Det sier Camilla. Hun ble fostermamma for tenåringsjenta, Lise, da hun var alenemor for to små gutter.
– Vi kjente Lise fra før. Vi hadde vært besøkshjem for henne et år da hun ble spurt hvor hun ville bo, og det var hos oss. Da var det ikke så mye å lure på, sier Camilla.
Hun møtte ingen protester fra sønnene sine.
– Guttene var veldig innstilte på å få en til i familien. De var tre og fem år gamle den gangen. Ikke store karene. Men de gikk godt overens med Lise, og hun har vært veldig til tilpasningsdyktig hele veien. Ingenting var vanskelig der.
Trygt med en mamma
Lise kom fra et hjem hvor hun kun hadde vokst opp med moren sin.
– Resten av søsknene hennes hadde flyttet ut. Så for henne var det nok trygt at det bare var en mamma hos oss også. Jeg har i hvert fall tenkt det, at det kanskje var litt i samme bane som hjemmet hun kom fra, med bare én å forholde seg til, sier Camilla.
Hun tror det kan være enklere for noen å bare forholde seg til én forelder, derfor er det så viktig å ha mangfoldige fosterhjem å velge i når man skal finne et nytt hjem til et barn.
For egen del synes hun det gikk kjempefint.
– Det ga mye til familien vår. Jeg har hatt veldig god støtte i alle rundt meg.
– Du må ha noen å støtte deg på, men samtidig vite at du kan stå i det alene når det stormer som verst.
Selv fikk hun ikke så mye tid til å tenke seg om før hun svarte ja til å bli fostermor.
– Det var et brått spørsmål som kom opp på et møte. Jeg tok det på strak arm, og har ikke angret en dag etterpå!
ALDRI ANGRET: Camilla var alenemamma for sine to gutter da hun ble fosterhjem for en tenåringsjente. Det har hun aldri angret på.
