Sentrene mot incest og seksuelle overgrep/ NOK.-sentrene - faglige anbefalinger for innhold og kvalitet

Sentrene skal arbeide etter prinsippet om hjelp til selvhjelp som innebærer en grunnleggende respekt for at alle har ressurser til å mestre eget liv og utvikling. Tilbudet ved sentrene bygger på den enkeltes erkjennelse av at en trenger hjelp, og brukerne skal tilbys verktøy for å nyttiggjøre seg selvhjelp. Derfor skal sentrene:

• legge til rette for brukermedvirkning og veiledet likemannsarbeid mellom brukerne basert på likeverd og gjensidig hjelp
• legge til rette for deltakelse i samtale- og/eller selvhjelpsgrupper basert på faglige vurderinger av gruppens sammensetning og brukernes individuelle behov
• legge til rette for individuell oppfølging, hvor tilbudet skal være del av en målrettet prosess for hver enkelt bruker

Les mer om hjelp til selvhjelp på noknorge.no

Utsatte eller pårørende skal kunne henvende seg til senteret uten henvisning eller timeavtale. De skal i utgangspunktet ikke avvises, men få en individuell vurdering av sin situasjon og sine hjelpebehov. Sentrene kan ikke avvise brukere med henvisning til bostedskommune.  

Tilbudet skal være gratis. Det vil si at det er ikke tillatt å kreve betaling av brukerne, utover eventuelt et mindre beløp til dekning av matutgifter og liknende.  

Et godt tilbud vil kreve tilstrekkelige personalressurser til bemanning over tid, i tillegg til ledelse, det vil si minimum tre årsverk i brukerrettede stillinger. På sentre som har et tilbud til barn, må minst en ansatt inneha barnefaglig kompetanse for å sikre et tilrettelagt tilbud.

Det vil også være behov for omtrent en fulltidsstilling til ledelse og ekstra tilstedeværelse på dagtid, for at ansatte skal kunne delta i samarbeid med andre instanser (for eksempel eksterne møter) i ordinær arbeidstid.

Sentrene skal utvikle sitt tilbud til og være tilgjengelig for ulike brukergrupper, deriblant alle kjønn, personer med minoritetsbakgrunn og personer med nedsatt funksjonsevne. Sentrene bør synliggjøre tilbudet sitt for disse brukergruppene gjennom ulike former for utadrettede informasjon, for eksempel gjennom egne nettsider, brosjyrer, plakater og ved å oppsøke og informere aktuelle organisasjoner og miljøer. Sentrene bør nyttiggjøre seg av hverandres erfaringer med gode tiltak rettet mot ulike brukergrupper.

Brukere i aktiv rus, personer med svært alvorlig psykisk sykdom og akutt selvmordsfare må først og fremst motta behandling i rusomsorgen eller psykisk helsevern. Det settes krav til at sentrene skal forsøke å bistå slik at brukere med slike tilleggsutfordringer får hjelp i det offentlige hjelpeapparatet.

I utgangspunktet skal ingen personer utsatt for incest eller seksuelle overgrep som oppsøker hjelp ved et SMISO eller Nok.-senter avises, men personer med noen tilleggsutfordringer slik som aktiv rus, svært alvorlig psykisk sykdom og selvmordsfare kan ha vanskelig for å få nyttiggjøre seg tilbudet ved sentrene. Dette vil variere fra individ til individ, men sentrene må gjøre en faglig vurdering om tilbudet ved senteret er det riktige i hvert tilfelle. I tilfeller der det offentlige hjelpeapparatet er et mer passende tilbud, bør senteret bistå og tilrettelegge så godt som mulig.

Nok. Norge har utarbeidet veiledere om i varetagelse av brukere med behov for tilrettelegging.

• Les mer om et tilpasset tilbud for alle kjønn
• Les mer om et tilpasset tilbud for utsatte med nedsatt funksjonsevne
• Les mer om kultursensitiv metode

Senteret bør ha rom som er egnet for samtaler om sensitive temaer. Dette forutsetter at sentret har samtalerom

• hvor det ikke er mulig å overhøre for andre hva det snakkes om (jf. taushetsplikten)
• for å kunne ivareta anonymiteten til personer som kommer til samtale
• som er tilgjengelige for personer med funksjonsnedsettelser
• som er tilrettelagt både for voksne og for barn (for sentre som har tilbud til barn)

Alle sentrene skal tilby enesamtaler til utsatte og pårørende. Alle sentrene skal gjøre seg kjent med Bufdir sine anbefalinger om innhold i samtaletilbudet og samtalene bør være basert på kunnskap om bearbeidende samtaler, traumebevisst omsorg og stabiliseringsarbeid.

Ved enesamtaler får en bruker snakke med en veileder med faglig kompetanse om sin egen historie og problematikk. Det er individuelt hvor ofte og hvor mange samtaler den enkelte har behov for. Omfang av samtaler vil også være avhengig av hvor i egen bearbeidingsprosess personen befinner seg. Samtalen er basert på dialog mellom brukeren og den ansatte, og det er alltid brukeren som styrer hvor mye som skal deles. En individuell samtale kan foregå på eller utenfor senteret, eller på telefon. Samtaler tilbys også til partnere eller andre nærstående.

Les mer om rammer for samtaletilbudet i kapitelet om rammer for samtaletilbudet.

Tilbudet ved sentrene er et supplement til det offentlige hjelpeapparatet, og skal ikke være til hinder for at brukeren benytter seg av nødvendig behandling i det offentlige helsevesenet. Sentrene skal hjelpe brukere med å ta kontakt med andre relevante (hjelpe-)tjenester. Dette kan for eksempel bety å følge brukere til møter med offentlige tjenester eller delta i ansvarsgrupper og samarbeidsmøter rundt brukeren.

Les mer utdypende om senterets rolle og samarbeid med andre tjenester i kapittelet om senterets rolle og samarbeid med andre.

Tilbudet bør inneholde selvhjelps- og samtalegrupper. I slike grupper møtes brukere for å dele tanker og erfaringer, og for å være til gjensidig støtte for hverandre. For mange er dette veien videre etter en periode med samtaler med faglig veileder. Medlemmene i selvhjelpsgruppen jobber med å endre egne uheldige mestringsstrategier for å lære bedre måter å håndtere situasjoner på. Gruppene bør settes sammen av de ansatte basert på kriterier som alder, problematikk og interesser. Alle deltakere bør få en individuell samtale med gruppeleder i forkant.

Relevante sosiale tilbud og aktiviteter bør utgjøre en del av tilbudet. Grupper bør settes sammen ut fra behovet til brukerne og andre faglige hensyn. Felles for gruppene er at de handler om måter å tilrettelegge for hjelp til selvhjelp. Eksempler på grupper er temamøter, musikkgruppe, kreativ gruppe og kroppsgruppe.

