Formål og målgruppe
Rammeverket gjelder for alle kommunale, statlige og private institusjoner og omsorgssentre. Det gir anbefalinger om hva institusjonene skal arbeide med for å gi barn og unge forsvarlig omsorg og behandling, basert på kunnskapsmodellen «Barnets behov i sentrum» (BBIS).
- Barnevernsinstitusjoner og omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere omtales i rammeverket som institusjon.
- Barn og unge omtales i rammeverket som barn, eller ungdom der det er tematikk som retter seg spesifikt mot denne aldersgruppen.
Rammeverket gjelder uavhengig av barnets alder og oppholdshjemmel. Det skal bidra til å sikre rett kvalitet i det miljøterapeutiske arbeidet, og å beskrive en overordnet ramme for hva som til enhver tid er faglig forsvarlig omsorg og behandling i institusjon, jamfør barnevernsloven § 10-1. Rammeverket skal bidra til enhetlig begrepsbruk og felles forståelse for det miljøterapeutiske arbeidet i institusjon.
Institusjonene har et ansvar for å gi forsvarlig omsorg og behandling. Miljøterapi danner grunnlaget for organiseringen av dette arbeidet på institusjon, med et mål om å legge til rette for et oppvekstmiljø som bidrar til positiv utvikling hos barnet.
Rammeverket beskriver områder som institusjonene må ivareta for å oppnå forsvarlighet og god kvalitet. Innenfor rammeverket vil institusjonene ha rom til å bruke sitt faglige skjønn i valg av tilnærming, og til å gjøre individuelle tilpasninger av det faglige arbeidet med hvert enkelt barn.
Rammeverket vil kunne inngå i tilsynsmyndighetene og godkjenningsmyndighetens totale vurdering av forsvarlighet. I henhold til prinsippene i rammeverket skal institusjonene gi barna tilpasset omsorg, utviklingsstøtte og beskyttelse.
Innholdet i rammeverket er forankret i gjeldende lover, retningslinjer og veiledere, og kombinerer faglig kunnskap fra forskning, erfaringskunnskap og brukerkunnskap. Bufdir kan gi nærmere retningslinjer eller etablere veiledningsmateriale som ytterligere utdyper rammeverket.
Innhold i rammeverket
Rammeverket gir overordnede prinsipper som skal legges til grunn for det faglige arbeidet, men gir ikke beskrivelser av hvordan selve arbeidet skal utføres.
Rammeverket beskriver først barnets rettigheter, barnets medvirkning og miljøterapeutisk arbeid som grunnleggende forutsetninger for hvordan kunnskapsmodellen bør forstås og praktiseres i arbeid med barn og unge på institusjon.
I rammeverket benyttes kunnskapsmodellen «Barnets behov i sentrum» (BBIS) for å gi en kunnskapsbasert og systematisk sammenstilling av barnets universelle behov, rettigheter, og beskyttelses- og risikofaktorer.
Formålet med å bruke kunnskapsmodellen i rammeverket er å bidra til å sikre et styrket barneperspektiv, og en helhetlig og systematisk praksis i institusjonenes ivaretakelse av barna. Områdene i modellen gir institusjonene en overordnet struktur for miljøterapeutisk arbeid med å gi omsorg, utviklingsstøtte og beskyttelse til barn på institusjon.
Rettigheter, medvirkning og miljøterapeutisk arbeid
Barnets rettigheter som grunnleggende premiss
Et hvert barn er et selvstendig individ med egne rettigheter, også under opphold i en barnevernsinstitusjon. Å fremheve barn som individer med egne rettigheter har stor betydning for hvordan vi ser på og tenker om barn. Barn skal høres og være med å bestemme i eget liv, og voksne skal legge barnets beste til grunn når avgjørelser tas.
Å sette barn og barns særlige behov i sentrum, også gjennom lovgivning, har gitt barn sterkere rettsvern. Barns rett til omsorg, beskyttelse og utvikling er grunnleggende menneskerettigheter. Det samme er barnets rett til frihet og personlig integritet.
