Alle mellommenneskelig møter innebærer et møte mellom ulike kulturelle forståelser, verdier og preferanser. Dette gjelder også møter mellom terapeuter og klienter.

Kultursensitiv praksis innebærer å forsøke å forstå klientene ut fra deres egne premisser, uten å bruke sin egen virkelighetsoppfatning som målestokk. Da er det nødvendig å være bevisst på hvordan man selv forstår virkeligheten, hvilke verdier man bygge sin praksis på og hva slags kommunikasjonsstil man foretrekker. Terapeutene må være bevisst på at minoriteter kan ha en svært annerledes virkelighetsforståelse, og ha helt andre preferanser enn dem selv. Dette kan gjelde både religiøse, etniske og andre minoriteter.

Kunnskapen man har om kulturelle uttrykksformer og verdier må likevel alltid ses på som en hypotese og ikke en sannhet om familien. Terapeutene må ha kompetanse til å anvende denne forståelsen fra hypoteser på gruppenivå og inn i de konkrete møtene med enkeltmennesker.

Kultursensitiv praksis er i sitt vesen pragmatisk, lavterskel og fleksibel. Hjelperen går «den andre mila» i relasjonsbygging, og tar utgangspunkt i klientens verdisett og kommunikasjonsstil.

Formidler du din psykologiske kompetanse som universell sannhet?

Vestlige terapeutiske utdannelser har i liten grad vært opptatt av det relative i faglige perspektiver. Konsekvensen er at vi ofte formidler vår psykologiske kompetanse som universelle sannheter. Våre teorier om krisehåndtering er et godt eksempel på dette:

  • I vestlig kultur er det vanlig å mene at det hjelper å snakke åpent og ærlig ut om vanskeligheter. Imidlertid er det mange som mener at samtaler tvert i mot forverrer lidelsen, og at tabu-belagte tema skal behandles med diskresjon.
  • I vestlig kultur legger man ofte vekt på personlig ansvar i håndtering av vansker. Dermed underkjenner man andre verdisett som for eksempel et fatalistisk verdisett hvor vanskeligheter oppfattes som Guds prøvelser som man må overgi seg til.
  • Terapeuter har kunnskap og erfaringer som gir oss grunnlag for å mene noe om hva som er normale reaksjoner på kriser. Reaksjoner på krise er imidlertid i høyeste grad forankret i en unik, kulturell tradisjon. Det som er uvanlig her, kan være helt vanlig andre steder i verden. Følelsesuttrykk, eller fravær av følelser i fremtoning, er forankret i vår kulturelle livsramme. 

Hvordan møter du følgende personer?

  • han som har forståelsen av at han prøves av Gud?
  • hun som mener at problemene hennes kommer av kampen mellom onde og gode krefter?
  • fatalisten som strever med å bære sin skjebne?
  • hun som kaster seg på gulvet foran dine føtter og trygler om hjelp?

Vær bevisst på din definisjonsmakt

Terapeuter fra majoritetskulturen har en betydelig, men ofte usynlig makt til å definere klientens hjelpebehov. Denne makten har terapeuten både i kraft av rollen som hjelper og som representant for majoritetskulturen. For å utvikle en kultursensitiv praksis er det viktig å være bevisst på denne definisjonsmakten, og være åpen for andre tilnærminger til disse klientene, enn det som er etablert praksis i majoritetskulturen

Hva er ditt verdisett og arbeidsstil?

Mennesker med annet verdisett, kulturell bakgrunn eller tro kan få dårligere hjelp dersom vi bruker oss selv som utgangspunkt uten å være bevisst på egne kulturelle og faglige preferanser. Gode møter med mennesker i krise krever et avklart forhold til vårt faglige og personlige verdisett og vår arbeidsstil.

Eksempler på underliggende, profesjonelle antagelser og verdisett som preger våre utdanninger som hjelpere
  • Individuasjon, uavhengighet og autonomi regnes som helsebringende.
  • Selvhevdende stil tolkes som tegn på psykisk helse.
  • Verbal formidling om sentrale utfordringer er bedre enn kontekstuell og nonverbal formidling av livets utfordringer.
  • Vitenskap gir viktige føringer for hvordan vi bør møte utfordringer, i motsetning til tradisjon og religion
  • Traumer bør håndteres gjennom samtaler, refleksjon og innsikt.
  • Forståelsen av krisen er sosial og psykologisk - ikke åndelig.
  • Sterke emosjonelle uttrykk hos den kriserammede blir ofte sett på som tegn på iboende, dårlig psykisk helse.