Hensikten med for eksempel temamøtene er at de skal gi kunnskap og innsikt om emner knyttet til seksuelle overgrep. I etterkant av temakveldene kan det bli invitert til en åpen samtalegruppe hvor man kan dele refleksjoner og egne erfaringer. Temakveldene kan være for utsatte, for pårørende og nærstående og/eller foresatte.

Foresattekurs kan for eksempel være en del av tilbudet. Dette er et tilbud til foresatte til barn og unge som har opplevd seksuelle overgrep. Kurset går over et gitt antall kurskvelder og inneholder kunnskap om reaksjoner på seksuelle overgrep, samt råd og veiledning til foresatte om hvordan de kan forstå og møte slike reaksjoner hos barn og unge.

Les mer om sosiale tilbud ved sentrene på noknorge.no.

Sentrene bør legge til rette for å ha et urorganisert tilbud, slik som åpent hus eller innomstikk. Noen sentre løser dette ved å ha åpent et bestemt antall timer i uken, mens det på andre sentre er mulig å sette i gang brukerstyrte aktiviteter. Noen sentre har også åpen lunsj en eller flere dager i uken.

Informasjon, undervisning og annen utadrettet virksomhet kan utgjøre en del av sentrenes aktiviteter, men må ikke gå ut over senterets primærtilbud til målgruppen.

Bufdir viser til disse punktene fra NokNorge sin faglige plattform om forebyggende arbeid:

• Sentrene har kompetanse på arbeid med overgrepsproblematikk, og skal dele av sin kunnskap for å bidra til et godt forebyggende opplysningsarbeid over hele landet.
• Sentre som driver forebyggende opplysningsarbeid rettet mot barn og unge, skal samarbeide om å lage likeverdige og kvalitetssikrede opplysningstilbud over hele landet, og utarbeide pedagogiske og didaktiske rammer for arbeidet.
• Sentre som driver med opplysningsarbeid rettet mot barn og ungdom i skoler, skal ha klare rutiner for samarbeid og oppfølging med gjeldende skole og helsesykepleier. Det er en forutsetning at trygge voksne, som helsesykepleier og kontaktlærer, er til stede under undervisning. Ved frafall av voksen fra skolen, vil det vurderes om undervisningen bør flyttes til ny dag.
• Opplysningsarbeid og undervisning rettet mot barn og unge krever barnefaglig kompetanse og undervisningskompetanse.
• Sentrene skal gjennomføre systematiske brukerevalueringer av opplysningsarbeidet

Det kan oppstå avdekking under eller etter undervisning. Dersom avdekking skjer skal eventuelle samtaler mellom elev(er) og ansatte fra senteret foregå sammen med en ansatt fra skolen (sosiallærer, helsesykepleier, miljøterapeut eller liknende). Dette er for å sikre trygghet for eleven og at noen de kjenner er tilstede. Hvis sentrene drar fra skolen umiddelbart etter endt undervisning, skal det sikres at de ansatte ved skolene som deltok under undervisningen er tilgjengelige for eventuelle samtaler.

Det bør utformes et skriv som skoler mottar i forkant av undervisning, slik at skolene vet hva som skal skje på undervisningen. Som alternativ kan det avholdes et avklaringsmøte i forkant av undervisningen. Et informasjonsskriv eller et avklaringsmøte bør omtale tema, hvem som skal undervise, hvem som skal følge undervisningen og eventuelt følge opp samtaler med barn i etterkant, og hvor ansvaret ligger hvis barn har behov for oppfølging i etterkant.

Det skal ikke være fulle undervisningsstillinger ved sentrene, men kombinasjonsstillinger. Dette sikrer at de som underviser ikke mister brukerkontakten. Undervisningsopplegget til sentrene kan være en god støtte og et supplement til lærerne sitt arbeid på dette området. Det anbefales at sentrene gjør seg kjent med læringsressursene nedenfor og viser til disse i sitt undervisningsopplegg.

Sentre er omfattet av bestemmelsene i barnevernsloven § 13-2 som omhandler opplysningsplikt, og skal på eget initiativ gi opplysninger til kommunens barneverntjeneste når:

• det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt
• det er grunn til å tro at et barn har en livstruende eller alvorlig sykdom eller skade og ikke kommer til undersøkelse eller behandling, eller at et barn med nedsatt funksjonsevne eller et spesielt hjelpetrengende barn ikke får dekket sitt særlige behov for behandling eller opplæring
• et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker
• det er grunn til å tro at et barn blir, eller vil bli, utnyttet til menneskehandel

Opplysningsplikten gjelder for brukere under 18 år, for barn av voksne brukere, og andre barn ansatte får opplysninger om i arbeids medfør. Opplysningsplikten fritar de ansatte fra taushetsplikten. Alle brukere av senteret skal opplyses om taushetsplikten og unntakene fra denne, inkludert opplysningsplikten.

Alle mennesker har en selvstendig plikt til å avverge visse straffbare forhold. Disse bestemte straffbare forholdene er beskrevet i § 196 i straffeloven og flere av dem angår overgrep mot barn.

Avvergeplikten gjelder følgende seksuallovbrudd:

• voldtekt (§ 291)
• voldtekt av/seksuell omgang med barn under 14 år (§ 299)
• misbruk av overmaktsforhold og lignende (§ 295)
  incest (§ 312)
• seksuell omgang mellom andre nærstående (§ 314).

Plikten gjelder også ved vold i nære relasjoner, grov frihetsberøvelse, grov kroppsskade og drap. Å unnlate å forsøke å avverge en handling som er omfattet av avvergeplikten, dersom det fremstår som sikkert eller mest sannsynlig at handlingen er eller vil bli begått, kan være straffbart. I praksis vil avvergeplikten som regel være oppfylt ved å melde fra til politiet eller barnevernstjenesten. Avvergeplikten går foran den ansattes taushetsplikt.

Les mer om avvergeplikten på plikt.no

Brukerne har rett til å være anonyme. Private sentre skal regulere taushetsplikten i egen avtale (erklæring om taushetsplikt).

Ivaretakelse av konfidensialitet er en nødvendig del av respekten for individets integritet. Taushetsplikten er grunnlaget for tillit mellom den ansatte og brukeren. Taushetsplikten forutsetter at tilbudet har samtalerom hvor andre ikke kan overhøre samtaler og uten gjennomgang. Vold og overgrep kan oppleves som et personlig og tabubelagt anliggende. Brukere må kunne ha absolutt tillit til at informasjon ikke blir videreformidlet.

Eksempler på taushetsplikten omfatter opplysninger om brukernes fødselssted, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bosted, arbeidssted og andre opplysninger som kan røpe at vedkommende har vært i kontakt med tilbudet. Taushetsplikten gjelder også overfor brukerens samboer, partner, ektefelle og familie. Taushetsplikten gjelder også etter at arbeidsforholdet er avsluttet. Personer som søker hjelp ved tilbudet, har rett til å være anonyme overfor andre brukere og ansatte, mens leder skal vite hvem som benytter seg av tilbudet.