Det er et rettslig krav i barnevernsloven at alle tjenester og tiltak skal være forsvarlige. Dette gjelder også den omsorgen og behandlingen som institusjonen gir. Hva som er forsvarlig bestemmes likevel langt på vei av forhold utenfor loven, i hovedsak av hva som er god barnevernsfaglig praksis. God barnevernfaglig praksis tar utgangspunkt i anerkjent faglig praksis i barnevernet, fagkunnskap fra utdannings- og forskningsinstitusjoner, faglige retningslinjer og generelle samfunnsetiske normer. For å forstå institusjonens ansvar er det derfor også viktig å forstå hvordan regelverket og den barnevernfaglige delen av rammeverket må sees i sammenheng.
Det finnes ulike rettslige grunnlag for å sette grenser og gjøre inngrep i barnets rettigheter. De ansatte må forstå vilkår som gjelder, kunne anvende sentrale rettslige prinsipper, gjøre individuelle vurderinger og gi konkrete begrunnelser for sine avgjørelser.
Institusjonen må arbeide systematisk for å forebygge bruk av fysisk makt og inngrep i barnets rettigheter. Barnets klagerett skal ivaretas, og institusjonen må også kunne ivareta de rettslige kravene som til enhver tid gjelder for dokumentasjon i barnets sak.
Overordnede føringer for praksis
I omsorgen for barna må institusjonen ha strukturer, kompetanse og praksis som sørger for
- at hvert barn får god og tilpasset informasjon om sine rettigheter
- at ansatte får nødvendig opplæring i barns rettigheter og institusjonens rettslige ansvar og myndighet
- at ansatte følger opp dokumentasjonsplikten
Barnets medvirkning som grunnleggende prinsipp
Medvirkning skal være et grunnleggende prinsipp for hvordan institusjonen planlegger og utfører sitt arbeid med omsorg og behandling, både på individ-, gruppe- og systemnivå. Barnets rett til å bli hørt og medvirke i eget liv er en grunnleggende menneskerettighet og et grunnleggende rettslig prinsipp.
Medvirkningen skal ivareta barnets kulturelle, etniske, språklige og religiøse bakgrunn.
Prinsippet om medvirkning innebærer at barnet skal få anledning til å delta i alle forhold som berører seg selv, på en måte som gjør at barnet opplever å ha innflytelse og eierskap til eget liv. Barnet har rett til å medvirke, men ingen plikt. Hvis barnet ikke ønsker å medvirke, bør institusjonen jobbe videre med å motivere og å legge til rette for videre medvirkning.
Retten til medvirkning gjelder i alle avgjørelser og inngrep som institusjonen gjør overfor den enkelte. I tillegg gjelder retten til medvirkning gjennom hele tiden på institusjon, både ved innflytting, under oppholdet, og i forberedelse til utflytting.
Dette innebærer for eksempel å spørre barna hva de tenker om oppholdet på institusjonen, hva de ønsker seg for tiden på institusjon, erfaringer med virkningen av ulike tiltak, og hva slags planer og ønsker de har for livet etter institusjon.
Ivaretakelse av barnets rett til medvirkning vil ofte måtte skje i et samarbeid mellom institusjonen og andre aktører i barnets liv, særlig barnevernstjenesten. Det må avklares hvem som skal jobbe for å sikre barnets medvirkning på ulike områder, og på hvilken måte. Institusjonen må også understøtte barns rett til å medvirke overfor andre aktører, og bidra til nødvendig kontakt med aktører som gjør vurderinger og fatter beslutninger som berører barnets liv.
Institusjonen bør bestrebe seg på å legge til rette for at barnets medvirkning ikke går utover skolegang eller annet som det er viktig for barnet å delta på.
Institusjonen må informere, lytte, vekte og dokumentere
For å sikre barnet reell medvirkning må institusjonen jobbe systematisk med å informere, lytte, vekte og å dokumentere.
Å informere
Institusjonen har et ansvar for å informere barnet om hva deres rett til å medvirke innebærer, på en måte som barnet kan forstå.
For at barnet skal ha reell mulighet til å medvirke forutsetter dette at barnet får informasjon i en form som er tilpasset deres særlige behov og forutsetninger. Dette innebærer å ta hensyn til barnets alder, modenhet, individuelle forhold, den konkrete situasjonen og hva det gjelder. Når det er nødvendig, skal institusjonen benytte tolk og eventuell alternativ og supplerende kommunikasjon.
