Mange som søker hjelp ved krisesenteret, både i samtaletilbudet og i botilbudet, har vært utsatt for alvorlige krenkelser. Å snakke med noen som umiddelbart forstår hva man har opplevd, framheves ofte som svært positivt. Som ansatt på krisesenter kan du hjelpe utsatte til å leve bedre med erfaringer og minner om vold.

Kilder brukt i artikkelen

Kilder Voldsyklusen

Skrevet av psykologspesialist Judith van der Weele

 

Hvorfor er bearbeidende samtaler viktig?

Brukere trekker ofte fram det å snakke med ansatte ved krisesenteret, med god kunnskap om vold, som positivt. Noen gir uttrykk for at de kunne ønsket å snakke mer om hva de har opplevd og ikke minst hva volden har gjort med dem. De ønsker hjelp til å håndtere vanskelige og ofte motsetningsfylte følelser som nedbrutt selvtillit og selvbilde, skam og skyld, opplevelse av mislykkethet i familielivet, sammen med savn og sorg over hva de har mistet ved å bryte ut.

I bearbeidende samtaler kan du bidra til den utsattes helingsprosess på flere måter:

  • gjøre ferske minner om til hendelser i fortid
  • anerkjenne og gyldiggjøre minner («det har skjedd»), slik at de kan blekne
  • hjelpe den utsatte til å få en sammenhengende fortelling om volden
  • hjelpe den utsatte til å forstå at hun eller han er trygg, at volden er over
  • hjelpe den utsatte til å forstå reaksjonene etter å ha vært utsatt for vold (normalisere)
  • gi den utsatte nye perspektiver på seg selv, det som har skjedd og framtid.

Etabler tillit

Bearbeidende samtaler vil omfatte sensitive erfaringer og forutsetter tillit og en god relasjon mellom deg og brukeren. At du viser han/henne at du har god kunnskap om hva vold er og hva det gjør med den som utsettes, vil ofte bidra positivt til tillit.

Det er også nødvendig at den utsatte selv ser behovet for å bearbeide sine erfaringer, som en del av sin helingsprosess. Du kan støtte den utsattes behov for å sette ord på sine vonde erfaringer og hva det har ført til i hennes/hans liv (reaksjoner).

Vær en samtalepartner

Din rolle er først og fremst å være en samtalepartner. Det kan beskrives på ulike måter: å være den utsattes vitne, en fødselshjelper, et fyrtårn i vanskelig farvann eller en brønn i ørkenen. Du skal være tilstede og følge den utsatte i hennes/ hans egen prosess mot heling.

Du kan trygge brukeren med at samtalene kan gi hjelp til å leve bedre med minner og vonde følelser. Samtidig kan det å snakke om volden sammenlignes med uunngåelig ubehag, som for eksempel når man må rive plasteret av et sår, å få ut gift man har fått i seg eller å la trollet sprekke i sola.

Vis mot – tål det som fortelles

Bearbeidende samtaler krever eksistensielt mot fra deg som vitne til det som fortelles. Vær mentalt til stede og unngå å skifte fokus når smerten ved erfaringene tematiseres. Du trenger ofte ikke si så mye, men først og fremst være aktivt lyttende. Ditt nærvær og at du lytter, gyldiggjør den utsattes erfaringer. Det bekrefter at det virkelig har skjedd, noe som kan ha stor betydning for han/henne. Det kreves i større grad evne og mot til å være tilstede, mer enn at du skal komme med gode råd og løsninger på situasjonen.

 Du trenger ikke være redd ved sterke reaksjoner hos den utsatte, som åpenlys gråt og fortvilelse, så lenge du fortsatt har god oppmerksom kontakt fra henne/han. Vis gjerne at det du hører gjør deg trist, og det gjør ingenting om du feller en tåre. Vis at du tåler å høre på, gjennom å være aktivt tilstede. Ikke vis din opplevelse av avsky og gru for det som fortelles. Hvis det utløser vanskelige følelser hos deg, bør du bearbeide dette sammen med andre, og ikke med den utsatte.

Vurder den utsattes kapasitet

Før du går inn i bearbeidende samtaler, er det viktig at du vurderer om den utsatte har kapasitet til å forholde seg til vanskelige erfaringer og følelser:

  • Klarer han/hun å være tilstede her og nå, å være i oppmerksom kontakt med deg, mens dere snakker om vonde minner?
  • Har han/hun tilstrekkelig evne til å regulere stress og til å ta vare på seg selv, under og etter samtalene?

Hvis du vurderer at disse forutsetningene ikke er til stede, bør samtalene fokusere på stabiliseringsøvelser.  