Unntak fra taushetsplikten skal komme fram både i den generelle informasjonen om senteret som blir gitt til brukerne, og i selve taushetserklæringen som ansatte og eventuelt senterets brukere skriver under på. Unntakene fra taushetsplikten kan likevel ikke være mer omfattende enn opplysningsplikten.

1. Formålet med samarbeidet: Formålet kan gjerne framgå eksplisitt i samarbeidsavtalen: et helhetlig og likeverdig tilbud. 
2. Kommunenes økonomiske bidrag: Det varierer hvordan enkeltkommuners bidrag til drift av tilbudet fastsettes. En samarbeidsavtale bør klargjøre hvilke prinsipper som ligger til grunn for utregning av kommunens del av driftsutgifter og hvordan dette rent praktisk skal gjennomføres. 
3. Senterets plikt til å informere kommunene om driften: For å ivareta kommunen sitt ansvar for tilbudet, er det viktig at alle involverte kommuner har god kjennskap til både driften av senteret, samarbeidet med kommunene og særlige utfordringer i arbeidet. Avtalen kan gi konkret beskrivelse for hvordan involverte kommuner skal holdes orientert og hyppighet av dette. 
4. Kommunens plikt til å informere om tilbudet: Kommunen har en lovpålagt plikt til å aktivt informere om sine tjenester (kommuneloven § 4). Plikten omfatter informasjon om kommunens hjelpetilbud, inkludert senterets tilbud. Kommunens forpliktelser til å informere om sitt tilbud til utsatte for incest og seksuelle overgrep, både overfor innbyggerne generelt og ansatte i relevante tjenester i kommunen, bør derfor framgå eksplisitt i avtalen. 
5. Forpliktelser til samarbeid: Overgrepsutsatte kan behøve samordnet oppfølging, det forutsetter: hjelp fra senteret og nødvendig hjelp fra andre tjenester i den utsattes kommune. Det bør foreligge rutiner for hvordan tjenestene skal samarbeide i enkeltsaker. 
6. Samarbeid
   1. Samarbeid på tjenestenivå: Samarbeidsavtalen for drift av tilbudet bør omfatte overordnede forpliktelser for kommunens tjenester til å delta i samarbeid med senteret. Det kan for eksempel være regelmessige møter mellom tjenesteledere (barnevern, NAV, kommunalt psykisk helsevern) og senteret. Avtalen bør omfatte hvilke tjenester som skal delta i samarbeidet og hyppighet av møter. 
   2.  Rutiner for samarbeid i enkeltsaker: For å sikre overgrepsutsatte samordnet oppfølging, bør det foreligge rutiner for samarbeid i oppfølgingen av den enkelte bruker. Sentrale tjenester er for eksempel NAV, barnevern, kommunale helsetjenester, forebyggende innsatser, etc. Rutinene bør klargjøre hvilke instanser som skal bidra, konkret hva de er forpliktet til å bidra med, innenfor hvilke tidsfrister, og i ulike deler av et saksforløp. 
   3. Mer om tverretatlig samarbeid: Rutinene kan gjerne være et vedlegg som det henvises til i samarbeidsavtalen mellom kommunene. Dette gir rom for at rutinene tilpasses de enkelte tjenestene, at ansatte i tjenester og senteret kan involveres bredt i utarbeidelse og revisjon av rutinene, samtidig som det sikrer at rutinene har formell legitimitet. Rutinene bør inngå i stillingsbeskrivelsene, både i de kommunale tjenestene og på senteret. Rutinene kan gjerne også omfatte konkret navn og kontaktinformasjon for kontaktpersoner på senteret og tjenestene i de ulike kommunene. 
7. Avtalevilkår
   1. hvordan og hvor ofte avtalen og samarbeidsrutinene skal evalueres underveis 
   2. vilkår knyttet til oppsigelse av avtalen 

Regulering handler om å hjelpe den utsatte inn i en tilstand der vedkommende befinner seg innenfor «toleransevinduet», det vil si er mentalt og følelsesmessig tilgjengelig.

Se film som enkelt forklarer toleransevinduet (av RVTS Vest) her.

Når en utsatt oppsøker hjelp, er det i mange tilfeller et resultat av en dramatisk situasjon. Brukeren kan i starten befinne seg følelsesmessig i akutt krise. Å være utsatt for vold og overgrep kan også påvirke den som rammes i lang tid etter hendelsene. Opplevelser i hverdagen kan minne om vonde erfaringer (triggere), noe som kan utløse sterke og skremmende følelsesmessige reaksjoner.

Stabiliserings- og reguleringsarbeid omfatter derfor

• å hjelpe brukeren ut av den akutte krisen
• å legge til rette for at brukeren kan utvikle mestringsstrategier i situasjoner hvor vonde følelser trigges

Personer som har opplevd vold og overgrep, kan finne det vanskelig å få livet til å bli som før. Når noe minner oss om skremmende og krenkende hendelser vi har opplevd, kan det utløse negative følelser knyttet til erfaringene. Reaksjonene kan være sterke, som om det skjer igjen her og nå (gjenopplevelser, «flash backs»).

Gjenopplevelser skjer fordi mennesket utvikler mestringsstrategier for å overleve fare. Skremmende og krenkende hendelser lagres i oss på en annen måte enn andre typer hendelser. Når noe minner oss om slike hendelser, trigges også følelsene knyttet til det. Dette skjer fordi vi skal være best mulig forberedt på at nå kan det komme til å skje noe farlig, slik at vi kan beskytte oss.

Når barn vokser opp i et miljø hvor de utsettes for overgrep og krenkelser, kan de bære med seg noen strategier og utviklingstrekk som kan hindre dem på ulike områder også inn i voksenlivet. Å regulere følelser, og tema som for eksempel nærhet og avstand til andre, lek og hvile og opplevelsen av seg selv og sin egen kropp, kan være viktige tema å undersøke i samtalene. Det kan være viktig å få hjelp til å bevisst sette fokus på det gode i livet som lek, følelser, kropp og relasjoner til andre.

Gjenta adferdsmønster

Når gjenopplevelser vekker vonde følelser, kan den utsatte automatisk gjenta et atferdsmønster fra den farlige situasjonen. Det kan være å stikke av, å underkaste seg, å slåss eller å utøve vold. Det kan sette oss tilbake i en opplevelse av skam, skyld (for noe man ikke har skyld i), frykt og redsel (selv om man nå er trygg) eller en følelse av passiv nummenhet (når det fremdeles er fare på ferde).