Konsekvenser av dette ser vi i hvordan vi operasjonaliserer hjelperpraksis.

Kilde: Laird 2008

Ta utgangspunkt i den hjelpesøkendes verdisett

Profesjonelle aktører har et lovpålagt og etisk ansvar for å tilby likeverdige tjenester. Det innebærer å variere metodene våre basert på behovene til de vi møter. I praksis kan det likevel bli slik at vi veileder klientene om hvordan de bør tenke og agere, basert på vår egen kulturelt betingede forståelse.

God hjelp er i størst mulig grad forankret i de hjelpesøkendes verdisett og i deres foretrukne kommunikasjonsstil, og du bør derfor forsøke å arbeide ut fra verdisettet til den som kommer. Du som yter hjelp har et større ansvar for å imøtekomme den som er i krise enn omvendt.

Unngå overforenklet kulturelt fokus

Det er viktig å ta utgangspunkt i at minoriteter kan ha et annet verdisett, men likevel uten å overforenkle. En fare ved overforenklet, kulturelt fokus er at man fortolker alt den andre sier og gjør i et snevert rammeverk med stereotypiske begreper.

Eksempler kan være “Muslimer er fatalister” og “Menn liker ikke å snakke om følelser”. Alle muslimer er ikke fatalister, og det er mange menn som gjerne snakker om følelser. Kulturelle hypoteser på gruppenivå kan ikke forklare den individuelle variasjonen mellom medlemmene i gruppen.

Det å gjøre den andre eksotisk og annerledes kan dessuten hindre oss i å gi alminnelig, god hjelp. Hvis man ser sin egen erfaring som irrelevant, er det lett å føle seg hjelpeløs. Kulturell kompetanse innebærer å mestre ulike verktøy for å sikre seg mot det dette.

Brukeren kan ha alternative forståelser om hva som er god hjelp

Skjebnen styrer livet

Innenfor vestlig tradisjon er det en sterk tro på at det er mulig å påvirke og endre liv gjennom terapi og annen profesjonell hjelp. Det er imidlertid viktig å huske at ideen om at enkeltmennesket kan forme sin egen skjebne, er en kulturell konstruksjon. Mange mennesker kommer fra tradisjoner der det er vanlig å tenke at mennesker har liten mulighet til å påvirke sitt eget liv og skjebne.

Man må bøye seg og holde ut. Mange sier at livet ligger i Guds hender, eller at skjebnen styrer. I skjebnefokusert hjelp vil man støtte klagen og gi gode råd fremfor å fokusere på mestring. Innenfor en slik kontekst er kanskje hjelperens viktigste rolle å være en oase for den som bærer en tung skjebne. Man mottar og henter krefter heller enn å repareres.

Handlinger betyr mer enn ord

Mange mennesker kommer fra tradisjoner hvor handlinger betyr mer enn ord, der det er vanlig å lese mer mellom linjene enn vi er vant til i Vesten. Smerte vises i kroppsspråk, handlinger og fysiske plager heller enn gjennom ord. En god hjelper leser situasjonen og har en framgangsmåte som preges av "å være" og av gode symbolske handlinger.

  • Å spise et måltid sammen med de ansatte i barnevernstjenesten som man har et vanskelig forhold til, kan bety mer enn å snakke ut om ståsted i konflikten.
  • Å drikke te i taushet sammen kan være et eksistensielt møte mellom partene
  • Å gi gaver til de voldsutsatte, plasserte barna kan være en beklagelse.

Profesjonalitet er ikke noe objektivt som kan beskrives - den skal utformes i kontakt med familien og med utgangspunkt i deres verdisett.

Servere kaffe og te

Dersom møtet er på kontoret, kan servering være viktig i den innledende fasen. Ha gjerne te eller kaffe bordet, og spør om alle sitter behagelig og har det de trenger.

Kroppspråk og høflighetsformer

Det er viktig å speile den andres kroppsspråk for å skape en god kommunikasjon. Øk energien dersom klientene er energiske, og demp den hvis de er dempet. Det kan også være viktig å bruke titler og andre høflighetsformer i starten (for eksempel "fru Began" i stedet for "Aisha ".