Behovet for informasjon gjelder både før og etter at en beslutning er tatt.
Institusjonen bør gi barnet konkret og forståelig informasjon om beslutningen og hvilke konsekvenser den har. Institusjonen bør på en respektfull måte gi tilbakemelding til barnet om hvordan deres synspunkter er forstått, brukt og vektlagt.
Dette gjelder både i situasjoner der barnets innspill er tatt hensyn til, og i situasjoner hvor det er tatt beslutninger som ikke er i samsvar med barnas innspill. Målet er at barnet skal erfare og forstå prosessene, og gjennom dette oppleve styrkede ferdigheter til å medvirke.
Det er viktig å tydeliggjøre overfor barnet at barnet ikke har ansvar for de avgjørelsene som blir tatt, heller ikke når avgjørelsene bygger på barnets ønsker eller synspunkter.
Å lytte
Institusjonen har et ansvar for å bidra til at det enkelte barna kan oppleve at det trygt å uttrykke seg fritt, og for å lytte til barnets ytringer, ønsker og meninger.
Barns reelle muligheter til medvirkning kan påvirkes av at de ikke opplever at de er trygge, eller av at de er usikre på konsekvensene av å uttale seg. Arbeid med barnets medvirkning krever derfor en prosess med å etablere et miljø og relasjoner som gjør at det oppleves trygt for barnet å medvirke. De ansatte må være bevisst på at de i rollen sin er i en maktposisjon i forhold til barnet, og at dette kan påvirke barnets opplevelse av å kunne uttrykke seg fritt og uten risiko for uønskede konsekvenser. I tillegg må institusjonen jobbe for å styrke barnets forutsetninger og ferdigheter for å medvirke.
Å vekte
Institusjonen har et ansvar for å se ulike hensyn i en sak opp mot hverandre.
Barnets synspunkter må vektes mellom prinsippet om medvirkning, prinsippet om barnets beste og kravet til forsvarlighet. Uavhengig av hva som blir besluttet, er det et viktig prinsipp at barnet får informasjon om hvordan deres innspill er vektet i vurderingene som er gjort, og at barnet uansett utfall ikke har ansvar for bestemmelsen.
Å dokumentere
Institusjonen skal dokumentere sitt faglige arbeid med å gi omsorg, utviklingsstøtte og beskyttelse til barnet.
Det inkluderer både å beskrive barnets fungering og utvikling, de vurderingene som blir gjort og tiltakene som iverksettes, hvordan barnet medvirker og eventuelle vedtak om grensesetting og inngrep i barnets rettigheter. Barnets synspunkter skal komme frem som del av dokumentasjonen om barnet.
Institusjonen bør også vurdere om barnet kan bidra til å utvikle dokumentasjon om seg selv, og eventuelt på hvilken måte dette kan gjøres. Barnets ønske og motivasjon for å bidra, og om medvirkningen anses som utviklingsfremmende for barnet, må være en del av vurderingen av om barnet skal involveres i dokumentasjonen. Der barn eller unge ytrer at de er uenige i vurderinger, konklusjoner eller ordlyd som kommer frem i dokumentasjonen, skal dette komme fram.
Miljøterapeutisk arbeid som grunnleggende premiss
Miljøterapi er grunnlaget for organiseringen av det faglige arbeidet med å gi omsorg, utviklingsstøtte og beskyttelse til barn på institusjon.
Miljøterapi kan både forstås som en arbeidsform og som en form for behandling, og må være systematisk og faglig fundert. Utøvelsen må ses i sammenheng både med hvem som skal ha et tilbud, formålet med at de får et miljøterapeutisk tilbud på institusjon, og de konkrete behovene til barna.
Miljøterapi danner et faglig grunnlag for hvordan omsorgen for barna organiseres og praktiseres i en institusjonskontekst med mange omsorgspersoner. Miljøterapi innebærer at institusjonen organiserer arbeidet på en måte som legger til rette for at miljøet støtter en positiv utvikling hos barnet. Her legges det til grunn en multisystemisk og økologisk forståelse av barnets oppvekstmiljø, for å sørge for samordnet hjelp og støtte. Det inkluderer samspillet mellom institusjonsmiljøet, barnets hjemmemiljø, og alle de øvrige miljøene barna tilhører, både under institusjonsoppholdet og etterpå.
