brukeren. Brukerne kan også få hjelp til å finne bolig, barnepass, praktisk hjelp og tilbud om ulike typer sosiale aktiviteter.

Krisesentrene skal være tilrettelagt for brukernes individuelle behov, inkludert behovene til personer med nedsatt funksjonsevne og barn som kommer i følge med mor eller far. Brukere som har behov for det skal ha tilgang til kvalifisert tolk.

Botilbudet til voldsutsatte kvinner og menn skal være adskilt.

Dagtilbud/samtaletilbud

Krisesentrene har et dagtilbud for personer som ikke ønsker eller har behov for å bo der. På dagtilbudet kan utsatte for vold i nære relasjoner få tilbud om samtaler. De ansatte på krisesentrene har spisskompetanse på samtaler med voldsutsatte. Personer som oppsøker dagtilbudet kan også få råd om hvilke muligheter og rettigheter de har til å få hjelp, både på krisesenteret og ellers. Det gis også tilbud om samtale etter et opphold.

Tilbudet til barn

Barn skal behandles som en egen brukergruppe på krisesentrene og ivaretas på en måte som dekker deres behov. En stor del av krisesentertilbudene har egne ansatte som jobber med barn. Mange har tilbud om enesamtaler med barn, egen primærkontakt for barn blant de ansatte, og gjennomfører systematiske kartlegginger av barnets hjelpebehov.

Krisesenterloven

Lov om kommunale krisesentre (krisesenterloven) trådte i kraft i 2010. Den gir alle kommuner plikt til å sørge for et krisesentertilbud til kvinner, menn og barn utsatt for vold i nære relasjoner. Tilbudet skal ifølge loven omfatte et botilbud, dagtilbud, telefontilbud og oppfølging i reetableringsfasen. Tilbudet skal være tilrettelagt for brukernes individuelle behov, og det skal samordnes med hjelp fra andre tjenester.

Veileder til krisesenterloven

For å bistå kommunene i å gi sine innbyggere et godt krisesentertilbud, har Bufdir utarbeidet en veileder til krisesenterloven.

Veilederen tar opp spørsmål som:

  • Hvilke krav stiller loven til innholdet i krisesentertilbudet?
  • Hva betyr det at krisesenteret skal være trygt?
  • Hva er et godt tilbud til barn på krisesenter?
  • Hva innebærer et helhetlig krisesentertilbud?
  • Hvilken hjelp har voldsutsatte krav på i reetableringsfasen?
  • Hvilken kompetanse er nødvendig blant ansatte på krisesenter?

Last ned/bestill veilederen.

Krisesentrenes brukere

I 2016 bodde 1844 voksne på krisesentrene. Det har vært en økning i antall dagbrukere og antall dagsbesøk dette året, med 2471 dagbrukere og 10 832 dagsbesøk (mot 2447 dagbrukere og 9744 dagsbesøk i 2015). De fleste hadde vært utsatt for alvorlig vold over lengre tid. Det vanligste var å bli utsatt for psykisk vold eller trusler om vold og fysisk vold.

Økning i antall menn på krisesentrene

De aller fleste som oppsøker krisesentertilbudene er kvinner. Etter innføringen av krisesenterloven i 2010, som pålegger kommunene å sørge for et krisesentertilbud også til menn, har det imidlertid vært en tredobling av antall mannlige beboere. I 2016 bodde det 131 menn på krisesentrene

Barn på krisesentrene

1490 barn i følge med foreldre eller foresatte var registret som beboere ved krisesentrene i 2016. Antallet har vært stabilt over tid. Litt over halvparten av barna var mellom 0-5 år.

Ved barns opphold på krisesentrene ble det i 80 prosent av tilfellene i 2016 opprettet kontakt med andre instanser. Barnevernet er den vanligste instansen. 59 prosent av barnas opphold endte med at de ble tatt med hjem til egen bolig uten voldsutøver eller til ny/annen bolig. Ved 14 prosent av oppholdene ble barnet tatt med tilbake til voldsutøver. Når voldsutøveren var mor eller far, ble 15 prosent tatt med tilbake til voldsutøver. Denne andelen var betydelig mindre enn blant voksne beboere som var utsatt for vold fra ektefelle eller samboer, hvor en av fire dro tilbake til voldsutøver etter krisesenteroppholdet.

