Barnevernsforeldre: Oppfølging av foreldre med barn i fosterhjem og barnevernsinstitusjon

For de fleste foreldrene er terskelen høy for å ta kontakt. Mange sier at de:

• sliter med skyld eller skam
• opplever at de ikke fortjener å få hjelp
• har dårlige opplevelser med offentlige hjelpeinstanser

Noen foreldre kan utrykke seg med sinne, og i sterke ordelag. Det kan være utfordrende for deg som møter dem. Ofte handler dette om frustrasjon knyttet til opplevelsen av maktesløshet i en veldig vanskelig livssituasjon.

"Jeg vet ikke hva jeg tenkte. Jeg følte ingen kunne hjelpe meg. Jeg hadde ingen forventninger. Jeg kjørte og leverte gutten i fosterhjemmet... Det var liksom alt på en gang, så jeg vet ikke hva som fikk meg til å ringe. Jeg følte ikke jeg var klar, men igjen så følte jeg meg så alene". (Sitat fra forelder)

Siden det er mye skam knyttet til det å bli fratatt omsorgen for barn, kan det være vanskelig for denne gruppen foreldre å fortelle hvilken situasjon de er i. Det er derfor viktig at dere som jobber i ekspedisjonen stiller spørsmål som kan fange opp om den som ringer har barn i fosterhjem eller barnevernsinstitusjon.

Forslag til formuleringer du kan bruke:

For at du skal få best mulig hjelp, er vi nødt til å stille noen spørsmål:

• Hva er ditt navn, adresse osv.? (personalia)
• Har du barn under 18 år?
• Hvor bor barnet/barna dine?

Hvis svaret er hos en av foreldrene, er de ikke i målgruppa for denne veilederen.

Hvis svaret er at barnet bor hos andre, kan du spørre om barnevernet er involvert. Hvis svaret er ja, er den som ringer sannsynligvis i målgruppen for denne veilederen, og bør få snakke med terapeut så snart som mulig. Hovedregelen er at foreldrene skal få kontakt umiddelbart eller bli oppringt senere samme dag.

Opplever du at forelderen er i akutt krise, er det viktig at du holder kontakten med vedkommende til en terapeut eller andre hjelpeinstanser overtar.

• Vis forståelse ved å anerkjenne den vanskelige situasjonen de er i og at de har tatt kontakt med familievernet. Dette kan roe ned ved at de opplever seg forstått og tatt på alvor.
• Avgrens samtalen ved å informere om at de skal få snakke med en terapeut så snart som mulig.
• Dersom samtalen oppleves ekstra krevende for deg bør du be om en debrifingssamtale i etterkant.

Spørsmålene og tilbakemeldingene under er ikke tenkt som en manual, men som forslag og til inspirasjon.

Forslag til ting du kan si:

• Så fint at du ringer, jeg vet at mange synes det er vanskelig å ta kontakt. Hvordan var det for deg?
• Hva kan jeg hjelpe deg med, eller hvordan kan jeg være til nytte for deg?

Mange foreldre vet ikke hva de har behov for, bortsett fra at de kjenner at de har det vanskelig og trenger noen å snakke med. Bekreft situasjonen de er i, og tilby dem en samtale ansikt til ansikt for å finne mer ut av hva som kan være nyttig for dem.

Forslag til ting du kan si:

• Jeg forstår godt at du har behov for å snakke med noen. Det er en vond situasjon å være i. Vi setter opp en avtale, så finner vi sammen ut av hva som kan være nyttig for deg.
• Det er ikke lett å vite hva man trenger når man er i en så vanskelig situasjon som du er i nå. Mange strever etter at barnet har flyttet ut av hjemmet, og trenger å ha noen å snakke med for å få ut frustrasjon, eller for å få ryddet litt i alle tankene og følelsene.

Finn tid og sted for et møte. En del foreldre gruer seg for å gå inn på offentlige kontor og noen sliter med angst. Ta hensyn til hvilke ønsker forelderen har. Tilby å møte forelderen et annet sted enn på kontoret hvis dette er noe forelderen ønsker, for eksempel

• utenfor inngangen til familievernkontoret
• i resepsjonen
• på en kafé
• en arena der forelderen er kjent og trygg

Forslag til ting du kan si:

• Jeg har kontor i ..... hvordan er det for deg å komme hit?
• Vi kan møtes på mitt kontor dersom det er greit for deg. Eller vil du heller møtes et annet sted?
• Jeg skjønner at det er vanskelig for deg å sitte på venteværelset. Vi kan finne en annen løsning.
• Noen ganger synes folk som kommer hit at det er greit å møtes utenfor, på en kafé eller noe sånt. Er det et sted i nærheten som ville være ok for deg å møtes på?
• Du kan ringe/sende SMS/mail når du er utenfor, så kommer jeg og henter deg.

Informerer foreldrene om at familievernkontoret ikke er en del av barnevernstjenesten. Husk at navnene «barnevern» og «familievern» er ganske like og kan forveksles. Noen foreldre ønsker også å få vite hvordan kontakten mellom familievernkontoret og barnevernstjenesten er når det gjelder taushetsplikt, innsyn i journaler og lignende.

Hvis den som ringer er i krise, kan det være vanskelig for hun eller ham å ta imot informasjon. Da bør du vente med å gi forelderen informasjon til du møter ham eller henne ansikt til ansikt.

Forslag til ting du kan si:

• Mange lurer på hva som er forskjellen på tilbudet fra familievernkontoret og barnevernstjenesten, og hvordan vi samarbeider. Er dette noe du har behov for informasjon om?
• De viktigste forskjellene mellom barnevernstjenesten og familievernkontoret er at vi er et frivillig tilbud, og at det er de som kommer hit som bestemmer hva vi skal snakke om.
• Familievernkontoret har ikke makt til å endre på beslutninger barneverntjenesten og fylkesnemnda har tatt, f.eks. når det gjelder hvor barnet skal bo eller samvær.
• Vi som jobber på familievernkontoret har taushetsplikt..
• Barnevernstjenesten kan be om informasjon i forbindelse med en undersøkelsessak eller når saken skal opp i retten. Da vil vi gi skriftlig informasjon, men vi vil gjennomgå det vi har skrevet med deg før det sendes.
• Vi er også pålagt å gi beskjed til barnevernstjenesten hvis du forteller noe som gjør oss bekymret for barna dine.
• Den eneste gangen vi forteller noe til barnevernstjenesten uten å snakke med foreldrene først, er hvis vi får vite om vold eller overgrep mot barna.

Foreldrene kan ha dårlige erfaringer fra møter med det offentlige hjelpeapparatet eller at de har blitt møtt med fordømmelse eller blitt urettferdig behandlet i tidligere møter med hjelpesystemet.

..."Jeg var nemlig en slik mamma, en tigermamma på jakt etter å finne de ansvarlige som tok mine barn fra meg. Men jeg var heldig, jeg ble etterhvert møtt av en barnevernsansatt som forstod min frustrasjon og som ikke var redd for å kjenne på min smerte. Henne skylder jeg alt, for uten henne hadde jeg sannsynligvis blitt en aktiv barnevernaktivist som stod øverst på barrikadene og ropte for å bli sett og hørt". (Sitat fra forelder)

Du bør fremstå som trygg, ekte og åpen i møte med foreldrene. I det første møte med foreldrene på familievernkontoret, er det viktig at de føler seg velkomne og møter terapeuter som fremstår som interesserte, ekte og trygge.

Bekreft overfor foreldrene at det er naturlig å ha mange vanskelige følelser.  Du trenger ikke å vurdere om foreldrenes historier er «sanne», men anerkjenn deres opplevelser.

Mange foreldre vil oppleve trygghet og normalisering dersom du forteller dem at du har møtt andre foreldre i samme situasjon, som også sliter med vanskelige følelser. Det kan være lurt å formidle at du vet noe generelt om at det er normalt å ha disse følelsene i en slik situasjon. Samtidig bør du være åpen på at du ikke kan vite hvordan akkurat den du snakker med opplever situasjonen.

Dersom du opplever at forelderen er i krise, bør du være forsiktig med å åpne opp for mye for historien deres, da dette kan virke retraumatiserende.

Ved å gi noen eksempler og så spørre hvordan den enkelte opplever det, kan man gi et utgangspunkt som gjør at det er lettere å beskrive hvordan det er akkurat for denne forelderen.