Gjennom å samhandle med ulike deler av barnets liv, kan institusjonen bidra til å identifisere og påvirke forhold i omgivelsene som hemmer eller fremmer barnets utvikling, og dermed legge til rette for mer helhetlige og virksomme tiltak. Samlet sett er det en målsetting å etablere et trygt og utviklingsstøttende miljø som kan fungere som en lærings- og utprøvingsarena for ferdighetene barna vil trenge i dagliglivet.
Struktur og relasjon i miljøterapi
Miljøterapi har både en strukturell og en relasjonell komponent som i praksis virker sammen, og må ses i sammenheng.
Struktur
Barn på institusjon har et særlig behov for et trygt og stabilt oppvekstmiljø. For å oppnå det må barna erfare en stabil hverdagsrytme, der både barn og voksne vet hva som skjer, når det skjer, og hvem som gjør hva.
Alle barn bør ha en hovedkontakt med et særlig ansvar for oppfølging av barnet og barnevernssaken gjennom tiden på institusjon, i tillegg til en stedfortreder for hovedkontakten. Hovedkontakten bør ha ansvar for at faglige og administrative oppgaver blir gjort.
Institusjonen bidrar til stabilitet og rytme i hverdagen for både barn og ansatte gjennom systematisk arbeid med å etablere og opprettholde strukturer, rutiner, regler og forventninger som er forutsigbare og gjentakende.
For ansatte kan arbeid med et trygt og forutsigbart miljø handle blant annet om hvordan institusjonen organiserer daglige gjøremål i miljøterapien, møtevirksomhet, opplæring, veiledning og rutiner for dokumentasjon.
Arbeidet må planlegges for å kunne ivareta både de universelle behovene som alle barn har, og de individuelle omsorgs- og oppfølgingsbehovene til hvert enkelt barn.
Strukturene må støtte formålet med det miljøterapeutiske arbeidet, og gi mening for både barn og ansatte. Det innebærer at organiseringen må evalueres og justeres ved endrede behov. Fravær av systematikk og strukturer kan bidra til en opplevelse av mangelfull stabilitet og trygghet.
Relasjon
Institusjonens arbeid med å etablere strukturer som organiserer hverdagen på institusjonen, danner også rammene for det relasjonelle arbeidet.
Det relasjonelle aspektet ved miljøterapi handler om å legge til rette for at barna skal få erfaringer med tilpasset kontakt, hjelp og utviklingsstøtte fra trygge og stabile omsorgspersoner. For barn som har mange negative eller mangelfulle relasjonserfaringer, kan disse nye erfaringene representere korrigerende erfaringer med samspill og relasjoner.
Gjennom å være til stede i hverdagen og delta i hverdagslig samhandling med barna, blir de ansatte kjent med barna på en måte som øker muligheten og forutsetningene for å sikre ivaretakelsen av det enkelte barnet. Kontakten med barna vil også gi konkret og oppdatert informasjon om hva slags støtte og oppfølging hvert enkelt barn trenger for å oppleve mestring og utvikling på ulike områder.
Organisering og ledelse av det miljøterapeutiske arbeidet
Arbeid med stabil og forsvarlig drift danner et viktig grunnlag for et godt miljøterapeutisk tilbud for barn i institusjon. Arbeidet stiller særlige krav til organisering og tilstedeværende ledelse.
Å flytte til en institusjon uten kjente omsorgspersoner kan i seg selv oppleves som en krise for barnet, med tilhørende sorg- og krisereaksjoner. Samtidig kan erfaringene og utfordringene som ligger til grunn for at institusjon benyttes som tiltak ofte tilsi at barna har forhøyet risiko for negativ utvikling, ofte i kombinasjon med svekket beskyttelse. De særlige behovene til barna må gjenspeiles i det miljøterapeutiske tilbudets innhold og organisering. Det faglige tilbudet ved institusjonen må være av høy faglig kvalitet, og institusjonen må jobbe systematisk og målrettet med å øke beskyttende faktorer og redusere risiko.
