Barn fra familier med lav sosioøkonomisk status er overrepresentert i barnevernet og får ofte ikke den hjelpen de trenger. Det viser en ny rapport fra NTNU, som legges frem på den nasjonale barnevernskonferansen i dag. 

– Denne forskningsrapporten dokumenterer godt at det å slite økonomisk kan legge sterkt press på barnefamilier, sier divisjonsdirektør i Bufdir, Kjetil Ostling.

Rapporten «Barnevern og sosioøkonomisk ulikhet – sammenhenger, forståelser og ansvar» er resultatet av et samarbeid mellom NTNU, SINTEF og NTNU Samfunnsforskning over 5 år. Det er Bufdir som har tatt initiativ til og finansiert forskningen og rapporten kan leses i sin helhet her

Rapporten legges frem på den nasjonale barnevernskonferansen av forsker Bente Kojan

Helhetlig samarbeid

Funnene i rapporten indikerer at en del familier som har økonomiske utfordringer, har det vanskeligere for å ta imot og få nytte av hjelp og tiltak fra barnevernstjenesten – blant annet på grunn av stresset med å leve med dårlig økonomi. Rapporten viser også at det er store variasjoner mellom ulike kommuner i hvordan lavinntektsfamilier følges opp av barnevernet.

– Godt samarbeid mellom barnevernstjenesten, NAV og andre aktører rundt barn, ungdom og familier der de bor er avgjørende for at de skal kunne få helhetlig og koordinert hjelp som gjør en forskjell, sier Ostling.

Barnevernsreformen har til formål å løfte fram det helhetlige ansvaret for forebygging og tidlig innsats i kommunen.

– Reformen innebærer at kommunene får et større ansvar for barnevernet, både faglig og økonomisk. Et viktig premiss for barnevernsreformen er at kommunenes nærhet til familiene gir et godt utgangspunkt for å tilpasse hjelpen til barnas og foreldrenes behov. Hele det kommunale tjenestetilbudet må samordnes og prioritere forebygging og tidlig innsats for at kommunene når målene i reformen, sier Ostling.

Plikt til samhandling

I tillegg til barnevernreformen vil lovfestingen av plikt til samhandling på tvers av helse-, omsorgs- og velferdstjenester være viktig å fange opp denne problematikken. Kommunene har ifølge helse- og omsorgstjenesteloven plikt til samhandling og samarbeid, og å legge til rette for samhandling mellom ulike deltjenester innad i kommunen og med andre tjenesteytere, som for eksempel kommunalt barnevern, sosiale tjenester i NAV, skole osv., der dette er nødvendig for tjenesteytingen.

– En styrking av samhandlingsbestemmelser legger til rette for bedre koordinerte og mer helhetlige tjenester til beste for alle brukere – særlig de som trenger hjelp på flere områder samtidig, sier Ostling.