Foreldre med barn i fosterhjem eller institusjon er en sårbar gruppe som ofte har en høy terskel for å ta kontakt med hjelpeapparatet. Foreldrene vil ofte møte deg med spørsmålet: «Kan jeg stole på deg?»
Foreldrene kan ha dårlige erfaringer fra møter med det offentlige hjelpeapparatet eller at de har blitt møtt med fordømmelse eller blitt urettferdig behandlet i tidligere møter med hjelpesystemet.
..."Jeg var nemlig en slik mamma, en tigermamma på jakt etter å finne de ansvarlige som tok mine barn fra meg. Men jeg var heldig, jeg ble etterhvert møtt av en barnevernsansatt som forstod min frustrasjon og som ikke var redd for å kjenne på min smerte. Henne skylder jeg alt, for uten henne hadde jeg sannsynligvis blitt en aktiv barnevernaktivist som stod øverst på barrikadene og ropte for å bli sett og hørt". (Sitat fra forelder)
Du bør fremstå som trygg, ekte og åpen i møte med foreldrene. I det første møte med foreldrene på familievernkontoret, er det viktig at de føler seg velkomne og møter terapeuter som fremstår som interesserte, ekte og trygge.
Bekreft overfor foreldrene at det er naturlig å ha mange vanskelige følelser. Du trenger ikke å vurdere om foreldrenes historier er «sanne», men anerkjenn deres opplevelser.
Mange foreldre vil oppleve trygghet og normalisering dersom du forteller dem at du har møtt andre foreldre i samme situasjon, som også sliter med vanskelige følelser. Det kan være lurt å formidle at du vet noe generelt om at det er normalt å ha disse følelsene i en slik situasjon. Samtidig bør du være åpen på at du ikke kan vite hvordan akkurat den du snakker med opplever situasjonen.
Dersom du opplever at forelderen er i krise, bør du være forsiktig med å åpne opp for mye for historien deres, da dette kan virke retraumatiserende.
Ved å gi noen eksempler og så spørre hvordan den enkelte opplever det, kan man gi et utgangspunkt som gjør at det er lettere å beskrive hvordan det er akkurat for denne forelderen.
Eksempel på hva du kan si:
- Mange foreldre som er fratatt omsorgen forteller at de sliter med både sinne og fortvilelse på en gang. Ofte forteller de at det er vanskelig å sove, at de strever med å konsentrere seg eller at de gruer seg til å møte folk. Hvordan er det for deg?
- Ofte beskriver foreldre jeg har møtt at de kjenner seg ensomme og ikke har noen å snakke med etter omsorgsovertagelsen. Har du noen du snakker med i nettverket ditt eller er det vanskelig for deg også?
- Jeg har møtt foreldre som er i samme situasjon som deg og forstått at det er en veldig vond situasjon å være i, samtidig som det kan være forskjellig fra person til person. Derfor vil jeg gjerne høre hvordan du har det?
En del foreldrene har erfart at de ikke kan stole på fagfolk. Derfor er det viktig at du ikke lover noe som du ikke kan holde. Vær åpen på at du ikke alltid vet eller forstår.
"Hun utstråler så mye godhet og trygghet at jeg bestemmer meg for å dele hele min historie, uten sensur og bortforklaringer. Måten hun håndterte min historie på kan ikke beskrives med ord, men jeg kan si at jeg aldri har angret på at jeg valgte nettopp henne og dele den med. Dette er mye av forklaringen på hvorfor jeg ikke har fått riktig hjelp, jeg har ikke hatt tillit nok til å dele min historie og dermed ofte fått feil hjelpetiltak". (Sitat fra forelder)
Eksempler på hva du kan si:
- Jeg vil gjerne høre hvordan du har det slik at vi sammen kan finne ut hva som kan være til hjelp for deg.
- Jeg kan nok ikke forstå fullt ut hvordan du har det. Det kan kanskje bare andre som har opplevd det samme, men jeg er glad for at du forteller meg dette og vil gjerne forstå mer.
- Dette vet jeg ikke nok om, men jeg skal prøve å finne ut av det
- alternativt: dette kan advokaten din nok mer om, har du en grei dialog med ham/henne eller? eller alternativt; skal vi se på nettet hva det står om foreldres rettigheter i slike situasjoner?
Foreldrenes erfaringer med barnevernet kan vekke undring hos deg, og du kan føle at foreldrene har blitt behandlet urettferdig. Din oppgave er ikke å dømme barnevernet, men å anerkjenne foreldrenes opplevelser.
Forslag til innfallsvinkler:
- Jeg skjønner godt at du opplevde det vanskelig, fortell litt mer om hvordan det var for deg å oppleve.
- Jeg har ingen myndighet til å endre på noe barnevernet har bestemt, men vi kan snakke om hvordan du kan få sagt fra til dem om at du opplever deg urettferdig behandlet.