Omsorgen for barnet ivaretas videre ofte av ansatte i turnus. Institusjoner har derfor en iboende risiko for at barna opplever mangler ved stabilitet, kontinuitet og tilpasning i oppfølgingen. For å motvirke dette er det nødvendig at institusjonen jobber kontinuerlig med at organiseringen legger til rette for å opprettholde en stabil drift, og for at barnet kan oppleve at det er sammenheng i den omsorgen og oppfølgingen de får. Dette krever
- organisatoriske strukturer som bidrar til å ivareta kvalitet og systematikk i det miljøterapeutiske arbeidet
- internkontrollsystemer som er egnet til å forebygge, identifisere og håndtere uforutsette hendelser, avvik og risiko.
Premissene som beskrives under er forankret i teori, faglitteratur, rapporter, utredninger og praksisfeltets erfaringer, og beskriver noen særlig sentrale aspekter ved organisering og ledelse av miljøterapeutisk arbeid med barn og unge på institusjon.
1. En omforent forståelse av miljøterapeutisk arbeid for målgruppa ved avdelingen
Institusjonene må kontinuerlig jobbe for en enhetlig og forutsigbar praksis, som bidrar til trygghet for både ansatte og barn. Det er en forutsetning for godt miljøterapeutisk arbeid at de ansatte som jobber sammen om å løse et oppdrag har en omforent forståelse av hvordan miljøterapi skal forstås og praktiseres ved institusjonen.
For å kunne oppnå en omforent forståelse blant ansatte, er det nødvendig at det faglige oppdraget beskrives på en praksisnær måte, og omsettes til felles daglig praksis gjennom institusjonens strukturer, rutiner, instrukser og opplæring.
I institusjonsplanen skal det fremgå hvordan institusjonen er organisert, hvem som er målgruppen for institusjonen, og hva som er målsettingen for institusjonens arbeid.
Institusjonsplanen skal også beskrive hvilke verdier, teorier, metoder, og tiltak som skal ligge til grunn for arbeidet på avdelingen. Institusjonen skal bruke metoder som er faglig og etisk forsvarlige, og som understøtter det faglige oppdraget ved institusjonen.
En omforent forståelse av miljøterapeutisk arbeid bidrar til en praksis som sikrer at barna får det tilbudet som opphold på institusjon er ment å sikre, og at de ansatte jobber omforent mot samme målsetting.
2. Operasjonalisering av det faglige oppdraget med hvert enkelt barn
De ansatte må ha en felles forståelse av det faglige oppdraget med hvert enkelt barn. Det faglige oppdraget skal ta utgangspunkt i barnevernstjenestens beskrivelser av formålet med oppholdet på institusjonen, og hvor barnet skal videre etter oppholdet. Dette innebærer at de ansatte må vite og være enige om hvordan de skal jobbe for å understøtte formålet med oppholdet, på en måte som gjør det mulig for dem å jobbe omforent i det miljøterapeutiske arbeidet.
Forståelsen av oppdraget danner også et viktig utgangspunkt for institusjonens samarbeid med andre aktører rundt barnet, og arbeidet med å fordele ulike oppgaver i tråd med det lovpålagte ansvaret. Beskrivelsen av formålet med oppholdet må formuleres på en måte som anerkjenner barnet og familiens sterke sider og gi en nyansert og respektfull fremstilling av barnet. Operasjonaliseringen av formålet med oppholdet bør beskrives på en måte som er konkret og målbar.
Operasjonalisering av det faglige oppdraget med hvert enkelt barn skal bidra til en praksis som sikrer at barnet kan oppleve økt trygghet og forutsigbarhet, at det miljøterapeutiske arbeidet innrettes i tråd med formålet med oppholdet for det enkelte barnet og at det miljøterapeutiske arbeidet i størst mulig grad forbereder barnet på overganger og tiden etter utflytting.
3. Tilpasset omsorg og oppfølging i overganger og gjennom oppholdet
Overganger er en kritisk periode for barn under offentlig omsorg. Når overganger skjer uten tilstrekkelig planlegging og informasjonsoverføring, kan det føre til at barnet opplever uforutsigbarhet og brudd i relasjonene. Dette kan videre øke barnets opplevelse av usikkerhet og utrygghet, og forsterke utfordringer barnet har.
