25. januar 2021. Sist endret 27. januar.

Innledning

I forbindelse med spredning av en mutert variant av SARS-CoV-2, har regjeringen gitt nye råd og restriksjoner for til sammen 25 kommuner på Østlandet. De strengeste restriksjonene gjelder for 10 kommuner som har påvist spredning eller er nært knyttet til Nordre Follo kommune. I 15 såkalte randsonekommuner er det innført noe mindre inngripende restriksjoner.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet vil understreke at disse nye restriksjonene og rådene ikke betyr at det ikke skal gjennomføres samvær etter barneloven og barnevernloven. Kontakt mellom barn og foreldre er en rettighet for barn og foreldre, som også er nedfelt i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og i FNs Barnekonvensjon. Det å hindre kontakten mellom barnet og dets forelder betraktes som et "inngrep" i retten til familieliv etter artikkel 8. Også FNs barnekonvensjon beskytter barnets rett til samvær med sine foreldre. Etter konvensjonens artikkel 9 skal medlemsstatene sikre barn rett til å opprettholde regelmessig personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldre, med mindre dette strider mot barnets beste.

Utgangspunktet er at samvær skal gjennomføres. Dette gjelder også ved spredning av en mutert variant av SARS-CoV-2 og uavhengig overordnede føringer om tiltakspakker for forskjellige risikonivåer, jf. kommunelegehåndboka covid-19, 18.12.2020. Skal barnets og forelderens rett til samvær begrenses, må det foreligge konkrete smitteverngrunner og det må foretas en streng nødvendighets og forholdsmessighetsvurdering. Dette gjelder i alle tilfeller hvor barn ikke bor sammen med sine foreldre, som for eksempel når barn med funksjonsnedsettelser bor i barne- og avlastningsbolig, ved innleggelse på sykehus eller dersom en av foreldrene sitter i fengsel.

Helsedirektoratet har på denne adressen gitt veiledning om besøk i spesialisthelsetjenesten, kommunale helse- og omsorgsinstitusjoner og omsorgsboliger under pandemien. Vi viser også kapittel 2 i forskrift om barns opphold i helseinstitusjon.

Når det gjelder vurderinger av om det foreligger konkrete smitteforhold som kan begrunne stans eller endringer i samvær etter barnevernloven, viser vi til punktet råd om gjennomføring av samvær i dette dokumentet.

Lokale smittevernrestriksjoner

Smittevernloven § 4-1 første ledd bokstav d gir kommunene adgang til å innføre kommunale karanteneregler som kan pålegge personer begrensninger i deres bevegelsesfrihet. Slike regler kan få konsekvenser for barns mulighet til samvær med sine foreldre.

Helse- og omsorgsdepartementet har gitt en veileder til hvordan kommunene bør gå frem i den forbindelse (Veileder til kommunene om lokale karanteneregler eller innreiserestriksjoner i forbindelse med utbruddet av Covid-19). Departementet gjør i denne veilederen rede for rammene i smittevernloven og hvilke hensyn som etter loven skal vurderes. Veilederen ga også anbefalinger for hvordan eventuelle kommunale vedtak burde utformes ut fra situasjonen i mars 2020. Etter vårt syn gjør betraktningene seg gjeldene også i dagens situasjon.

Det er kommunen selv som skal vurdere om tiltakene kommunen beslutter er tilstrekkelig begrunnet. Dette følger av smittevernloven §§ 7-1 og 7-2. Den enkelte kommune er selv ansvarlig for at egne smitteverntiltak er i samsvar med regelverket.

I veilederens punkt 5 gjør departementet rede for det rettslige grunnlaget for iverksettelse av lokale smitteverntiltak. Det opplyses her om at smitteverntiltak blant annet må være nødvendige av hensyn til smittevernet og for å forebygge eller motvirke smittespredning, se nødvendighetskravet i smittevernloven §§ 1-5 og 4-1 første ledd. Til dette uttaler departementet videre:

Tiltaket skal være så lite inngripende som mulig, ut fra den smitteverneffekten man søker å oppnå. Lokale tiltak som er strengere enn nasjonale tiltak, må begrunnes nærmere for eksempel i stort lokalt smittepress eller mangel på ressurser.

Lokale reisekarantenetiltak kan dermed gå lengere og være strengere og mer inngripende enn de nasjonale reisekarantenereglene, gitt at tiltakene er tilstrekkelig godt begrunnet. Tiltakene må vurderes og begrunnes i lys av den konkrete situasjonen i den enkelte kommune. Det betyr at kommunen kan iverksette tiltak som ikke er iverksatt nasjonalt og som er mer inngripende enn nasjonale tiltak.

Selv om det er et kommunalt ansvar, har departementet likevel valgt å gi uttrykk for hvilke tiltak kommunene ikke bør beslutte. Se veilederens punkt 3. Et tiltak som bør unngås er «Tiltak som rammer barn med delt bosted». Dette må også gjelde tiltak som rammer barn som rett til samvær med den forelderen barnet ikke bor fast sammen med og tiltak som rammer barn under offentlig omsorg med rett til samvær med sine biologiske foreldre. Foreldres rett til samvær med barn som bor i barne- og avlastningsbolig hjemlet i helse- og omsorgstjenesteloven og barn som er innlagt på sykehus må vurderes på samme måte. Slike tiltak vil kunne gripe uforholdsmessig inn familielivet.  Om slike tiltak likevel skal treffes, må det gjøres en særskilt nødvendighets- og forholdsmessighetsvurdering, jf. EMK art. 8.

Grunnloven § 104 bestemmer at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved avgjørelser som berører barn. Det samme følger av Barnekonvensjonen art. 3 nr. 1. Barnets interesser er ikke bare et relevant moment, men inngår som et tungtveiende element ved forholdsmessighets-vurderingen etter Grunnloven § 102 og EMK art 8 annet ledd (Rt. 2015 side 93).