Når et barn ikke kan bo hos sine foreldre og blir flyttet i fosterhjem eller til barnevernsinstitusjon med hjelp fra barnevernet, skjer det endringer med hensyn til hvem som kan samtykke og fatte beslutninger på vegne av barnet. Om det er barnets foreldre, barnevernstjenesten eller fosterforeldrene eller institusjonen som har beslutningsmyndigheten, avhenger i utgangspunktet av om barnevernstjenesten har overtatt omsorgsansvaret for barnet eller ikke (tvang eller frivillig opphold).

Et barn kan bo i fosterhjem eller på barnevernsinstitusjon på disse grunnlagene:

• Vedtak om opphold som frivillig hjelpetiltak (barnevernsloven § 3-2)
• Vedtak om at et barn som bor utenfor hjemmet med foreldrenes samtykke, ikke skal flyttes fra fosterhjem eller institusjon (barnevernsloven § 4-3)
• Vedtak om omsorgsovertakelse (barnevernsloven § 5-1)
• Akuttvedtak om omsorgsovertakelse (barnevernsloven § 4-2)
• Vedtak om å flytte barn i barnevernsinstitusjon på bakgrunn av at barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare - oppholdet kan være frivillig (barnevernsloven § 6-1) eller basert på tvang (barnevernsloven § 6-2)
• Akuttvedtak om opphold i barnevernsinstitusjon dersom barnet har utsatt sin utvikling for alvorlig fare (barnevernsloven § 4-4)

Når bakgrunnen for oppholdet er at barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare (§§ 4-4, 6-1 og 6-2), er det kun adgang til å gi barnet opphold i barnevernsinstitusjon, ikke i fosterhjem.

Når et barn har opphold i fosterhjem eller barnevernsinstitusjon som frivillig hjelpetiltak etter barnevernsloven § 3-2, og når et barn bor i barnevernsinstitusjon på bakgrunn av at barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare, jf. barnevernsloven §§ 6-1, 6-2 og 4-4, har ikke barnevernstjenesten overtatt omsorgsansvaret for barnet. Foreldrene har fortsatt omsorgsansvaret for barnet, og fosterhjemmet eller institusjonen utøver dermed omsorgen på vegne av foreldrene.  

Dette innebærer at fosterforeldrene eller barnevernsinstitusjonen ikke kan ta beslutninger som gjelder barnet uten at foreldrene har gitt dem særskilt fullmakt til det. Hvordan ansvaret for barnet da skal fordeles må avtales mellom barnevernstjenesten og foreldrene.  

Ved frivillige opphold og opphold på bakgrunn av at barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare, kan foreldrene og fosterforeldrene eller institusjonen inngå en egen avtale som gir fosterforeldrene eller institusjonen fullmakt til å ta beslutninger som gjelder barnet. Det er imidlertid ikke mulig for foreldrene å gi fullmakt til fosterforeldre eller institusjon til å samtykke til utstedelse av pass eller opprettelse av bankkonto på vegne av barnet.

Etter at det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernsloven § 5-1 eller § 4-2 (akutt), har barnevernstjenesten omsorgsansvaret for barnet, jf. barnevernsloven § 5-4 første ledd. Barnevernstjenesten skal gi barnet forsvarlig omsorg og skal ta avgjørelser på vegne av barnet, med mindre avgjørelsen ligger til foreldrene (restforeldreansvar) eller til vergen.

Fosterforeldrene eller institusjonen der barnet bor, utøver omsorgen for barnet på vegne av barnevernstjenesten, og kan treffe alle avgjørelser på vegne av barnet som omfattes av barnevernstjenestens omsorgsansvar. Det innebærer at fosterforeldrene og institusjonen der barnet bor vil kunne ta avgjørelser på vegne av barnet, uten særskilt fullmakt fra barnevernstjenesten.

Fosterforeldrene eller institusjonen kan dermed ta de avgjørelser på vegne av barnet som omfattes av barnevernstjenestens omsorgsansvar, ved å representere barnet rettslig og faktisk, inkludert å samtykke på vegne av barnet, for eksempel til å dra utenlands, til behandling av personopplysninger, til å søke om offentlige tjenester, be om innsyn i ev. sak vedrørende barnet hos offentlige tjenester og klage på vedtak mv. Andre tjenester rundt barnet kan forholde seg til fosterforeldrene og institusjonen som ansvarlige omsorgspersoner for barnet, med mindre noe annet framgår av særskilte regler, som passloven og finansavtaleforskriften. Fosterforeldrenes og institusjonens myndighet avgrenses mot foreldrenes restforeldreansvar og myndighet som eventuelt ligger til oppnevnt verge og hvor dette er en annen enn fosterforeldrene.

