- Det var en gave jeg ikke turte å håpe på

- Jeg minnes det som veldig stor stas, spesielt var det stas for ei jente på fire å få en kul storesøster. Jeg husker også at det ble en del endring i rutinene våre for å kunne tilrettelegge for alle i flokken. Til tider ble det litt kaos, men det var alt i alt en kjempefin opplevelse som jeg aldri ville ha vært foruten, forteller Tonje.

Barna følte seg inkludert

Tonje tror at mye av grunnen til at det gikk så bra, er at hun og de andre søsknene hele veien følte seg inkludert i avgjørelsen.

- Vi følte at vi fikk være med på å bestemme om vi ville bli fosterhjem. Men, som fireåring så skjønte jeg selvfølgelig ikke så mye av hva det innebar. Det var likevel kjekt å bli spurt. Da fikk vi en følelse av at vi var med på å bestemme. Det hørtes jo kjempespennende ut for meg siden jeg hadde et stort ønske om å få en storesøster. Så jeg ble veldig glad når jeg skulle få ei. Det var en gave jeg ikke turte å håpe på, minnes Tonje.

I tillegg følte alle barna i husstanden seg sett.

- Mamma var flink til å sette av mye tid til hvert enkelt barn, slik at vi alle fikk mulighet til å snakke om alt vi lurte på. Det gjaldt både biologiske barn og fosterbarn, forteller hun.

Som andre søsken

Gjennom oppveksten med fostersøsken har Tonje lært mye og fått en utvidet familie hun aldri ville vært foruten.

- Jeg har fått erfaringer som jeg ikke ellers hadde fått. Lært at det var mye vi kanskje selv tok for gitt. Det at vi var så heldige som hadde to gode foreldre, som i tillegg hadde mulighet til å dele den omsorgen med flere. Det føles veldig fint å få dele det med noen som trengte det.

Da Tonje var sytten år og hadde flyttet hjemmefra for å gå på videregående skole, fikk familien et nytt fosterbarn i hus. Hun har god kontakt med alle sine fostersøsken i dag.

- I hverdagen var vi bare som vanlige søsken og vi har fortsatt et godt forhold. Vi møtes til jul og andre anledninger, og det er bestandig veldig trivelig, meddeler Tonje.