Slik snakker du med barnet ditt om selvskading

Når du ser at barnet ditt har det vanskelig, kan det være lett å bli usikker på hvordan du skal møte og snakke om det. Kanskje du er redd for å si noe feil, eller bekymret for at ungdommen din vil lukke seg, hvis du tar opp temaet. Mange foreldre opplever at de ikke helt vet hvor de skal begynne. Men det aller viktigste du kan gjøre som forelder, er å være til stede – og å vise at du ønsker å forstå.

Og for å klare å møte ungdommen din med åpenhet og forståelse, kan det være lurt å ta et skritt tilbake, og ta deg tid til å kjenne på dine egne følelser først. Når du oppdager at barnet ditt selvskader, er det helt naturlig å bli skremt, sint eller overveldet. Derfor kan det vært fruktbart å snakke med noen du stoler på – en venn, en partner, eller andre som kan hjelpe deg med å sortere tankene dine. Det kan også være lurt å gå en tur for å roe litt ned, eller ringe foreldrestøttetelefonen til Mental Helse (tlf. 116 123), hvis du trenger å snakke med noen før du tar tak i situasjonen.

Klarer du å møte barnet ditt når du selv er rolig, er det større sannsynlighet for at ungdommen din ikke lukker seg. Ungdommen trenger å møte en voksen som er trygg nok til å tåle det de forteller.

Forstå hva som ligger bak

Selvskading er ikke nødvendigvis et ønske om å skade seg selv, men et forsøk på å håndtere en situasjon de ikke klarer å mestre på andre måter. For de aller fleste handler det om å regulere overveldende følelser. Det kan være angst, tristhet, sinne eller en opplevelse av kaos.

Kanskje ungdommen din har problemer på skolen, sliter med vennskap, eller har tanker og følelser som føles for store å håndtere. Selvskadingen kan gi dem en følelse av kontroll i en situasjon som ellers føles ukontrollerbar. For noen kan det også være en måte å kommunisere på – å uttrykke vonde følelser som det er vanskelig å sette ord på (Helsedirektoratet).

Er blitt mer vanlig i ungdomsmiljøene

På TikTok, Instagram og andre plattformer deles innhold om selvskading åpent. For noen ungdommer gir det en følelse av fellesskap og forståelse, men det kan også gjøre terskelen lavere for å prøve.

Det som var relativt sjeldent for 20 år siden, er nå blitt mer vanlig i ungdomsmiljøene. Før var det ofte ungdommer med alvorlige psykiske lidelser som skadet seg. I dag ser vi at mange flere gjør det, og at alvorlighetsgraden varierer mer. Det betyr ikke at selvskading skal tas lett på – for mange er det fortsatt et tegn på at de sliter med noe vanskelig. Men det kan hjelpe å vite at dette ikke nødvendigvis betyr at ungdommen din har en alvorlig psykisk lidelse.

Lytt mer enn du snakker

For oss voksne kan det være lett å fokusere på arrene og sårene. Vi ser noe synlig og fysisk, og det er naturlig at vi blir redde. Men det aller viktigste er å forsøke å forstå hva som ligger under – hva ungdommen din egentlig strever med.

Den beste måten å få slutt på selvskading, er derfor å hjelpe ungdommen med å finne andre metoder for å håndtere det som er vondt. Det handler om å lytte mer enn du snakker. Ungdommen din trenger å bli hørt og forstått, ikke belært eller instruert.

Når bør du ta samtalen

For å nå inn til ungdommen din, er timingen – altså når du tar samtalen – viktig. Med mindre situasjonen er helt akutt, gi deg selv litt tid til å forberede deg både følelsesmessig og praktisk.

Velg et rolig tidspunkt da dere er alene, gjerne etter at dere har vært sammen om noe hyggelig først. Det kan være lettere å snakke om det som kjennes vanskelig når dere allerede har fått god kontakt gjennom å gjøre noe trivelig sammen.

Noen ganger kan det også være lettere å snakke imens dere gjør noe sammen, som å kjøre bil eller gå en tur. Mange ungdommer synes det er enklere å åpne seg når de slipper å sitte ansikt til ansikt med den de snakker med, og opplever at det tar bort litt av presset.

Vis omsorg og forståelse

Det er veldig fint å starte varmt og bekymret, og forsøke å ikke være dømmende. Du kan for eksempel si: «Jeg har lagt merke til at du har det vanskelig i det siste. Jeg bryr meg om deg og vil gjerne forstå hvordan du har det.»