Eksempel på hva du kan si:

• Mange foreldre som er fratatt omsorgen forteller at de sliter med både sinne og fortvilelse på en gang. Ofte forteller de at det er vanskelig å sove, at de strever med å konsentrere seg eller at de gruer seg til å møte folk. Hvordan er det for deg?
• Ofte beskriver foreldre jeg har møtt at de kjenner seg ensomme og ikke har noen å snakke med etter omsorgsovertagelsen. Har du noen du snakker med i nettverket ditt eller er det vanskelig for deg også?
• Jeg har møtt foreldre som er i samme situasjon som deg og forstått at det er en veldig vond situasjon å være i, samtidig som det kan være forskjellig fra person til person. Derfor vil jeg gjerne høre hvordan du har det?

En del foreldrene har erfart at de ikke kan stole på fagfolk. Derfor er det viktig at du ikke lover noe som du ikke kan holde. Vær åpen på at du ikke alltid vet eller forstår.

"Hun utstråler så mye godhet og trygghet at jeg bestemmer meg for å dele hele min historie, uten sensur og bortforklaringer. Måten hun håndterte min historie på kan ikke beskrives med ord, men jeg kan si at jeg aldri har angret på at jeg valgte nettopp henne og dele den med. Dette er mye av forklaringen på hvorfor jeg ikke har fått riktig hjelp, jeg har ikke hatt tillit nok til å dele min historie og dermed ofte fått feil hjelpetiltak". (Sitat fra forelder)

Eksempler på hva du kan si:

• Jeg vil gjerne høre hvordan du har det slik at vi sammen kan finne ut hva som kan være til hjelp for deg.
• Jeg kan nok ikke forstå fullt ut hvordan du har det. Det kan kanskje bare andre som har opplevd det samme, men jeg er glad for at du forteller meg dette og vil gjerne forstå mer.
• Dette vet jeg ikke nok om, men jeg skal prøve å finne ut av det
• alternativt: dette kan advokaten din nok mer om, har du en grei dialog med ham/henne eller? eller alternativt; skal vi se på nettet hva det står om foreldres rettigheter i slike situasjoner?

Foreldrenes erfaringer med barnevernet kan vekke undring hos deg, og du kan føle at foreldrene har blitt behandlet urettferdig.  Din oppgave er ikke å dømme barnevernet, men å anerkjenne foreldrenes opplevelser.

Forslag til innfallsvinkler:

• Jeg skjønner godt at du opplevde det vanskelig, fortell litt mer om hvordan det var for deg å oppleve.
• Jeg har ingen myndighet til å endre på noe barnevernet har bestemt, men vi kan snakke om hvordan du kan få sagt fra til dem om at du opplever deg urettferdig behandlet.
• Familievernet kan ikke bestemme hva barnevernet skal gjøre, men hvis det er nyttig for deg så kan vi invitere dem til et møte her slik at vi sammen kan se på mulighetene for å få til.
• Vi kan ikke gjøre noe med barnevernets beslutning, men vi kan snakke sammen om hvordan du kan håndtere vanskelige følelser og tanker slik at hverdagen din kan bli lettere.

Når foreldrene har vært i kontakt med barnevernstjenesten, er det blitt pekt på forhold som foreldrene ikke har lykkes med. Derfor er det viktig du forsøker å løfte frem hva de har fått til i livet sitt, om deres interesser og kompetanseområder.

Bruk litt tid sammen med forelderen til å reflektere rundt forskjellige alternative måter å bedre situasjonen på. Det er ofte slik at forelderen har flere ressurser enn du i utgangspunktet hadde trodd. Det kan være myndiggjørende å hjelpe foreldrene selv til å handle i retning. Du kan hjelpe foreldrene til å hjelpe seg selv for å bedre sin egen livssituasjon, eventuelt i samarbeid med deg. Dette må du vurdere i hvert enkelt tilfelle.

Det er viktig å anerkjenne og vektlegge at foreldrene kan ha erfaringer som er nyttige både for deg som terapeut og for andre. Dette er ofte en ny og motiverende opplevelse for foreldrene. Spør for eksempel foreldrene om de kan tenke seg å dele sine erfaringer med andre som er i en tilsvarende situasjon. 

Skill mellom ditt behov for å hjelpe og foreldrenes behov

Noen ganger kan møtet med foreldrene og deres historier skape vanskelige følelser hos deg som terapeut. Dette kan for eksempel være følelser av urettferdighet og oppgitthet. Det kan også være tungt å romme at det ikke er alt vi kan hjelpe med. Slike følelser kan få deg til å handle for raskt fremfor å hjelpe forelderen med det de trenger hjelp til der og da-  for eksempel at de ofte trenger å ha noen som vil lytte til hva de har å si.

• Skill mellom ditt ønske om å hjelpe og bøte på urettferdighet, og det som er foreldrenes behov. Dette er også noe som du kan drøfte med foreldrene.
• Tenk på hva foreldrene kan gjøre selv for å bedre sin livssituasjon, fremfor å finne løsninger for dem.
• Alle kan komme i utfordrende dilemmaer. Det kan være nyttig å for eksempel be om veiledning av en kollega på kontoret eller i ressursmiljøet for oppfølging av foreldre med barn i fosterhjem eller barnevernsinstitusjon i din region.

Tune deg inn på foreldrenes situasjon

Når du skal forberede deg til samtalen, må du forsøke å «tune-deg-inn» på hvordan det er å være foreldre i denne situasjon. Mange foreldre har vært opplevd at barnet har blitt hasteflyttet og hentet hjemme med politiet, eller at barnet ikke har kommet hjem fra skolen. For foreldrene har det ofte vært en dramatisk situasjon som gjør at de kanskje er i en alvorlig krise og traumatiserte.

Foreldrene kan ha mange spørsmål

Vi vet at en del av foreldrene som oppsøker familievernet selv har henvendt seg til barnevernet og bedt om hjelp. De har vært åpne om problememene sine, men har opplevd at resultatet har blitt at barna måtte flytte ut av hjemmet. De har opplevd at åpenheten er blitt brukt mot dem og at dette føles urettferdig og uforståelig.

Spørsmål foreldrene kan ha er: Vil det samme skje på familievernkontoret? Er familievernet en del av barnevernet? Foreldrene kan ha blitt henvist til familievernet av barnevernet. Kan foreldrene da stole på familievernet? Hvordan er det for foreldrene å oppsøke familievernet?

Vær forberedt på foreldrenes mange følelser

Du må forvente at foreldrene kommer til familievernet med stor grad av skepsis, utrygghet, fortvilelse, skam, sorg, sinne, angst og redsel. Samtidig er det noen foreldre som har opplevd flyttingen av barnet som en lettelse. Hvordan er det for foreldre å føle flyttingen av barnet som en lettelse? Denne gruppen foreldre kan også føle skam over ikke å ha barnet boende hjemme og sørger over å ha mistet den daglige kontakten med barnet. Som terapeut må du være forberedt på at foreldrene kan ha mange ulike følelser samtidig.

Reflekter over følgende:

• Hvordan ville du selv ha opplevd at barna dine ble plassert i et fosterhjem og uten at du forsto hvorfor det skjedde?
• Hvordan ville du selv ha opplevd å bli underkjent som forelder? At barna får andre omsorgspersoner fordi du ikke har vært god nok, enda hvor glad du har vært i dem?

Familievernets tilbud til foreldre med barn i fosterhjem og institusjon er frivillig. I det første møtet handler din rolle som terapeut mye om å skape trygghet, slik at foreldrene kan utvikle tillit, utforske egne hjelpebehov og eventuelt få fortelle sin historie.

Følgende er nyttig å avklare i første møte:

• Befinner foreldrene seg i en akutt krise?
• Hva ønsker foreldrene hjelp til eller informasjon om?
• Gi informasjon om hva familievernet kan tilby og ikke
• Avklar forventninger
• Vil det være mest nyttig for foreldrene med et individuelt eller gruppetilbud, eventuelt begge deler?
• Hva har foreldrene av positive styrker og ressurser som individ og i nettverket?
• Taushetsplikt og opplysningsplikt
• Er foreldrene i akutt krise?

Kontakten mellom deg som terapeut og foreldrene skal bygge på foreldrenes aktive medvirkning. Det betyr at de selv skal ta stilling til hva de ønsker hjelp til. Ulike foreldre har ulike hjelpebehov, og behovene deres er ofte sammensatte. En viktig oppgave for deg som terapeut, er derfor å avklare hjelpebehov sammen med foreldrene.

• Noen foreldre kommer med en klar bestilling, mens andre ikke vet hva de trenger hjelp til.
• Noen ganger kommer foreldre til familievernet for å se om dette er et egnet sted for dem å søke hjelp.
• Foreldre kan ha behov for informasjon om hva familievernet kan tilby og ikke.
• Enkelte gir først uttrykk for hva de ønsker hjelp til etter at de er blitt kjent med terapeuten og vet hva familievernet kan tilby av hjelp. Foreldrenes behov for hjelp, kan derfor komme frem senere i kontaktforløpet.

