Negativ sosial kontroll kan også foregå i familier som er en del av lukkede trossamfunn. Barn og unge som vokser opp i lukkede trossamfunn kan oppleve overvåkning eller sanksjoner, straff og isolering dersom de bryter med familiens eller gruppens normer og regler.

Negativ sosial kontroll er mer utbredt i familier med en patriarkalsk familiestruktur og en autoritær oppdragelsesstil.

En autoritær oppdragelsesstil kjennetegnes av at foreldre/omsorgsgivere

• korrigerer barnets atferd og holdninger.
• unngår dialog og forsøker å påvirke barnet til å adlyde ordre.
• vektlegger respekt for de som står høyere i familiehierarkiet.
• kontrollerer barnets atferd og viser lite omsorg og varme. 

Foreldre med en autoritær oppdragelsesstil spiller på frykt og skam for å lære barna hva som er akseptert atferd. Barnet må adlyde foreldrene uten at de har mulighet til å stille spørsmål og be om forklaringer. Oppdragelsen kan oppleves som et kontrollregime for barnet.

Konsekvensene for personer som blir utsatt for negativ sosial kontroll kan være store. Psykiske helseproblemer og traumer er eksempler på slike. Akkurat hvilke konsekvenser kontrollen påfører den enkelte, avhenger av den enkeltes opplevelse av kontrollen og i hvilken grad det påfører dem skyld og skam.

Alvorlighetsgraden i den enkeltes sak, må derfor vurderes ut fra det enkelte barns egen opplevelse av kontrollen. Hvis personene blir ufrivillig etterlatt i utlandet over lengre tid, kan det i tillegg føre til tapt utdanning, tapte norskkunnskaper og gi vanskelig tilgang til det norske arbeidsmarkedet.

Negativ sosial kontroll kan handle om konflikter som gjelder valg av identitetsuttrykk, venner, utdannelse, kjæreste, seksualliv, kjønnsidentitet eller seksuell orientering. Både jenter og gutter kan oppleve negativ sosial kontroll, men kontrollen kan arte seg noe forskjellig for jenter og gutter.

I familier med patriarkalske verdier er familiens ære og anseelse ofte relatert til at datteren oppfører seg ærbart og dydig. At jenta oppfører seg ærbart og dydig er særlig knyttet til hennes seksuelle avholdenhet.

Jenter oppdras slik at de ikke skal sette sin seksuelle ærbarhet – og dermed familiens ære – på spill. Det handler blant annet om ikke å ha kjæreste eller sex før ekteskapet. Negativ sosial kontroll av jenters seksualitet kan skyldes at foreldrene kommer fra land hvor ekteskap tradisjonelt har vært den viktigste måten å sikre sine døtre en trygg økonomisk fremtid på.

Jenter som har samleie før ekteskapet kan i disse landende bli ansett som uattraktive som ekteskapskandidater, og det kan da være vanskelig for foreldrene å finne en god ektefelle for datteren. I mange samfunn eksisterer en oppfatning om at kvinner har en jomfruhinne som skal «åpnes» ved ekteskapsinngåelsen.

Selv om det i dag er vitenskapelig dokumentert at jomfruhinnen ikke eksisterer, benyttes myten om jomfruhinnen som en viktig faktor for å kontrollere unge jenters seksualitet. Familien kan for eksempel også bestemme at jenta ikke kan være med på fritidsaktiviteter, som for eksempel ridning, fordi det kan ødelegge jomfruhinnen.

Dersom familie, venner eller andre i miljøet finner ut at jenta ikke er jomfru kan jenta utsettes for en enda strengere kontroll, nedsettende prat og kommentarer, sanksjoner og utstøtelse. Jenter kan også utsettes for streng sosial kontroll fordi hun på andre måter bryter med det foreldrene anser som god oppførsel. Det kan være at jenta tester ut rusmidler og henger i et kriminelt miljø, og at foreldrene tyr til vold eller sender jenta til utlandet for å forhindre at jenta fortsetter med atferden.

I familier med en patriarkalsk familiestruktur kan gutter læres opp til å beherske sin rolle som forsørgere og familieoverhode, og som beskytter av familiens anseelse utad. De får ofte større handlingsrom enn jenter, men kan samtidig pålegges et ansvar for adferden til familiens kvinner, som kan innebære både kontroll og sanksjoner.

Gutter kan også oppleve at familiens forventninger og krav til adferd og ekteskap går på tvers av egne ønsker. En gutt som ikke vil gifte seg eller som nekter å la foreldrene bestemme hvem han skal gifte seg med, kan oppleve å bli sanksjonert gjennom nedverdigelser og utstøtelse. Homoseksualitet kan øke risikoen for å bli utsatt for negativ sosial kontroll, særlig hvis gutten kommer fra en kultur/ et miljø hvor dette ansees som skam eller som et ikke-eksisterende fenomen.

