Når du er bevisst på hvorfor du tenker eller reagerer som du gjør i gitte situasjoner, er det lettere å skille mellom hva som er din opplevelse av noe, og hva som er barnets.
Hva påvirker deg?
Tenk deg at telefonen din ringer. Det er skolens rektor som forteller at barnet ditt har satt i gang brannalarmen med vilje. Hvordan reagerer du?
- Begynner du å gråte av fortvilelse fordi du frykter at dette er starten på en kriminell løpebane?
- Blir du rasende på barnet, fordi det er flaut hvis lærerne tenker at du ikke har klart å oppdra barnet ditt?
- Eller kanskje reagerer du med et mer nøkternt: «Hvorfor satte du på brannalarmen? Hva skjedde?»
Mange faktorer vil påvirke hvordan du reagerer i en slik situasjon- din egen oppvekst er ditt referansepunkt og ofte kan vi overta «mønstre» fra våre egne foreldre. Vi reagerer nærmest på impuls, uten å reflektere over hvorfor.
Vi kan ikke alltid forklare barna våre hvorfor vi gjør som vi gjør. Hvor stor respekt dine egne foreldre hadde for myndighetspersoner, vil kanskje påvirke hvordan du selv takler henvendelsen fra skolens rektor?
Vi har ulike assosiasjoner og oppfatninger som nærmest «sitter i ryggmargen». Når vi møter situasjoner som trigger disse tingene, melder det seg ulike følelser hos oss. Vi må være bevisste på at dette er våre følelser, og ikke overføre disse følelsene til barna våre.
Ikke overta barnets følelser
Har du møtt faren som blir mer skuffet og frustrert enn sønnen over at sønnens lag ikke vant konkurransen? Eller moren som blir like redd og fortvilet som sønnen på tre år når han faller og slår seg?
Det er viktig at vi som er voksne håndterer våre egne følelser og prøver å ikke la oss overvelde så lett. Du bør ikke ta over barnets følelser fullstendig, og gå helt ned i kjelleren hvis barnet er lei seg, eller bli like rasende som barnet når det opplever motgang.
At vi alle har ulike erfaringer og forskjellige måter å reagere på, er både naturlig og bra. Men for å være en god støtte for barna våre, er det viktig at vi klarer å holde hodet kaldt og hjertet varmt, og ikke lar oss rive med. Det er ikke like lett bestandig.
Tenk deg en situasjon der du selv føler deg ordentlig fortvilet og opprørt over noe. Ville du foretrukket en rolig person som hjelper deg tilbake til «normalen», eller en person som reagerer med å bli like opprørt som deg selv?
Bli bevisst din egen sårbarhet
Det er lettere å gi barnet støtten det har behov for, uten å blande inn alt for mye av oss selv, dersom vi er oppmerksomme på vår egen sårbarhet og forstår hvorfor vi reagerer som vi gjør.
- Hvordan vil en mor med høydeskrekk reagere når barnet vil begynne med klatring?
- Hvordan reagerer en sjenert far når skolen inviterer til «bli kjent-kveld»?
- Hvordan vil en mor som har opplevd vold håndtere barnas sinneutbrudd?
- Hva føler faren, som ble mobbet som liten, når datteren blir utestengt av venninnene?
- Hva føler den overarbeidede moren når barnet entusiastisk forteller at det har planlagt å ha flere venner på overnatting?
Når følelsene tar overhånd
Når følelsene tar overhånd, kan det oppleves som om hjernen nærmest slutter å fungere. Spesielt hvis vi blir redde eller sinte, kan det være lett å overreagere. Når du er bevisst egne styrker og svakheter, blir det også lettere å ta ansvar for egne følelser og behov, slik at du kan støtte barnet ditt på best mulig måte.
Det er helt normalt å kjenne på frustrasjon og avmakt av og til, og føle seg i villrede om hva man kan si eller gjøre. Når vi er redde eller sinte, kan følelsene fort ta overhånd. Når barn er opphisset, er de sjelden mottakelige for råd og veiledning, og sinte foreldre er ikke gode oppdragere.
Kanskje trenger du en liten pustepause før du kan fortsette? Det kan være lurt å legge planer i fredstid, altså å ta samtalen når dere begge er rolige på innsiden.
- Les også: Når du blir sint på barna
Si unnskyld og ta ansvar for dine følelser
Du har kanskje noen ganger latt deg rive med av følelsene og sagt noe i affekt? Avhengig av hvor alvorlig det du har sagt er, kan du forsøke å rette opp skaden så godt du kan ved å forklare barnet hva som skjedde, si unnskyld og tydelig vise at du tar ansvar for situasjonen.
De aller fleste foreldre vil oppleve å si noe som de angrer på. Men hvis du stadig sier ting til barnet ditt som du egentlig ikke mener, eller som du senere tenker var urimelig, kan det hende reaksjonene dine henger sammen med noe annet.
I så fall kan det være lurt å oppsøke hjelp for å finne ut hvorfor du stadig mister besinnelsen.
Vil du ha hjelp?
Om du ønsker hjelp til sinnemestring, tilbyr familievernkontorene gratis samtaler til foreldre. Du kan ta kontakt med familievernkontoret direkte uten henvisning.
På et familievernkontor kan du få tilbud om:
- individuell sinnemestringsveiledning for foreldre
- sinnemestringskurs
- parterapi
- familieterapi