Mange foreldre har behov for å klargjøre hva som er forskjellen på barnevernstjenesten og familievernet, og hva forholdet er mellom de to, særlig når det gjelder taushetsplikt og informasjon. Derfor er det viktig at du som terapeut er tydelig på hva familievernet ikke kan hjelpe til med. For eksempel at familievernet ikke har myndighet til å endre barnevernstjenestens beslutninger. Foreldrene må ikke få falske forhåpninger til hva familievernet kan bidra med.

Utforsk, sammen med foreldrene, hvilke behov de har og hvilke muligheter som finnes. Gjør dette etter at du har gitt foreldrene informasjon om familievernets hjelpetilbud og hva andre foreldre i tilsvarende situasjon har opplevd som nyttig. Du skal ikke «gjøre noe med dem», men ved å lytte til deres fortellinger og stille utforskende spørsmål, kan de få en større bevissthet om sin egen livssituasjon og sine behov. Foreldrene kan da få en opplevelse av mestring og av å være herre i eget liv.

Det er viktig med en individuell tilpasning av språk og spørsmål til den enkelte forelder. For noen kan utforskende og refleksive spørsmål være nyttige. For andre er det mer nyttig med et mer konkret språk, der du som terapeut i større grad gjør kvalifiserte gjetninger for å finne ut av foreldrenes behov og muligheter.

Eksempler på utforskende og refleksive spørsmål

• Når du vet at jeg ikke kan hjelpe deg med å endre barnevernets beslutninger, er det andre ting du tenker at jeg kunne hjelpe deg med?
• Hva ville gjort at du følte deg litt bedre akkurat nå?
• Hvis du tenker deg tre måneder frem i tid, og at oppfølgingen ved familievernet hadde vært nyttig for deg, hva ville ha vært annerledes da?
• På en skala fra 1 til 10, hvor mye håp og tro har du på at denne forandringen kan skje?
• Hva ville vært annerledes for deg hvis du hadde beveget deg ett skritt opp på denne skalaen?
• Hvis vi tenker oss at å komme hit til familievernkontoret er første skritt på veien mot å få det bedre, hva er det med deg som gjør at du har klart å ta dette viktige skrittet?

Eksempler på kvalifisert gjetning

• Mange foreldre forteller at de har behov for at noen å snakke med som er interessert i hvordan de har det, fordi de føler seg så alene. Har du noen du kan snakke med om omsorgsovertagelsen, eller ønsker du å bruke litt tid på det her?
• Noen foreldre forteller at de trenger hjelp til hvordan de skal snakke med barnevernstjenesten / fosterforeldrene, hadde det vært nyttig for deg?
• Mange foreldre forteller at de ikke får sove på grunn av vanskelige tanker og følelser, er det noe du kan kjenne igjen?
• Ofte når man er så sint, er det fordi man føler seg så hjelpeløs eller er veldig lei seg. Hvordan er det for deg?
• Mange syns det er vanskelig å forstå Fylkesnemndas avgjørelse. Ofte har vedtaket mange faguttrykk, og man kan trenge hjelp til å forstå hva det egentlig betyr. Kjenner du igjen noe av dette?
• En del foreldre synes det er vanskelig med samvær, både fordi savnet etter barnet er så stort, og fordi det kan være vanskelig å vite hvordan man skal oppføre seg. Har noe av dette vært utfordrende for deg?

Når foreldrene har en konkret bestilling og vet hva de trenger hjelp til, skal du ta utgangspunkt i det. De fleste foreldre opplever imidlertid et kaos i tanker og følelser, og det gjør det vanskelig for dem å få med seg informasjon og jobbe målrettet med en problemstilling de trenger hjelp til.

Det er derfor ikke tilstrekkelig bare å gi informasjon. Du må også sørge for at den er mottatt og forstått. En god måte å gjøre det på, er å gjenta og gi informasjon kontinuerlig. Dette vil i særlig grad gjelde foreldre som befinner seg i en krise.

Husk at KOR (Klient- og resultatstyrt praksis) kan være et godt verktøy i terapien.

Tips til en god avslutning:

Avslutt ti minutter før tiden er ute: Begynn å avslutte samtalen ti minutter før tiden er ute. Ofte tar det lengre tid enn du tror. I avslutningen av samtalen er det viktig at du bekrefter betydningen av de temaene foreldrene har tatt opp, og oppsummerer de viktigste temaene dere har snakket om.

La foreldrene si noe avslutningsvis: I avslutningsfasen kan det være aktuelt å spørre om det er noe annet foreldrene opplever er viktig å si før timen avsluttes. Hvis forelderen fortsatt har det følelsesmessig svært vanskelig, må du sjekke om de har noen de kan snakke med når de kommer hjem. Det kan også være en god idé å ringe forelderen litt senere for å sjekke at hun/han har det bra.

Debrif med en kollega i etterkant: Møtet med foreldrene og historiene de forteller deg, vil ofte berøre deg personlig. Det kan være vanskelig å ta inn over seg all den smerten og kanskje urettferdigheten foreldrene har opplevd. Det kan derfor være lurt å debrife med en kollega etter en vanskelig samtale. Det finnes også ressursmiljøer med terapeuter som har en særlig kompetanse på dette området som du kan ta kontakt med.

Sentrale vurderinger for hjelperen i de første møtene

• Hvem kan være brobygger inn i denne familien? Trengs kulturtolk?
• Hva er familiens stresshåndteringsstil og verdisett?
• Skal terapeuten være rådgiver eller mer emosjonell støttespiller?
• Hvem er det som blir glemt når de som ber om hjelp definerer krisen?
• Skal hjelpen fokuseres på enkeltpersoner eller en større gruppe?

Erfaring viser at det ofte er noen som kommer i skyggen når man definerer hvem som er offer. Hvem i denne krisen trenger et ekstra fokus? Det kan for eksempel være søsken, tause fedre eller andre slektninger som bor sammen med familien.

Ha en mer tilbaketrukket rolle i begynnelsen

Din kompetanse som hjelper er ikke irrelevant, men det kan være fornuftig å ha en mer tilbaketrukket rolle, spesielt i de tidlige, avklarende faser. I denne perioden kan du utforske hvordan den andres verdisett kan kombineres med å arbeide ut i fra din forståelse. Ved å ta utgangspunkt i den andres forståelse av årsaker og meninger om hva som kan hjelpe, får du et godt fundament for å legge inn gode råd som kan være basert på ditt eget faglige ståsted.

Tilpass din arbeidsmetodikk

Når du blir kjent med en familie er det flere ting du bør se etter når du skal tilpasse din arbeidsmetodikk etter deres behov.

Foreldre som kommer fra en kollektivistisk kontekst blir ofte engasjerte hvis du trekker inn krisens betydning for deres nære. Du kan for eksempel spørre: Hvordan er situasjonen for din mor? Hvis spørsmålet gir energi, kan det tenkes at klienten har sterke familieverdier. Individualister vil være mindre begeistret og lede samtalen tilbake til egne utfordringer.

• Bruk et bilde i samtalen: jordskjelv, storm, mørke – man legger raskt merke til om metaforer treffer.
• Legg inn et verbalt sukk: dere har et vanskelig liv og en vond skjebne – får man kontakt gjennom slike kommentarer? Da kan en fatalistisk tilnærming være viktig hvor man vektlegger ekstern kontroll heller enn indre kontroll over livet i hjelpen man gir.

Hvordan reagerer klientene på handlinger? Måten du serverer te på? Kanskje ord er mindre viktig, men heller ansiktsuttrykk, fysisk nærhet og varme. Hvordan reagerer familien på råd? Er det noe man setter pris på?

Vitalitet i kontakt

Vitalitet i kontakt er varemerke på kvalitet, mens tunge samtaler, lang taushet og korte svar kan tyde på at du ikke har funnet en relevant fremgangsmåte i møte med familien.

Prinsippet om kultursensitiv praksis handler om å - i størst mulig grad - tilby hjelp innenfor den andres verdisett. Noen ganger er forståelsen som familien har selv tilstrekkelig for å håndtere krisen, og hjelperen trenger kun å støtte deres mestringsform.

Ofte vil foreldrenes tillit til terapeuten øke etter noen samtaler. Dermed kan det etter hvert bli lettere fore deg som terapeut å bruke egen kompetansen på kriser og din egen psykologiske forståelse.

I mange hjelpeinstanser er det vanlig å informere foreldrene om formaliteter som roller og regelverk allerede i første samtale. Mye tid går med til å beskrive hva man kan tilby og ikke, begrensninger i taushetsplikten etc. før man kommer i gang med å snakke om det klientene er kommet for.

