- En givende livsstil

Lene og Stein Rune tok opplæring for å bli fosterhjem allerede i 2008. De ville utforske om fosterhjem var noe for dem, men la det på hylla for en stund. Det lå og modnet i bakhodet i hele ti år før de tok steget. Lene hadde arbeidet ved en ungdomsinstitusjon i noen år, før reglene ble endret slik at kun de faglærte kunne jobbe der. Hun måtte tenke nytt.

- Sønnen vår var straks voksen, og vi savnet å ha litt liv og røre i heimen, forteller Lene. Det, kombinert med hennes store kjærlighet for å jobbe med barn og unge som trengte ekstra oppfølging, gjorde at fosterhjemstematikken kom på bordet igjen.

Det ble beredskapshjem, og ikke fosterhjem for denne familien. De ønsket litt kortere, og mer intensive arbeidsperioder. Å tilby barn en buffer, en stabiliserende, beroligende periode mellom hjem og fosterhjem.

- Dette er en livsstil for spesielt interesserte, forteller Lene og ler hjertelig.
For det er jo ingen vanlig jobb, du får et nytt medlem inn i familien på kort varsel som kan bli boende en kort eller lengre periode. Alle barna har forskjellige behov, men felles for dem alle er at de har et stort omsorgsbehov og at alle både utfordrer oss og gir oss mange gleder. Dersom et barn blir boende i lengre perioder får familien tilbud om avlastning, altså at barnet er hos noen andre i korte perioder – ellers er det døgnkontinuerlig ansvar så lenge barnet bor der.
Lene forteller at barna som oftest er i barnehage eller skole på dagtid:
- Så plutselig sitter man i et nytt klasserom på foreldremøte eller henter i barnehagen, og blir spurt av et barn - Hvem er du bestemoren til, da?

Selv om Lene er den som har oppdragsavtalen med Bufetat, og Stein Rune reiser en del i jobben sin, er de tydelige på at dette oppdraget har de sammen. De samarbeider godt og er like investert i barna og innsatsen ovenfor dem.
- Vi kjenner hverandre godt, og kan overta for hverandre i situasjoner der den ene kanskje blir litt trigget eller fastlåst i samspillet med barnet, forteller Stein Rune. Han mener at par som er beredskapshjem må være samkjørte og ha godt samarbeid, og ber par som tenker på en sånn jobb om å vurdere hvordan dynamikken i forholdet er – er det på en femmer av ti, ja da må folk jobbe med intern dynamikk først. – Dette er ikke et liv den ene kan trekke seg unna, sier Stein Rune. Han er også opptatt av at de kan diskutere og debriefe med hverandre. Det er både viktig og godt å ha noen å snakke med om alt man opplever – på godt og vondt. Som beredskapshjem kan du, på grunn av taushetsplikten, ikke snakke om barna med naboen eller venner, som man kan med sine egne barn.

Hittil har ekteparet hatt åtte barn i alderen to måneder til 12 år boende hos seg. De forteller varmt om barna. Om utvikling, gode opplevelser, mye glede, og noen utfordringer. De har det ikke vært så innmari mange av, egentlig. Det kan være fordi Lene og Stein Rune var godt forberedt, og sånn sett la lista høyt for hva de skulle definere som krevende.

Noen barn har vært avvisende mot en av dem, andre har vært veldig avhengig av beredskapsmor Lene , andre har vært veldig stille, mens noen har vist sterke følelser.

- Kun en gang har det vært så utfordrende at vi måtte trykke på den «store, røde knappen», forteller Stein Rune.
- Da var det litt tøffe tak her, og vi opplevde at konsulenten vår i Bufetat var på plass for å bistå oss nærmest umiddelbart. Det var godt og trygt å kjenne på, sier han.

Du står slett ikke alene som beredskapshjem. Du har kolleger i andre beredskapshjem, og konsulentene i Bufetat. En gang i måneden har de gruppeveiledning, og en gang i uka har de individuell veiledning med sin egen konsulent.
Omtrent seks ganger i året får de tilbud om fagsamlinger med relevante temaer for beredskapshjem. Gullhella har også egne samlinger for partnere og biologiske barn som bor i beredskapshjemmet.

- VI har stort utbytte av å treffe andre i samme situasjon som oss, forteller Lene. For det er en spesiell livsstil, som slett ikke alle kan forstå, eller sette seg inn i. Alle vi møter på Gullhella er kjent med «bobla» vi er nødt til å gå inn i når vi har barn boende. I alle fall i starten.
Ekteparet på Dal har et stort nettverk av venner og familie, og når de får et nytt barn i hus, går det gjerne ut noen tekstmeldinger om at de må skjerme seg litt en stund. Da er fokuset kun på å bli kjent med barnet, la barnet bli kjent med dem, og sin nye tilværelse.