Institusjonen må bidra til at barn, unge og deres familier er kjent med bakgrunnen og formålet med oppholdet på institusjon. Dette bør formidles på måte som er forståelig, realistisk og gjenkjennelig for de det gjelder. Institusjonen må også jobbe for at barn og familier opplever ulike overganger som forutsigbare, håndterbare og trygge. Institusjonen kan bidra til dette gjennom å planlegge overgangene, involvere barnet og sikre strukturert informasjonsdeling. Da får barnet mulighet til å forstå hva som skjer og hvorfor, og nye omsorgspersoner får nødvendig innsikt for å tilpasse omsorgen fra første dag. Dette bidrar til å redusere risikoen for mangelfull oppfølging og at barnet påføres nye belastninger i overgangsfasene.
Inntaksfase: oppgaver særlig relatert til innflytting
Sikre tilgang til tilgjengelig dokumentasjon:
Institusjonen må etterstrebe å ha tilstrekkelig informasjon om barnet til å kunne ivareta omsorgen på en forsvarlig og god måte, i tråd med gjeldene lovverk og eventuelle nødvendige samtykker fra den det gjelder.
Institusjonen må ha rutiner som bidrar til å sikre at institusjonen etterspør tilgjengelig relevant informasjon når et barn flytter inn på institusjonen. Her er både barnet selv, barnets familie, tidligere omsorgspersoner, barnevernstjenesten og andre som kjenner barnet viktige informanter.
Kartlegge:
Barnevernsinstitusjonen kan gjøre standardiserte eller strukturerte kartlegginger av barnets behov i løpet av oppholdet, når institusjonen anser at det er nødvendig for å tilrettelegge tilbudet for det enkelte barnet.
Oppsummere og vurdere:
Informasjonen som er tilgjengelig ved innflytting må også ses i sammenheng med supplerende informasjon fra barnet om barnets egen situasjon og fungering. Basert på dette må institusjonen oppsummere informasjonen og gjøre en analyse (kasusformulering) av hvordan barnets behov skal kunne ivaretas.
Videre må institusjonen i samråd med barnevernstjenesten, vurdere om det er ytterligere tiltak som er nødvendig for å sikre et helhetlig og koordinert tilbud med trygge og virksomme tiltak. Dette innebærer også å bidra til at det iverksettes tiltak for å sikre barnets rettigheter etter annet lovverk enn barnevernsloven.
Oppholdsfase: oppgaver gjennom hele oppholdet
Evaluere:
Institusjonen må systematisk evaluere barnets utvikling gjennom oppholdet, og justere og tilpasse tiltak underveis. Dette arbeidet må organiseres i en form som støtter opp under formålet med oppholdet, og være i samråd med barnet, barnets familie og barnevernstjenesten.
Dokumentasjon:
Institusjonen skal gjennom hele oppholdet sikre at barnets utvikling dokumenteres, sammen med de vurderingene og tiltakene som er gjort underveis. Hva som dokumenteres må ses i sammenheng med formålet med oppholdet og bidra til å sikre at barnevernstjenesten får relevant informasjon om barnets situasjon.
Overgangsfase -oppgaver særlig relatert til utflytting
Planlegge og forberede utflytting:
Utflytting fra institusjonen må planlegges og forberedes med mål om å sikre en best mulig overgang for barnet. Så tidlig som mulig etter innflytting bør det miljøterapeutiske arbeidet innrettes på en måte som forbereder barnet på tiden etter oppholdet på institusjonen. Dette innebærer også arbeid med å identifisere barnets eventuelle behov for tiltak etter annet lovverk, og å mobilisere de aktuelle aktørene i samråd med barnevernstjenesten.
Overføre nødvendig informasjon:
I forberedelsene til utflytting må institusjonen i samråd med barnevernstjenesten vurdere hvordan de kan sørge for at nødvendig informasjon deles videre med de omsorgsgiverne og tjenestene som skal følge opp barnet videre. Informasjonen må overføres i tråd med gjeldende regelverk, og eventuelle nødvendige samtykker fra de det gjelder.