I mange tilfeller bygger denne praksisen mer på byråkratiske og formelle behov mer enn på familiens behov. Denne praksisen vil kunne ødelegge for oppbygging av relasjonen med klienten. Vurder om du kan korte ned på begrunnelser for reglene, og bare beskrive essensen i enkle ord. Du kan også spare formalitetene til slutten av samtalen.

Når relasjonen er mer utviklet, kan formalitetene gjerne utdypes, gjentas og avklares. Jo mer familien tilhører en kulturell kontekst hvor den personlige tilliten er avgjørende, jo viktigere er det å nedtone den byråkratiske praksisen i den innledende fasen.

Du kan for eksempel si:

•  “Jeg har ikke lov å fortelle videre det du forteller meg. Hvis vi møtes på butikksenteret så hilser jeg ikke på deg hvis ikke du hilser på meg først - for vår kontakt er hemmelig»
• “Jeg kan komme i fengsel om jeg ikke holder på taushetsplikten”
• “Barnevernet har alltid lov å spørre meg om informasjon. Det er viktig at du vet.”

I kontorsamtaler begrenser terapeuten ofte den løse samtalen til spørsmål som "dere fant fram til kontoret?"  Så går mange rett på sak: "Hva trenger du hjelp til?" Mange foreldre foretrekker imidlertid å bli litt kjent med hjelperen gjennom prat om løst og fast. Samtaler om vær er norskforankret «small talk», hos andre kan det være familie, mat og helse.

Følg den naturlige flyten i samtalen og legg til side en rask målrettet avklaring av samarbeid. Vent til samtalen har oppnådd en energi og naturlig kontakt før “det egentlige” tematiseres.

Vent med å ta opp tabuiserte tema til tillit er etablert. Tillit er der når man opplever energi og kontakt i samtalen preget av gjensidighet mer enn enveis kommunikasjon.

Foreldre kan ha behov for akutt helsehjelp hvis han eller hun:

• bare gråter og snakker usammenhengende
• er tydelig forvirret, og det han eller hun sier gir ikke mening
• er stille og bare svarer med utrykk som
• «orker ikke mer»
• «vil ikke leve»
• «det er for mye»
• «ingenting gir mening mer, ingen vil savne meg»
• «det nytter ikke»
• «jeg har gitt opp»
• utrykker svært sterkt raseri, og klarer ikke å roe seg ned eller høre på hva du sier

Spør foreldrene om de har noen i familien eller nettverket som kan være sammen med dem. Spør om du skal ringe dem. Familie og nettverk kan være et viktig supplement til andre hjelpeinstanser, men ikke overlat ansvaret for å sikre at foreldrene får nødvendig helsehjelp til venner og familie.

Som offentlig ansatt har du taushetsplikt og skal ikke gi fra deg opplysninger om noens personlige forhold som du har mottatt i forbindelse med tjenesten eller arbeidet ditt. Hvis du skal gi taushetsbelagte opplysninger videre, må du enten ha samtykke fra forelderen eller lovhjemmel som gir rett eller plikt til å gjøre dette

Mer om taushetsplikt

Først bør du informere foreldrene om at du ønsker å kontakte lege. Bruk gjerne en tydelig formulering, som for eksempel: «Nå kontakter vi fastlegen din. Er det greit for deg?» Hovedregelen er at du skal ha samtykke fra foreldrene for å kontakte andre.

I noen tilfeller kan foreldrene motsette seg oppfølging fra lege, selv om de er i en alvorlig krise og du mener at de trenger oppfølging av helsepersonell. Det kan for eksempel være tilfelle i en akutt selvmordsituasjon, eller hvis klienten er truende eller voldelig.

1. Hold kontakten med forelderen, mens noen andre ringer den aktuelle hjelpeinstansen, hvis det er mulig.
2. Sjekk om noen i forelderens nettverk kan komme og være sammen med forelderen til hjelpeapparatet kommer.

Hvem kan du kontakte?

Fastlegen:

• Prøv først å kontakte fastlegen.
• Fastlegen vil vurdere videre helseoppfølging, og kan for eksempel henvise forelderen videre til psykisk helsevern eller andre relevante tjenestetilbud.
• Dersom forelderen ikke vet hvem fastlegen er, eller du ikke får tak i fastlegen, kan du ringe kommuneoverlegen/bydelsoverlegen.

Legevakten

• Kontakt legevakten hvis det er nødvendig med akutthjelp utenom fastlegens eller kommuneoverlegens/ bydelsoverlegens åpningstid.
• Legevakten har myndighet til å fatte vedtak om tvungen legeundersøkelse.
• Legevakten kan også konsultere Distriktpsykiatriske Senter (DPS) utenom kontortid.

Distriktspsykitatrisk senter (DPS)

• DPS har vakttelefon på dagtid og kan kontaktes direkte.
• Noen foreldre kan allerede være i kontakt med DPS, og kan derfor få en rask vurdering og eventuell oppfølging.

Kommunal psykisk helsetjeneste

• Du kan kontakte kommunal psykisk helsetjeneste direkte.
• I flere kommuner er det døgnåpne kontakttelefoner for psykisk helse.

Prøv å finne ut hvorfor klienten ikke ønsker kontakt med helsevesenet, og oppklar eventuelle misforståelser.

Er du er usikker på om forelderens helsetilstand oppfyller kravene for unntak fra taushetsplikten, kan du ringe kommuneoverlegen/bydelsoverlegen og beskrive personen og situasjonen uten å oppgi navn på forelderen, og be om veiledning der. Legen kan hjelpe deg å vurdere hvor alvorlig klientens helsetilstand er, men du må selv vurdere om unntak fra taushetsplikten foreligger. Du har en plikt til å hjelpe dersom det er åpenbar fare for at noen vil miste livet eller bli påført betydelige skader (straffeloven § 287). I slike situasjoner er du ikke bundet av taushetsplikten, og kan kontakte nødetaten.

Hvis det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å kontakte andre instanser uten samtykke fra klienten, kan du informere om alternative døgnåpne tilbud, som for eksempel hjelpetelefoner el. Prøv også å avtale et nytt møte med familievernet så snart som mulig.

Hvis det er tilstrekkelig grunnlag for å kontakte andre uten samtykke:

• Kontakt klientens fastlege. Hvis du ikke vet hvem dette er, kan du ringe kommuneoverlegen/bydelsoverlegen. Opplys om at forelderen ikke samtykker til at du kontakter dem, men at du vurderer at situasjonen tilsier at du likevel skal gjøre det.
• Kommuneoverlegen eller bydelsoverlegen har da plikt til å vurdere saken, eventuelt i samråd med fastlegen, og kan gi deg veiledning om hva du bør gjøre videre.
• Kommuneoverlegen eller bydelsoverlegen vil vurdere behovet for tvungen legeundersøkelse (jf. psykisk helsevernloven § 3-3) og eventuelle videre tiltak.
• Du må journalføre hvilke opplysninger du gir til andre instanser. Det kan også være hensiktsmessig å journalføre vurderingene knyttet til utlevering av taushetsbelagt informasjon.

Du har plikt til å hjelpe dersom det er en åpenbar fare for at noen vil miste livet eller bli påført betydelig skader (hjelpeplikt etter straffeloven § 287). I noen tilfeller kan dette innebære å kontakte politiet eller andre nødetater. Dette gjelder for eksempel dersom du har grunn til å tro at det er akutt fare for at klienten vil ta sitt eget liv. Hjelpeplikten går foran reglene om taushetsplikt.

Du har plikt til å kontakte politiet eller på annen måte avverge alvorlige straffbare handlinger som du anser som sikkert eller mest sannsynlig vil finne sted (avvergeplikten i straffeloven § 196). Denne plikten gjelder alvorlige straffbare handlinger som grov vold, voldtekt, drap ol. Avvergeplikten går foran reglene om taushetsplikt.

• Kirkens SOS (hele døgnet): 224 00 040
• Mental Helses Hjelpetelefon (hele døgnet):116 123

Informer foreldrene om at det finnes døgnåpne krisetelefoner i regi av frivillige organisasjoner.

Krisetelefonene er åpne for alle som trenger noen å snakke med.

Krisetelefonene bemannes av ansatte eller frivillige som har erfaring med å snakke med mennesker i krise.

Sterke følelsesuttrykk er vanlig blant foreldrene. Dette gjelder både i den akutte fasen etter at barnet er flyttet, og i den vanskelige ventetiden før saken skal opp i Fylkesnemnda eller Tingretten. Foreldrene er ofte bekymret for utfallet av en sak som skal opp i Fylkesnemda eller Tingretten, og de trenger noen å snakke med om tanker og følelser knyttet til dette.