Det som var kanskje gode mestringsstrategier i situasjonen den utsatte levde i, for å beskytte seg mot fare, er imidlertid sjelden hensiktsmessig når den utsatte befinner seg i relativt trygge omgivelser. Den utsatte kan være stresset og utilgjengelig, over- eller underaktivert.

Styrken i de følelsesmessige reaksjonene kan gjøre at dagliglivets oppgaver og rutiner oppleves som uoverkommelige, som for eksempel å handle inn, lage mat, holde orden i huset, være sammen med andre, gå på skole/jobb. Det kan også være vanskelig å sove og å holde normal døgnrytme. For noen før det til dissosiasjon.

Formålet med stabiliseringsarbeid er å støtte den utsatte til komme tilbake til et så normalt liv som mulig, praktisk, følelsesmessig og sosialt.

Triggere er alle typer sanseinntrykk som minner oss om tidligere negative erfaringer og som derfor utløser sterke reaksjoner. Det kan være ting vi ser, personer vi møter, noe vi hører, en lukt vi gjenkjenner eller andre erfaringer. Triggere kan også være indre opplevelser, som tanker, følelser, smerte, etc.

Vi kan dele triggere i flere kategorier.

• Hendelsestriggere: Når man ikke lykkes i det man prøver på, har gjort noe utøver mente var galt eller når ting ikke er gjort perfekt, etc.
• Stedstriggere: Et bestemt sted, et rom, eller steder som ligner på der hvor overgrep/vold skjedde.
• Tidstriggere: En tid på døgnet eller en tid på året som minner om overgrep/vold.
• Relasjonelle triggere: Når man er blitt krenket av andre mennesker, kan sosiale situasjoner og relasjoner i seg selv være triggende. Det kan være høye stemmer, brå bevegelser, å ikke bli hørt, å bli oversett, å ikke bli tatt hensyn til, uenigheter, relasjoner til andre, emosjonell og/eller fysisk nærhet, sex, etc.

Den utsattes reaksjoner ved triggere kan over tid bli et negativt mønster og utvikle seg til symptomer. Det kan for eksempel være søvnvansker, lav selvfølelse, angst, depresjon, selvskading, voldsutøvelse, spiseforstyrrelser, unngåelse av alt som kan være triggende, etc.

Skap struktur – lag en plan: For noen framstår dagliglivets rutiner som uoverkommelige. Utsatte for alvorlige hendelser kan også utvikle et forstyrret forhold til tid. Man kan oppleve at tiden alltid er knapp eller at alt haster like mye, noe som kan føre til handlingslammelse.

Du kan hjelpe brukeren til å få oversikt over og å prioritere mellom rutiner, aktiviteter, plikter og ting å gjøre som gir glede. Dette kan støtte brukeren til å få tilbake en god struktur i hverdagen. Bedre struktur på hverdagen kan være regulerende og legende når det gjelder generell forvirring og forstyrret tidsopplevelse.

Dere kan i fellesskap lage en konkret plan, for eksempel for ukens dager. Skriv planen ned. Planen kan ta utgangspunkt i:

• Hva er det nødvendig for deg å gjøre nå?
• Hva er viktig? Hva er mindre viktig?
• Hva kan du gjøre som kan gi deg glede og positive opplevelser (samvær med andre, mat, gå tur, etc.)?

Kartlegg hvilke ressurser brukeren innehar. Det kan være kreative evner, samvær med andre, samvær med dyr, kulturelle opplevelser eller andre ting. Du kan spørre:

• Hva liker du best å gjøre?
• Hva gir deg glede?
• Hva gjør deg stolt?
• Hva gjør deg rolig?

Søvn

Søvn er avgjørende for å kunne håndtere hverdagen og det som oppleves vanskelig. For lite søvn bidrar til at man tåler mindre belastninger, det gir et smalere toleransevindu.

Konkrete råd kan for eksempel være:

• Ikke drikk te eller kaffe seint på ettermiddagen/kvelden, men gjerne varm melk
• Ikke ha samtaler om alvorlige temaer på kvelden
• Unngå å se på TV og å bruke PC/nettbrett/telefon seint på kvelden
• Forbered natten med å roe ned gjennom (gjerne faste) og kun rolige aktiviteter
• Hvis den utsatte har opplevd vold/overgrep på soverommet, kan det være viktig at soverommet er annerledes enn der hvor det skjedde
• Den utsatte kan ha konkrete gjenstander som «ankrer» brukeren til nåtiden og at det er trygt nå, noe å lukte på, kjenne på, se på
• Hvis brukeren våkner opp og er redd, kan det hjelpe å roe seg ned ved å følge pusten opp og ned i brystet eller å puste inn med nesen og ut med munnen

Mareritt

Mareritt kan gjøre oss urolige i etterkant. Mareritt kan forstås som fantasi. En teknikk for å minske marerittets påvirkning, er å ta fantasien i bruk for å skape en god slutt. Den utsatte kan i fantasien forestille seg å komme ut av den vonde situasjonen, for eksempel gjennom å få vinger og fly bort, få superkrefter (bli superwoman/superman) eller å dikte opp en annen god slutt, preget av mestring. Dette kan ta den utsatte ut av vonde følelser som marerittet fremkaller.

Unngåelse

Unngåelse er ett av hovedsymptomene i posttraumatisk stressyndrom (PTSD). For å ha det best mulig, prøver den utsatte å unngå alt som kan minne om det farlige, som selve hendelsene, steder det skjedde, personer som var involvert, etc. Det er en viktig mestringsstrategi etter en traumatiserende hendelse. Det kan imidlertid utvikle seg til negative mønstre og symptomer (opplevelse av skyld og skam, spiseforstyrrelser, selvskading, angst, tvangslidelser, etc.). Angstens vesen er slik at hvis man unngår det man frykter, vil man etterhvert også frykte det som ligner på det man er redd for. Unngåelsen kan slik stadig utvikle seg og forstørres, noe som gjør det nødvendig å ta opp dette i samtalene.

Bearbeidende samtaler

Å utforske konkrete minner og triggere, i samtaler med brukeren, kan også ha en god regulerende effekt.

Hvis reaksjonene vedvarer i styrke over tid, kan det være nødvendig å vurdere om brukeren har behov for behandling i psykisk helsevern. Dette gjelder for eksempel hvis brukeren over tid har store hukommelsesvansker, sterke gjenopplevelser, omfattende relasjonsvansker, rusmisbruk, dissosiasjon, selvskading og vedvarende selvmordstanker/dødslengsel.

Siden brukeren i mange tilfeller har tillit til deg som ansatt, har du en svært sentral rolle når det gjelder å anbefale og å bistå den utsatte med å komme i behandling. Den utsatte kan be fastlegen om å vurdere behovet for behandling i psykisk helsevern og henvise dit.

