Kompetansetilbudet til barnevernstjenester og barnevernsinstitusjoner.

Formål

Menon har, i samarbeid med NTNU, på oppdrag fra Bufdir kartlagt kompetansemiljøer som har særskilt kompetanse om målgrupper og sakstyper som barnevernstjenester og barnevernsinstitusjoner opplever som krevende, sammen med i hvilken grad det er samsvar mellom barnevernets behov og det tilgjengelige støtteapparatet. Kartleggingen skal inngå i kunnskapsgrunnlaget for videre arbeid med faglig støtte til barnevernet.

Metode

Kartleggingen bygger på flere metoder og datakilder: 1) kartlegging av aktører og tilbud innen kompetanse og veiledning for barnevernet, basert på tilgjengelig informasjon. 2) kvalitative intervjuer med ledere i barnevernstjenester og institusjoner. 3) spørreundersøkelse rettet mot barnevernsledere, institusjonsledere ved private barnevernsinstitusjoner og avdelingsledere ved statlige barnevernsinstitusjoner.

Hovedfunn

Kartleggingen identifiserer 75 aktører og 181 kompetansetilbud. Kompetansesentrene er den klart største aktør, med tilbud på nesten alle fagtemaer, mens de øvrige aktørgruppene har mer tematisk avgrensede tilbud. Tilbudene er konsentrert om noen få kjerneområder – særlig vold, traumer og psykisk helse, samt de juridiske rammene og rammene for samhandling. Flere sentrale fagtemaer – som akuttarbeid, høykonflikt og samvær – er svakere dekket.

Når det gjelder type tilbud, utgjøres hovedvekten av kurs, foredrag og digitale kunnskapsressurser, mens veiledning i enkeltsaker, nettverk og prosess- og planstøtte er mindre utbredt. De fleste tilbudene retter seg mot hele barnevernsfeltet, men det er klart færre tilbud som er spisset mot barnevernsinstitusjonene enn mot kommunalt barnevern.

Bruken av kompetansemiljøer viser klare forskjeller. Barnevernstjenestene bruker mest kurs og foredrag, særlig fra statsforvalteren og kompetansesentrene. Barnevernsinstitusjonene bruker i størst grad veiledning i enkeltsaker, hvor veiledningstilbud i Bufetat og Bufdir er de mest brukte aktørene, samt statsforvalteren og kompetansesentre. Saker der rus og psykisk helse opptrer samtidig, peker seg ut som mest krevende i begge grupper. Systematisk kartlegging av kompetansebehov, rutiner for intern spredning av ekstern kompetanse og jevnlig evaluering av om tiltakene gir bedre praksis, er derimot klart mindre utbredt i tjenestene.

Funnene peker mot manglende samsvar mellom det faktiske tilbudet og opplevd tilgang, fordi tilbudet oppleves som krevende å orientere seg i, ujevnt samordnet og lite tilpasset de mest sammensatte og krevende sakene.

Vurderinger og anbefalinger

Samlet sett er Menons konklusjon at hovedutfordringen ikke handler om å bygge opp et større tilbud om veiledning og kompetanseheving, men om å gjøre det eksisterende støtteapparatet mer synlig og oversiktlig, samordnet, behovsdrevet og praksisnært, og om å sikre at tilbudet er reelt tilgjengelig.

På enkelte områder anbefales det å styrke tilbudet. For kommunalt barnevern gjelder det høykonfliktsaker og for institusjonene de yngste barna, ungdom i krysningen mellom rus, psykisk helse og kriminalitet, samt digital risiko — inkludert rekruttering til kriminalitet og kjøp og salg av seksuelle tjenester gjennom sosiale medier og digitale plattformer. Oppsummert anbefales bedre samordning av kompetanse- og støttesystemet, mer praksisnær og langsiktig støtte til tjenestene, som også omfatter støtte til implementering og organisasjonslæring hos både kompetanseaktører og barnevernstjenester.