Meldinger til barneverntjenesten

For at barneverntjenesten skal ha mulighet til å gi barn riktig hjelp til rett tid, er den avhengig av informasjon fra andre. Både privatpersoner og offentlige instanser kan melde bekymring for et barns omsorgssituasjon. Opplysningsplikten gjelder også for den kommunale barneverntjenesten, når familier flytter fra en kommune til en annen.

Det er vanlig å omtale opplysninger som gis til barneverntjenesten som bekymringsmeldinger. Dette er ikke et uttrykk som brukes i loven. Alle opplysninger barneverntjenesten mottar kan ha betydning, uavhengig av om de omtales som en bekymringsmelding eller ikke. Det har heller ingen betydning hvordan barneverntjenesten blir kjent med opplysningene, eller om de er skriftlige eller muntlige.

Offentlige myndigheters plikt til å gi opplysninger til barneverntjenesten innebærer både en plikt til å gi opplysninger av eget tiltak, ofte omtalt som meldeplikt, og en plikt til å gi opplysninger ved pålegg om dette fra barneverntjenesten. Plikten til å gi opplysninger etter pålegg fra barneverntjenesten omtales i punkt 5.4. Vi viser også til Barne- og likestillingsdepartementets rundskriv om taushetsplikt og opplysningsplikt.

Opplysningsplikten gjelder for alle instanser og tjenester, samt organisasjoner og private som utfører oppgaver for stat, kommune eller fylkeskommune. Alle offentlige ansatte har etter barnevernloven § 6-4 første ledd en selvstendig plikt til å gi opplysninger til barneverntjenesten i følgende tilfeller:

Når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller annen alvorlig omsorgssvikt.
Når det er grunn til å tro at et barn har en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade og ikke kommer til unders√∏kelse eller behandling, eller at et barn med nedsatt funksjonsevne eller et spesielt hjelpetrengende barn ikke får dekket sitt særlige behov for behandling eller opplæring.
Når et barn viser alvorlige atferdsvansker.
Når det er fare for utnyttelse av et barn til menneskehandel.

Flere grupper yrkesuøvere har en tilsvarende opplysningsplikt, som psykologer, sykepleiere, tannleger, jordmødre, fysioterapeuter, ansatte ved familievernkontorer og meklingsmenn i ekteskapssaker. Bestemmelser om opplysningsplikt er inntatt i følgende lover:

Lov om helsepersonell m.v. av 2. juli 1999 nr. 64 (helsepersonelloven)
Lov om familievernkontorer av 19.06.1997 nr. 62 (familievernkontorloven)
Lov om frittståande skolar av 4. juli 2003 nr. 84 (friskolelova)

Opplysningsplikten er begrenset til de mer alvorlige tilfeller, når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, eller når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker. Plikten gjelder også i situasjoner hvor barneverntjenesten allerede har kontakt med familien. Opplysningsplikten er knyttet til kriteriene i barnevernloven §§ 4-10, 4-11 og 4-12, § 4-24 og § 4-29 om menneskehandel.

Opplysningsplikten er personlig og er pålagt den enkelte som utfører arbeid eller tjeneste for det offentlige. Det kan etableres rutiner som sier at det er nærmeste leder eller andre som skal viderebringe bekymringen til barneverntjenesten, men den enkelte fritas likevel ikke for ansvar ved å melde fra om sin bekymring internt til egen ledelse.

Opplysningsplikten gjelder informasjon ansatte blir kjent med i egenskap av å være ansatt. Opplysningsplikt går foran hensynet til personvern og tillitsforholdet til den aktuelle tjenesten, og plikten gjelder uavhengig av om informasjonen er mottatt i fortrolige samtaler. Opplysninger som den enkelte blir kjent med utenfor arbeidsforholdet utløser ikke den lovpålagte opplysningsplikten. I slike tilfeller vil det imidlertid ikke gjelde noen taushetsplikt, og den blir kjent med bekymringsfulle opplysninger kan ta kontakt med barneverntjenesten som enhver annen privatperson.

Også ansatte og andre som utfører oppgaver etter barnevernloven er omfattet av meldeplikten, herunder ansatte blant annet hos fylkesmannen, i Bufetat og i departementet. Taushetsplikten gjelder imidlertid ikke mellom de ulike tjenestene, det vil si mellom ulike barneverntjenester og mellom de ulike nivåer i barnevernet. Dette innebærer at vilkårene for meldeplikt ikke trenger å være oppfylt for at eksempelvis barneverntjenesten i én kommune melder fra om bekymring for et barn til barneverntjenesten i en annen kommune. Også ved lavere grad av bekymring en n det vilkårene i barnevernloven § 6-4 første ledd henviser til har de ulike barnevernmyndigheter anledning til å utveksle informasjon.