Det er den av fosterforeldrene som har inngått oppdraget som kan ta avgjørelser. Der barnet bor på institusjon vil det være institusjonens leder som har myndighet og øvrige ansatte på institusjonen må få fullmakt fra institusjonens leder.

Fosterforeldrene og institusjonen skal utøve omsorgen i samarbeid med barnevernstjenesten og vesentlige avgjørelser skal avklares med den.  

Fosterforeldrene og institusjonen må holde barnevernstjenesten informert om forhold ved barnet. Dette følger forutsetningsvis av at fosterforeldrene utøver omsorgen på vegne av barnevernstjenesten. For fosterforeldre er plikten til å gi barnevernstjenesten informasjon regulert i fosterhjemsforskriften § 14. For institusjonen følger det av oppfølgingsforskriften § 5 tredje ledd at den skal holde barnevernstjenesten oppdatert om forhold av betydning for barnevernstjenestens oppfølging av barnet.

Det må være kontakt mellom partene om hva barnet trenger og om behov for oppfølging av barnet. Hvor tett dialog og hyppige avklaringer det er behov for, må vurderes ut fra det enkelte barnet og fosterhjemmet/institusjonen. Informasjon som barnevernstjenesten bør kjenne til kan gjelde forhold som er relevant for barnevernssaken, som behov for oppfølging, og ønske om eller reaksjoner på samvær mv., helsebehov barnet har, eller andre forhold som er viktig i barnets hverdag. Dette kan for eksempel være vesentlig informasjon om forsinkelser eller mangler i barnets utvikling og behov for særskilte tiltak, oppfølging eller tilrettelegging.

Barnevernstjenesten har sin myndighet i behold og kan ta avgjørelser parallelt med fosterforeldrene eller institusjonen. Det vil være opp til barnevernstjenesten og fosterforeldrene eller institusjonen å komme fram til gode løsninger for det enkelte barnet, og partene kan avtale hensiktsmessig fordeling av ansvar mellom dem.

Fosterforeldrene eller institusjonen må rette seg etter barnevernstjenestens beslutning ved uenighet om hva som er til barnets beste. Det er barnevernstjenesten som har omsorgsansvaret og som har siste ord om hva som er barnets beste.

4.2.1 Samtykke til helsehjelp

I pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 fjerde ledd er det presisert at der barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for et barn under 16 år etter barnevernsloven § 4-2 eller 5-1, eller vedtatt flytteforbud etter barnevernsloven § 4-3, har barnevernstjenesten og fosterforeldre eller institusjonen der barnet bor, rett til å samtykke til helsehjelp.

Når det gjelder barn som bor på institusjon som tiltak etter barnevernsloven, er det institusjonens leder eller den personen som lederen har gitt fullmakt, som kan samtykke etter bestemmelsen.  

Hva innebærer samtykke til helsehjelp?

Samtykke til helsehjelp innebærer at pasienten gir sin tillatelse til behandling etter å ha mottatt tilstrekkelig informasjon om helsetilstanden, formål, metoder, fordeler og mulige farer. Samtykket kan være uttrykkelig (f.eks. ved signatur) eller stilltiende (hvor pasientens adferd indikerer aksept). For pasienter under 16 år er det foreldre eller andre med foreldreansvaret som samtykker. 

For alle typer helsehjelp, vil helse- og omsorgstjenesten måtte gjøre en faglig vurdering av hvilken hjelp et barn er i behov av. Å samtykke til helsehjelp innebærer i stor grad å følge helsepersonells vurderinger når barnet får helsehjelp. Samtidig kan det være tilfeller der det er ulike behandlingsalternativer.  

Hva skjer hvis det er uenighet mellom barnevernstjenesten og fosterforeldrene eller institusjonen?

Det er imidlertid slik at dersom barnevernstjenesten mener at fosterforeldrenes eller institusjonens vurderinger ikke er til barnets beste, skal fosterforeldrene eller institusjonen rette seg etter barnevernstjenestens beslutning. Dette fremgår både av barnevernsloven § 5-4 andre ledd og pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 fjerde ledd andre punktum. Det er altså barnevernstjenesten som har «siste ordet» dersom barnevernstjenesten og fosterforeldrene eller institusjonen ikke er enige. At det er barnevernstjenesten som har siste ord ved uenighet følger av at det er barnevernstjenesten som har omsorgsansvaret for barnet, jf. barnevernsloven § 5-4 første ledd.

