Hatefulle ytringer. Delrapport 3: Grenseoppgangen mellom ytringsfrihet og strafferettslig vern mot hatefulle ytringer.

I norsk rett har vi en sivilrettslig diskrimineringslovgivning som forbyr diskriminering og trakassering ut fra etnisitet, religion, livssyn, nedsatt funksjonsevne, kjønn, seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk. Med unntak for diskrimineringsloven om etnisitet, inneholder imidlertid ingen av disse diskrimineringslovene hjemmel for straff ved overtredelse. Vår sentrale straffebestemmelse om hatefulle ytringer er straffeloven § 185. Av de ovennevnte diskrimineringsgrunnlagene omfatter straffebestemmelsen kun etnisitet/hudfarge/nasjonalitet, religion/livssyn, homofil orientering og nedsatt funksjonsevne. Verken seksuell orientering generelt eller kjønn og kjønnsidentitet/-uttrykk nyter direkte strafferettslig vern mot hatefulle ytringer. Disse kategoriene gis likevel et indirekte vern i mer generelle bestemmelser i straffelovgivningen. Basert på en gjennomgang av Den europeiske menneskerettsdomstolens (EMDs) praksis i saker om hatefulle ytringer versus ytringsfrihet, er det på generelt nivå ingenting som tyder på at gjeldende norsk rett i dag går for langt i å begrense ytringsfriheten slik den er håndhevet på dette feltet av EMD. Rapporten er skrevet på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).