Å være utsatt for overgrep over tid kan skade tilliten til egen dømmekraft og evnen til å ta beslutninger. Noen har levd med vold og undertrykking gjennom store deler av sitt liv og trenger hjelp til å ta rollen som sjef i eget liv. Samtaler med voldsutsatte kan derfor være en krevende balanse mellom å gi råd og veiledning på den ene siden, og oppmuntre brukeren til å ta egne beslutninger på en annen side.

Det er viktig at du som ansatt hvordan du skal møte og ivareta den utsattes behov gjennom samtale. Den som forteller skal oppleve seg sett og hørt, og at du tar deg god tid til å lytte.

Les mer om hva du som fagperson kan gjøre i møte med utsatte på dinutvei.no

Mange som søker hjelp ved senteret har vært utsatt for alvorlige krenkelser. Å snakke med noen som umiddelbart forstår kan være til stor hjelp for både utsatte og pårørende. Som ansatt på senteret kan du hjelpe utsatte til å leve bedre med erfaringer og minner om overgrepet. For at brukerne skal få et mest mulig likeverdig tilbud hvor i landet de er anbefales det at alle sentrene gjør seg kjent med og bruker bearbeide samtaler som utgangspunkt for samtalen. 

Les mer om bearbeidende samtaler i kapittel 5

Gjennom samtalene må du vurdere om brukeren har behov for behandling i psykisk helsevern. Det kan være tilfelle hvis den utsatte har:

• vanskelig tilgang til minnene og lite naturlig flyt i fortellingene
• store hukommelsesvansker i hverdagen (tidstap)
• gjenopplevelser som kommer raskt og er vanskelige å avslutte
• omfattende relasjonsvansker
• ustabil fungering
• rusmisbruk
• selvskading
• sterke og vedvarende selvmordstanker/dødslengsel

Hvis reaksjonene vedvarer i styrke over tid, kan det være nødvendig å vurdere om brukeren har behov for behandling i psykisk helsevern. Dette gjelder for eksempel hvis vedkommende over tid har store hukommelsesvansker, sterke gjenopplevelser, omfattende relasjonsvansker, rusmisbruk, dissosiasjon, selvskading og vedvarende selvmordstanker/dødslengsel.

Siden brukeren i mange tilfeller har tillit til deg som ansatt har du en svært sentral rolle når det gjelder å anbefale og å bistå den utsatte med å komme i behandling. Det kan være hensiktsmessig å undersøke hvilke tilnærminger behandlere bruker i møte med vold. Det er viktig med en god balanse mellom stabiliseringsarbeid og minnearbeid. Den utsatte kan be fastlegen vurdere behovet for behandling i psykisk helsevern og å henvise.

Det er viktig at bruker selv får eie sin historie og sin opplevelse av utfordringene. Du kan etterstreber å veilede, men ikke overta, og det er brukeren som har ressursene til å skape endring i eget liv. Du får være med på veien mot brukerens mål. Å veilede er å ha en samtale, en samhandling eller en prosess som legger til rette for innsikt, refleksjon og bevegelse hos «den andre». 

I den første samtalen kan du stille åpne, utforskende spørsmål om hva som har skjedd og hvorfor bruker tok kontakt med senteret. Spørsmålene må tilpasses blant annet kjønn, alder og livssituasjon, men eksempler på spørsmål kan være:  

• Hva gjorde at du tar kontakt med senteret akkurat nå? 
• Hva opplever du som frustrerende eller vanskelig? 
• Hva skjer/skjedde, helt konkret? 
• Hvordan reagerer du/hva gjør du i slike situasjoner? 
• Bor du sammen med noen eller alene? 
• Har du barn? Hvor er barna nå? 
• Hva ønsker du at senteret skal hjelpe deg med? Hva er målet med å bruke senteret? 

Å bli møtt på en god måte, og å få enkel informasjon om hvilken hjelp man kan få, kan spille en avgjørende rolle for den utsatte. Du kan gjerne berømme bruker for å søke informasjon og hjelp. 

Det er viktig at du finner ut hvilken kjennskap den utsatte har til senteret. Noen kan ha lite kunnskap om hva senteret tilbyr, eller de er blitt feilinformert. 

For å sikre systematisk oppfølging av den enkelte bruker, både ved senteret og når det gjelder kontakt med andre tjenester, er det en fordel at den enkelte har egen kontaktperson/ hovedkontakt blant de ansatte. Dette verdsettes også som oftest av brukerne. Det bør foreligge en rutinebeskrivelse for hva ansvaret som kontaktperson omfatter.  Organiseringen av arbeidet bør i tillegg sikre at den enkelte bruker får hjelp og omsorg også når kontaktpersonen ikke er på jobb, enten det skyldes turnus, sykdom, ferieavvikling eller annet fravær.

Fortell den utsatte om hvilke plikter du som ansatt har når det gjelder håndtering av informasjonen som blir gitt til deg. Informer om at du har en lovpålagt avvergeplikt og opplysningsplikt til barnevernstjenesten. Det vil som regel være nødvendig at du forklarer hva dette innebærer. Dersom vedkommende forteller om pågående vold eller overgrep, må du vurdere om avvergeplikten er utløst (Straffeloven §196). Vurderer du at avvergeplikten har inntruffet, så skal politi eller barnevernstjeneste varsles.

Du bør også vurdere om det er behov for annen akutt handling, for eksempel at det opprettes kontakt med krisesenteret. Har brukeren omsorgsansvar for barn og/eller barn er direkte rammet, har du også opplysningsplikt til barnevernet. I akutte situasjoner må du også være oppmerksom på suicidalitetsrisiko, særlig hvis vedkommende er spesielt sårbar og/eller ved sterkt belastende traume. Avhengig av hendelsesforløpet bør vedkommende også oppfordres til å oppsøke overgrepsmottaket eller legevakt/lege for skadedokumentasjon og helsesjekk.

• Hva trenger du at jeg hjelper deg med nå?
• Hva må være på plass for at du (og eventuelle barn) kan ha en trygg tilværelse etter oppholdet?
• Hvordan skal vi samarbeide om planen? Hva skal du gjøre og hva skal jeg som ansatt gjøre?
• Trenger du hjelp fra andre instanser? Hva skal de evt. bidra med?
• Hvis den utsatte har tidligere opphold: Hva kan vi gjøre annerledes denne gangen for å unngå at du må komme tilbake flere ganger?

Eksempler på sosiale tiltak i regi av senteret kan blant annet være: 

• Aktivitetskvelder for brukere 
• Temakvelder for brukere 
• Selvhjelpsgrupper 
• Mødre-, fedre- og barnegrupper 
• Foreldreveiledning 
• Yoga og avspenning 
• Musikktilbud 
• Turgruppe 
• Kreativitetsgruppe 
• Telefontilbud til brukere som bor langt unna 
• Anbefale tilbud og bistå med kontakt med tilbud i regi av frivillige organisasjoner  

Noen vil ha behov for hjelp fra for eksempel politi, helsetjenester, etc. Det er viktig at tjenestene er involvert før samtaletilbudet avsluttes, og at ansvarsforholdene mellom senteret og tjenestene er avklart.