 På helsekompetanse.no kan du lære om stabiliseringsøvelser

Den første bearbeidende samtalen kan gjerne være relativt kort. Det gir deg mulighet til å vurdere om hun/han har tilstrekkelig kapasitet til å håndtere fortellingen som skal bearbeides også etter at samtalen er avsluttet.

Hvis den voldsutsatte har rusproblemer, holder på med selvskading eller har sterke selvmordstanker, bør du anbefale behandling i spesialisthelsetjenesten. I slike situasjoner kan du tilby stabiliserende samtaler og stabiliseringsøvelser, heller enn inngående samtaler om traumatiske hendelser.

Planlegg samtalen

For å legge best mulig til rette for gode samtaler, er det flere ting du kan gjøre:

  • sett av tilstrekkelig med tid, 1 – 2 timer
  • pass på at du er opplagt til å gå inn i den utsattes vanskelige erfaringer og følelser
  • forberede brukeren: avtal på forhånd at det er dette samtalen skal dreie seg om

Under samtalene er det viktig å unngå at den utsatte overveldes av og blir værende i vonde minner. Dere kan for eksempel avtale på forhånd

  • et stoppsignal som hun/han kan gi når minnene oppleves overveldende
  • et positivt tema som dere kan snakke om når hun/han blir overveldet

Samtalen bør aldri kun handle om vanskelige erfaringer og følelser. En bearbeidende samtale kan gjerne ha tre deler, med nokså lik størrelse:

  • å etablere kontakt
  • å bearbeide vonde minner
  • å orientere seg tilbake til her og nå

Normaliser reaksjoner

Utsatte for vold i nære relasjoner kan oppleve en rekke følelsesmessige og fysiske reaksjoner. I samtalene kan dere i fellesskap kartlegge dette. Informasjon om hva som er normale reaksjoner kan ha en både avdramatiserende og bearbeidende effekt for den utsatte. 

Les mer om reaksjoner på vold

Lag en fortelling – med begynnelse og slutt

Traumatiske erfaringer kan oppleves som fragmentariske og tidløse hendelser, sammen med følelser av frykt, selvbebreidelser og selvforakt. Noen utsatte klarer selv å gi sin historie en struktur. Du trenger mest bare å være et vitne til det de forteller. Andre trenger hjelp til å plassere erfaringene inn i en struktur og en tidsramme.

Lag struktur – tidslinje

En enkel strukturering kan bidra til bedre oversikt for den utsatte. Du kan spørre om den første, den verste, den siste og den mest vanlige krenkelse/overgrep.

Du kan også bruke en oversikt over voldssyklusen til å strukturere samtalen

Kartlegging av vold

Les mer om Kartlegging av vold og Kartlegging av æresrelatert vold

I de første samtalene kan dere i fellesskap plassere de mest fremtredende minnene på en tidslinje. Hovedtemaet bør være hendelser, mer enn følelser. Tegn gjerne hendelsene inn på en kalender: Når skjedde det? Hvor ofte pleide det å skje? Når den utsatte står fast i fortellingen, kan du spørre: Hva skjedde så?

En tidslinje viser at tiden ikke stopper, men går videre. Å plassere konkrete krenkelser på en tidslinje kan hjelpe den utsatte til å forstå at faren er over, at volden nå er slutt. Pass på å bruke fortidsform gjennom samtalen: Vi har snakket om hvordan du levde før med vold, du har vært i livsfare, etc.

Gi rom for sorg

Å fortelle om og dermed erkjenne at man har opplevd alvorlige krenkelser, kan føre til dyp sorg. Det handler om tapt liv og tapte drømmer: Var dette mittliv? Var det virkelig ille? Han/hun kan oppleve seg mislykket: selv etter å ha investert mye i samlivet, så oppløses familien, barna får ikke vokse opp med mor og far sammen og hun/han klarte ikke å hjelpe utøver. Erkjennelsen av hva som har skjedd kan føre til at den utsatte fungerer dårligere i en periode, før hun/han finner fotfeste igjen. Det er viktig at du gir rom for denne type sorgarbeid. Det kan også bidra til at den utsatte kan forsone seg med hva som har skjedd, for så å gå videre i livet.

Jeg savner mannen min. Jeg trenger hjelp til å bearbeide sorgen over å gå fram mannen jeg elsker. Alt minner om livet vårt sammen. Jeg savner ham.

Gi nye perspektiver

Krisesenteret er veldig flinke til å skryte av meg, for man er jo ikke så flink til å skryte av seg selv.