Plikten til å gi opplysninger til barneverntjenesten er relativt omfattende og gjelder bekymring for mishandling eller andre former for alvorlig omsorgssvikt, ved vedvarende og alvorlige atferdsvansker, samt ved fare for at barnet kan bli utsatt for menneskehandel. Opplysningsplikten er begrenset til de mer alvorlige tilfeller, og det at et barn ikke lever under optimale forhold vil ikke være nok til å utløse opplysningsplikten. Andre offentlige myndigheter skal ikke vurdere om situasjonen kvalifiserer for tiltak fra barneverntjenestens side, men er forpliktet til å melde fra til barneverntjenesten dersom en ansatt blir kjent med opplysninger som gir grunn til alvorlig bekymring for barnets omsorgssituasjon.

Opplysningsplikt vil for eksempel oppstå dersom man er vitne til eller får opplysninger om hendelser som indikerer at barnets omsorgspersoner er ute av stand til å ivareta barnets behov for omsorg og trygghet. Videre inntrer opplysningsplikten dersom en ansatt blir kjent med manglende ivaretakelse av helsemessige forhold eller dersom det foreligger indikasjoner på at barnet utsettes for psykiske, fysiske eller seksuelle overgrep. Opplysningsplikten inntrer også hvis den ansatte blir kjent med at barnet har vedvarende alvorlige atferdsvansker, eksempelvis ved bruk av rusmidler.

Bekymringen kan være forankret i konkrete tegn eller signaler hos barnet eller pårørende som indikerer at barnet kan være utsatt for eller lever i en alvorlig situasjon. Opplysningsplikten inntrer når det er «grunn til å tro» at det foreligger en situasjon som nevnt i barnevernloven § 6-4 første ledd. Det kreves ikke faktisk viten om at det foreligger en alvorlig situasjon for barnet, men det må være noe mer enn en vag mistanke.

Om det foreligger opplysningsplikt vil alltid avhenge av konkrete vurderinger av barnets situasjon. I noen tilfeller vil det være klart at opplysningsplikten foreligger, mens i andre tilfeller vil utfallet avhenge av vanskelige vurderinger. Det er den enkelte fagpersons vurdering av hvordan barnets situasjon antas å være som er grunnlaget for å avgjøre om meldeplikten er utløst. Ved tvil om barnets situasjon er så alvorlig at den utløser en plikt til å melde fra til barneverntjenesten, kan det være nyttig å legge frem saken anonymt og diskutere den med andre fagpersoner eller barneverntjenesten.

Opplysningsplikten skal bidra til at barneverntjenesten får opplysninger om barn som er i en vanskelig livssituasjon slik at de, sammen med annen informasjon, kan gjøre en vurdering av behov for tiltak i familien.

Privatpersoner har ikke et juridisk ansvar for å melde bekymring slik offentlig ansatte har. Men i motsetning til offentlig ansatte er ikke privatpersoner omfattet av en taushetsplikt, og de vil alltid ha anledning til å ta kontakt med barneverntjenesten. Privatpersoner kan også melde anonymt.

Alle har en plikt etter lov om straff av 20. mai 2005 nr. 28 (straffeloven) § 196 til å anmelde eller på annen måte avverge alvorlige straffbare handlinger. Avvergingsplikten gjelder uten hensyn til taushetsplikt og rettslig grunnlag, og innebærer at alle har en plikt til å gripe inn for å avverge alvorlige straffbare handlinger. Å melde bekymring til barneverntjenesten kan, sammen med å kontakte politiet, være en måte å avverge at barn utsettes for alvorlige straffbare handlinger. Unnlatelse av å gripe inn er straffbart med inntil et år i fengsel.

Forbrytelsene som er omfattet er blant annet voldtekt, seksuell omgang med barn, seksuelt misbruk av fosterbarn eller stebarn eller noen under 18 år som står under hans omsorg, myndighet eller oppsikt, samt voldtekt, grov legemsbeskadigelse og drap av barn eller voksne.

Denne avvergeplikten gjelder bare ved pålitelig kunnskap om at en slik forbrytelse er i ferd med, eller ventes å finne sted. Er forbrytelsen allerede gjennomført har man bare plikt til å anmelde forholdet til politiet dersom anmeldelsen kan forebygge nye alvorlige forbrytelser.

