– Jeg var 13 år og i en vanskelig alder. Jeg ville jo ikke være her i det hele tatt. Jeg avviste fosterforeldrene mine og skjøv de bort, forteller Sabrina og ser bort på fosterfedrene Øivind og Morten. Vi sitter rundt spisebordet i et hus midt mellom Sarpsborg, Halden og Fredrikstad. Utenfor skinner solen, og rundt beina på Sabrina springer de to pudlene Frida og Cara. I dag er hun 18 år, og har bodd i fosterhjem i fem år.
– Etter hvert begynte jeg å se hvor mye Øivind og Morten faktisk gjorde for meg. Hver eneste dag sa de at de var glad i meg.
– Det har betydd veldig mye for meg. Det forandret livet mitt.
Store forandringer
Sabrina flyttet inn hos ekteparet Øivind og Morten en desemberdag. Bak henne lå en barndom preget av usikkerhet og mangel på omsorg. Som barn hadde Sabrina holdt følelsene sine mye for seg selv. Hun var innadvendt og usikker. Selv beskriver hun perioden da hun flyttet i fosterhjem som tåkete.
– Jeg visste ikke hvordan jeg skulle reagere, eller hva jeg skulle gjøre. Det å flytte var både frustrerende og bra på samme tid, forteller Sabrina.
– I oppveksten opplevde jeg ikke så mye omsorg. Da jeg først flyttet føltes det veldig unaturlig at fosterforeldrene mine skulle klemme meg og fortelle at de var glad i meg, forteller Sabrina.
Følelsene kom frem
Etter hvert som Sabrina begynte å føle seg mer komfortabel og slo seg til ro hjemme hos Øivind og Morten, begynte hun også å vise mer følelser. Det førte til to utfordrende år.
– Hadde jeg måttet håndtere meg selv slik jeg var på den tiden, hadde jeg blitt gæren, ler Sabrina.
Fosterfar Øivind er enig i at det var en tøff periode:
– Jeg ser tilbake på den perioden som krevende. Det er veldig tøft for barnet, og det er også utfordrende for de som står rundt når barnet avviser, forteller Øivind.
– Vi har fått mye støtte og veiledning fra barnevernet og Bufetat underveis. Første oppgave er å heie på barnet, og det er fosterhjemmets oppgave. Men det er veldig viktig at noen heier på fosterforeldrene også, og vi har hatt noen som har heiet på oss hele veien, forteller Morten.
Ga aldri opp
Hvert år får mange barn og unge et nytt sted å bo. Det er takket være alle som har åpnet hjemmene sine rundt omkring i hele landet. Fosterbarn er som alle andre barn – forskjellige. Felles for alle er behovet for voksne som kan gi trygghet, omsorg og kjærlighet. For fosterbarna handler det ofte om det mange tar for gitt: Å ha noen som smører matpakka, som kjører deg på trening, som passer på at du gjør leksene og rydder rommet ditt. Sabrina ønsker å takke fosterforeldrene sine for at de har vært tålmodige og ikke har gitt opp.
– Øivind og Morten er to veldig omsorgsfulle mennesker. De har så mye humor. For en stund siden så vi på TV-serien Modern Family, hvor den ene familien er et homofilt ektepar med en datter. Jeg husker Øivind sa «så slitsomme de er», og da svarte jeg spøkefullt at «ja, da vet du hvordan jeg har det», forteller Sabrina og ler.
– Men de er jo herlige da, legger hun til.
Stolte fosterforeldre
Det Sabrina sier om fosterhjemmet sitt, understreker noe som er svært viktig. Du trenger ikke spesielle ferdigheter for å være en god fosterforelder. Det viktigste er at du er raus og tålmodig og har tid i hverdagen til å gi noen en trygg og god oppvekst.
Det er lett å se at Øivind og Morten er stolte over datteren.
– Det betyr enormt mye å høre Sabrina fortelle om hva vi har betydd for henne. Det har vært både tøft og utfordrende, men også en lærerik og interessant opplevelse. Det har vært en reise vi ikke ville vært foruten, konkluderer Morten.
Nå trenger vi flere fosterhjem, og helst i barnas nærmiljø. Har du rom for en til?
