Barnevernets arbeid når det er bekymring for barnets seksuelle atferd. Betydningen av et lag i ryggen.

Formål

Formålet med studien er å se nærmere på omfang av saker og hvordan barnevernet jobber med PSA- (problematisk seksuell atferd) og SSA-tematikk (skadelig seksuell atferd), blant annet for å kunne identifisere hva som kan være gode og virksomme tiltak.

Rapporten er delstudie 7 i forskningsoppdraget «Utvikle likeverdige og virksomme tiltak mot vold og diskriminering», og er laget på oppdrag fra Bufdir.

Metode

Rapporten bygger på både kvantitativt og kvalitativt datamateriale. Tallmaterialet er hovedsakelig fra Barnevernsbarometeret 2024, i tillegg til at NOVA har gjort en minisurvey til 55 studenter ved to videreutdanninger ved OsloMet. Det kvalitative datamaterialet består av intervjuer med ansatte i barnevernstjenester, institusjoner, Bufetat/BFE, konsulterende virksomheter og en foresatt.

Hovedfunn

Studien viser at det er relativt få PSA/SSA-saker i barnevernet, men flertallet av ansatte har hatt slike saker de siste tre årene. Sakene gjelder ofte gutter på mellomtrinnet, mens jenter oftere havner i situasjoner der de utnyttes seksuelt. Noen saker omhandler søskenincest.

Barnevernets arbeid i undersøkelsesfasen dreide seg om kartlegging, vurdering av alvorlighetsgrad, barnets helhetlige situasjon og risiko for nye hendelser. Sentrale tiltak var samtaler med barnet om seksualitet, grenser og sunn utvikling var sentrale, i samarbeid med BUP, helsesykepleier, barnehus og foreldre. Oppfølging av foreldre/fosterforeldre og tett samarbeid med andre aktører ble framhevet som avgjørende. Ansatte hadde et dobbelt fokus: redusere skade og sikre barnets velferd gjennom kartlegging av omsorgssituasjon, avdekking av vold, overgrep eller omsorgssvikt, eller andre utfordringer, og å forhindre nye overgrep.

I institusjonene var arbeidet også todelt: å hindre nye overgrep og å støtte sunn seksuell utvikling. Det miljøterapeutiske arbeidet hadde fokus på ungdommens livssituasjon og utvikling av ferdigheter innen emosjonsregulering, relasjoner og sosial mestring. Samarbeid med familie, skole, BUP og andre instanser var avgjørende. RVTS, Rebessa og barnehusene ble trukket fram som viktige støttespillere. Tidlig innsats og riktig plassering var sentralt for å lykkes. Institusjonene oppga noe høyere kompetanse enn barnevernstjenestene om tematikken.

Arbeid med PSA/SSA kunne oppleves krevende, særlig for ansatte uten god kompetanse, med ubehag og frykt for feilvurderinger. Behovet for sparringpartnere med særkompetanse på PSA/SSA, på å kartlegge risiko og utarbeide trygghetsplaner ble understreket.

Vurderinger og anbefalinger

NOVA understreker behovet for individuelle vurderinger og en helhetlig tilnærming i denne type saker. Forskerne trekker også fram flere tiltak som vurderes som virksomme. I undersøkelsesfasen er det viktig å kartlegge bekymringsgrad, gjentakelsesfare, risiko, behov for trygghetstiltak og årsaker til atferden, med tilgang til gode verktøy og fenomenkunnskap. I hjelpetiltaksfasen anbefales samtaler om seksualitet og grenser, oppfølging av foreldre/fosterforeldre, trygghetsplaner, samarbeid med andre tjenester og god ivaretakelse av ansatte.

Forskerne anbefaler at basiskunnskap om barns seksuelle utvikling tas inn i barnevernsutdanningen, og at det gis et kompetanseløft om PSA/SSA til tjenester uten dette. Større barnevernstjenester bør ha minst én ansatt med særkompetanse som sparringspartner, og systemer for kompetanseoverføring ved turnover bør etableres. Det er også behov for oversikt over tilgjengelige fagpersoner og tiltak for å spre kunnskap om konsulterende virksomheter. NOVA anbefaler å avklare hvem som skal koordinere slike saker.

Avslutningsvis peker NOVA på behov for videre kunnskapsutvikling, som kunnskap om effekter av tiltak, studier av barn og familiers erfaringer med hjelp, og følgeforskning på kompetansehevingstiltak.