I forslaget til ny barnevernslov står det at alle kommunestyrer skal motta en tilstandsrapport om barneverntjenesten i sin kommune. Det har vært en stor økning i antall kommuner som inngår i interkommunale samarbeid om barnevern. Kravet om tilstandsrapportering gjelder i alle kommuner, også de som inngår i et samarbeid. 

Pr. nå er det over 200 kommuner som inngår i interkommunale samarbeid om barnevern.

Det finnes flere ulike modeller for organiseringen av interkommunalt samarbeid, som er regulert etter kommuneloven.

Det er vanlig å ha en form for vertskommunesamarbeid. Dette innebærer at vertskommunen er arbeidsgiver og utfører de lovpålagte oppgavene som er overlatt til den. Vertskommunen har da fått delegert beslutningsmyndighet. 

Det er imidlertid viktig å påpeke at kravet om tilstandsrapportering ikke kun omfatter vertskommunen i et interkommunalt samarbeid. En grunn til det er at forventningene til kommunal forankring og innsikt i barnevernstjenesten også gjelder for de kommunene som deltar i samarbeidet, men ikke er vertskommune (samarbeidskommuner). 

En undersøkelse av de interkommunale samarbeidene fra 2015 viste at langt flere av rådmennene i vertskommunene enn i samarbeidskommunene fikk tilstrekkelig informasjon om tilstanden i barnevernstjenesten. Undersøkelsen viser også at statsforvalterne har en bekymring for at interkommunalt samarbeid kan føre til dårligere kommunikasjonen mellom barnevernstjenesten og de enkelte kommunene og andre kommunale tjenester.

Videre kan det forekomme en viss ansvarsfraskrivelse fra enkelte rådmenns side. Det kan også være mangelfull kommunikasjon og rapportering til rådmenn i samarbeidende kommuner. 

En årlig tilstandsrapport til alle kommunestyrer, også de som er samarbeidskommuner, kan imøtekomme disse utfordringene. Spesielt vil det være viktig knyttet til samarbeidet mellom barnevernstjenesten og andre tjenester i kommunen.