- Jeg er mye hjemme, sier Lene lattermildt.
- Du må like å være hjemme for å være beredskapshjem. Så må du oppriktig like å være sammen med barn også. Det er veldig givende at man har tid, støtte og mulighet til å gi barna det de trenger for å kunne lande. Man må ta høyde for det uventede, og ha en plan A og plan B i ulike situasjoner.

- Så må du være tydelig, skyter Stein Rune inn.
- Barna skal slippe å lure på hvor grensene går, og hva som er greit og ikke. Det er godt for både barna og oss, sier han og legger til at ordene «kanskje» og «vi får se» burde vært fjernet fra vokabularet vårt.
Når barn flytter i et beredskapshjem er de gjerne i en livskrise, og alt de kjenner til er borte. Da trenger de trygghet, omsorg og tydelighet for å fjerne så mye usikkerhet og uro som mulig. En av familiens store forser i denne jobben, er loftstua. Et eldorado for ethvert barn – breddfullt av leker og spill. Der kan barna finne både ro og glede i en tøff fase i livet. Med racerbane på gulvet, orgel langs veggen og kasse på kasse med biler, barbie, dinosaurer, bamser, bøker og spill.
- Ja, her skal det være noe for enhver, ler Lene og forteller at hun har mange timer i lek med ulike barn på dette gulvet.

I en bod ved siden av, står det utstyr man har behov for når de aller minste barna flytter inn.
– Vi må være forberedte på det meste, forklarer Lene.
Rommet de bruker til barna er malt i nøytrale farger, men de tilpasser gjerne interiørfargene, pynt og kosedyr til de barna som kommer til dem. Men en ting er fast – og det er denne lampa i taket, forteller hun. Retroskatten merket Looney Tunes har vært populær blant alle ungene, og sikkert gitt en fargerik trøst for barn som strever med å sove av og til. Nå bor det et barn som øver på klokka, så på veggen henger et pedagogisk pyntet ur med forklaringer for å lære.
I bokhylla ligger mye leste bøker om ulike følelser, og ellers er det et helt vanlig barnerom – slik de ser ut i alle familier.

Apropos familier:
- Det livet vi har valgt oss, påvirker hele storfamilien. De lærer gjerne å bli glad i- og kjent med barnet, og kan oppleve litt sorg når barnet har flyttet videre. Akkurat som oss, sier Lene.

Samtidig er hun trygg på at livet som beredskapshjem passer dem bedre enn et som fosterhjem. Hun forteller at de er tydelige på at de ikke skal kalles «mamma og pappa». Samtidig er unger opptatt av å plassere, og navne relasjoner, så ofte har de blitt kalt «tante og onkel». Lene ler, og forteller at det nok har vært fint for noen å vite at de har en tante og onkel på Dal.
De er tydelige på at barnet skal videre derfra så snart en fosterfamilie er på plass, eller det er klart for at barnet kan flytte hjem igjen. Lene tror at de har fått satt tydelige avtrykk hos mange av barna som har bodd der. At barna har falt til ro og har hatt en periode med de-eskalering i livet. De har på en måte blitt litt mer klare for noe mer permanent i livet sitt. Noen har lært klokka, fått gode rutiner og personlig hygiene. Andre har fått system på skolegang, blitt glad i friluft og fått litt ro i nervesystemet sitt. Alle har opplevd å bli møtt på sine følelser og hva de strever med.

Overgangene til det neste hjemmet er godt organisert, ifølge Lene og Stein Rune. De berømmer barneverntjenestene i måten de tilrettelegger for gode overganger. Noen barn trenger ganske lang tid på å flytte inn i fosterhjem. Da kan det begynne med korte besøk, så kanskje overnatting – med, eller uten Lene som støtte. Før de til slutt reiser med hele flyttelasset og sier «hadet» på ordentlig. Det er ofte litt trist og det blir veldig tomt hjemme, sier Lene. Selv om de er godt forberedt på at det skal skje. – Vi blir jo så glade i disse ungene, sier hun.
Etter utflytting er det friperiode for beredskapshjemmene. Akkurat den liker Lene og Stein Rune å tilbringe barbent i sanda i sydligere strøk. – Friperioden mellom oppdragene er kjærkommen tid for oss til å resette oss, være bare voksne sammen og gjøre oss klare for neste barn som trenger at vi har fulladede batterier når de kommer til oss, sier Lene.

Kunne du tenke deg å bli beredskapshjem?

Vi søker flere omsorgsfulle og trygge voksne som bor i Akershus, Østfold eller Innlandet. Fyll ut kontaktskjema, og vi tar kontakt med deg for en uforpliktende prat. I mellomtiden kan du gjerne lese mer om hva beredskapshjem er og hva vi kan tilby deg.