Helsetjenesten kan derfor legge til grunn at fosterforeldre eller institusjonen har rett til å samtykke på vegne av barnet så lenge de ikke også blir kontaktet av barnevernstjenesten. 

Hvordan får barnevernstjenesten kunnskap om barnets behov for helsehjelp?

For at barnevernstjenesten fortsatt skal kunne ivareta sitt omsorgsansvar for barnet, må barnevernstjenesten være kjent med helsehjelpen barnet får og de avgjørelser som skal tas, se punkt 4.1.2 om barnevernstjenestens rett til informasjon om barnets helse.

Det følger forutsetningsvis av barnevernstjenestens omsorgsansvar at fosterforeldrene eller institusjonen må holde barnevernstjenesten informert om forhold i barnets hverdag som barnevernstjenesten bør kjenne til. Fosterforeldres plikt til å gi informasjon er også regulert i fosterhjemsforskriften. I fosterhjemsforskriften § 14 første ledd står det at dersom det inntreffer forhold ved barnet i fosterhjemmet eller i fosterhjemmet for øvrig som barnevernstjenesten bør kjenne til, skal fosterforeldrene så snart som mulig informere barnevernstjenesten, og at dette blant annet innebærer at fosterforeldrene skal holde barnevernstjenesten orientert om barnets helse og behov for helsehjelp.

4.2.2 Rett til informasjon om barnets helse og rett til innsyn i barnets journal

Pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4 første til femte ledd regulerer når foreldrene eller andre med foreldreansvaret skal få informasjon om barnet når pasienten eller brukeren er under 18 år. Utgangspunktet er at foreldrene skal informeres når barnet er under 16 år. Når barnet er over 12 år, skal barnet også informeres. Når barnet er over 16 år er utgangspunktet at foreldrene ikke skal informeres.

Når barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for en pasient eller bruker under 18 år etter barnevernsloven § 4-2 eller 5-1 eller vedtatt flytteforbud etter barnevernsloven § 4-3, har barnevernstjenesten og fosterforeldrene/institusjonen rett til samme informasjon som foreldrene har rett til. Barnevernstjenesten og fosterforeldrene/institusjonen skal altså gis informasjon i tillegg til foreldrene eller andre med foreldreansvaret. Dette følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4 sjette ledd.

Mer utfyllende informasjon om rett til informasjon om barnets helse og rett til innsyn i barnets journal finnes hos Helsedirektoratet.

4.2.3 Rett til å klage på vedtak fattet i medhold av pasient- og brukerrettighetsloven

Det følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 7-2 at den som har samtykkekompetanse etter pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4, er den som har fullmakt til å klage på pasientens eller brukerens vegne. Det betyr at barnevernstjenesten og fosterforeldre eller institusjonen der barnet bor, kan klage på barnets vegne.

4.2.4 Foreldrenes myndighet og ansvar i helsespørsmål etter en omsorgsovertakelse (restforeldreansvaret)

Etter en omsorgsovertakelse har foreldre med foreldreansvar fortsatt rett til informasjon og journalinnsyn om barnet, jf. pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-4 og 5-1 fjerde ledd. 

Når det gjelder samtykkekompetansen (avgjørelsesmyndigheten), blir denne overført til barnevernstjenesten ved en omsorgsovertakelse, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 fjerde ledd. Dette gjelder med unntak av beslutninger om barnets grunnleggende personlige forhold som fortsatt ligger til restforeldreansvaret etter en omsorgsovertakelse. Dette følger av barnevernsloven § 5-4 tredje ledd.

Eksempler på slike beslutninger er:

• oppstart av hormonbehandling med tanke på kjønnskorrigerende behandling
• donasjon av organer, celler og vev
• rituell omskjæring av gutter under 18 år 

Dette er ikke en uttømmende liste og det kan ikke utelukkes at også andre behandlinger kan anses å ligge innenfor «grunnleggende personlige forhold» på det medisinske området.

4.2.5 Ansvarsforholdet når foreldreansvaret er fratatt foreldrene

Barneverns- og helsenemnda kan fatte vedtak om at foreldrene skal fratas foreldreansvaret dersom det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse og det foreligger særlige grunner som tilsier at fratakelse av foreldreansvar er nødvendig for å ivareta barnet. 

