Kompetansetilbud til kommunenes forebyggende arbeid på oppvekstfeltet.

Kartleggingen undersøker hvilke tilbud som finner når det gjelder faglig støtte for kommunenes forebyggende arbeid for gode oppvekstvilkår, sammen med kommunenes bruk av og erfaringer med tilbudet.

Metode

Kartleggingen bygger på flere metoder og datakilder: 1) litteraturgjennomgang med oversikt over enkelte nyere, relevante publikasjoner, 2) kartlegging av aktører og tilbud innen kompetanse og veiledning om forebygging (skrivebordsstudie og enkeltintervjuer), 3) casestudier i 14 strategisk utvalgte kommuner, med til sammen 37 informanter (kvalitativt), og 4) en spørreundersøkelse til alle landets kommuner (kvantitativt). Spørreundersøkelsen ga 133 fullførte svar (ca 35 prosent av alle kommuner er repr.). Svarandelen i ulike roller varierer mellom 12 og 16 %. Frafallsanalysen viser at deltakende kommunene skiller seg statistisk signifikant fra øvrige kommuner mht. størrelse, sentralitet og økonomi. Svarandelen er generelt særlig lav i Nord-Norge.

Hovedfunn

Kartleggingen identifiserer 74 aktører og ca. 330 kompetansetilbud i regi av rekke aktører. Kompetansesentrene dominerer og står for over halvparten av tilbudene. Det er mest kurs og opplæring, i mindre grad mer langsiktig støtte (implementering/ tjenesteutvikling). Det faglige innholdet er særlig psykisk helse, vold/overgrep og læringsmiljø (skole/barnehage). Mindre framtredende temaer er tverrsektoriell samordning, barne- og ungdomskriminalitet, radikalisering, funksjonsnedsettelser og bruk av tolk. Målgruppen for tilbudene er som oftest førstelinja og operative tjenester og sjeldnere systemnivå og ledelse i kommunene. Det identifiseres flere utfordringer: overlapp mellom aktører, en fragmentert og uoversiktlig struktur og lite systemrettet støtte for kommunene.

Kommunenes valg av kompetansetilbud skjer ofte relativt tilfeldig, og ikke basert på en systematisk behovsanalyse. Kompetansesentrene benyttes mest, sammen med statsforvaltere og UH-sektoren. Kommunene peker på flere utfordringer: tilbudene er for generelle og lite tilpasset lokale behov og er sektorvise (ikke tverrfaglige). Tilbudene omfatter også i begrenset grad temaer som kommunene vurderer som sentrale kompetansebehov: tverrsektoriell samhandling, foreldreveiledning og ledelse/ koordinering. Oppsummert viser kartleggingen at kommunenes kompetansearbeid ofte er personavhengig, prosjektbasert, lite strategisk, foregår innenfor enkelttjenester og er i begrenset grad forankret i helhetlige kompetanseplaner.

Vurderinger og anbefalinger

Kartleggingen gir konkrete anbefalinger på feltet. For ansvarlige myndigheter handler det om å klargjøre roller og ansvar i kompetansetilbudet, å få en samlet og strukturert inngang til faglig støtte, å styrke tilbudet med hensyn til praksisnærhet, tverrsektoriell innretning og implementeringsstøtte. Videre må det sørges for lovkrav om en helhetlig kommunal plan og kommunenes interne forutsetninger for systematisk kompetanseutvikling må styrkes. For kompetanseaktørene anbefales det å innrette tilbudene mer praksisnært og med oppfølging for kommunene over tid, å legge til rette for tverrsektoriell kompetanseheving, å synliggjøre tilbudet bedre og å gjøre tilbudene tilgjengelige for kommuner med begrenset kapasitet. For kommunene anbefales det å forankre kompetanseutvikling i ledelsen og i en helhetlig plan, å styrke systematisk behovskartlegging og bruk av lokale data, å prioritere tverrsektoriell samhandling som eget kompetanseområde og å bruke nettverk og interkommunalt samarbeid for å redusere sårbarhet.