Hvis du har sett arr eller merker, kan du også være direkte uten å være konfronterende for eksempel ved å si «Jeg har sett at du har noen merker på armen. Jeg blir bekymret når jeg ser det. Kan du fortelle meg litt om hvordan du egentlig har det?»

Prøv å unngå å gå rett til å på sårene eller arrene, eller «kreve» at ungdommen skal slutte å skade seg. Det kan skape følelser som skam og skyld. Bekreft i stedet følelsene, som å for eksempel si: «Jeg forstår at du har hatt det tøft. Det er forståelig at du har mye følelser og mye du tenker på for tiden.»

Forsøk også å stille åpne spørsmål, som:

• Hvordan har du hatt det i det siste?
• I hvilke situasjoner får du behov for å gjøre dette?
• Hva føler du etter at du har skadet deg?

Disse spørsmålene handler ikke om å finne et raskt svar eller en løsning med en gang. De handler om å vise at du er nysgjerrig på ungdommens opplevelse – at du vil forstå, ikke bare fikse.

Vis at du tåler det de forteller

Mange ungdommer er redde for å være til byrde for foreldrene sine. De vil ikke bekymre eller såre deg, eller få deg til å tenke at du er en dårlige forelder. Derfor er det viktig å vise at du tåler det de forteller.

Si tydelig at du er der for dem, og at de ikke trenger å stå i dette alene. La ungdommen styre hvor mye de vil dele, og gi hen tid. Det er ikke sikkert alt kommer frem i én samtale, og det er helt greit. Noen ganger trenger ungdommen litt tid til å tenke, eller til å bli trygg nok på at du virkelig tåler å høre det de har å si.

Hvis barnet ditt ikke ønsker å snakke akkurat nå, så aksepter det. Da kan du for eksempel si: «Jeg skjønner at det er vanskelig å snakke om dette. Du trenger ikke fortelle meg alt nå. Men jeg vil du skal vite at jeg er her når du er klar. Og jeg vil gjerne hjelpe deg å finne noen andre å snakke med, hvis du heller vil det.»

Mange ungdommer ber foreldrene om å ikke fortelle om selvskadingen videre til andre. For mange er selvskading skambelagt, og de er redde for hva andre skal tenke.

Men her må du være ærlig. Du kan ikke gi løfter du ikke kan holde. Noen ganger må du snakke med noen som kan hjelpe – som fastlegen eller helsesykepleier. Det handler om å ta ansvar som forelder.

Samtidig kan du la ungdommen få være med å bestemme hva du skal si, så de ikke mister kontrollen helt. For eksempel kan du si «Jeg forstår at du ikke vil jeg skal fortelle dette videre. Men hvis jeg blir bekymret for sikkerheten din, må jeg snakke med noen som kan hjelpe oss. Da vil jeg fortelle deg det først, og du får være med å bestemme hva jeg sier.»

Ikke vær redd for å snakke om selvmordstanker

Når man oppdager at barnet sitt selvskader, blir mange veldig redde. Det er fort å bli bekymret for om dette er første steg på veien mot selvmord. Tanken kan være skremmende, og kanskje du er usikker på om du tør å ta det opp.

Da er det viktig å huske på at selvskading i seg selv ikke er et selvmordsforsøk – det kan faktisk være et forsøk på å overleve en vanskelig situasjon. Selvskading handler ofte om å regulere følelser og få kontroll, ikke om å ønske seg død.

Men husk på at det er ikke farlig å spørre direkte. For eksempel kan du si «Er det noen ganger du har ønsket å dø?» eller «Har du noen ganger tenkt på å ta livet ditt?» Det er trygt å spørre, og det øker heller ikke risikoen for selvmord. Mange tror at det å snakke om selvmord kan gi ungdommen ideer eller gjøre ting verre, men det er en myte. I stedet kan det faktisk bidra til å hjelpe ungdommen med å sette ord på det hen kjenner på (Helsedirektoratet).

Hvis ungdommen svarer ja på at hen har hatt selvmordstanker, er det viktig å ta det på alvor – men uten å få panikk. Spør videre «Har du tenkt på hvordan du ville gjort det?» og «Hva er det som stopper deg?» Svarene kan hjelpe deg å forstå hvor alvorlig situasjonen er.