Ved fratakelse av foreldreansvaret mister foreldrene all beslutningsmyndighet overfor barnet, også i de spørsmål som gjelder de mest grunnleggende personlige forhold. 

Etter vedtak om fratakelse av foreldreansvar oppnevner statsforvalteren ny verge for barnet. Vergen treffer da de avgjørelser som tilkommer den som har foreldreansvaret etter barneloven § 30. Dette følger av vergemålsloven § 17 andre ledd.

4.3.1 Avgjørelser som kan treffes av barnevernstjenesten og fosterforeldrene eller institusjonen på vegne av barnet

Det følger av opplæringsloven § 24-4 første ledd og privatskoleloven § 7-7 første ledd at der barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for et barn etter barnevernsloven § 4-2 eller 5-1, eller vedtatt flytteforbud etter barnevernsloven § 4-3, har barnevernstjenesten og fosterforeldre eller institusjonen der barnet bor, rett til å ta avgjørelser på vegne av barnet.

Det innebærer at barnevernstjenesten og fosterforeldrene eller institusjonen der barnet bor, tar avgjørelser og opptrer på vegne av barnet i alle typer skolesaker som er en del av den daglige oppfølgingen av barnet. I tillegg innebærer det for eksempel rett til å samtykke til spesialundervisning, søke om annen offentlig skole enn nærskolen, og ta avgjørelser om skyss eller innlosjering.

Hva skjer hvis det er uenighet mellom barnevernstjenesten og fosterforeldrene eller institusjonen?

Utgangspunktet for skolen er at de kan legge til grunn at fosterforeldrene eller institusjonen har rett til å samtykke på vegne av barnet, jf. opplæringsloven § 24-4 første ledd og privatskoleloven § 7-7 første ledd.

Fosterforeldrene og institusjonen der barnet bor, har plikt til å informere barnevernstjenesten om avgjørelser barnevernstjenesten bør kjenne til, se fosterhjemsforskriften § 14. Dersom barnevernstjenesten mener at fosterforeldrenes eller institusjonens vurderinger ikke er til barnets beste, skal fosterforeldrene eller institusjonen rette seg etter barnevernstjenestens beslutning.

Dette fremgår både av barnevernsloven § 5-4 andre ledd, opplæringsloven § 24-4 første ledd og privatskoleloven § 7-7 første ledd. Det er altså barnevernstjenesten som har «siste ordet» dersom barnevernstjenesten og fosterforeldrene eller institusjonen ikke er enige. At det er barnevernstjenesten som har siste ord ved uenighet, henger sammen med at det er barnevernstjenesten som har omsorgsansvaret for barnet, jf. barnevernsloven § 5-4 første ledd.

Skolen kan derfor legge til grunn at fosterforeldre eller institusjonen har rett til å samtykke på vegne av barnet så framt de ikke også blir kontaktet av barnevernstjenesten. 

4.3.2 Foreldrenes myndighet og ansvar etter en omsorgsovertakelse (restforeldreansvaret)

Etter en omsorgsovertakelse har foreldre med foreldreansvar fortsatt myndighet til å fatte følgende beslutninger etter opplæringsloven § 24-4 annet ledd og privatskoleloven § 7-7 annet ledd:

• rett til å velge privat skole, jf. opplæringsloven § 2-2
• samtykke til fritak fra hele opplæringsplikten, jf. opplæringsloven § 2-2
• velge skriftspråk, jf. opplæringsloven § 3-1
• kreve fritak fra deler av opplæringen på grunn av livssyn, jf. opplæringsloven § 14-6
• kreve opplæring i og på samisk og i kvensk og finsk, jf. opplæringsloven §§ 3-2 og 3-3

4.3.3 Ansvarsforholdet når foreldreansvaret er fratatt foreldrene

Barneverns- og helsenemnda kan fatte vedtak om at foreldrene skal fratas foreldreansvaret dersom det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse og det foreligger særlige grunner som tilsier at fratakelse av foreldreansvar er nødvendig for å ivareta barnet.

Ved fratakelse av foreldreansvaret mister foreldrene all beslutningsmyndighet overfor barnet, også i de spørsmål som gjelder de mest grunnleggende personlige forhold. 

Etter vedtak om fratakelse av foreldreansvar oppnevner statsforvalteren ny verge for barnet. Vergen treffer da de avgjørelser som tilkommer den som har foreldreansvaret etter barneloven § 30. Dette følger av vergemålsloven § 17 andre ledd.