"Akkurat som «saken min» er mye mer enn bare papirer på et kontor, mye mer enn barn i fosterhjem. Det er grunner, det er samtaler, det er tanker det er refleksjoner det er følelser, det er sorg. Det er meg, og det er mitt liv. Hvordan har jeg det? Hvor mange tror du har spurt, som virkelig ønsker å vite svaret?" (Sitat fra forelder)

Foreldrene kan også ha behov for en samtalepartner selv om det har gått lang tid siden barnet flyttet. Foreldrene føler seg ofte svært stigmatiserte, både i familie/ nettverk, og i møtet med det offentlige hjelpeapparatet. De er redde for å bli møtt med anklager og lite forståelse, og det kan derfor være vanskelig å snakke med andre om det som er skjedd.

Mange av foreldrene er mer usikre på om det er trygt å fortelle om egne opplevelser og følelser enn andre som kommer til familievernet. De kan også være mindre vant til å reflektere omkring egne behov. Det er derfor ekstra viktig at du som terapeut har fokus på de grunnleggende elementene i de terapeutiske møtene

Fokuser på foreldrenes ressurser. Foreldrene utrykker ofte at de ser på seg selv som mislykkede foreldre, og de opplever at andre ser på dem på samme måten. De har behov for å utvide sin identitetsforståelse, og for at noen er interessert i hva som de har fått til og hvilke ressurser de har. Utforskende terapiformer som har et ressursfokus kan derfor være nyttige.

Aktuelle tilnærminger:

• Narrativ tilnærming
• Løsningsfokusert terapi (LØFT)
• Emosjonelt fokusert tilnærming (EFT)
• Anerkjennende kommunikasjon

Forslag til spørsmål:

• Hvordan var det for deg da de fortalte at de ville flytte barna i fosterhjem/hadde hentet barna på skolen/i barnehagen?
• Hadde du noen å snakke med?
• Hva gjorde at du holdt ut?
• Hvor hentet du kreftene fra?
• Hva hadde du hatt behov for når dette skjedde /eller hva tenker du ville vært viktig for andre foreldre som opplever lignende ting?

Vær forberedt på at foreldre med minoritetsbakgrunn kan ha en annen måte å utrykke seg på og vise følelser på enn det som er vanlig blant foreldre med majoritetsbakgrunn. For mange minoritetsforeldre kan det være godt å få snakke om situasjonen

• på sitt eget språk
• med noen som forstår både deres egen kultur og det norske samfunnet
• som har god kjennskap til barnevernstjeneste

Foreldrene kan ha tanker og følelser som setter kroppen i alarmberedskap, og det kan være vanskelig for dem å konsentrere seg og finne ro. Noen sliter med søvnvansker fordi de ikke klarer å slappe av.

Å anerkjenne vanskelige følelser er ofte første skritt i å bearbeide dem. Gjennom opplevelsen av at en annen person er empatisk til stede, kan man selv tåle å gå inn i det vonde. Derfor er det viktig at du som terapeut validerer foreldrenes opplevelser og kan romme de vanskelige følelsene uten å fordømme eller avvise. Det kan gjøre det lettere for foreldrene å komme i kontakt med og utforske sine primære og sekundære følelser. Annerkjennelse innebærer også å være sammen med forelderen i opplevelsen, uten å trøste eller prøve å ta bort smerte ved å bagatellisere, unnskylde eller legge ansvaret på andre.

Valider følelsene mange ganger

Foreldrenes utrygghet kan gjøre det vanskelig for dem å bygge tillitt til deg som terapeut og til seg selv. Derfor må du ofte vlidere følelsene deres mange ganger. Foreldre som har følt seg sviktet og er i en krevende emosjonell situasjon, vil være særlig sensitive og vaktsomme overfor utydeligheter og dobbeltkommunikasjon. Du kan skape tillit mellom deg og foreldrene ved å vise trygghet og empati. Trygghet og empati signaliseres i større grad gjennom kroppsspråk, som for eksempel stemmebruk og ansiktsuttrykk, enn gjennom ord. 

Når foreldrene er trygge og klare til å gå inn i en mer utforskende prosess, kan du begynne å jobbe mer inngående med foreldrenes følelsesuttrykk. Da kan det være nyttig å

• normalisere følelsesuttrykk
• differensiere følelser
• se nærmere på hva følelsene kan fortelle om foreldrenes behov og ønsker
• finne frem til ulike måter å akseptere og romme egne følelser på

Nyttige tilnærminger:

• Emosjonelt fokusert tilnærming (EFT)
• Narrativ tilnærming
• Kognitiv tilnærming

En del foreldre tar kontakt med familievernkontoret fordi de ønsker hjelp til å regulere følelsene sine bedre. Dette gjelder særlig sinne. Mange har blitt anbefalt å delta på sinnemestringskurs av barnevernstjenesten eller en advokat. Foreldrene kan trenge hjelp til å finne mer konstruktive måter å vise sinne og andre følelser på. De kan også ha behov for veiledning i hvordan de kan forstå og møte barnas følelsesuttrykk.

Nyttige tilnærminger ved behov for å regulere følelser:

• Sinnemestring basert på kognitiv terapi
• Veiledning basert på Circle of security
• Emosjonelt fokusert tilnærming (EFT)
• Littsint.no

Det er viktig å huske på at det kan være vanskelig for denne foreldregruppen å delta i grupper sammen med foreldre som ikke har barn i fosterhjem eller institusjon. Et alternativ er å arrangere egne grupper for disse foreldrene, eller gi individuell oppfølging basert på gruppetilbudet. 

Det er barnevernstjenesten sin oppgave å hjelpe foreldrene med å forberede og gjennomføre samvær med barna. I en del tilfeller er dette utfordrende fordi relasjonen mellom foreldrene og barnevernstjenesten er vanskelig. En del foreldre utrykker at de ikke tør å spørre om det de lurer på fordi at de er redde for å bli negativt fortolket, få redusert samvær eller lignende. Derfor kan det være nyttig for foreldrene å få hjelp knyttet til samvær fra familievernet. Foreldre fra minoritetsfamilier kan også ha spørsmål knyttet til norsk kultur og omsorgspraksis. Kanskje er de usikre på om de kan snakke med barna på sitt eget språk?

Forslag til spørsmål:

• Hva vet du om samvær og hvordan det foregår?
• Har du snakket med barneverntjenesten og / eller fosterforeldrene om hva du og barnet kan gjøre sammen under samværet?
• Har du snakket med barneverntjenesten og / eller fosterforeldrene om hvordan dere skal samarbeide for at samværet skal bli best mulig for barnet?
• Er det noe du lurer på eller kjenner deg usikker på når det gjelder samvær?

Avhengig av svarene på disse spørsmålene, kan du gå videre til temaene under.

Mange foreldre og fosterforeldre har ikke avklart forventningene til hverandre. Det kan skape vanskelige situasjoner. Typiske utfordringer kan være:

• det er uklart hvem som gjør hva når det gjelder grensesetting
• det er andre regler i fosterhjemmet enn hos foreldrene
• det er liten kommunikasjon mellom foreldrene og fosterforeldrene
• begge parter kan ha fordommer mot hverandre, noe som gjør dem utrygge i samværssituasjonen

Barn som flytter i fosterhjem eller på institusjon har behov for at de voksne rundt dem kan samarbeide. I en del tilfeller kan det være utfordrende for foreldre og fosterforeldre å bli trygge på hverandre og respektere hverandre.

"Barna mine har to mammaèr, to/tre pappaer. De har flere sett besteforeldre, tanter og onkler I mengder. Men I sjelen min er det til tider bare de to. Jeg tenker utrolig mye på dem, på hvordan ting var, kunne ha vært men heller ble… I speilet kan jeg drømme meg bort, til hvordan ting kanskje en gang kan bli. Hvilken side vil de ha bamsen når de sover? Hvilken støvel tar de på først? Rekker de til toppen av juletreet med stjerna? Vil de tenke “mamma” om de ser meg? Vil de forstå hvor mye jeg elsker dem og savner dem?" (sitat fra forelder)

Praktisk tilnærming

Snakk med foreldrene om hvordan de kan ta opp samvær med fosterforeldrene eller med barnevernet. Kanskje syns fosterforeldrene at dette er like vanskelig som de selv synes. Hvis foreldrene vil, kan du invitere dem og fosterforeldrene til et møte for å avklare forventningene til hverandre. Det er viktig å ta hensyn til kultur og religion i planlegging av samvær. Minoritetsforeldre kan for eksempel ha behov for at samværene legges til høytider som er viktige for dem. Du kan spørre dem om dette blir ivaretatt når de har samvær med barna.