Vurder sammen med brukeren om vedkommende kan har utbytte av tilgjengelige forebyggende tiltak eller hjelpetilbud i kommunen. Senteret bør ha oversikt over ulike forebyggende tiltak som aktuelle kommuner har. Det kan også finnes tiltak i regi av frivillige organisasjoner som kan være aktuelle

• Hjelp til å bearbeide overgrep og reaksjoner (les om bearbeidende samtaler lengre ned i kapittelet)
• God og enkel informasjon om muligheter og rettigheter til hjelp.
• Reflekter sammen med den utsatte rundt hvilke beslutninger vedkommende må ta.
• Støtt brukeren i å ta tilbake kontrollen og å ta beslutninger for eget liv.
• Motiver og støtt brukeren iå ta gode valg for seg selv.
• Reflekter sammen med brukeren om hva som har skjedd, for eksempel for å se alvorlighetsgraden i volden.
• Gi informasjon om hvilke reaksjoner det å være utsatt for vold og overgrep kan gi og snakk om hvilke konkrete reaksjoner brukerenb opplever. Se oversikt over reaksjoner av å være utsatt for overgrep og vold her.
• Støtt brukeren i at ingen har rett til å utsette andre for trusler og vold.
• Legg en plan for oppholdet  i fellesskap og følg opp og oppdater planen jevnlig i videre samtaler (les mer om å legge plan for oppholdet lengre ned i kapittelet)

Legg en plan for regelmessige samtaler etter brukerens ønske og behov. Dette er nødvendig for å vite hvordan den utsatte eller pårørende opplever situasjonen nå og for å sikre nødvendig framgang i saken. Hvis samtalen har omhandlet temaer som kan åpne for følelsesmessige reaksjoner i etterkant, bør du ha en plan for å se til hvordan brukeren har det. Regelmessige samtaler kan også gi brukeren trygghet på at ting blir fulgt opp. Som kontaktperson kan du også jevnlig, utenom oppsatte samtaler, ta initiativ til en mer uformell prat eller å gjøre noe hyggelig sammen. Da får brukeren anledning til å fortelle om hvordan han eller hun har det akkurat nå. 

• Par- og familiesamtaler   
• Enesamtaler for pårørende  
• Psykoedukasjon – forstå den utsattes reaksjoner og egne reaksjoner  
• Hvordan de kan støtte den utsatte og hvordan de kan ta vare på seg selv 
• Bearbeide egne følelser og tanker knyttet til det som har skjedd  
• Hjelp til å snakke sammen og finne ut av hvordan man kan forholde seg til overgrepet(ene) 

• Det bør være to faglige veileder ved parsamtaler 
• På brukerens premisser  
• Viktig med tydelig agenda som faglig veileder hjelper til å holde under møtet  
• Jobber med relasjoner  

• Pårørende kan ha skyldfølelse og føle seg overveldet eller kan også slite med å forstå den utsatte og møte bruker på en hensiktsmessig måte  
• Pårørende kan være en viktig støtte, ressurs for den utsatte 
• Pårørende kan trenge støtte både for sine egen del og for å støtte den utsatte 
• Det kan være til hjelp for den utsatte at pårørende også ivaretas  

Brukere trekker ofte fram det å snakke med ansatte ved senteret, med god kunnskap om vold og overgrep, som positivt. Noen gir uttrykk for at de kunne ønsket å snakke mer om hva de har opplevd og ikke minst hva deres opplevelser har gjort med dem. De ønsker hjelp til å håndtere vanskelige og ofte motsetningsfylte følelser som nedbrutt selvtillit og selvbilde, skam og skyld, opplevelse av mislykkethet i familielivet, sammen med savn og sorg over hva de har mistet ved å bryte ut.

I bearbeidende samtaler kan du bidra til den utsattes helingsprosess på flere måter:

• gjøre ferske minner om til hendelser i fortid
• anerkjenne og gyldiggjøre minner («det har skjedd»), slik at de kan blekne
• hjelpe den utsatte til å få en sammenhengende fortelling om sin historie
• hjelpe den utsatte til å forstå at vedkommende er trygg her og nå
• hjelpe den utsatte til å forstå reaksjonene etter å ha vært utsatt for vold og seksuelle overgrep (normalisere)
• gi den utsatte nye perspektiver på seg selv, det som har skjedd og framtid.

Bearbeidende samtaler vil omfatte sensitive erfaringer og forutsetter tillit og en god relasjon mellom deg og brukeren. At du viser den voldsutsatte at du har god kunnskap om hva vold og seksuelle overgrep er og hva det gjør med den som utsettes, vil ofte bidra positivt til tillit.

Det er også nødvendig at den utsatte selv ser behovet for å bearbeide sine erfaringer, som en del av sin helingsprosess. Du kan støtte den utsattes behov for å sette ord på sine vonde erfaringer og hva det har ført til i hennes/hans liv (reaksjoner).

Din rolle er først og fremst å være en samtalepartner. Det kan beskrives på ulike måter: å være den utsattes vitne, en fødselshjelper, et fyrtårn i vanskelig farvann eller en brønn i ørkenen. Du skal være tilstede og følge den utsatte i vedkommendes egen prosess mot heling.

Du kan trygge brukeren med at samtalene kan gi hjelp til å leve bedre med minner og vonde følelser. Samtidig kan det å snakke om det man har blitt utsatt for sammenlignes med uunngåelig ubehag, som for eksempel når man må rive plasteret av et sår, å få ut gift man har fått i seg eller å la trollet sprekke i sola.

Bearbeidende samtaler krever eksistensielt mot fra deg som vitne til det som fortelles. Vær mentalt til stede og unngå å skifte fokus når smerten ved erfaringene tematiseres. Du trenger ofte ikke si så mye, men først og fremst være aktivt lyttende. Ditt nærvær og at du lytter, gyldiggjør den utsattes erfaringer. Det bekrefter at det virkelig har skjedd, noe som kan ha stor betydning for den voldsutsatte. Det kreves i større grad evne og mot til å være tilstede, mer enn at du skal komme med gode råd og løsninger på situasjonen.

Du trenger ikke være redd ved sterke reaksjoner hos den utsatte, som åpenlys gråt og fortvilelse, så lenge du fortsatt har god oppmerksom kontakt. Vis gjerne at det du hører gjør deg trist, og det gjør ingenting om du feller en tåre. Vis at du tåler å høre på, gjennom å være aktivt tilstede. Ikke vis din opplevelse av avsky og gru for det som fortelles. Hvis det utløser vanskelige følelser hos deg, bør du bearbeide dette sammen med andre, og ikke med den utsatte.