4.4.1 Avgjørelser som kan treffes av barnevernstjenesten og fosterforeldrene eller institusjonen på vegne av barnet

Det følger av barnehageloven § 32 fjerde ledd at der barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for et barn etter barnevernsloven § 4-2 eller 5-1, eller vedtatt flytteforbud etter barnevernsloven § 4-3, har barnevernstjenesten og fosterforeldre eller institusjonen der barnet bor, rett til å ta kan ta beslutninger på vegne av barnet etter kapittel 7 i barnehageloven.

Det innebærer at barnevernstjenesten og fosterforeldrene eller institusjonen, har samtykke- og uttalelsesrett til sakkyndig utredninger og ulike tiltak etter barnehageloven kapittel 7. Dette gjelder blant annet spesialpedagogisk hjelp, tegnspråkopplæring mv. Barnevernstjenesten og fosterforeldrene eller institusjonen har også rett til å klage på vedtak om slike tiltak på vegne av barnet.

Hva skjer hvis det er uenighet mellom barnevernstjenesten og fosterforeldrene eller institusjonen?

Utgangspunktet for barnehagen er at den kan legge til grunn at fosterforeldrene eller institusjonen har rett til å samtykke på vegne av barnet, jf. barnehageloven § 32 fjerde ledd.

Fosterforeldrene og institusjonen der barnet bor, har plikt til å informere barnevernstjenesten om avgjørelser barnevernstjenesten bør kjenne til, se fosterhjemsforskriften § 14. Dersom barnevernstjenesten mener at fosterforeldrenes eller institusjonens vurderinger ikke er til barnets beste, skal fosterforeldrene eller institusjonen rette seg etter barnevernstjenestens beslutning.

Dette fremgår både av barnevernsloven § 5-4 andre ledd og barnehageloven § 32 fjerde ledd. Det er altså barnevernstjenesten som har «siste ordet» dersom barnevernstjenesten og fosterforeldrene eller institusjonen ikke er enige. At det er barnevernstjenesten som har siste ord ved uenighet, henger sammen med at det er barnevernstjenesten som har omsorgsansvaret for barnet, jf. barnevernsloven § 5-4 første ledd.

Barnehagen kan derfor legge til grunn at fosterforeldre eller institusjonen har rett til å samtykke på vegne av barnet så framt de ikke også blir kontaktet av barnevernstjenesten. 

4.4.2 Foreldrenes myndighet og ansvar etter en omsorgsovertakelse (restforeldreansvaret)

Verken barnevernsloven eller barnehageloven legger beslutningsmyndighet til foreldreansvaret etter en omsorgsovertakelse i barnehagespørsmål.

4.5.1 Barnevernstjenestenes myndighet og ansvar ved utstedelse av pass for barnet

Adgangen til å utstede pass til barn henger nøye sammen med barnets adgang til å forlate landet. Det følger av passloven § 4 at i tilfeller hvor det er forbud mot å ta barnet ut landet etter barnevernsloven § 5-6, skal samtykke kun innhentes fra barnevernstjenesten.

I henhold til barnevernsloven § 5-6 er det ulovlig å ta med seg barnet ut av landet uten samtykke når følgende vedtak etter barnevernsloven er iverksatt:

• § 4-2 (akuttvedtak om omsorgsovertakelse)
• § 4-3 (vedtak om midlertidig flytteforbud
• § 4-4 (akuttvedtak om opphold i barnevernsinstitusjon)
• § 4-5 (akuttvedtak om opphold i institusjon når det er fare for menneskehandel)

Videre er det ulovlig å ta med seg barnet ut av Norge uten samtykke fra barnevernstjenesten når følgende vedtak er truffet, eller når begjæring om slike tiltak er sendt barneverns- og helsenemnda:

• § 5-1 (vedtak om omsorgsovertakelse)
• § 6-2 (vedtak om opphold i barnevernsinstitusjon uten samtykke)
• § 6-3 (opphold i fosterhjem med særlig forutsetninger eller i institusjoner med hjem)

4.5.2 Fosterforeldres myndighet og ansvar ved utstedelse av pass for barnet

Det fremgår av pass- og ID-kortforskriften § 2-1 tredje ledd siste punktum at fosterforeldre kan bemyndiges til å møte istedenfor barnevernstjenesten ved søknad om pass til mindreårige. En slik bemyndigelse krever fullmakt fra barnevernstjenesten.