Gutter kan også oppleve negativ sosial kontroll som følge av at de tester ut rus og/eller henger i miljøer hvor kriminelle handlinger er utbredt. Foreldre kan utøve vold eller sende barnet til utlandet for å forsøke å få barnet bort fra et dårlig miljø.

Negativ sosial kontroll utøves overfor barn og voksne over landegrensene. Mange av familiene barnevernstjenesten kommer i kontakt med er transnasjonale, det vil si at slekten bor i ulike land.

At et barn i Norge gjør noe som fører til at familiens anseelse og ære forringes, kan derfor påvirke slektninger i et annet land. Slektninger i utlandet kan utsette familier i Norge for press når det gjelder alt fra oppdragelse til beslutninger om ekteskap. Foreldre som nekter å utøve vold ovenfor sine barn, kan selv bli utsatt for æresrelatert vold. Foreldrene kan selv leve under et sterkt press, lignende det barnet opplever.

Den patriarkalske familiestrukturen går ut på at det eksisterer et kjønns- og aldershierarki hvor menn er overordnet kvinner og eldre overordnet yngre. I et slikt hierarki vil far, eventuelt fars far eller fars eldre bror, være familiens overhode. Døtre er nederst på rangstigen og har minst innflytelse. Verdier som verdsettes er respekt for eldre, lydighet og underdanighet. På grunn av aldershierarkiet utsettes også menn for kontroll og æresrelatert vold. Sønner er underordnet, og en far kan ha lite å si overfor sin eldre bror.

Æreskodeks er de normene og reglene som forteller hva som gir ære og hva som fører til at æren går tapt (vanære). I samfunn og grupper med en patriarkalsk familiestruktur, er ære særlig forbundet med mannens evne til å forsørge og beskytte sin familie og familiens rykte. Både menn og kvinner besitter ære. For kvinner og jenter betyr ære å være seksuelt rene, mens ære for menn avhenger av å ha dydige kvinnelige familiemedlemmer.

Jenter skal opptre og kle seg sømmelig og dydig. En viktig del av dette er at kvinner skal være jomfru når de gifter seg. I noen grupper og samfunn kreves det synlige bevis for jomfruelighet på bryllupsnatten. Enkelte foreldre tvinger derfor sine døtre til legesjekk i opprinnelseslandet i forkant av bryllupet. Ved negativt resultat kan jenta straffes, i verste fall i form av æresdrap. Mødre har ofte et spesielt ansvar for å sørge for at døtrene opptrer dydig og sømmelig, og er ofte pådriver for at døtrene «giftes godt».

Fordi æren er kollektiv, vil en datter eller sønns brudd på æreskodeksen kunne slå tilbake på hele familien. Datteren blir sett på som ei dårlig jente, sønnen som en «udugelig» gutt, foreldrene som dårlige foreldre og brødrene som menn/gutter som har forsømt sitt ansvar når det gjelder å passe på sine søsken. Ærestapet påvirker hele storfamiliens ære. For eksempel kan det blir vanskelig å finne ekteskapskandidater til ugifte søsken og søskenbarn av barnet som har påført familien ærestap. Det gjør at alle i storfamilien og slekten er opptatt av å kontrollere hverandres oppførsel.

Forhold som kan bryte med æreskodeksen:

• bruk av "uanstendige" klær
• "uanstendig" oppførsel
• kontakt med personer av motsatt kjønn
• deltakelse i aktiviteter som ansees som «uanstendige»
• kjæresteforhold
• samleie før ekteskap
• seksuell legning

Seksuell legning

Det kan også regnes som brudd på æreskodeksen når en person på grunn av sin kjønnsidentitet eller seksuelle legning ikke ønsker å leve i et heterofilt ekteskap. Seksuelle erfaringer med personer av samme kjønn kan være mer tolerert i foreldrenes opprinnelsesland enn i Norge, mens homofil legning (og ”livsstil”) ofte blir møtt med fortielse eller blir sterkt fordømt. Derfor kan barnet mangle generell kunnskap om ulike seksuelle legninger, samt ord og begreper for sine følelser og opplevelser.

I patriarkalske samfunn er det ofte tabu å være lesbisk, homofil, bifil, interkjønns- eller transperson. Dersom personens seksuelle legning eller kjønnsidentitet blir kjent, enten ved at personene står frem eller via rykter, kan det føre til et ærestap for familien og «et krav» om at æren gjenopprettes.