Bry deg om flere enn dine egne

Ungdommer trenger at voksne rundt dem bryr seg. Hvis du er bekymret for barnet ditt, kan det også være lurt å snakke med andre voksne i ungdommens liv – lærere, trenere eller foreldre til venner som ungdommen tilbringer mye tid sammen med. De kan ha observert ting du ikke har sett, eller de kan hjelpe deg å forstå situasjonen bedre.

Samtidig kan du selv være en viktig person som fanger opp andres ungdommer. Mange unge skjuler mer av hvordan de har det for sine egne foreldre, mens det kan være enklere å se for eksempel for foreldre til venner som ungdommen tilbringer mye tid hos.

Og andre veien, hvis du er bekymret for en av ungdommens venner, ta kontakt med foreldrene. Det kan være en vanskelig samtale å ta, men den beste måten å unngå at noen går under radaren, er ved at flere bryr seg. Ungdom trenger et nettverk av voksne som ser dem, og som tør å si fra når noe ikke er som det skal være.

Når skal du søke hjelp?

Hvis selvskadingen skjer gjentatte ganger eller i alvorlig grad, hvis ungdommen også sliter med depresjon, angst eller andre psykiske vansker, eller hvis du er bekymret for sikkerheten til barnet, bør du søke profesjonell hjelp.

Selv om selvskading oftest starter i ungdomsårene, ser vi også at yngre barn kan begynne å skade seg. Hvis du er forelder til et barn under 12 år og er bekymret, er det ekstra viktig å ta kontakt med fagfolk tidlig. Små barn har enda færre verktøy for å håndtere overveldende følelser, og trenger ofte tettere oppfølging fra både foreldre og hjelpeapparat.

Et fint sted å starte, er fastlegen eller helsesykepleier på skolen. De kan hjelpe dere videre og eventuelt henvise til BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) hvis det er nødvendig. La ungdommen få være med å velge hvem de vil snakke med, og om de vil gå alene eller ha deg med. For yngre barn er det naturlig at du som forelder er mer involvert i samtalene og behandlingen.

Det finnes håp

Det kan være lett å bli overveldet når barnet ditt selvskader. Men det er viktig å vite at de aller fleste slutter med selvskading etter hvert. Selvskading hører som regel til ungdomstiden (Helsedirektoratet).

For noen går det over av seg selv som en fase – kanskje de fant andre måter å takle stress på, eller kanskje det som var vanskelig, løste seg. Studier viser at de som får hjelp tidlig, oftere slutter å skade seg (Forskning.no). Det finnes gode behandlingsmetoder som hjelper ungdommer med å finne bedre måter å regulere følelsene sine på, og sunne strategier som de kan bruke resten av livet.

Ungdomstiden er en tid for å utforske, prøve og feile. Som foreldre må vi tørre å slippe taket – men samtidig være der når de trenger oss. Det er en vanskelig balanse, men du trenger ikke å få det perfekt. Det aller viktigste du kan gjøre, er å være der – rolig, tålmodig og full av omsorg.

Og selv om profesjonell hjelp kan være viktig, er du fortsatt den viktigste støtten for ungdommen din i hverdagen.

Du kan hjelpe ved å:

• Være til stede og vise at du bryr deg
• Redusere stress i ungdommens hverdag hvis det er mulig
• Gjøre hyggelige ting sammen
• Hjelpe med grunnleggende ting som søvn, mat og fysisk aktivitet
• Være tålmodig – endring tar tid

Husk på deg selv

Som forelder kan det være utmattende å ha et barn som sliter. Du kan bli redd, føle deg utilstrekkelig og lure på om du gjør nok. Det er lett å la seg fange av skyldfølelse og tenke på alt du kanskje kunne gjort annerledes. Men mest sannsynlig har dette ingenting med deg eller din rolle som forelder å gjøre.

Det viktigste er uansett hva du gjør her og nå, ikke hva du kanskje kunne gjort annerledes tidligere. Du er der nå. Du bryr deg. Du prøver å forstå og hjelpe. Det er det som betyr noe.

Sørg for at du også tar vare på deg selv, og at du også har noen å snakke med. Mental Helses støttetelefon (116 123) kan gi deg råd og støtte når du trenger det. Du kan ikke hjelpe ungdommen din hvis du selv er uten krefter. Så “sett på din egen oksygenmaske først”, som man sier på flyturer.

Kilder: Helsediektoratet, Bufetat, Bufdir