Formål og målgruppe

Formålet med sentrene mot incest og seksuelle overgrep er å gi utsatte for seksuelle overgrep, og pårørende til utsatte barn og voksne et tilbud om hjelp og støtte av god kvalitet og med god tilgjengelighet. Sentrene er et unikt tilbud i form av sin kompetanse og sitt hjelpetilbud til brukergruppen og skal derfor fungere som et supplement til de ordinære offentlige hjelpetiltakene. Sentrene legger vekt på åpenhet om seksuelle overgrep, og å bryte ned tabuer knyttet til det å være utsatt for seksuelle overgrep.

Sentrene skal primært være et selvhjelpstilbud til voksne personer som har vært utsatt for seksuelle overgrep og deres pårørende.

Sentrene kan også ha et tilbud til utsatte barn under 18 år, dersom ressurser og faglige hensyn tillater det. Bufdir anbefaler ikke at sentrene gir et samtale- og gruppetilbud til barn under 16 år, men det kan åpnes for dette dersom sentre har særskilt kompetanse og erfaring med dette.

Sentrene som gir et tilbud til barn skal følge Bufdir sine anbefalinger om tilpasset tilbud til barn. Se SMISO/NOK.-sentre – faglige retningslinjer for arbeid med barn

Sentrene skal arbeide etter prinsippet om hjelp til selvhjelp som innebærer en grunnleggende respekt for at alle har ressurser til å mestre eget liv og utvikling. Tilbudet ved sentrene bygger på den enkeltes erkjennelse av at en trenger hjelp, og brukerne skal tilbys verktøy for å nyttiggjøre seg selvhjelp. Derfor skal sentrene:

legge til rette for brukermedvirkning og veiledet likemannsarbeid mellom brukerne basert på likeverd og gjensidig hjelp
legge til rette for deltakelse i samtale- og/eller selvhjelpsgrupper basert på faglige vurderinger av gruppens sammensetning og brukernes individuelle behov
legge til rette for individuell oppfølging, hvor tilbudet skal være del av en målrettet prosess for hver enkelt bruker

Les mer om hjelp til selvhjelp på noknorge.no

Utsatte eller pårørende skal kunne henvende seg til senteret uten henvisning eller timeavtale. De skal i utgangspunktet ikke avvises, men få en individuell vurdering av sin situasjon og sine hjelpebehov. Sentrene kan ikke avvise brukere med henvisning til bostedskommune.

Tilbudet skal være gratis. Det vil si at det er ikke tillatt å kreve betaling av brukerne, utover eventuelt et mindre beløp til dekning av matutgifter og liknende.

Sentrene skal være tilgjengelige og åpne for brukere så langt som mulig ut fra de personalressurser sentrene råder over. Det enkelte senter kan unntaksvis holde stengt i perioder hvor det erfaringsmessig er få brukere som etterspør tilbudet, eller dersom det oppstår situasjoner hvor senteret ikke har nok bemanning til å ha vanlige åpningstider. Eksempler på slike perioder kan være høytider og fellesferie. De sentrene som er nødt til å holde stengt i ferier, bør opprette midlertidige kontaktpunkt og informere brukerne om dette. Dette kan for eksempel være tilgjengelighet på telefon, eller henvisning til Hjelpetelefonen for seksuelt misbrukte eller samarbeid med andre sentre.

Sentre som dekker store geografisk områder og derfor har brukere med lang reisevei, bør særlig vurdere hvordan deres åpningstider kan dekke brukernes behov, ved for eksempel å prioritere å ha åpent på ettermiddags- og kveldstid. Sentrene skal henvise til Hjelpetelefonen for seksuelt misbrukte utenfor egne åpningstider.

For at senteret skal være et tilgjengelig lavterskeltilbud for utsatte og pårørende som trenger hjelp, må det være kjent blant kommunens innbyggere og i instanser som møter brukergruppen. Overgrepsutsatte har rett på lik tilgang til informasjon om rettigheter og hjelpetilbud etter et overgrep.

Informasjonen bør eksplisitt omtale hvem tilbudet er rettet mot og hvilken hjelp senteret kan gi, for eksempel:

Samtaletilbud
Informasjon, råd og veiledning
Hjelp til å ta kontakt med andre tjenester (advokat, polti, helsetjenester og lignende)
Sosiale tilbud hvor den utsatte møter andre i samme situasjon (selvhjelpsgrupper, temakvelder og ulike aktivitetstilbud eller lignende)
Oppfølging av barn under 18 år, dersom senteret gir det.

I utformingen av nettsider bør det være informasjon på ulike språk, illustrasjoner som viser til mangfold i tilbudet og informasjon bør være universelt utformet. Det bør være informasjon om tilbudet på kommunens nettsider om tilbud for utsatte og på egen nettside for senteret.

Sentrene bør også jobbe aktivt med informasjon om tilbudet opp mot andre relevante lokale tjenester og brukerorganisasjoner.

Et godt tilbud vil kreve tilstrekkelige personalressurser til bemanning over tid, i tillegg til ledelse, det vil si minimum tre årsverk i brukerrettede stillinger. På sentre som har et tilbud til barn, må minst en ansatt inneha barnefaglig kompetanse for å sikre et tilrettelagt tilbud.

Det vil også være behov for omtrent en fulltidsstilling til ledelse og ekstra tilstedeværelse på dagtid, for at ansatte skal kunne delta i samarbeid med andre instanser (for eksempel eksterne møter) i ordinær arbeidstid.

Sentrene skal utvikle sitt tilbud til og være tilgjengelig for ulike brukergrupper, deriblant alle kjønn, personer med minoritetsbakgrunn og personer med nedsatt funksjonsevne. Sentrene bør synliggjøre tilbudet sitt for disse brukergruppene gjennom ulike former for utadrettede informasjon, for eksempel gjennom egne nettsider, brosjyrer, plakater og ved å oppsøke og informere aktuelle organisasjoner og miljøer. Sentrene bør nyttiggjøre seg av hverandres erfaringer med gode tiltak rettet mot ulike brukergrupper.

Brukere i aktiv rus, personer med svært alvorlig psykisk sykdom og akutt selvmordsfare må først og fremst motta behandling i rusomsorgen eller psykisk helsevern. Det settes krav til at sentrene skal forsøke å bistå slik at brukere med slike tilleggsutfordringer får hjelp i det offentlige hjelpeapparatet.

I utgangspunktet skal ingen personer utsatt for incest eller seksuelle overgrep som oppsøker hjelp ved et SMISO eller Nok.-senter avises, men personer med noen tilleggsutfordringer slik som aktiv rus, svært alvorlig psykisk sykdom og selvmordsfare kan ha vanskelig for å få nyttiggjøre seg tilbudet ved sentrene. Dette vil variere fra individ til individ, men sentrene må gjøre en faglig vurdering om tilbudet ved senteret er det riktige i hvert tilfelle. I tilfeller der det offentlige hjelpeapparatet er et mer passende tilbud, bør senteret bistå og tilrettelegge så godt som mulig.

Nok. Norge har utarbeidet veiledere om i varetagelse av brukere med behov for tilrettelegging.

Senteret bør ha rom som er egnet for samtaler om sensitive temaer. Dette forutsetter at sentret har samtalerom

hvor det ikke er mulig å overhøre for andre hva det snakkes om (jf. taushetsplikten)
for å kunne ivareta anonymiteten til personer som kommer til samtale
som er tilgjengelige for personer med funksjonsnedsettelser
som er tilrettelagt både for voksne og for barn (for sentre som har tilbud til barn)

Sist faglig oppdatert 27. november 2023