Video: Unntaksåret - det første året som foreldre
Det første året som foreldre gir mange gleder, men mange opplever også at livet blir snudd på hodet. Slett ikke alt blir som man hadde trodd, og det å være kjærester kan være utfordrende når livet handler om amming, våkenetter og bleieskift. Par som har fått sitt første barn forteller åpent om egne erfaringer og om alt som ikke ble slik de hadde forventet.
Som en revolusjon
Et parforhold inneholder samarbeid, forhandlinger og maktbalanse, men framfor alt er det en følelsesmessig forbindelse, hvor tilknytning, vennskap og fortrolighet har stor betydning. Hvordan skal vi greie å balansere dette med et lite barn?
Det kan være enklere å vise hverandre oppmerksomhet når vi ikke har barn. Barn endrer parforholdet på måter som kan være vanskelig å forutsi, og det kan for mange arte seg som en revolusjon å bli foreldre. Samtidig vil de aller fleste par føle seg mer sammensveiset, stolte og sterke over å ha skapt noe så fantastisk som et barn sammen.
En sårbar fase i samlivet
Noen strever mer enn andre med den nye situasjonen. De opplever at de nesten ikke kjenner partneren lenger og kan føle at forholdet og kontakten glipper. Noen savner det gamle kjærestelivet.
Det kan ta litt tid å justere forventninger, men samtidig er det bra at vi samkjører oss og kommer hverandre i møte. Det betyr mye hvordan vi oppfører oss mot hverandre, og er opptatt av hverandres følelser og tanker, i denne fasen når hele tilværelsen er i stor endring. Tiden rett etter at barnet er født kan være sårbar for begge foreldrene, og å vise omtanke og være raus blir ekstra viktig.
Snakk om forandringene!
- Hvilke forandringer, både gode og mindre gode, er de viktigste som har skjedd for dere som par etter at dere ble foreldre?
- Var det noen av forandringene dere ble spesielt overrasket over?
- Hvordan har dere taklet forandringene?
- Hva har dere gjort for å bevare det positive i parforholdet?
- Hvordan hjelper dere hverandre med å være foreldre?
Hvordan ble dere et par?
Par blir til på ulike vis. Noen går fra det vennskapelige til det romantiske, andre blir styrtforelsket ved første blikk, og flere og flere treffer hverandre gjennom datingtjenester. Å finne den rette, og det å ønske at forholdet skal vare livet ut er viktige ingredienser i «kjærlighetsdrømmen» for mange. I tillegg kommer andre kjærlighetskriterier, som vennskap, likestilling og respekt.
Hvor realistisk eller sunn den romantiske drømmen om kjærlighet er, kan selvsagt diskuteres. I store deler av verden i dag inngås ekteskap på andre grunnlag, noe vi også ser i det flerkulturelle Norge. Men det viktige her er hvordan vi som par tenker om vårt eget parforhold:
- Hva slags kjærlighet tror vi på?
- Hvordan er vårt parforhold?
- Hva trenger vi for å kjenne at vi er et godt par?
«Er du fortsatt her for meg?»
Behovet for tilhørighet følger oss hele livet, ikke bare når vi er små barn og avhengige av våre omsorgspersoner. Også som voksne trenger vi en havn å søke til, en havn som kan fungere som en trygg base. For å forstå dette behovet og hvordan det utfordres når par-relasjonen endres, er det nyttig å se på det vi kan kalle «underteksten» i et forhold, det som ligger mellom linjene eller bak ordene.
Sinne var frykt for avvisning
Et ungt par med et lite barn krangler. Han roper sint til kjæresten at «du er bare opptatt av deg selv, du er en egoist!»
Hun smeller tilbake at han ikke er bedre, hun farer inn på soverommet, kaster seg på sengen og hulker. Han går ut, for han føler seg avvist og tror hun gir blaffen.
Det han egentlig har prøvd å si er: «Jeg føler meg forlatt! Jeg er redd for at du ikke bryr deg om meg lenger!» Sinnet hans er egentlig frykt.
Men hennes flukt inn på soverommet er ikke avvisning og likegyldighet, slik han tror. Hun er like redd og fortvilet som ham, men vet ikke hvordan hun skal vise det.
Slike underliggende følelser kan være skjult for oss, men de handler nettopp om båndet mellom oss og frykten for å miste den andres oppmerksomhet og kjærlighet.
De underliggende følelsene handler ofte om: Er du fortsatt her for meg? Bryr du deg om meg? Ser du meg? Forstår du meg? Kan jeg stole på din støtte og hjelp?
Økt sårbarhet
Et svangerskap setter mye i sving i kvinnens kropp, og når barnet er født, inntrer omfattende fysiologiske og hormonelle endringer. For mange kvinner svinger følelsene mer enn før, de føler seg skjøre, tar lett til tårene og tåler ikke at partneren er irritert eller sint.
Forskning viser at de hormonelle påvirkningene på kvinnen i svangerskapet og barseltiden gjør at hun trenger at partneren viser at han er der for henne, forstår henne og tåler henne. Det kan være vanskelig både for partner og den nybakte mammaen å forstå alt som foregår både fysisk og emosjonelt.
Men sårbarhet kan også innebære en større åpenhet, og heldigvis er det hjelp å få. Samtaler med andre foreldre og egen familie kan bidra til å avdramatisere og alminneliggjøre egne reaksjoner. Samtaler med – og konkrete råd fra – jordmor, helsesøster, lege eller psykolog, kan bidra til å forklare og håndtere «uforståelige» reaksjoner som egentlig er svært normale.
Ta en oppsummering sammen
Når det har gått noen uker eller måneder etter fødselen og situasjonen har stabilisert seg litt, er det kanskje en god idé å oppsummere sammen:
- Hva opplevde dere som vanskelig under svangerskapet?
- Hvordan var fødselen?
- Hvordan har dere det nå som dere har blitt foreldre?
Sjalusi – eller frykt?
Noen menn strever med sin selvfølelse etter at barnet er født. De føler seg avvist og utestengt, utenfor «sirkelen» mellom mor og barn. De vonde spørsmålene som kan være vanskelig å si høyt, ligger kanskje og murrer:
- Er jeg fortsatt elsket?
- Bryr hun seg egentlig om meg?
- Er hun her for meg fortsatt?
Det kan kalles sjalusi, men sjalusi kan oversettes til frykt. Kvinner kan selvsagt også oppleve sjalusi i denne fasen, på partneren som fortsatt har et «normalt» liv med jobb, kolleger og frihet.
Pappa med frykt for å bli forlatt
Et par som ikke kjente hverandre veldig godt fikk barn i forelskelsesfasen. Han ble hjelpeløst sjalu, anklagende og sint. Samboeren mente han var eiesyk, barnslig og sutrete, mens det egentlig var hans store angst for å miste henne som herjet.
Det var barndommens vonde erfaring som tok overhånd. Han hadde vært et ensomt barn, en gutt som nærmest hadde oppdradd seg selv. Han hadde fått lite støtte og omtanke av egne foreldre, og hadde en drøm om en partner som skulle gi ham alt dette. Forelskelsen virkeliggjorde drømmen hans. Han følte seg forbundet med kjæresten, hun var hans trygge havn.
Da babyen kom følte han seg straks utestengt, dypt fortvilet og redd for at drømmen ikke lenger ville gå i oppfyllelse. Det var dette som gjorde ham ute av stand til å kontrollere sjalusien sin.