- Familievernet kan ikke bestemme hva barnevernet skal gjøre, men hvis det er nyttig for deg så kan vi invitere dem til et møte her slik at vi sammen kan se på mulighetene for å få til.
- Vi kan ikke gjøre noe med barnevernets beslutning, men vi kan snakke sammen om hvordan du kan håndtere vanskelige følelser og tanker slik at hverdagen din kan bli lettere.
Når foreldrene har vært i kontakt med barnevernstjenesten, er det blitt pekt på forhold som foreldrene ikke har lykkes med. Derfor er det viktig du forsøker å løfte frem hva de har fått til i livet sitt, om deres interesser og kompetanseområder.
Bruk litt tid sammen med forelderen til å reflektere rundt forskjellige alternative måter å bedre situasjonen på. Det er ofte slik at forelderen har flere ressurser enn du i utgangspunktet hadde trodd. Det kan være myndiggjørende å hjelpe foreldrene selv til å handle i retning. Du kan hjelpe foreldrene til å hjelpe seg selv for å bedre sin egen livssituasjon, eventuelt i samarbeid med deg. Dette må du vurdere i hvert enkelt tilfelle.
Det er viktig å anerkjenne og vektlegge at foreldrene kan ha erfaringer som er nyttige både for deg som terapeut og for andre. Dette er ofte en ny og motiverende opplevelse for foreldrene. Spør for eksempel foreldrene om de kan tenke seg å dele sine erfaringer med andre som er i en tilsvarende situasjon.
Skill mellom ditt behov for å hjelpe og foreldrenes behov
Noen ganger kan møtet med foreldrene og deres historier skape vanskelige følelser hos deg som terapeut. Dette kan for eksempel være følelser av urettferdighet og oppgitthet. Det kan også være tungt å romme at det ikke er alt vi kan hjelpe med. Slike følelser kan få deg til å handle for raskt fremfor å hjelpe forelderen med det de trenger hjelp til der og da- for eksempel at de ofte trenger å ha noen som vil lytte til hva de har å si.
- Skill mellom ditt ønske om å hjelpe og bøte på urettferdighet, og det som er foreldrenes behov. Dette er også noe som du kan drøfte med foreldrene.
- Tenk på hva foreldrene kan gjøre selv for å bedre sin livssituasjon, fremfor å finne løsninger for dem.
- Alle kan komme i utfordrende dilemmaer. Det kan være nyttig å for eksempel be om veiledning av en kollega på kontoret eller i ressursmiljøet for oppfølging av foreldre med barn i fosterhjem eller barnevernsinstitusjon i din region.
Tune deg inn på foreldrenes situasjon
Når du skal forberede deg til samtalen, må du forsøke å «tune-deg-inn» på hvordan det er å være foreldre i denne situasjon. Mange foreldre har vært opplevd at barnet har blitt hasteflyttet og hentet hjemme med politiet, eller at barnet ikke har kommet hjem fra skolen. For foreldrene har det ofte vært en dramatisk situasjon som gjør at de kanskje er i en alvorlig krise og traumatiserte.
Foreldrene kan ha mange spørsmål
Vi vet at en del av foreldrene som oppsøker familievernet selv har henvendt seg til barnevernet og bedt om hjelp. De har vært åpne om problememene sine, men har opplevd at resultatet har blitt at barna måtte flytte ut av hjemmet. De har opplevd at åpenheten er blitt brukt mot dem og at dette føles urettferdig og uforståelig.
Spørsmål foreldrene kan ha er: Vil det samme skje på familievernkontoret? Er familievernet en del av barnevernet? Foreldrene kan ha blitt henvist til familievernet av barnevernet. Kan foreldrene da stole på familievernet? Hvordan er det for foreldrene å oppsøke familievernet?
Vær forberedt på foreldrenes mange følelser
Du må forvente at foreldrene kommer til familievernet med stor grad av skepsis, utrygghet, fortvilelse, skam, sorg, sinne, angst og redsel. Samtidig er det noen foreldre som har opplevd flyttingen av barnet som en lettelse. Hvordan er det for foreldre å føle flyttingen av barnet som en lettelse? Denne gruppen foreldre kan også føle skam over ikke å ha barnet boende hjemme og sørger over å ha mistet den daglige kontakten med barnet. Som terapeut må du være forberedt på at foreldrene kan ha mange ulike følelser samtidig.
Reflekter over følgende:
- Hvordan ville du selv ha opplevd at barna dine ble plassert i et fosterhjem og uten at du forsto hvorfor det skjedde?
- Hvordan ville du selv ha opplevd å bli underkjent som forelder? At barna får andre omsorgspersoner fordi du ikke har vært god nok, enda hvor glad du har vært i dem?