Et viktig formål med samtalene er å hjelpe den utsatte til å skape en ny og mer kompleks fortelling om sitt liv. Alle historier kan fortelles på ulike måter. Du kan hjelpe han/henne til å få et nytt og mer positivt perspektiv på seg selv, på det som har skjedd og på framtida. I samtalene kan du:

Gi anerkjennelse

Anerkjenn at hun/han ble utsatt for urettmessige krenkelser, vær tydelig på at vold og overgrep er uakseptabelt

Trekk fram og dvel ved erfaringer som viser den utsatte som handlende subjekt
  • Hva gjorde du for å protestere?
  • Hva klarte du å holde fast ved av dine preferanser og verdier, selv om du var i en vanskelig situasjon?
  • Hvordan viste du mot og protest?
  • Hvordan kunne du lure han/henne/dem?
  • Hva gjorde du for å beskytte deg selv? Evt. barn?
  • Hvordan prøvde du å bryte ut? Hva gjorde du da du klarte det?
  • Når skjønte du at du var i trygghet?
Anerkjenn at den utsatte har holdt ut mye, under fare og risiko
  • Hva var du mest redd for skulle skje?
  • Var du redd for ditt eget liv (kvelertak kan være livstruende)?
  • Hvordan fant du styrke til å holde ut?
  • Var det noen som forsto hvilken risiko du levde med?
  • Hvem/hva inspirerte deg til å ta nye steg?
Utforsk opplevelsen av forvirring
  • Forklar hvordan det å leve over tid i alvorlig fare, frykt og redsel, psykisk vold (nedgradering, latterliggjøring, trakassering) og søvnløshet kan føre til forvirring og at man mister sitt eget perspektiv
  • Spør om øyeblikk av klarhet:
    • Når forsto du at du var i alvorlig fare?
    • Når forsto du at det var noe grunnleggende galt?
    • Hva førte til at forvirringen tok grep på nytt?
  • Hjelp den utsatte til å være tydelig for seg selv/finne tilbake til sitt eget perspektiv:
    • Hva får deg til å føle at du mestrer noe/ er flink?
    • Hvem var du før du møte overgriper/ne?
    • Hva kan være godt for deg nå?
Utforsk fysiske reaksjoner
  • Hvordan kjennes det i kroppen din når du nå forteller om volden (for eksempel kvalme, hodepine, trøtthet og anspenthet)?
  • Hva tror du kroppen forsøker å si til deg?

Anerkjenn den utsattes følelser

Det kan ha stor betydning for den utsatte at du forklarer hvordan både sterke og motsetningsfylte følelser er helt normalt i denne fasen. Det kan fortone seg som en følelsesmessig berg- og dalbane.

Du kan også aktivt bruke erfaringene dine som ansatt på krisesenteret, kanskje over lang tid. Trygg han eller henne på at dine erfaringer tilsier at det ikke vil være sånn for alltid, du har sett at for de fleste blir det bedre etter hvert.

Anerkjenn den utsattes ofte motsetningsfylte følelser. Sammen med glede og lettelse over tryggheten krisesenteret gir, kan følelsene av sorg og savn av det hun eller han har forlatt være sterk. Forklar hvordan et brudd også innebærer tap, og at det dermed er normalt å kjenne på sorg og savn. Du kan for eksempel spørre:

  • Hva savner du, ved utøver(-ne) og det livet du hadde?
  • Hva var det du likte ved utøver(-ne)?
  • Hva var han/hun/dem god(-e) til?
  • Hva har du mistet ved å bryte ut? (hjem, familie, nettverk)
Jeg kommer alltid til å ha et savn etter han. Jeg kommer aldri til å oppleve en så sterk kjærlighet noen gang.

Bevisstgjør om fortsatt risiko

Noen utsatte med høy risiko for ny vold trenger å bevisstgjøres på at det fremdeles foreligger en alvorlig sikkerhetsrisiko, slik at de kan ta nødvendige forholdsregler for å beskytte seg selv. Du kan spørre etter hendelser som er knyttet til opplevelse av stor fare. Dette kan fremkalle en følelse av dødsangst, som kan bidra til at brukeren på nytt blir bevisst behovet for forsiktighet og konkrete sikkerhetstiltak. Du kan for eksempel spørre om:

  • Hva skjedde konkret? Hva gjorde deg mest redd?
  • Var du redd for ditt eget liv?
  • Har du skader/arr?
  • Hva kan minne deg om faren og hjelpe deg til å holde fast ved tiltakene for å beskytte deg selv?