Før du går inn i bearbeidende samtaler, er det viktig at du vurderer om den utsatte har kapasitet til å forholde seg til vanskelige erfaringer og følelser:

• Klarer den utsatte å være tilstede her og nå, å være i oppmerksom kontakt med deg, mens dere snakker om vonde minner?
• Har den utsatte tilstrekkelig evne til å regulere stress og til å ta vare på seg selv, under og etter samtalene?

Hvis du vurderer at disse forutsetningene ikke er til stede, bør samtalene fokusere på stabiliseringsøvelser.

Den første bearbeidende samtalen kan gjerne være relativt kort. Det gir deg mulighet til å vurdere om den utsatte har tilstrekkelig kapasitet til å håndtere fortellingen som skal bearbeides også etter at samtalen er avsluttet.

Hvis den utsatte har rusproblemer, holder på med selvskading eller har sterke selvmordstanker, bør du anbefale behandling i spesialisthelsetjenesten. I slike situasjoner kan du tilby stabiliserende samtaler og stabiliseringsøvelser, heller enn inngående samtaler om traumatiske hendelser.

For å legge best mulig til rette for gode samtaler, er det flere ting du kan gjøre:

• sett av tilstrekkelig med tid, 1 – 2 timer
• pass på at du er opplagt til å gå inn i den utsattes vanskelige erfaringer og følelser
• forberede brukeren: avtal på forhånd at det er dette samtalen skal dreie seg om

Under samtalene er det viktig å unngå at den utsatte overveldes av og blir værende i vonde minner. Dere kan for eksempel avtale på forhånd

• et stoppsignal som den utsatte kan gi når minnene oppleves overveldende
• et positivt eller nøytralt tema som dere kan snakke om når den utsatte blir overveldet

Samtalen bør aldri kun handle om vanskelige erfaringer og følelser. En bearbeidende samtale kan gjerne ha tre deler, med nokså lik størrelse:

• å etablere kontakt
• å bearbeide vonde minner
• å orientere seg tilbake til her og nå

Utsatte kan oppleve en rekke følelsesmessige og fysiske reaksjoner. I samtalene kan dere i fellesskap kartlegge dette. Informasjon om hva som er normale reaksjoner kan ha en både avdramatiserende og bearbeidende effekt for den utsatte. 

Traumatiske erfaringer kan oppleves som fragmentariske og tidløse hendelser, sammen med følelser av frykt, selvbebreidelser og selvforakt. Noen utsatte klarer selv å gi sin historie en struktur. Du trenger mest bare å være et vitne til det de forteller. Andre trenger hjelp til å plassere erfaringene inn i en struktur og en tidsramme.

En enkel strukturering kan bidra til bedre oversikt for den utsatte. Du kan spørre om den første, den verste, den siste og den mest vanlige krenkelse/overgrep.

Du kan også bruke voldssyklusen til å strukturere samtalen.

I de første samtalene kan dere i fellesskap plassere de mest fremtredende minnene på en tidslinje. Hovedtemaet bør være hendelser, mer enn følelser. Tegn gjerne hendelsene inn på en kalender: Når skjedde det? Hvor ofte pleide det å skje? Når den utsatte står fast i fortellingen, kan du spørre: Hva skjedde så?

En tidslinje viser at tiden ikke stopper, men går videre. Å plassere konkrete krenkelser på en tidslinje kan hjelpe den utsatte til å forstå at faren er over, at volden nå er slutt. Pass på å bruke fortidsform gjennom samtalen: Vi har snakket om hvordan du levde før med vold, du har vært i livsfare, etc.

Kartleggingsskjemaene er primært laget for ansatte ved krisesentre.

Å fortelle om og dermed erkjenne at man har opplevd alvorlige krenkelser, kan føre til dyp sorg. Det handler om tapt liv og tapte drømmer: Var dette mittliv? Var det virkelig så ille? Den utsatte kan oppleve seg mislykket: selv etter å ha investert mye i samlivet, så oppløses familien, barna får ikke vokse opp med to foreldre sammen og den utsatte klarte ikke å hjelpe utøver. Erkjennelsen av hva som har skjedd kan føre til at den utsatte fungerer dårligere i en periode, før vedkommende finner fotfeste igjen. Det er viktig at du gir rom for denne type sorgarbeid. Det kan også bidra til at den utsatte kan forsone seg med hva som har skjedd, for så å gå videre i livet.

"Jeg savner mannen min. Jeg trenger hjelp til å bearbeide sorgen over å gå fram mannen jeg elsker. Alt minner om livet vårt sammen. Jeg savner ham".

"Krisesenteret er veldig flinke til å skryte av meg, for man er jo ikke så flink til å skryte av seg selv".

Et viktig formål med samtalene er å hjelpe den utsatte til å skape en ny og mer kompleks fortelling om sitt liv. Alle historier kan fortelles på ulike måter. Du kan hjelpe den utsatte med å få et nytt og mer positivt perspektiv på seg selv, på det som har skjedd og på framtida. I samtalene kan du:

Gi anerkjennelse

Anerkjenn at brukeren ble utsatt for urettmessige krenkelser, vær tydelig på at vold og overgrep er uakseptabelt

Trekke fram og dvele ved erfaringer som viser den utsatte som handlende subjekt

• Hva gjorde du for å protestere?
• Hva klarte du å holde fast ved av dine preferanser og verdier, selv om du var i en vanskelig situasjon?
• Hvordan viste du mot og protest?
• Hvordan kunne du lure han/henne/dem?
• Hva gjorde du for å beskytte deg selv? Evt. barn?
• Hvordan prøvde du å bryte ut? Hva gjorde du da du klarte det?
• Når skjønte du at du var i trygghet

Anerkjenne at den utsatte har holdt ut mye, under fare og risiko

• Hva var du mest redd for skulle skje?
• Var du redd for ditt eget liv (kvelertak kan være livstruende)?
• Hvordan fant du styrke til å holde ut?
• Var det noen som forsto hvilken risiko du levde med?
• Hvem/hva inspirerte deg til å ta nye steg?

Utforske opplevelsen av forvirring

Forklar hvordan det å leve over tid i alvorlig fare, frykt og redsel, psykisk vold (nedgradering, latterliggjøring, trakassering) og søvnløshet kan føre til forvirring og at man mister sitt eget perspektiv

Spør om øyeblikk av klarhet:

• Når forsto du at du var i alvorlig fare?
• Når forsto du at det var noe grunnleggende galt?
• Hva førte til at forvirringen tok grep på nytt?

Hjelpe den utsatte til å være tydelig for seg selv/finne tilbake til sitt eget perspektiv:

• Hva får deg til å føle at du mestrer noe/ er flink?
• Hvem var du før du møte overgriper/ne?
• Hva kan være godt for deg nå?