Familien som taper ære kan oppleve

• tap av status
• latterliggjøring i det sosiale miljøet
• konflikter og brudd i slekten
• utstøting og isolering
• tap av sosialt (og yrkesmessig) nettverk
• økonomiske utfordringer ved tap av nettverk

Æresrelatert vold kan, som annen vold i nære relasjoner, arte seg på mange ulike måter. Det kan handle om alt fra alvorlig psykisk vold; press, trusler, nedverdigelser og utstøtelse, til legemsbeskadigelse, frihetsberøvelse, press til selvmord og drap. Barnet kan bli utstøtt fra familien eller motta trusler om å bli utstøtt. I noen særtilfeller begår noen familier også æresdrap. Det er mer utbredt at man utstøter barnet og behandler demsom om de var død. Volden er i de fleste tilfeller en form for vold i nære relasjoner.

Æresrelatert vold skiller seg imidlertid fra annen vold i nære relasjoner ved at

• volden kan bli sett på som legitim av (deler av) familie/nettverk
• det finnes flere voldsutøvere
• volden kan være resultat av en kollektiv avgjørelse
• den utsatte har få støttespillere

Disse særtrekkene har konsekvenser for sikkerhetstiltak, psykisk helse, nettverksarbeid og arbeid med familien.

Barnevernstjenesten har et sentralt ansvar for å forhindre at barn blir utsatt for tvangsekteskap, samt sikre nødvendig hjelp og oppfølging for barn som har blitt tvangsgiftet. Tvangsekteskap er forbudt, med en strafferamme på 6 år.

Les mer i kapittelet om lover om tvangsekteskap og barneekteskap. 

Frivillig arrangert ekteskap, hvor begge parter ønsker det og er over 18 år, er lovlig i Norge. I mange samfunn hvor kollektivistiske verdisett står sentralt, praktiseres arrangerte ekteskap, det vil si at familie/storfamilie er involvert i å finne partner til den som skal gifte seg. Ekteskapet anses som et familieanliggende, det er ikke bare individer som gifter seg, men hele storfamilier. Å sikre at barna blir ”godt gift” kan regnes som foreldres ansvar og som et uttrykk for god omsorg.

Grensene mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap kan være uklare. For unge som har vokst opp med en autoritær oppdragelse og kollektivistiske verdisett, kan det være vanskelig å motsette seg foreldrenes forslag til, eller valg av ektefelle.

Foreldrene og barnet har ikke nødvendigvis samme forståelse av hvorvidt barnet har et valg. Hvis den unge opplever det vanskelig eller umulig å si nei til foreldrenes ønsker, er det ikke lenger frivillig. Det avgjørende i barnevernstjenestens vurdering bør være barnets opplevelse av tvang.

Avtaler om ekteskap mellom to familier på vegne av barna, kan i noen tilfeller lages mens barna er svært unge. Barna har da ingen eller liten mulighet til å påvirke eller motsette seg foreldrene. Familiene vil anse avtalene som bindende og barna blir ofte tvunget til å fullbyrde avtalen. I Norge er avtaler som foreldrene inngår på vegne av barna ugyldige.

Norge anerkjenner kun ekteskap som er inngått i tråd med ekteskapslovgivningen. Religiøst inngåtte ekteskap, uten at det er inngått et juridisk bindende ekteskap, er ikke gyldig i Norge. Til tross for dette er det mange som lever i religiøse ekteskap, også hvor en eller begge parter er under lovlig ekteskapsalder, det vil si under 18 år. Ekteparet kan anse seg selv som ektefeller, og det sosiale miljøet rundt dem betrakter paret som gift. De kan forventes at paret lever som et ektepar, og for eksempel har et seksuelt samliv. Vi vet at slike ekteskap inngås både i Norge og av norske borgere i utlandet.

Mange inngår først et religiøst ekteskap som ikke er bindende i Norge, og så et juridisk bindende ekteskap senere. For å skjule religiøse ekteskap inngått av mindreårige overfor norske myndigheter, kan familien omtale seremonien som «forlovelse». Det kan være nyttig at barnevernstjenesten på en skånsom måte forsøker å undersøke om paret er forlovet eller om de er gift.

Et ekteskap som går riktig for seg etter familiens ønske, sikrer familiens ære. Ekteskapet skal inngås etter familiens ønske, med en som er passende for familien og den som skal gifte seg. Ekteskap inngås ofte for å skape eller styrke allianser familiene i mellom. Man ønsker å gifte sin sønn eller datter med noen fra samme etniske gruppe, klan, kaste, stamme, religion som har samme eller bedre sosial status.

