Foreldreveiledning på krisesenter – behov, erfaringer, og organisering. Med særlig vekt på ICDP for krisesentre.

Formålet med studien er å fremskaffe forskningsbasert kunnskap om i hvilken grad foreldreveiledning er et egnet tiltak overfor voldsutsatte foreldre i etableringsfasen. Kunnskapen vil ligge til grunn for Bufdirs videreutvikling av krisesentertilbudet.

Metode

Studien har både en kvantitativ og kvalitativ tilnærming. Det ble sendt ut en spørreundersøkelse til krisesentrene, og det er gjort 15 intervjuer av ansatte ved 8 krisesentre. Videre ble tre mødre som hadde deltatt i foreldreveiledningsgruppe intervjuet. Det lave antallet skyldes at det var krevende å rekruttere deltakere. I tillegg er logger fra opplæring og Bufdirs statistikk fra krisesentertilbudet benyttet. Det ble også gjennomført casestudier ved åtte krisesentre. De kvalitative dataene er analysert gjennom tematisk analyse, mens kvantitative data er presentert deskriptivt.

Hovedfunn

Bufdir ledet i 2014–2016 arbeidet med å utvikle og prøve ut en variant av ICDP rettet mot voldsutsatte foreldre. Det ble konkludert med at en gruppetilnærming som ICDP kan være positivt for foreldre i en reetableringsfase. Ansatte på krisesentre har derfor hatt tilbud om sertifisering som ICDP-veiledere i regi av SKM Foreldrestøtte i Bufetat, for å kunne gi ICDP foreldreveiledning ved eget senter. Den nye studien finner at ansatte ved krisesentrene i all hovedsak er fornøyde med opplæringen i ICDP og at de ser på programmet som et godt og strukturert verktøy, men at det er betydelige implementeringsbarrierer. Det tematiske fokuset på vold gjør programmet særlig relevant. De ansatte opplever ICDP som nyttig for brukerne, at brukere er fornøyde med tilbudet og at de ser positive endringer i barnas trivsel og trygghet. Samtidig peker ansatte på utfordringer som kapasitet og ressurser til å rekruttere til og drive grupper. Restriksjoner under COVID-19 ble også trukket fram som et hinder. Ansatte etterspør bedre oppfølging etter opplæringen, og en arena for erfaringsutveksling. Deltakere som er intervjuet trakk fram positive virkninger av programmet som styrket tro på seg selv som forelder, bedre relasjonen til barna og bedre forståelse av barnas følelser og behov. Foreldrene trakk fram ansattes fagkompetanse innen traumer som viktig. De opplevde både positive og negative aspekter ved at det foregikk i gruppe. En stor del av den aktuelle brukergruppen ved krisesentrene har ikke norsk som morsmål, og forskerne peker på en risiko ved at de ikke opplever å bli forstått og at deres erfaringer blir usynliggjort. Studien finner at kun et fåtall krisesentre har et regelmessig gruppetilbud, og særlig få sentre i nord. Det er spesielt vanskelig å få til gruppetilbud ved små, interkommunale sentre som dekker store geografiske områder. En viktig suksessfaktor er god forankring og støtte i sentrenes ledelse. Forskerne trekker også fram en organisatorisk utfordring ved at ansvarlig spisskompetansemiljø er forankret i Bufetat, mens det er kommunene som er ansvarlige for krisesentertilbudet.

Vurderinger og anbefalinger

Nordlandsforskning anbefaler å etablere strukturer for et helhetlig foreldreveiledningstilbud ved krisesentrene gjennom vedlikehold av kompetanse i ICDP blant ansatte, og bedre samordning med kompetanse om og drift av ICDP i kommunene. Det bør vurderes om COS-P er bedre egnet i tidligere faser av et reetableringsforløp. Mulighetene for å bruke prinsippene fra ICDP i individuell veiledning og miljøterapeutisk arbeid ved krisesentrene bør tydeliggjøre mer. Videre bør det tilrettelegges for et mer likeverdig tilbud gjennom tilpasning av programmet for foreldre med samisk bakgrunn, andre minoriteter og for fedre. Avslutningsvis peker studien på at vi mangler kunnskap om erfaringer med ICDP fra samisk befolkning, personer med nedsatt funksjonsevne og menn.

Studien er utført på oppdrag av Bufdir.