4.5.3 Foreldrenes myndighet og ansvar ved utstedelse av pass for barnet

I de tilfellene som fremgår av barnevernsloven § 5-6, er det kun nødvendig og tilstrekkelig at barnevernstjenesten samtykker for at det skal utstedes pass til barnet. Det ligger derfor ingen avgjørelsesmyndighet igjen i foreldreansvaret.

4.6.1 Barnevernstjenestens myndighet og ansvar

Det følger av finansavtaleforskriften § 4-2 at barnevernstjenesten etter en omsorgsovertakelse kan inngå kontoavtale og avtale om betalingstjenester på barnets vegne og gi barnet disposisjonsrett over kontoen. Avtalen kan inngås i barnets navn.

Avtalen kan inngås for midler som barnet har rett til å disponere over etter reglene i vergemålsloven § 12. Barn som har fylt 15 år, kan etter finansavtaleloven § 4-52 første ledd også selv inngå kontoavtale og andre avtaler om betalingstjenester.

Bestemmelsen i finansavtaleforskriften § 4-2 innebærer at barnevernstjenesten har avtalekompetanse ved siden av den kompetansen vergen eller vergene (foreldrevergene) har etter vergemålsloven. Barnevernstjenesten har imidlertid ikke adgang til å inngå slik avtale dersom statsforvalter har oppnevnt en annen verge for barnet, jf. § 4-2 andre ledd.

At barnevernstjenesten kan gi den mindreårige disposisjonsrett over bankkontoen innebærer at den mindreårige kan disponere over betalingsmidlene på kontoen, som debetkort, nettbank og digitale betalingstjenester for smarttelefoner som Vipps.

Bank ID er å anse som en avtale om elektronisk legitimasjon og elektronisk identitet, og er ikke en finansavtale som faller inn under finansavtaleloven. Bestemmelsen i finansavtaleforskriften medfører derfor ikke at barnevernstjenesten kan inngå avtale om opprettelse av Bank ID for barnet. De alminnelige reglene i vergemålsloven kommer til anvendelse. Det innebærer at det som utgangspunkt er barnets foreldre som må samtykke til opprettelse av Bank ID for barnet.

Bankens opplysningsplikt

Etter en omsorgsovertakelse kan barnevernstjenesten bestemme at bankens opplysningsplikt etter finansavtaleloven overfor barnet skal oppfylles ved at opplysningene også gis til barnevernstjenesten og fosterforeldrene eller barnevernsinstitusjonen barnet bor på, jf. finansavtaleforskriften § 4-2.

Dette gjelder for tjenester det er inngått avtale om etter § 4-2 første til tredje ledd:

• Kontoavtale og avtale om betalingstjenester inngått av barnevernstjenesten når det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse. Barnevernstjenesten kan bare inngå slike avtaler for midler som barnet har rett til å råde over etter reglene i vergemålsloven, og bare når avtalen er i barnets interesse.
• Kontoavtale og avtale om betalingstjenester som fosterforeldrene eller institusjonen har inngått for barnet etter fullmakt fra barnevernstjenesten.

Dette styrker barnevernstjenesten og fosterforeldrenes eller institusjonens mulighet til å veilede barnet i bruk av penger og betalingstjenester. Bestemmelsen innebærer at vergen eller vergene fortsatt skal motta opplysninger om kontoforholdet, ettersom at vergen ikke er fratatt vergeansvaret for den mindreårige.

4.6.2 Fosterforeldres eller institusjonens myndighet og ansvar

Det følger av finansavtaleforskriften § 4-2 at barnevernstjenesten kan gi fosterforeldre eller barnevernsinstitusjon der barnet bor, fullmakt til å inngå avtaler etter finansavtaleforskriften § 4-2 på vegne av barnet.

Barnevernstjenesten kan bestemme at fosterforeldrene eller institusjonen der barnet bo, skal motta opplysninger fra banken.

4.6.3 Foreldrenes myndighet og ansvar

Det følger av vergemålsloven § 17 at vergen handler på vegne av barnet i økonomiske forhold med mindre noe annet er bestemt eller hvor det ellers følger av annen lovgivning.

Opprettelsen av bankkonto er en beslutning som hører inn under barnets økonomiske forhold, og er en myndighet som ligger til barnets verge. Som utgangspunkt beholder foreldre med foreldreansvar vergemålet for barnet etter en omsorgsovertakelse. 

Så fremt barnets foreldre har foreldreansvar for barnet og har vergemålet, har foreldrene fortsatt adgang til å opprette konto for mindreårige selv om barnevernstjenesten har overtatt omsorgsansvaret for barnet.