Ta pauser underveis

Å snakke om vonde erfaringer er følelsesmessig krevende, og det kan være nødvendig med pauser underveis. Det er viktig at du respekterer den utsattes ønsker om å fortsette, ta pause eller å avslutte. Du kan for eksempel:

  • ta små pauser sammen for å hente krefter, dere kan for eksempel:
    • gå sammen for å hente noe å drikke
    • lufte rommet – se på det som skjer ut i verden eller se på bilder på mobilen
    • skifte over til et positivt tema, noe den utsatte mestrer og/eller liker  
    • gjøre fysiske stabiliseringsøvelser sammen. Børste av seg, tøye ut, kjenne at føttene er plantet i bakken.
  • fortsett når den utsatte er mentalt tilstede her og nå

Hvis brukeren under samtalen er følelsesmessig mest i minnene, og har vanskelig for å være mentalt tilstede her og nå, er det nødvendig å gjøre stabiliseringsøvelser og eventuelt avslutte.

Bruk tid til å avslutte samtalen

Det er viktig at du setter av tid til en god avslutning av samtalen. Det er flere ting du kan gjøre:

  • Støtt den utsatte til å kjenne at han/hun er tilstede i seg selv her og nå, ved å snakke om dagligdagse ting, for eksempel om det som skal skje umiddelbart etter samtalen
  • Bruk om nødvendig blikkontakt eller berøring for å hjelpe den utsatte til å være mentalt tilstede her og nå, understrek: «Nå er vi her, sammen».
  • Forbered den utsatte på at minner kan komme tilbake og at hun/han kan kjenne seg urolig etter samtalen, og kanskje sove dårligere de nærmeste dagene
  • Avtal oppfølgingssamtale innen relativt kort tid, helst innen en uke
  • Utforsk positive ting den utsatte kan gjøre for seg selv, for å skape andre fortellinger om sitt liv: være sammen med venner, dele et godt måltid, pynte seg, trene eller andre ting som gir glede
  • Dokumenter i journalen sentrale hendelser og temaer fra samtalen, sammen med den utsattes reaksjoner. Dette kan være viktig informasjon seinere (straffesak, spørsmål om samvær/omsorg for barn, erstatningssak, etc.). Dokumentasjon, hvor det framkommer sammenfallende informasjon fra forskjellige instanser, kan styrke den utsattes troverdighet og bekrefte vesentlige aspekter ved det som har skjedd. Det kan også gjøre det tydelig for den utsatte at utviklingen går i positiv retning, noe som kan styrke opplevelsen av håp for framtida.

Når bør du anbefale behandling?

Gjennom samtalene må du vurdere om brukeren har behov for behandling i psykisk helsevern. Det kan være tilfelle hvis den utsatte har:

  • vanskelig tilgang til minnene og lite naturlig flyt i fortellingene
  • store hukommelsesvansker i hverdagen (tidstap)
  • gjenopplevelser som kommer raskt og er vanskelige å avslutte
  • omfattende relasjonsvansker
  • ustabil fungering
  • rusmisbruk
  • selvskading
  • sterke og vedvarende selvmordstanker/dødslengsel

Siden brukeren i mange tilfeller har tillit til deg, som ansatt på krisesenter, har du en svært sentral rolle når det gjelder å anbefale og å bistå den utsatte med å komme i behandling. Det kan være hensiktsmessig å undersøke hvilke tilnærminger behandlere bruker i møte med vold. Det er viktig med en god balanse mellom stabiliseringsarbeid og minnearbeid. Den utsatte kan be fastlegen vurdere behovet for behandling i psykisk helsevern og å henvise.

Ikke alle opplever å ha nytte av behandling. Ved oppstart kan du råde den utsatte til å prøve minst fem ganger. Etter det kan det vurderes om det er behov for å be om å få bytte terapeut eller om han/hun vil avslutte. 

Hvordan kan du ta vare på deg selv?

Gjennom samtalene blir du selv vitne til volden den utsatte har erfart. Fortellingene kan inneholde alvorlige krenkelser, i mange tilfeller også rettet mot barn. På samme måte som det er normalt at den utsatte kan utvikle psykiske og fysiske reaksjoner, er det også normalt at du som hjelper reagerer på det du blir fortalt.

For å tåle belastningene knyttet til bearbeidende samtaler over tid, er det viktig at du har rutiner for å ta godt vare på deg selv:

  • lag muligheter for umiddelbar debriefing sammen med kollegaer etter krevende samtaler
  • identifiser det som hjelper deg å komme tilbake til ditt liv, her og nå, etter krevende samtaler