Barneverntjenesten har den samme plikten som alle andre til å anmelde eller på annen måte avverge alvorlige forbrytelser etter strl. § 196. Barneverntjenestens primære oppgave er imidlertid nettopp å beskytte barn mot mishandling og overgrep. Plikten til å anmelde til politiet vil derfor først inntre dersom barneverntjenesten ikke på annen måte, ved å igangsette egne tiltak, kan avverge alvorlige forbrytelser mot barnet.

Når barneverntjenesten mottar en bekymringsmelding, skal den snarest, og senest innen en uke, avgjøre om meldingen skal gå videre til undersøkelse eller om den skal henlegges, jf. barnevernloven §§ 4-3 og 4-2. En beslutning om å henlegge en melding, eller å iverksette en undersøkelse, kan ikke påklages, da det ikke er et enkeltvedtak. Dersom barneverntjenesten henlegger meldingen uten undersøkelse, skal dette begrunnes skriftlig og journalføres på barnets sak. Begrunnelsen skal inneholde faglige vurderinger, jf. barnevernloven § 4-2 annet ledd. Åpenbart grunnløse meldinger skal ikke begrunnes, jf. barnevernloven § 4-2 annet ledd siste setning. Barneverntjenesten bør for øvrig dokumentere hvorfor meldingen anses som åpenbart grunnløs. Barneverntjenesten må se meldingen i sammenheng med eventuelle tidligere bekymringsmeldinger og opplysninger i saken. Hensynet til en forsvarlig saksbehandling tilsier at barneverntjenestens vurderinger fremgår av sakens dokumenter.

Frist for avklaring av melding gjelder uavhengig av om meldingen er fremsatt skriftlig eller muntlig, og uavhengig av om melder er en offentlig ansatt eller en privatperson. Det skal alltid opprettes en undersøkelse når en privat part selv ber om et tiltak fra barneverntjenesten, eksempelvis gjennom en søknad. Henvendelsen må behandles etter reglene i barnevernloven § 4-3 og skal ende opp med et vedtak om tiltak eller avslag. Dette gjelder uavhengig av om vedkommende har utformet henvendelsen som en formell søknad eller ikke. Hvis søknaden ikke blir besvart innen en måned etter at den er mottatt, skal det sendes foreløpig svar, jf. forvaltningsloven § 11 a annet ledd.

Anonyme meldinger skal vurderes på lik linje med andre meldinger. Barneverntjenesten må imidlertid vurdere om den anonyme meldingen kan være fremsatt i sjikanehensikt.

Det har utviklet seg en ulik praksis når det gjelder behandling av innkomne meldinger. For å sikre barns og foreldres rettssikkerhet, er det viktig at meldinger håndteres forsvarlig og etter de samme grunnleggende prinsipper. I enkelte barneverntjenester gjennomføres møter mellom foreldre og offentlig melder for å avklare om meldingen gir grunn til å åpne en undersøkelse eller ikke. Behovet for et slikt «meldingsmøte» vil som en klar hovedregel innebære at meldingen har et innhold som tilsier at det skal åpnes en undersøkelse etter barnevernloven § 4-3. Slike «meldingsmøter» må av hensyn til rettssikkerheten og en forsvarlig saksbehandling defineres som en del av undersøkelsen.

Hvorvidt foreldrene skal informeres om innkomne meldinger som blir henlagt må vurderes i hvert enkelt tilfelle. Kravene til god forvaltningsskikk og barnevernlovens krav til forsvarlig saksbehandling innebærer ikke at foreldrene alltid skal informeres. En praksis med åpenhet i alle ledd av barneverntjenestens saksbehandling vil imidlertid bidra til økt tillit. På den andre siden vil informasjon om denne type meldinger kunne bidra til økt konfliktnivå og uro i enkelte familier. Hva som antas å være til barnets beste må være et sentralt moment i vurderingen av om foreldrene skal få informasjon om henlagte meldinger.

Barnevernloven gjelder i utgangspunktet bare for barn som er født, jf. barnevernloven § 1-3. Et ufødt barn, eller foster er ikke et barn i barnevernlovens forstand. Barnevernloven hjemler derfor ikke bruk av tvangstiltak for å verne et ufødt barn, og gir dermed ikke ufødte barn noe direkte vern mot skadelige sider ved mors livsførsel.

Når barnevernstjenesten mottar melding med bekymring for ufødte barn må meldingen registreres og barneverntjenesten kan åpne undersøkelse dersom mor samtykker til det, jf. barnevernlovens forarbeider. Det er heller ikke noe i veien for å iverksette frivillige hjelpetiltak for kommende foreldre. (Barne- og familiedepartementet, brev av 14.06.1994, ref. 93/05671).