Utforske fysiske reaksjoner

• Hvordan kjennes det i kroppen din når du nå forteller om volden (for eksempel kvalme, hodepine, trøtthet og anspenthet)?
• Hva tror du kroppen forsøker å si til deg?

Det kan ha stor betydning for den utsatte at du forklarer hvordan både sterke og motsetningsfylte følelser er helt normalt i denne fasen. Det kan fortone seg som en følelsesmessig berg- og dalbane.

• Du kan bruke denne illustrasjonen, som er laget på basis av det brukere på krisesenter forteller om hvordan det oppleves: Følelsesmessig berg- og dalbane – en modell på basis av erfaringer for brukere på krisesenter.

Du kan også aktivt bruke erfaringene dine som ansatt på senteret, kanskje over lang tid. Trygg brukeren på at dine erfaringer tilsier at det ikke vil være sånn for alltid, du har sett at for de fleste blir det bedre etter hvert.

Anerkjenn den utsattes ofte motsetningsfylte følelser. Sammen med glede og lettelse over tryggheten senteret gir, kan følelsene av sorg og savn av det brukeren har forlatt være sterk. Forklar hvordan et brudd også innebærer tap, og at det dermed er normalt å kjenne på sorg og savn. Du kan for eksempel spørre:

• Hva savner du, ved utøver(-ne) og det livet du hadde?
• Hva var det du likte ved utøver(-ne)?
• Hva var han/hun/de god(-e) til?
• Hva har du mistet ved å bryte ut? (hjem, familie, nettverk)

"Jeg kommer alltid til å ha et savn etter han. Jeg kommer aldri til å oppleve en så sterk kjærlighet noen gang".

Noen utsatte med høy risiko for ny vold eller nye overgrep trenger å bevisstgjøres på at det fremdeles foreligger en alvorlig sikkerhetsrisiko, slik at de kan ta nødvendige forholdsregler for å beskytte seg selv. Du kan spørre etter hendelser som er knyttet til opplevelse av stor fare. Dette kan fremkalle en følelse av dødsangst, som kan bidra til at brukeren på nytt blir bevisst behovet for forsiktighet og konkrete sikkerhetstiltak. Du kan for eksempel spørre om:

• Hva skjedde konkret? Hva gjorde deg mest redd?
• Var du redd for ditt eget liv?
• Har du skader/arr?
• Hva kan minne deg om faren og hjelpe deg til å holde fast ved tiltakene for å beskytte deg selv?

Å snakke om vonde erfaringer er følelsesmessig krevende, og det kan være nødvendig med pauser underveis. Det er viktig at du respekterer den utsattes ønsker om å fortsette, ta pause eller å avslutte. Du kan for eksempel:

• ta små pauser sammen for å hente krefter, dere kan for eksempel:
  • gå sammen for å hente noe å drikke
  • lufte rommet – se på det som skjer ut i verden eller se på bilder på mobilen
  • skifte over til et positivt tema, noe den utsatte mestrer og/eller liker  
  • gjøre fysiske stabiliseringsøvelser sammen. Børste av seg, tøye ut, kjenne at føttene er plantet i bakken.
• fortsett når den utsatte er mentalt tilstede her og nå

Hvis brukeren under samtalen er følelsesmessig mest i minnene, og har vanskelig for å være mentalt tilstede her og nå, er det nødvendig å gjøre stabiliseringsøvelser og eventuelt avslutte.

Det er viktig at du setter av tid til en god avslutning av samtalen. Det er flere ting du kan gjøre:

• Støtt den utsatte til å kjenne at den utsatte er tilstede i seg selv her og nå, ved å snakke om dagligdagse ting, for eksempel om det som skal skje umiddelbart etter samtalen
• Bruk om nødvendig blikkontakt eller berøring for å hjelpe den utsatte til å være mentalt tilstede her og nå, understrek: «Nå er vi her, sammen».
• Forbered den utsatte på at minner kan komme tilbake og at den utsatte kan kjenne seg urolig etter samtalen, og kanskje sove dårligere de nærmeste dagene
• Avtal oppfølgingssamtale innen relativt kort tid, helst innen en uke
• Utforsk positive ting den utsatte kan gjøre for seg selv, for å skape andre fortellinger om sitt liv: være sammen med venner, dele et godt måltid, pynte seg, trene eller andre ting som gir glede
• Dokumenter i journalen sentrale hendelser og temaer fra samtalen, sammen med den utsattes reaksjoner. Dette kan være viktig informasjon seinere (straffesak, spørsmål om samvær/omsorg for barn, erstatningssak, etc.). Dokumentasjon, hvor det framkommer sammenfallende informasjon fra forskjellige instanser, kan styrke den utsattes troverdighet og bekrefte vesentlige aspekter ved det som har skjedd. Det kan også gjøre det tydelig for den utsatte at utviklingen går i positiv retning, noe som kan styrke opplevelsen av håp for framtida.

Gjennom samtalene må du vurdere om brukeren har behov for behandling i psykisk helsevern. Det kan være tilfelle hvis den utsatte har:

• vanskelig tilgang til minnene og lite naturlig flyt i fortellingene
• store hukommelsesvansker i hverdagen (tidstap)
• gjenopplevelser som kommer raskt og er vanskelige å avslutte
• omfattende relasjonsvansker
• ustabil fungering
• rusmisbruk
• selvskading
• sterke og vedvarende selvmordstanker/dødslengsel

Siden brukeren i mange tilfeller har tillit til deg som ansatt på senteret, har du en svært sentral rolle når det gjelder å anbefale og å bistå den utsatte med å komme i behandling. Det kan være hensiktsmessig å undersøke hvilke tilnærminger behandlere bruker i møte med vold. Det er viktig med en god balanse mellom stabiliseringsarbeid og minnearbeid. Den utsatte kan be fastlegen vurdere behovet for behandling i psykisk helsevern og å henvise.

Ikke alle opplever å ha nytte av behandling. Ved oppstart kan du råde den utsatte til å prøve minst fem ganger. Etter det kan det vurderes om det er behov for å be om å få bytte terapeut eller om brukeren vil avslutte.

Gjennom samtalene blir du selv vitne til det den utsatte har erfart. Fortellingene kan inneholde alvorlige krenkelser, i mange tilfeller også rettet mot barn. På samme måte som det er normalt at den utsatte kan utvikle psykiske og fysiske reaksjoner, er det også normalt at du som hjelper reagerer på det du blir fortalt.

For å tåle belastningene knyttet til bearbeidende samtaler over tid, er det viktig at du har rutiner for å ta godt vare på deg selv:

• lag muligheter for umiddelbar debriefing sammen med kollegaer etter krevende samtaler
• identifiser det som hjelper deg å komme tilbake til ditt liv, her og nå, etter krevende samtaler