Voldsutøver er oftest partner

Både beboerne og dagbrukerne hadde i de aller fleste tilfellene en nær relasjon til voldsutøveren. For åtte av ti voksne beboere var voldsutøveren nåværende eller tidligere ektefelle/samboer eller kjæreste. De aller fleste beboerne hadde vært utsatt for en mannlig voldsutøver. I 2016 oppga 14 prosent av beboerne og 15 prosent av dagbrukerne at de hadde vært utsatt for en kvinnelig voldsutøver.

Lav andel yrkesaktive blant brukerne

I 2016 var 32 prosent av beboerne yrkesaktive. Krisesentrenes beboere er betydelig mindre yrkesaktive enn befolkningen i Norge generelt.

Studier har vist at forekomsten av vold er større blant de som har dårlig råd[1]. Andelen med dårlig råd er høyere blant dem med innvandrerbakgrunn enn i befolkningen for øvrig[2].

Kombinasjonen av dårlig økonomi og manglende nettverk i en bruddsituasjon synes å være den viktigste grunnen til at personer som blir utsatt for vold i nære relasjoner søker hjelp på et krisesenter[3].

Beboere med innvandrerbakgrunn

I 2016 hadde 63 prosent av brukerne ved krisesentrene innvandrerbakgrunn. Beboerne med innvandrerbakgrunn skiller seg i liten grad ut fra andre brukere når det gjelder årsakene til å søke hjelp. De oppgir imidlertid i noen tilfeller æresrelatert vold, tvangsekteskap eller menneskehandel som grunn.

Beboerne med innvandrerbakgrunn hadde en noe yngre aldersprofil enn beboere uten innvandrerbakgrunn. De stod også oftere utenfor arbeidslivet, fikk oftere hjelp til å komme i kontakt med andre tjenester, og hadde lengre opphold ved krisesentrene.

Beboerne med innvandrerbakgrunn blir i større grad utsatt for vold fra flere i familien. Dette kan øke trusselbildet og gi et mindre nettverk å spille på i en krise. De kan også oppleve det vanskelig å håndtere boligmarkedet på egenhånd.

Pågående forskning på feltet

I 2015 ble flere brukere enn tidligere registret med funksjonsnedsettelse ved krisesentrene, og ifølge evalueringen til NOVA i 2014 [4] var det store mangler i krisesentertilbudet til denne gruppen. Det pågår nå derfor utviklingsprosjekter for å styrke kommunenes krisesentertilbud til voldsutsatte med særlige utfordringer knyttet til rus, psykiatri og funksjonsnedsettelser. Resultatene vil foreligge tidlig i 2017.

På bakgrunn av stor variasjon i krisesentertilbudet[1] utarbeides det en faglig veileder med anbefalinger for innhold og kvalitet i krisesentertilbudet. Arbeidet vil pågå i 2016/2017.

Bufdir fikk i 2015 i oppdrag å kartlegge erfaringer med bruk av individuell plan for voldsutsatte. Resultatet vil foreligge i 2017, og vil inngå i arbeidet med faglig veileder for krisesentertilbudet og i faglig plattform for bo- og støttetilbud.

Bufdir utgir årlig en rapport med statistikk for krisesentertilbudene i Norge. Statistikken for 2016 er der den første som publiseres rett på nett.

Kilder:

Barne, Ungdoms og familiedirektoratet (2017): Rapportering fra krisesentertilbudene 2016.

Bhuller, M. og Brandsås, E. E. (2013): Fattigdomsdynamikk blant innvandrere En empirisk analyse for perioden 1993-2011. SSB rapport 40/2013. 

Jonassen, W. og Skogøy, E. (2010): «Et hjem for oss et hjem for deg» En studie om endring i brukersammensetning og bruk av krisesentrene. Oslo: NKVTS-rapport 1/2010. 

Thoresen, S. & Hjemdal, O. K. (2014). Vold og voldtekt i Norge. En nasjonal forekomststudie av vold i et livsløpsperspektiv. (Rapport 1/2014). Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

[1] Se f.eks Thoresen og Hjemdal 2014.

[2] Se f.eks Bhuller og Brandsås 2013.

[3] Jonassen og Skogøy 2010.

[4] Bakketeig, E. m fl (2014) Krisesentertilbudet i kommunene. Evaluering av kommunenes implementering av krisesenterloven. Oslo: NOVA.

 

Publisert 15. april 2015.
Oppdatert 08. august 2017.