Forslag til spørsmål:

• Hvordan opplever du samarbeidet med fosterforeldrene?
• Hva synes du fungerer godt i samarbeidet?
• Kan dere snakke om hvordan dere skal jobbe sammen om å få til gode samvær?
• Vet du hvilke rutiner og regler de har i fosterhjemmet omkring måltider, leggetider, rydding osv.? Er det annerledes enn det du er vant til i ditt hjem?
• Hva gjør dere dersom man må sette grenser for barnet?
• Kjenner du deg trygg nok på fosterforeldrene til at du kan ta opp ting du vil vite mer om eller synes er vanskelige?
• Hva tenker du skal til for at samarbeidet skal bli bedre?

Den praktiske gjennomføringen av samværet kan være vanskelig for foreldrene, blant annet fordi:

• I noen saker er det en tilsynsperson til stede under samværet. Foreldrene kan føle seg overvåket og dermed bli hemmet.
• De føler seg utrygge av at samværet foregår hjemme hos fosterforeldrene, hvor de kanskje ikke føler seg komfortable.
• Noen samvær blir gjennomført på hotellrom eller et kontor, hvor det er vanskelig for foreldrene å ha naturlig kontakt med barna.

Det kan være utfordrende for foreldrene å vite hva slags aktiviteter de kan gjøre med barna i slike omgivelser, og hva som kan bidra til å gjøre samværet hyggelig og attraktivt for barna.

"Og det er jo sånn jeg har vent meg til å bruke familievernkontoret da, utfordringene mine i forhold til det å være far. For ikke å snakke om samværene… Hvis gutten henvender seg til fostermor under samvær så må jeg støtte ham i det. Hvis jeg lukker hun ute vil han gjøre det samme. Tar hun opp en bil, tar heller jeg opp en motorsykkel, så begynner han å leke med meg." (Sitat fra forelder)

Praktisk tilnærming

Dersom det er behov for det, kan du hjelpe foreldrene med hvordan de kan ta opp mulighetene for en bedre fysisk tilretteleggelse med barnevernstjenesten. Gi foreldrene generell informasjon om hvorfor barnevernstjenesten ofte har en tilsynsperson til stede. Hjelp foreldrene til å få spesifikk informasjon om hvilket mandat tilsynspersonen har ved deres samvær.

Sammen med foreldrene kan du reflektere rundt de ulike rollene og hvordan de kan samarbeide på best mulig måte når rammene er gitt. For eksempel: Hvordan tror du det oppleves dersom du.....? Hvordan ville du opplevd at... dersom du var fosterforelder/tilsynsperson? Hva ville gjøre at du kjente deg mer velkommen og respektert av fosterforeldrene/ tilsynspersonen?

Forslag til spørsmål

• Hvor foregår samværene, og hvordan synes du det fungerer?
• Hva fungerer godt, og hva er vanskelig under samvær?
• Er det noe som kan tilrettelegges på en annen måte, slik at det blir lettere/ mer naturlig å være sammen med/ gjøre ting sammen med barnet?
• Hvordan oppleves det at det er andre (fosterforeldre, tilsynsperson, ansatt ved barnevernstjenesten) til stede under samværet?

Barnets reaksjoner når de møter foreldrene kan være utfordrende eller vanskelige å håndtere. Barnet kan

• klamre seg til foreldrene
• avvise foreldrene
• være sint, usikkert, sutrete eller urolig
• vise mer tilknytning til fosterforeldrene ved å velge dem foran foreldrene

Praktisk tilnærming

• Snakk med foreldrene om hva som kan komme til å skje under samværet og hva slags reaksjoner de kan forvente av barnet.
• Reflekter sammen med dem om hvordan de kan håndtere ulike situasjoner som kan oppstå.
• Normaliser og informer om hva som er vanlige følelser og reaksjoner hos barn i slike situasjoner gjennom psykoedukasjon.
• Tilby eller informer om aktuelle foreldreveiledningstilbud.
• Øv på situasjoner gjennom rollespill.
• Hjelp foreldrene til hvordan de kan snakke med fosterforeldrene og barnevernstjenesten om samvær.

Forslag til spørmsmål:

• Mange foreldre synes det er vanskelig å vite hva de skal gjøre dersom barnet blir sint, lei seg eller urolig under samvær. Har du opplevd dette?
• Hvordan oppleves det for deg dersom barnet ditt setter seg på fanget til fostermor i stedet for hos deg?
• Hvordan oppleves det for deg dersom barnet ikke hører etter når du setter en grense?

Foreldrene kan bli så følelsesmessig berørt under samvær med barnet at de har vanskelig for å håndtere egne følelser. En del foreldre har fått råd om ikke å vise negative følelser overfor barnet, og fremstår derfor med «steinansikt».

Mange foreldre har mye skam og skyldfølelse overfor barnet. Noen gruer seg så mye til samværene at de ikke alltid klarer å møte opp. Avskjeden med barna oppleves som særlig vanskelig. Mange gruer seg så mye til å måtte gå fra barnet igjen, at de ikke klarer å slappe av under samværet.

"Det river hjertet mitt i fillebiter når jeg vet vi må dra hvert til vårt igjen. Men det leges fort når ordene jeg hører er: «mamma jeg mener at jeg elsker deg». Kjære vene. Det sliter i meg." (Sitat fra forelder)

Praktisk tilnærming:

For noen foreldre kan rollespill være en fin måte å øve på hvordan de kan håndtere vanskelige følelser. Psykoedukasjon og normalisering av følelser og reaksjoner kan være nyttig

Hjelp foreldrene med å snakke med barnevernstjenesten og fosterforeldrene om deres følelser rundt samværet. Kanskje er det mulig å få gjort endringer som kan lette situasjonen? Kan foreldrene for eksempel få litt tid til å samle seg før avskjeden med barnet? Kan de legge hyggelige planer for neste samvær?

Hjelp foreldrene med å planlegge hva de kan gjøre i etterkant av samværene. Kanskje det finnes noen de kan snakke med eller aktiviteter som de kan delta på. Kan det settes opp en time på Familievernkontoret i tilknytning til samvær?

Forslag til spørsmål:

• Hvordan er det for deg å møte igjen barnet ditt?
• Mange foreldre både gleder og gruer seg og vet ikke helt hvordan de skal håndtere alle følelsene som kommer når de møter barnet sitt. Er det noe du kan kjenne igjen?
• Hva gleder du deg mest til når du skal treffe barnet ditt?
• Hva er det vanskeligste under samværene?
• Hva ville hjulpet deg slik at det ble lettere å møte på samvær?

Selv om foreldrene føler seg sterkt knyttet til barnet, kan de likevel oppleve at de ikke kjenner barnet sitt. Særlig gjelder dette når barnet har bodd lenge borte fra hjemmet, og kontakten mellom foreldrene og barna har vært begrenset. Mange foreldre er usikre på hva de skal snakke om eller hva de kan gjøre sammen med barna under samværet.

"Altså den timen du har sammen med ham, bare legg vekk alt av bekymringer og spørsmål og ha fullt fokus i nuet sammen med ham. Det er det jeg vil bruke samværet til." (Sitat fra forelder)

Praktisk tilnærming

Du kan hjelpe foreldre til å skrive et brev til barnevernstjenesten eller fosterforeldrene om ting de lurer på. Snakk generelt om hva barn i aldersgruppen er opptatt av og kom gjerne med forslag til aktiviteter. Du kan hjelpe foreldrene å formulere aldersadekvate spørsmål til barna.

Forslag til spørsmål:

• Selv om man er veldig glad i barna sine kan det være vanskelig å vite hva man skal snakke med dem om, eller gjøre sammen med dem. Særlig gjelder det når man ikke treffer dem så ofte. Hvordan er dette for deg?
• Kan du snakke med fosterforeldrene eller barneverntjenesten på forhånd, slik at du får vite hva barnet ditt er opptatt av for tiden?
• Hva har dere gjort tidligere som du syntes var vellykket?
• Har du noe du kan fortelle om deg selv eller andre som barnet kjenner, og som du tror vil være fint for ham eller henne å høre om?
• Mange barn liker å høre små historier om opplevelser eller rare ting de gjorde eller sa da de var små. Tror du det er noe ditt barn vil like?

Foreldrene opplever ofte at møtene med barnevernstjenesten er vanskelige. De kan synes at språket er fremmedgjørende, og får derfor ikke med seg alt som foregår. De kan også ha vanskelig for å gi uttrykk for sine behov, fordi de synes situasjonen er så krevende.