Hjemmebesøk

Dersom yrkestittel og avtale på familievernkontoret ikke vekker tillit, kan det være et godt grep å fokusere på handlinger i stedet for ord. Eksempler kan være å dra på hjemmebesøk.

Hold tilbake egne standpunkt

Lytt

Et empatisk og eksistensielt nærvær krever at man kan se situasjonen slik de kriserammede opplever den. Det krever at man for en stund legger til side samfunnets rettmessige krav til inngripen og et eventuelt ønske om å forsvare barnevernstjenestens arbeid eller å forklare hva som er viktig for barna. Ved å lytte kan man nærme seg familiens unike dilemmaer.

Utforsk brukerens verden

Det å holde tilbake egne vurderinger og tanker mens man utforsker den andres verden, kan imidlertid være mer krevende i møte med minoriteter. Vi kan ha behov å stille spørsmål for å tilfredstille egen nysgjerrighet. Vi kan også få behov for å si “I Norge….”. Mange hjelpere er opptatt av at deres veiledning skal bidra til integrering, og at de derfor må si fra om “hvordan ting gjøres her”. Det er også vanlig å tenke at en profesjonell terapeut relativt raskt må tone flagg og gi uttrykk for sin egen forståelse av saken.

Ikke i posisjon til refleksjon og læring

Veiledning forutsetter imidlertid tillit. Kommentarer som synliggjør eget ståsted for raskt, skaper ofte avstand fordi det ikke er bygget opp en relasjon som kan bære kritikk. Mennesker i krise er heller ikke i posisjon til refleksjon og læring. De må først samle seg! Derfor er det ekstra viktig å holde tilbake egne perspektiver for en stund.

Eksempler på spørsmål i kartlegging av kulturelle tema og mestring av vansker
  • Hva tror du er årsaken til dine problemer/vanskeligheter?
  • Hvordan startet problemene, og hvorfor tror du de startet da de gjorde?
  • Hvordan påvirker problemene dine deg selv og din familie? Hva er de største utfordringene?
  • Hvilken behandling eller støtte tror du vil hjelpe? Hvem tror du kan hjelpe deg best?
  • Hva er de viktigste resultatene du håper å oppnå gjennom behandling/støtte fra andre?
  • Hva frykter du mest?

Etabler tillitt


Mange undervurderer hvor viktig det er å bygge tillit for å kunne ha en god arbeidsrelasjon, og hvor lang tid det tar å oppnå tilstrekkelig tillit. Det kan være svært effektivt på sikt å bruke tid på å bygge tillit i begynnelsen.

Kom i posisjon til å ta opp vanskelige tema

Når tilliten er etablert, er det for eksempel mye lettere å være en brobygger i samarbeidet med barneverntjenesten. Du vil være i posisjon til å kunne ta opp vanskelige temaer som bruk av vold i familien, og arbeide med forsoning og aksept av plassering. Senere kan telefoner, korte møter, møter på kontoret være effektive – men i startfasen må den som skal yte hjelp forholde seg til premissene i den kriserammede familien.

Personlige relasjoner

I en vestlig profesjonalisert kontekst er tillit noe som i stor grad knyttes til yrkesrollen. Diplomet på veggen er bevis på kompetanse og etikk. Du trenger ikke vise hvem du er som person, men du er din faglige rolle. Mange steder i verden er tillit derimot noe som bygges ved å ha en personlig relasjon over tid.

Ta utgangspunkt i hva foreldrene sier de trenger

Det er viktig å ta utgangspunkt i det foreldrene ønsker når de kommer til familievernet. Det er ikke sikkert at du kan oppfylle alle ønskene deres, men prøv å være åpen og legge til rette for deres ønsker og behov, slik at du bygger opp tillit.

Eksempler på hva minoritetsfamilier kan ønske seg fra familievernet
  • Vi vil ikke at andre skal vite – vi ønsker samtaler med dere for å holde saken intern i familien
  • Fortell meg hva jeg skal gjøre framover – hjelp meg å lage en plan
  • Forklar oss hva vi har gjort galt
  • Vær et vitne for meg i retten
  • Vær en klagestøtte og en oase hvor jeg kan hente styrke
  • Vær et fyrtårn for meg – vis meg veien og gi meg håp
  • Hjelp meg å samarbeide med barnevernet
  • Bli med oss på et samvær
  • Snakk med min advokat
  • Hjelp min kone
  • Forklar for mine slektninger i hjemlandet hvordan det norske samfunnet fungerer – på skype
  • Vær hos meg

Snakk om de særskilte minoritetsbelastningene

Det er å bli fratatt omsorgen for barn er selvsagt vanskelig for alle. Det er likevel noen særskilte belastninger som kan gjøre dette særlig krevende for minoriteter. Samtaler om disse minoritetsbelastningene kan skape god relasjon og rike dialoger. For å få til dette kan du prøve å fokusere på å være til stede i egen kropp, kjenne på smerten som beskrives, lytte og puste – mer enn å snakke.