Det følger av barnevernloven § 4‐2 a at «Ved melding fra kommunen om tilbakeholdelse av gravid rusmiddelavhengig etter helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3 syvende ledd, kan barnevernstjenesten åpne barnevernsak uten den gravides samtykke. Barnevernstjenesten kan også gi råd og veiledning, tilby frivillige hjelpetiltak og vurdere behovet for å iverksette tiltak etter fødsel.» Barnevernstjenesten kan etter denne bestemmelsen åpne barnevernsak, men bestemmelsen gir ikke rettslig grunnlag for å gjennomføre en undersøkelsessak, eller for at barnevernstjenesten kan pålegge andre offentlige myndigheter og yrkesutøvere å gi ellers taushetsbelagte opplysninger uten den gravide kvinnens samtykke. På bakgrunn av den mottatte informasjonen bør den resterende kontakten og dialogen mellom barneverntjenesten og den gravide kvinnen baseres på frivillighet og et reelt og informert samtykke fra kvinnens side. Barneverntjenesten har ikke en plikt til å iverksette tiltak dersom den gravide kvinnen samtykker. Ordlyden viser at barneverntjenesten «kan» gi råd og veiledning, «tilby» frivillige hjelpetiltak og «vurdere» behovet for å iverksette tiltak etter fødsel.

Dersom barneverntjenesten mottar en melding om et barn, og det allerede er igangsatt en undersøkelse av barnets omsorgssituasjon, skal henvendelsen registreres som en melding, jf. barnevernloven § 4-2. Hvis meldingen inneholder nye opplysninger må barneverntjenesten vurdere å utvide grunnlaget for undersøkelsen. Undersøkelsen skal gjennomføres innen lovens frister. Dersom barneverntjenesten ikke kan gjennomføre undersøkelsen på en forsvarlig måte innen fristen på tre måneder, på grunn av de nye opplysningene, må barneverntjenesten vurdere om undersøkelsen skal utvides med hjemmel i barnevernloven § 6-9.

Dersom barneverntjenesten mottar bekymringsmelding i en aktiv tiltakssak, vil dette som hovedregel kunne anses som opplysninger i pågående sak, men meldingen skal registreres som melding og det må vurderes om meldingens innhold gir grunnlag for å åpne ny undersøkelse.

Meldinger som henlegges uten at det er igangsatt undersøkelsessak etter barnevernloven § 4-3, skal oppbevares i fem år i barneverntjenestens ordinære saksbehandlingssystem og deretter overføres til langtidslagring. Dette forutsetter at det ikke har kommet nye opplysninger som gir grunn til å foreta undersøkelse.

Barneverntjenesten har taushetsplikt overfor de som melder bekymring for et barn. Det skal likevel gis tilbakemelding om at meldingen er mottatt, jf. barnevernloven § 6-7a annet ledd. Dette skal skje innen tre uker etter at meldingen er mottatt. Tilbakemelding skal gis til både privatpersoner og til offentlige myndighet. Dersom meldingen kommer fra offentlig myndighet som har opplysningsplikt, skal det opplyses om hvorvidt det er åpnet undersøkelsessak etter barnevernloven § 4-3.

Tilbakemelding kan unnlates i tilfeller der meldingen er åpenbart grunnløs, eller der andre særlige hensyn taler mot å gi tilbakemelding. I de tilfeller der barneverntjenesten vurderer meldingen som ny informasjon i en pågående undersøkelse, skal det også gis tilbakemelding til melder etter reglene i barnevernloven § 6-7a.

Barneverntjenesten i en kommune har plikt til å gi opplysninger til en kommune som en familie flytter til når vilkårene i barnevernloven § 6-4 er oppfylt. Dersom fraflyttingskommunen er alvorlig bekymret, skal den nye kommunen varsles umiddelbart. Det er imidlertid ikke bare i disse mer alvorlige tilfellene barneverntjenesten må gi opplysninger til en annen kommune. Barneverntjenestens hovedoppgave er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. For å ivareta sine oppgaver etter loven på en forsvarlig måte må derfor barneverntjenesten varsle familiens nye oppholdskommune dersom de mener at barnet kan ha behov for videre oppfølging fra barnevernet. Taushetsplikten etter barnevernloven § 6-7 er ikke til hinder for at barneverntjenesten i én kommune gir opplysninger til barneverntjenesten i en annen kommune.

Familiens nye oppholdskommune må behandle opplysningene fra den opprinnelige barneverntjenesten som en innkommet melding, jf. barnevernloven § 4-2. Dette innebærer bl.a. at barneverntjenesten i den nye oppholdskommunen skal gi den opprinnelige oppholdskommunen tilbakemelding om hvordan meldingen følges opp, jf. barnvernloven § 6-7 a.

Sist faglig oppdatert 17. desember 2019