Volden har ofte et bestemt, typisk mønster, som det kan være viktig for den utsatte å kjenne til. Brukere av krisesenter forteller at slik kunnskap er særlig viktig hvis de velger å dra tilbake til utøver: det hjelper dem å gjenkjenne volden og kan støtte opp under en beslutning om at det er nødvendig å bryte ut.

Reparasjonsfasen

Etter at vold har funnet sted, kan utøver vise tegn på at hun/han er lei seg, angre, og vil prøve å reparere forholdet. Skam, skyld og anger blir fremtredende. Det kan være bønn om tilgivelse, med påfølgende forsoning (honeymoon-fase). Både barna og den utsatte kan oppleve å få gaver og løfter fra utøver om at volden aldri skal gjenta seg. Utsatte kan i denne fasen bagatellisere volden hun/han opplever.

Man håper at alt skal gå bra når den du bor sammen med lover på tro og ære, og sier at han skal begynne i behandling og alt som er for at det skal bli bra. Men det skjedde jo ikke.

Spennings-/oppbyggingsfasen

Etter en tid kan reparasjonsfasen går over. Det kan komme anklager: «Jeg mente ikke å skjelle deg ut, men jeg blir så irritert når....». Den utsatte får skylda for volden som har skjedd: «Hadde du bare ...., så hadde jeg ikke ...».

Han tok kontakt og trygla og angra. Så jeg bestemte meg for å dra tilbake og prøve. Det var fint første uka, så begynte det å snu.

Eskaleringsfasen

Gradvis går det over i en trykkende stemning, som når som helst kan eksplodere. Utsatte vet at volden kommer, før eller siden, og kan provosere det fram for å få det overstått. Det kan gi en følelse av kontroll over når det skjer.

Sønnen min sa: Mamma, du har slutta å smile! Da skjønte jeg at jeg måtte gjøre noe.
Publisert 13. juni 2018
Oppdatert 13. juni 2018