Eksempler på særskilte belastninger
  • Mange med kort botid i Norge har ikke rukket å utvikle et godt sosialt nettverk.
  • Familiens sosiale nettverk kan trekke seg unna i frykt av å komme i barnevernets søkelys selv.
  • I en del kollektive kontekster er ryktet helt avgjørende for et godt liv. En omsorgsovertagelse kan for eksempel skape problemer for andre familiemedlemmers fremtidige giftemål, eller familien kan bli ekskludert i sosiale sammenhenger. Hvordan skal familien håndtere sitt rykte dersom det blir kjent at barna er plassert?
  • De som har kommet som flyktninger har ofte ofret alt for å ta med barna til et trygt land – som så tar barna fra dem fordi de ikke er gode nok foreldre.
  • Noen kan ha traumer etter å ha opplevd krig, fangenskap og/eller flukt.
  • Familien kan ha en sterk opplevelse av å bli diskriminert i hverdagen, og ser omsorgsovertakelsen som en kulminering av den hvite majoritetens diskriminerende praksis. Hvis familiens oppdragerpraksis knyttes til deres religion, kan de oppleve at deres tro blir mistenkeliggjort og diskriminert. For nasjonale minoriteter vil omsorgsovertagelse kunne forsterke opplevelsen av majoritetens definisjonsmakt og assimileringskrav. Samfunnet blir utrygt på en dyp og grunnleggende måte – konspirasjonsteorier bekreftes.
  • Noen kan ha opplevd maktmisbruk i eget hjemland, som kan gjøre det vanskelig å ha tillit til det offentlige i Norge.
  • Mange har utfordringer knyttet til språk, både når det gjelder lesing av dokumenter og muntlig i møter og samtaler. Noen trenger tolk, som både er krevende rent praktisk og kan oppleves utrygt fordi en person fra hjemlandet får innsikt i sterkt personlige saker.
  • En del innvandrere har begrenset forståelse for hva barnevernet er og gjør.
  • Mange vet ikke hva som forventes av foreldre i Norge og hvordan det norske velferdssamfunnet fungerer. Dette gjelder særlig de som ikke har bodd lenge i Norge.
  • Råd som familien får fra eget nettverk kan være basert på rykter, feil og misforståelser. Det kan være vanskelig å vite om man skal stole på hjelpeapparatet eller eget nettverk.
  • Klienten har vært i politiavhør, må kanskje i fengsel og i etterkant miste oppholdstillatelsen
  • Tap og sorg av familie som bor et annet sted i verden kan forsterkes av ensomheten når huset er tomt og barna er borte

Hvilke reguleringsformer verdsetter familien?

Det emosjonelle og eksistensielle nærværet er nedtonet i vår profesjonaliserte kultur. Når man skal etablere en god relasjon til noen som har en annen kulturell bakgrunn, kan det imidlertid være viktig å gi en klem, å ikke tørke tårene bort når man er i nærkontakt med smerte, eller å sitte i taushet sammen med den som er i krise. Kultur former våre oppfatninger av trøst og omsorg. Reflekter gjerne omkring hva som er din personlige foretrukne stil - og hva som kan være familiens behov.

Legg merke til hva familien gjør

Ved å prøve å legge merke til det familien allerede gjør, kan du få en god pekepinn på hvilke reguleringsformer familien verdsetter. Har de mye besøk? Holder de sammen? Hvordan støtter slekt og nettverk hverandre? Hva lærte de som barn?

Kan familien for eksempel ha nytte av å:

  • Gå tur i naturen alene?
  • Spise sammen?
  • Gråte mye, lenge og høyt?
  • Ikke være alene?
  • Be?
  • Være i et ”offermodus”, hvor andre ordner opp?
  • Få medisiner?
  • Vise lite følelser, holde det inni seg?

Les også