Rapporten som oppsummerer oppholdet ved utflytting bør beskrive viktige funn, oppsummere familieinvolvering og tilbakemelding fra barnet samt anbefale videre tiltak. Rapporten bør inkludere beskrivelser av ulike tiltak som har vært prøvd ut, og som har bidratt til positiv utvikling, redusering eller forhindring av negativ utvikling, og anbefale videre tiltak.
Godt planlagte overganger bidrar til trygghet, forutsigbarhet og kontinuitet for barnet i en sårbar fase. Kontinuerlig arbeid med å innhente og vurdere informasjon om barnets situasjon ved innflytting kan bidra til at barnet får et tilpasset tilbud og en god start. Det kan redusere risikoen for uønskede flyttinger, og bidra til at barna får et tilbud som til enhver tid sikrer god daglig oppfølging og nødvendig behandling, tilpasset det enkelte barnets faktiske fungering og særlige omsorgsbehov.
Institusjonen skal dokumentere sitt faglige arbeid for å vise hvordan de har ivaretatt rettsikkerheten underveis, og jobbet for å ivareta formålet med oppholdet.
4. En organisasjon med kultur og strukturer for å lære av erfaring
En kultur for læring bidrar til at institusjonene bruker erfaringer fra praksis til videre utvikling. Institusjonen bør jobbe for å etablere både en kultur og en praksis som gjør det mulig å lære av de erfaringene man gjør seg. Dette innebærer systematisk og kontinuerlig arbeid med internkontroll, og å bruke både avvik og positive erfaringer man gjør seg, for å kvalitetssikre, justere og videreutvikle egen praksis.
Gjennom evaluering, veiledning og refleksjon kan personalgruppen bli klar over hvordan institusjonens faglige forståelse, rutiner, praksis og kultur påvirker barnets utvikling, og gjøre justeringer når det er nødvendig.
Institusjonen skal jobbe etter disse prinsippene for å sikre at den hele tiden har et aktivt forhold til å videreutvikle og sikre et godt tilbud til barna. Det innebærer å innhente informasjon fra barnet, barnets familie, barnevernstjenesten og andre samarbeidspartnere om deres opplevelse av tilbudet ved og samarbeidet med institusjonen. Disse innspillene skal institusjonen bruke til å justere og videreutvikle eget tilbud, og måten de samarbeider med andre.
Institusjonen bør ha systemer for å kunne lære både av det som fungerer godt, og det som ikke fungerer så godt. En lærende organisasjon har både kultur og systemer for kontinuerlig arbeid med å opprettholde, justere, revidere og videreutvikle faglig arbeid og organisering.
5. Nødvendig kompetanse og oppfølging for å utføre det miljøterapeutiske oppdraget
Institusjonen skal alltid ha forsvarlig bemanning og kompetanse, og den nødvendige kompetansen til å løse det miljøterapeutiske oppdraget med omsorg og behandling. Hva som utgjør nødvendig kompetanse handler både om det miljøterapeutiske oppdraget ved institusjonen, og de konkrete behovene og utfordringene til barna som bor der. Dette innebærer at institusjonens ledelse må gjøre en vurdering av hva som er nødvendig kompetanse for det miljøterapeutiske arbeidet med målgruppen ved institusjonen, og styre opplæring og rekruttering i tråd med behovene.
Institusjonen må også jobbe for å sikre organisering og kompetanse til å kunne følge opp og ivareta ansatte på en systematisk måte. Dette innebærer at institusjonen skal legge til rette for at ansatte får og opprettholder nødvendig kompetanse gjennom opplæring, praktisk trening, veiledning, tid til etisk refleksjon, og deltakelse på fagmøter, i tillegg til ivaretakelse og oppfølging etter særlige hendelser.
Det er en målsetting at dette arbeidet bidrar til at de ansatte utvikler økt evne til kritisk tenkning og selvrefleksivitet. For å bidra til å sikre at barnas rettigheter blir ivaretatt etter tilgrensende lovverk forutsetter det også at institusjonen har kjennskap til lovverk og mandat hos de aktuelle tjenestene.
Arbeid med å sikre nødvendig kompetanse og oppfølging av de ansatte styrker det faglige arbeidet med barna, og de vurderingene og tiltakene som gjøres. Det bidrar til nødvendig faglig utvikling og stabilitet i bemanning, og økt rettssikkerhet for barn og familier.