Ekteskapet kan handle om å beskytte barnets og familiens ære. Ære er i mange samfunn og grupper knyttet til jentas/kvinnens seksualitet. Ærbarhetsidealet gir et krav om seksuell avholdenhet før ekteskapet. En jente skal være jomfru når hun gifter seg ifølge tradisjonelle normer i disse gruppene. Seksuell omgang før ekteskapet kan derfor ødelegge jentas rykte og ærbarhet, - og det ødelegger familiens kollektive ære. Dersom en jente utfordrer disse normene, eller dersom det går dårlige rykter om en jente, kan familien se ekteskap som en løsning for å redde familiens ære.

Et ekteskap som ikke går riktig for seg kan derimot ødelegge familiens ære dersom det blir kjent at

• jenta/gutten gifter seg mot foreldrenes vilje.
• jenta/gutten gifter seg i skjul uten å involvere foreldrene.
• jenta ikke er jomfru når hun gifter seg.
• barnet/ungdommen protesterer og gjør motstand mot familiens/foreldrenes avgjørelse.
• utroskap finner sted.
• ekteskapet brytes (skilsmisse).

Ofte kan normbrudd tolereres i familien så lenge det ikke blir kjent utad. En løsning for familien kan for eksempel være å late som at de har vært involvert i datterens/sønnens valg av ektefelle.

Tvangsekteskap trenger ikke være motivert av ønske om å ivareta ære. Det kan være en migrasjonsstrategi for å få slektninger til Norge gjennom familiegjenforening. Det kan også være økonomisk motivert, for å få tilgang til arbeid og/eller andre velferdsgoder.

Ofte er det et ønske om å styrke relasjonene innenfor familier med medlemmer bosatt ulike steder i verden, eller forestillingen om mor som en sentral kultur- og tradisjonsformidler overfor barna. Dette kan føre til press mot gutter om å gifte seg med en kvinnelig slektning fra foreldrenes hjemland.

Det er ingen mønstre som viser en automatisk sammenheng mellom negativ sosial kontroll i oppveksten og tvangsekteskap. Negativ sosial kontroll ansees å være langt mer utbredt, og betyr ikke at tvangsekteskap vil finne sted i fremtiden. Risikoen for dette må kartlegges og vurderes i hver enkelt sak. Tvangsekteskap forekommer i mange ulike situasjoner. Noen blir tvunget inn i et ekteskap etter en oppvekst preget av kontroll og andre overgrep. Andre har en relativt fri oppvekst, hvor press knyttet til ekteskapsinngåelse kommer uten forutgående konflikter i familien.

Ekteskap kan være et forsøk på å få kontroll over en ungdom som har brutt med aksepterte normer. Det kan for eksempel være jenter som har oppført seg ”uanstendig”, eller gutter som er involvert i kriminalitet og rus. Det kan også være ved mistanke om homoseksuell legning.

Barnevernstjenesten kan gjøre nyttig forebygging ved å kartlegge risiko for tvangsekteskap. Dette kan være i situasjoner hvor barnevernstjenesten er inne i familier hvor man ser at foreldrene utøver en streng kontroll, vold og tvang ovenfor sine barn og at denne kontrollen er æresrelatert.

Ved konkret mistanke, bør barnevernstjenesten opprettholde kontakten med familien og planlegge samtale med familien før barnet og andre søsken kommer i gifteklar alder.

Et barneekteskap er et ekteskap mellom to barn, eller mellom en voksen og et barn.

• I Norge er alle personer under 18 år definert som barn.
• Barn kan ikke samtykke til ekteskap i Norge.

Ekteskapsloven § 1 a bestemmer at personer under 18 år ikke kan gifte seg. Barneekteskap kan innebære brudd på menneskerettighetene, på straffeloven og på ekteskapsloven. De fleste barneekteskap har elementer av tvang. Barneekteskap kan handle om voldtekt, om seksuell omgang med en mindreårig, og det kan være snakk om menneskehandel.

Barneekteskap kan både være sivilrettslig inngåtte ekteskap og religiøst inngåtte ekteskap uten sivilrettslig gyldighet i Norge. Sivilrettslig inngåtte ekteskap er ekteskap som er gyldig etter ekteskapslovgivningen i Norge. Et barneekteskap som er gyldig inngått i utlandet mellom to parter som på vigseltidspunktet ikke hadde noen tilknytning til Norge, anerkjennes i Norge så lenge det ikke strider mot norsk rettsorden. Som hovedregel legges en nedre aldersgrense på 16 år til grunn.

Et religiøst ekteskap er et ekteskap som kun er inngått religiøst og som ikke er i tråd med ekteskapslovgivningen. Religiøse ekteskap er ikke gyldig i Norge. Likevel kan partene oppleve å være gift, og de kan bli ansett som gift av slekt og nettverk i opprinnelseslandet og i Norge. For noen betyr den religiøse vigselen mer enn den sivilrettslige registreringen av ekteskapet.