"Det beste rådet jeg fikk da jeg stod midt i den værste fasen i min egen sak var følgende: Flytt fokuset ditt over på barnas behov, les papirene på ny med nye øyne. Jeg var på evig jakt etter feil og mangler med saksbehandlingen eller i dokumentene jeg fikk fra barneverntjenesten, som om jeg forsøkte åskape en balanse i forholdet mellom mine feil og deres. Selv om jeg hadde funnet 1000 feil ville det ikke gjort meg til en bedre mamma. Det var først når jeg skjønte det at min virkelige prosess begynte." (sitat fra forelder)

Hvis foreldrene synes at kommunikasjonen med barnevernstjenesten er vanskelig, kan du foreslå et møte med barnevernstjenesten og foreldrene på familievernkontoret.

Praktisk tilnærming

• Inviter alle partene til møte.
• Spør foreldrene om de trenger hjelp til å forberede seg til møtet med barnevernstjenesten.
• Gjennomgå det de ønsker å si før samtalen.
• Øv på hvordan de kan formidle det de vil si, og gi dem tilbakemelding på hvordan du opplever budskapet.
• Tren gjerne i form av rollespill.
• Prøv å skape realistiske forventninger om det som skal skje, og forespeil dem ulike resultater.
• Forbered foreldrene på at de kan bli skuffet av resultatet.
• Er konfliktnivået høyt, bør det være to terapeuter til stede.
• Tenk på forhånd gjennom hvilken rolle du skal ha på møtet.
• Informer foreldre og barneverntjenesten om rollen din.
• Avgrens tema for samtalen.
• Tilby flere møter ved behov.

Foreldre kan ha behov for hjelp til å håndtere vanskelige følelser i forkant av møter med barnevernstjenesten. De har kanskje mistet besinnelsen tidligere og sagt eller gjort ting de angrer på, eller gått midt i et møte. En del foreldre forteller at de har opplevd å føle seg overkjørt i møter med barnevernstjenesten, eller at de har blitt snakket til på en måte som de har opplevd som nedvurderende. De fleste av foreldrene er redde for å si eller gjøre ting som ødelegger for dem selv, som kan resultere i mindre samvær eller som kan bli brukt mot dem i rettssaken om omsorgen for barna.

Praktisk tilnærming

• Gi foreldrene god tid til å beskrive sine tidligere opplevelser og utforsk sammen med dem hva som gjorde at det ble vanskelig og hva som vil være nyttig i neste møte.
• Lag en plan for hva foreldrene skal gjøre hvis de blir overveldet av vanskelige følelser i møtet. De kan for eksempel
  • Be om en liten pause, slik at de får tid til å roe seg ned.
  • Foreldrene kan ha med seg en støtteperson eller advokat.
  • Jobb sammen med foreldrene om strategier for selvregulering i møtet
  • Ha behov for å bearbeide følelser eller jobbe med følelsesregulering, for eksempel sinnemestring.

Mange foreldre trenger hjelp til å oppsummere innholdet og konklusjonene i etterkant av møtet. Noen ganger vekker slike møter en følelse av avmakt hos foreldrene, og de kan derfor også trenge emosjonell støtte til å håndtere dette.

En del foreldre har opplevd at avtaler med hjelpeapparatet ikke har blitt holdt, eller at det har blitt sagt én ting i møtet, men at noe annet har blitt gjort. Det er viktig at møtet på familievernkontoret ikke blir enda en slik erfaring. Derfor er tydelighet og avklaringer særlig viktig i disse samtalene.

Praktisk tilnærming

• Sjekk at du og foreldrene har forstått det som har blitt sagt, ved å gjenta eller oppsummere. «Forstår jeg deg riktig?» «Så det du mener er... Stemmer det?»
• Spør foreldrene om hvilke følelser og tanker de sitter igjen med detter møtet.
• Oppsummer og avklar hva som skal gjøres og hvem som er ansvarlig, eventuelt sett opp et nytt møte.
• Skriv et enkelt referat og send det ut til alle parter, og gi alle mulighet til å komme med innspill dersom de ikke er enige i innholdet

Det kan være utfordrende som terapeut å finne balansen mellom å være en brobygger som legger til rette og hjelper til med kommunikasjonen, og det å overta eller havne i allianse med forelderen eller barneverntjenesten. Her er det viktig at du som terapeut ber om veiledning, slik at du ikke blir stående alene og kanskje kjenne på den samme frustrasjonen og maktesløsheten som foreldrene eller den ansatte i barnevernstjenesten kan oppleve.

Mange foreldre har behov for hjelp til å: 

• bearbeide følelser og opplevelser
• bygge opp selvfølelse og selvtillit
• bygge opp en mer positiv identitet
• fokusere på ressursene de har
• utforske mestring og positive ferdighete

Nyttige tilnærminger:

• EFT
• Narrativ terapi
• Løsningsfokuserte samtaler

Å oppleve at barn blir flyttet ut av hjemmet kan være en stor belastning for parforholdet. I mange tilfeller reagerer foreldrene ulikt på omsorgsovertakelsen. De kan ha behov for hjelp til å forstå hverandres reaksjoner og hvordan de kan støtte hverandre i denne vanskelige situasjonen.

I noen tilfeller er konflikter i parforholdet, med krangling og eventuelt vold, en medvirkende årsak til at barnet ble flyttet. Snakk med paret om hvordan de kan få til et mer konstruktivt samspill. Noen foreldre vil ha behov for hjelp til å avslutte et forhold som er destruktivt for den ene eller begge parter.

Noen foreldre har hatt en oppvekst med mange vanskelige relasjoner. De kan ha behov for hjelp både til å utvikle sine relasjonelle ferdigheter, og til å bedre kommunikasjonen og samspillet med egne barn og andre i nettverket rundt dem. I tillegg har de ofte behov for hjelp til å bedre sin kommunikasjon med offentlige instanser som for eksempel barnevernstjenesten.

Forslag til spørsmål:

• Du forteller at du syns det er vanskelig å snakke med barnevernstjenesten, og at du ikke er vant til å være i møter. Dette er det mange foreldre som beskriver. Hva er det du synes er vanskeligst, og når synes du at det går greit?
• Her på familievernkontoret jobber vi mye med hvordan en kan kommunisere slik at man får en best mulig relasjon til andre. Vil du at vi skal snakke mer om det?
• Du forteller at du ofte kommer i konflikt med barna dine. Vil det være nyttig for deg at vi sammen forsøker å finne ut hvordan du kan håndtere det?
• Vil du vi skal snakke litt mer om hvordan du kan få mot til å snakke med fosterforeldrene?
• Det er ikke alltid lett å hevde meningen sin eller sette grenser på en god måte. Vi kan godt snakke litt mer om det?
• Hadde det vært nyttig for deg å være i en gruppe med andre der man snakket om disse temaene? (dersom det finnes et gruppetilbud i nærheten)

Det er en sammenheng mellom sosial støtte og psykisk helse. De som har høy sosial støtte utvikler i mindre grad psykiske symptomer når de blir usatt for belastende livshendelser. Den subjektive opplevelsen av å ha sosial støtte og tilhørighet til et sosialt nettverk er svært viktig. Mennesker kan få sosial støtte gjennom både naturlige og formelle støttesystemer.

• Naturlig sosial støtte er den formen for hjelp familie og venner kan bidra med.
• Formell sosiale støtte er hjelpen brukerne kan få av og gjennom
  • profesjonelle
  • selvhjelpsgrupper
  • sosiale og lokale tilknytninger til frivillige organisasjoner og religiøse grupper 

Praktisk tilnærming

• Nettverkskart eller genogram kan være nyttig for å kartlegge relasjoner og kvaliteten på disse relasjonene.
• Familieråd eller nettverksmøte kan engasjere både det personlige og det profesjonelle nettverket.
• Forsoningsarbeid kan hjelpe foreldrene med å bedre relasjonen til viktige andre.

For mange foreldre hjelper det å møte andre foreldre som er i samme situasjon. Det finnes flere tilbud de kan benytte seg av, for eksempel:

• støttegrupper der de kan få sosial støtte gjennom kontakt med andre i tilsvarende situasjon, for eksempel gruppetilbud for foreldre med barn i fosterhjem eller institusjon i regi av familievernkontoret eller frivillige organisasjoner
• aktivitetstilbud med utgangspunkt i foreldrenes interesser, både på kveldstid og på dagtid
• selvhjelpsgrupper for folk med forskjellige problemer
• andre aktuelle lokale tilbud 

Praktisk tilnærming

• Gjør deg kjent med og informer foreldrene om tilbud som finnes
  
• Noen foreldre trenger praktisk eller økonomisk hjelp for å delta i denne typen tilbud, for eksempel til transport eller barnevakt for hjemmeboende barn. Spør foreldrene om dette, og prøv å finne ut om noen i nettverket deres eller barnevernstjenesten kan bidra.

