I henhold til barnevernloven § 2-1 fjerde ledd skal det i hver kommune være en administrasjon med en leder som har ansvaret for oppgavene etter loven. Barnevernloven er ikke til hinder for at kommunen deles inn i distrikter (geografiske enheter) med en ansvarlig leder for hvert distrikt. Eksempelvis er barneverntjenesten i landets største byer delt inn på bydelsnivå.

Selv om barnevernlovens utgangspunkt er at de kommunale oppgavene etter barnevernloven er et administrativt ansvar, kan kommunestyret beslutte at deler av dette ansvaret kan legges til et folkevalgt organ, jf. barnevernloven § 2-1 tredje ledd. Dette organet, som i henhold til loven ikke kan være kommunestyret selv, skal ved behandling av klientsaker ha fem medlemmer. Dersom kommunen ønsker at et folkevalgt organ skal ha ansvar for oppgaver etter barnevernloven, er det forutsatt at kommunestyret må ta uttrykkelig stilling til hvilke oppgaver organet skal ha. I praksis benyttes en slik løsning svært sjeldent.

Kommunene kan med hjemmel i kommuneloven kapittel 5 inngå interkommunale samarbeid om barnevern.

Kommunelovens kapittel 5 A åpner opp for vertskommunesamarbeid, hvor det blant annet er mulig for kommuner å overføre vedtaksmyndighet til en annen kommune. Det er to typer av vertskommunesamarbeid, vertskommune med administrativ nemnd og vertskommune med felles folkevalgt nemnd. Det som i hovedsak skiller dem er adgangen til delegasjon av myndighet. Kommuneloven opererer med tre begreper; vertskommune, samarbeidskommune og deltakerkommune. Vertskommunen er den kommunen som har fått delegert myndighet fra samarbeidskommunen(e) til å utføre oppgaver eller treffe avgjørelser på denne/disses vegne. Deltakerkommunene er alle de kommunene som utgjør vertskommunesamarbeidet. Ansvaret for oppgaven og myndighetsutøvelsen ligger fortsatt hos kommunen som har delegert myndigheten, selv om myndighet og utførelse av lovpålagte oppgaver gjennomføres av vertskommunen. Hvilke oppgaver dette er, avhenger av samarbeidsavtalen som inngås.