Inviter til en samtale

Den første kontakten med senteret kan foregå på flere måter: på telefon, ved direkte oppmøte eller ved at vedkommende blir satt i kontakt med senteret av ansatte i andre tjenester. Når den utsatte eller pårørende henvender seg på telefon, kan du invitere til en samtale på senteret. Det gir deg bedre mulighet til å få oversikt over hvilken situasjon bruker befinner seg i, og til å gi informasjon.

Dersom den utsatte eller pårørende ikke behersker norsk tilstrekkelig til å fortelle om sin situasjon og forstå nødvendig informasjon, er det nødvendig å bruke tolk. Det kan ofte gå raskere å få telefontolk enn tolk som møter opp.

Les mer om bruk av tolk på Nok.Norge sine sider her.

Det er viktig at bruker selv får eie sin historie og sin opplevelse av utfordringene. Du kan etterstreber å veilede, men ikke overta, og det er brukeren som har ressursene til å skape endring i eget liv. Du får være med på veien mot brukerens mål. Å veilede er å ha en samtale, en samhandling eller en prosess som legger til rette for innsikt, refleksjon og bevegelse hos «den andre».

I den første samtalen kan du stille åpne, utforskende spørsmål om hva som har skjedd og hvorfor bruker tok kontakt med senteret. Spørsmålene må tilpasses blant annet kjønn, alder og livssituasjon, men eksempler på spørsmål kan være:

Hva gjorde at du tar kontakt med senteret akkurat nå?
Hva opplever du som frustrerende eller vanskelig?
Hva skjer/skjedde, helt konkret?
Hvordan reagerer du/hva gjør du i slike situasjoner?
Bor du sammen med noen eller alene?
Har du barn? Hvor er barna nå?
Hva ønsker du at senteret skal hjelpe deg med? Hva er målet med å bruke senteret?

Å bli møtt på en god måte, og å få enkel informasjon om hvilken hjelp man kan få, kan spille en avgjørende rolle for den utsatte. Du kan gjerne berømme bruker for å søke informasjon og hjelp.

Det er viktig at du finner ut hvilken kjennskap den utsatte har til senteret. Noen kan ha lite kunnskap om hva senteret tilbyr, eller de er blitt feilinformert.

samtaler med råd, veiledning og oppfølging fra ansatte/ kontaktperson med kunnskap om seksuelle overgrep – og mulighet til å bytte veileder
driver etter prinsippet om hjelp til selvhjelp, og tilbyr ikke behandling.
senterert er et supplement til, og ikke en erstatning for, offentlige tjenester som psykisk helsevern, overgrepsmottak og Statens barnehus
prinsipper for arbeidet, som hovedfokus på «her og nå», du tåler å høre, psykoedukasjon, utgangspunkt i brukerens ønsker og behov, stabiliseringsarbeid og traumebasert omsorg (TBO)
hjelp til å komme i kontakt med andre instanser de trenger hjelp fra, som politi, spesialisthelsetjenesten, konfliktrådet, Statens barnehus og lignende
hjelp til pårørende/utsatte barn/parsamtale/familie- og nettverkssamtaler.
oppfølging etter samtaletilbudet er avsluttet
delta på arrangementer/grupper eller lignende på senteret (hvis det finnes)

Gi informasjon om at:

de ansatte har taushetsplikt og har derfor ikke lov til å dele opplysninger om bruker med andre, uten at bruker gir tillatelse til det, eller det er fare for liv og helse. Andre som bruker senteret, har heller ikke lov til å fortelle videre det de får vite om hen.
informerer om brukermedvirkning/ brukerevaluering
bruker kan fortelle om seg selv om sine erfaringer, dersom brukerønsker det, poengter at du har tid, tåler og tror på det som bruker forteller

For å sikre systematisk oppfølging av den enkelte bruker, både ved senteret og når det gjelder kontakt med andre tjenester, er det en fordel at den enkelte har egen kontaktperson/ hovedkontakt blant de ansatte. Dette verdsettes også som oftest av brukerne. Det bør foreligge en rutinebeskrivelse for hva ansvaret som kontaktperson omfatter.  Organiseringen av arbeidet bør i tillegg sikre at den enkelte bruker får hjelp og omsorg også når kontaktpersonen ikke er på jobb, enten det skyldes turnus, sykdom, ferieavvikling eller annet fravær.

For å etablere tillit og å kunne snakke om sensitive temaer, er det nødvendig at brukeren og kontaktpersonen har en god relasjon.

"Jeg kan ikke snakke med min kontaktperson om at jeg ikke liker måten hun snakker til meg på … Jeg trenger noen å prate med, men jeg har ikke god kjemi med min kontaktperson. Jeg vet ikke hvem andre jeg kan fortelle det til, heller."

I enkelte tilfeller kan forholdet oppleves som vanskelig. Det er viktig at senteret kan fange opp dette og tilby brukeren en annen kontaktperson, uten at noen av partene opplever dette som dramatisk.

Fortell den utsatte om hvilke plikter du som ansatt har når det gjelder håndtering av informasjonen som blir gitt til deg. Informer om at du har en lovpålagt avvergeplikt og opplysningsplikt til barnevernstjenesten. Det vil som regel være nødvendig at du forklarer hva dette innebærer. Dersom vedkommende forteller om pågående vold eller overgrep, må du vurdere om avvergeplikten er utløst (Straffeloven §196). Vurderer du at avvergeplikten har inntruffet, så skal politi eller barnevernstjeneste varsles.

Du bør også vurdere om det er behov for annen akutt handling, for eksempel at det opprettes kontakt med krisesenteret. Har brukeren omsorgsansvar for barn og/eller barn er direkte rammet, har du også opplysningsplikt til barnevernet. I akutte situasjoner må du også være oppmerksom på suicidalitetsrisiko, særlig hvis vedkommende er spesielt sårbar og/eller ved sterkt belastende traume. Avhengig av hendelsesforløpet bør vedkommende også oppfordres til å oppsøke overgrepsmottaket eller legevakt/lege for skadedokumentasjon og helsesjekk.

Sist faglig oppdatert 27. november 2023