Foreldre som er i kontakt med barnevernstjenesten har ofte utfordringer på flere områder, og kan for eksempel trenge hjelp med levekår, helseproblemer, rus og lignende. Undersøk om foreldrene trenger hjelp utover det som barnevernstjenesten og familievernet kan tilby. Noen foreldre kan ha behov for at at du ringer for dem og hjelper dem til å få kontakt med aktuelle tjenestetilbud.

En del foreldre trenger hjelp til å forstå og ta hensyn til barnets behov. De aller fleste foreldre ønsker det beste for barna sine, men det kan likevel være vanskelig å forstå hva barnet har behov for. Dette gjelder særlig når foreldrene har det vanskelig selv, og i de tilfellene der barnets behov står i motsetning til foreldrenes. Hvis barnet for eksempel har behov for mer ro i tilværelsen, og ønsker mindre samvær med foreldrene i en periode, kan dette være utfordrende for foreldrene å forstå.

Terapeuter som jobber i familievernet har erfaring med lignende situasjoner, blant annet fra meklinger og kurs for foreldre som bor hver for seg, som du kan snakke med foreldrene om.

Dersom du generaliserer og normaliserer slike behov hos barna, er det viktig å understreke at du ikke kjenner dette spesielle barnet og hva som er bakgrunnen for ønsket om avstand. Hjelp foreldrene til å være nysgjerrige på barnets følelser og behov, i stedet for å bli låst fast i smerten over å bli avvist. Dersom barnet for eksempel har behov for å sette en grense eller utrykke sinne over en hendelse, kan en slik tilnærming gjøre det lettere for foreldrene å møte barnets behov på en måte som kan utvikle relasjonen positivt.

Noen ganger er det vanskelig å tolke barns reaksjoner. Det kan for eksempel være utfordrende å forstå hvorfor barn noen ganger reagerer med å vise sinne når de egentlig er lei seg. Mange barn er redde for å såre foreldrene sine, og sier ting de egentlig ikke mener av den grunn. Noen barn sier for eksempel til foreldrene at de savner dem og gjerne vil flytte hjem igjen, mens de sier det motsatte til fosterforeldre og barnevernet. Dette kan være vanskelig for foreldrene å forstå og akseptere. 

Gjennom eksempler og praktiske øvelser kan du finne frem til måter som gjør at foreldrene blir tryggere på at de møter barna sine på en god måte. Eksempler på praktiske øvelser kan være:

• rollespill
• analyse av filmer, bilder og tekster sammen med foreldrene
• oppgaver til foreldrene i forbindelse med samvær – for eksempel å observere barnets reaksjoner i gitte situasjoner

Som de fleste foreldre har også denne foreldregruppen ofte behov for informasjon om hva som er typisk for de forskjellige utviklingsperiodene som barn går gjennom. Dette kan hjelpe dem til å ha realistiske forventninger til hva barn i ulik alder kan forstå og hva man kan forvente av dem. En større innsikt omkring dette kan hjelpe foreldrene i samspillet og kommunikasjonen med barnet.

Mange av foreldrene kan ha nytte av økt innsikt i egne behov og følelser, og hvordan de kan uttrykke disse på en konstruktiv måte. Dette er temaer som er vanlige i all foreldreveiledning, og kan konkret dreie seg om hvordan sette grenser eller vise sinne på en måte som ikke er skremmende for barna el.

En del foreldre ønsker å formidle til barna at de savner dem, og at de ikke ønsket at de skulle flytte. Foreldrene kan for eksempel si at de aldri vil gi opp kampen mot barnevernet, fordi de elsker barna så høyt. Selv om foreldrenes intensjon er å vise kjærlighet, kan det hende at barnet opplever slike utsagn som en belastning. Barna har kanskje behov for å slå seg til ro i fosterhjemmet, og ønsker ikke at det skapes usikkerhet om hvor de skal bo gjennom nye rettssaker.

Du som terapeut kan hjelpe foreldrene til å reflektere over hvordan barnet opplever slike utsagn. Kan de uttrykke kjærligheten på en måte som gjør at barnet blir skjermet for konflikten mellom foreldrene og barnevernet eller fosterforeldrene?

Nyttige tilnærminger

Terapeuter ved familievernkontoret har mye erfaring med foreldreveiledning, både for foreldre som har gått fra hverandre og foreldre som fortsatt bor sammen. Familievernet tilbyr også ulike foreldreveiledningsgrupper/programmer. Elementer og materiell fra disse kursene og programmene kan være nyttig å bruke i samtalene med foreldre med barn i fosterhjem og institusjon.

Eksempler på programmer/kursopplegg:

• Kurset «Fortsatt foreldre», som er utviklet for foreldre med barn som bor i to hjem.
• Foreldreveiledningsprogrammet ICDP, som er bygget opp omkring foreldres oppfatning av barnet sitt og hvordan få til det gode samspillet med barnet.
• Foreldrehverdag.no, som er en nettressurs for alle foreldre, og handler om forholdet mellom foreldre og barn.
• Kurs for foreldre med barn i fosterhjem eller institusjon
• Emosjonsfokusert familieterapi (EFFT)
• Familievernets gruppetilbud for foreldre med barn i fosterhjem og institusjon

Det finnes en landsdekkende oversikt over tolker i Nasjonalt tolkeregister, som du finner på www.tolkeportalen.no. Oversikten viser hvor i landet tolkene holder til og hvilke kvalifikasjoner de har. Tolker som du benytter bør være registrert i tolkeportalen. Du bør prioritere tolk med dokumenterte kvalifikasjoner fra tolkeutdanning og /eller statsautorisasjon (kategori 1-3).

Alle tolker som er oppført i Nasjonalt tolkeregister er forpliktet til å utføre arbeidet sitt i henhold til god tolkeskikk. Det innebærer blant annet taushetsplikt, upartiskhet og at de har plikt til å tolke alt innholdet som sies. Dersom du bestiller tolk fra et tolkebyrå, bør du presisere at du ønsker en tolk som er registret i tolkeportalen. Familievernkontoret kan be om navn på tolken i forkant og sjekke tolkens kvalifikasjoner.

IMDI har utarbeidet en veileder for kjøp av tolketjenester.

Det er som regel lettere for tolker å oversette når de er til stede i rommet og kan se samtalepartnerne. Det er imidlertid vanskelig i mange tilfeller, på grunn av reisevei og tilgjengelighet. I så fall kan du bruke telefontolk eller skjermtolk. Begge disse formene for fjerntolking er mer krevende for tolken, og kan føles mer utrygt for noen klienter. Noen klienter foretrekker derimot telefontolk, fordi de ikke vil at tolken skal vite hvem de er. Skjermtolk kan i så fall også være en mulighet, hvis kameraet kun er rettet mot terapeut og tolk.

Ved bestilling

• Informer tolken om oppdraget slik at han eller hun kan forberede seg, for eksempel om tema og antall personer til stede.
• Be om at møtet med tolken starter 10 min før klienten kommer, slik at dere kan avklare hvordan dere skal jobbe. Ofte er det dessuten greit å unngå at familien og tolken møter hverandre før timen. Unngå «Small talk» mellom klient og tolk før timen fordi tolkens mandat kan være uklart for foreldrene. Det er uheldig dersom foreldrene må gjenta det de har sagt tidligere og som terapeuten kan spørre om på nytt som en del av oppstart og relasjonsbyggingen mellom forelderen og terapeuten.
• Du bør forberede tolken på at hun eller hun skal si litt om sitt mandat som tolk slik at dette er klart for alle parter.
• Det er viktig å sette av mer tid enn vanlig til en samtale der det skal brukes tolk, siden alt blir sagt to ganger.

I samtalene

• I starten av samtalen med klienten må du eller tolken selv informere omhvordan tolkingen skal foregå, og ikke minst om tolkens nøytralitet og taushetsplikt.
• Husk at det er en del begreper som er spesielle for ditt fag og tema. Det kan derfor være viktig at du forklarer disse når du bruker dem.
• Vær oppmerksom på at klienten kan føle at det er veldig utrygt at en person fra hjemlandet får innsikt i deres personlige forhold.

Les mer om gjennomføring av samtaler via tolk i brosjyren "Å samtale via tolk"

Både barnevernstjenesten og familievernet møter foreldre som er i krise. I slike situasjoner er det viktig å vurdere om foreldrene trenger akutt helsehjelp.

Ansatte i familievernet har plikt til å sørge for at klienter som har behov for hjelp fra kommunale tjenester, får tilbud om det (jf. familievernloven § 9). Barnevernstjenesten har også plikt til å følge opp foreldrene etter en omsorgsovertakelse (jf. barnevernloven § 4-16). Dersom foreldrene ønsker det, skal barnevernstjenesten som en del av oppfølgingen formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser.