Mange barn opplevde avbrudd i barnehage- eller skolegang under oppholdet på krisesenteret, vanligvis av hensyn til deres sikkerhet. Kontakt med barnevernet ble ofte opprettet ved opphold av barn.

Hovedpunkter

1 258 barn bodde på et krisesenter i 2020

40 % av barna som gikk på skole, opplevde brudd i skolegangen under oppholdet, som oftest av hensyn til barnets egen sikkerhet

Ved 81 % av barns opphold på sentrene var kontakt med barnevernet opprettet

Om opphold av barn

Opplysninger om barna er basert på det første oppholdet i rapporteringsåret (2020). Opphold er de gangene barna overnattet på et krisesenter i løpet av året. Et opphold kan vare over flere døgn, og blir registrert med ett skjema for hvert opphold.

Vi gjør oppmerksom på at når det gjelder barn under 16 år er det barnets omsorgsperson som har godtatt registrering. I de tilfeller hvor barnet på grunn av ung alder eller av andre årsaker har vansker med å svare på spørsmålene i skjemaet selv, er det også rimelig å anta at det er omsorgspersonen som har besvart skjemaet på vegne av barnet. Det må derfor tas forbehold om at opplysningene om barn på krisesenter, ikke nødvendigvis kommer fra barna selv.

Nedgang i antall barn, og antall opphold av barn

1258 barn oppholdt seg på et krisesenter i 2020, med til sammen 1580 opphold. Sammenlignet med 2019, ble det registrert 192 færre barn (1450 barn i 2019) og 296 færre opphold for barn (1876 opphold i 2019).

18 % av barna (216 barn) hadde vært beboere på et krisesenter før det inneværende oppholdet Dette er en høyere andel enn i 2019 (12 %). Av barna som har vært beboere før 2020, hadde 73 % ett tidligere opphold, mens 27 % hadde to eller flere (spørsmålet om antall tidligere opphold var besvart for 199 barn).

Av barna som hadde vært på et krisesenter før sitt første opphold i 2020, hadde 44% sitt første besøk i 2019, 35 % i perioden 2018-2016, mens 22 % hadde sitt første besøk i 2015 eller tidligere.

Et gjennomsnittlig opphold for barn varte i 31 døgn, likt som i 2019 og 2018. Et opphold for barn varte i snitt 4 døgn lenger enn et voksenopphold. Dette kan ses i lys av at voksne som hadde med barn på sentrene gjennomsnittlig bodde der lenger enn de som ikke hadde med barn, tilsvarende som tidligere år. Et gjennomsnittsopphold for voksne som hadde med seg barn under 18 år, var 33 døgn, mot 23 døgn for de som ikke hadde med seg barn.

Barn som var dagbrukere ved krisesentrene

I 2020 var det også mulig å registrere dagsbesøk av barn. Det ble totalt registrert 546 dagsbesøk av barn og 138 barn som var dagbrukere (det første i 2020).

Kjennetegn ved barn på krisesentrene

Over halvparten av barna var eldre enn 5 år

45 % av barna var i alderen 0-5 år, 31 % var fra 6-10 år, mens 24 % var eldre enn 10 år. Gjennomsnittsalderen var 7 år, tilsvarende som i 2018, mens den var 8 år i 2019.

Det var en jevn kjønnsfordeling blant barna: Så vidt over halvparten av barna der kjønn ble registrert var gutter (632 barn), og så vidt under halvparten var jenter (618 barn). For 8 barn var det ikke registrert kjønn.

6 av 10 barn hadde innvandrerbakgrunn

58 % av barna hadde innvandrerbakgrunn , og andelen var 1 prosentpoeng mindre enn i 2019. Blant dem som bor på krisesentrene er andelen barn med innvandrerbakgrunn noe mindre enn andelen voksne med innvandrerbakgrunn (62 %).

74 % av barna med innvandrerbakgrunn hadde ikke behov for tolk ved første opphold i 2020. Videre var det 5 % som benyttet tolk og 2 % som sa det var behov for tolk, uten at dette ble benyttet.

Det var 20 % som sa at samtale ikke ble gjennomført på grunn av ung alder/lite språk. Blant innvandrerbarn hvor det ikke ble utført samtale på grunn av ung alder/lite språk, var 72 % av barna i alderen 0-2 år, 25 % i alderen 3-5 år, mens 3 % var 6 år eller eldre.

De som sa at det var behov for tolk uten at dette ble benyttet, oppga som årsaker at den ansatte kunne barnets språk, at man snakket med barnets forelder, at det var en kort infosamtale med filmvisning på arabisk, og at barnet flyttet hjem før det ble gjennomført samtale.

7 % av barna hadde nedsatt funksjonsevne

7 % (86 barn) hadde én eller flere typer nedsatt funksjonsevne  av varig karakter som medførte begrensinger i barnets daglige liv. Andelen er mindre enn i 2019 (8 %), og betydelig lavere enn blant de voksne beboerne (30 %).

Blant barna med nedsatt funksjonsevne var psykiske lidelser (med eller uten diagnose) mest utbredt (36 %), etterfulgt av utviklingshemming (19 %) og kroniske sykdommer (13 %). Av fysiske funksjonsnedsettelser, hadde 7 % nedsatt hørselsevne, 6 % nedsatt synsevne og 2 % nedsatt bevegelsesevne.

21 % av dem med nedsatt funksjonsevne hadde andre typer funksjonsnedsettelser, og her var det flere som nevnte språkvansker, at dette ikke var ferdig utredet og allergier.

Barna med nedsatt funksjonsevne var eldre enn øvrige barn: 36 % av barna med nedsatt funksjonsevne var yngre enn 6 år, mot 46 % av barna uten nedsatt funksjonsevne.

En noe mindre andel av barna med nedsatt funksjonsevne hadde hatt tidligere opphold ved et krisesenter, enn tilfellet var for dem uten nedsatt funksjonsevne (12 % mot 18 %).

Barnehage- og skolegang under oppholdene

Mange barn opplevde brudd i barnehage- eller skolegang under oppholdet

76 % av barna i alderen 0-5 år gikk i barnehage første gang de overnattet på et krisesenter i 2020, dette er 14 prosentpoeng mer enn i 2019. Dette er en mindre andel enn i befolkningen generelt, hvor 93 % av barn i alderen 1-5 år går i barnehage. Vi gjør oppmerksom på at tallene ikke er direkte sammenlignbare, grunnet forskjellig aldersgruppering.

Ved 57 % av oppholdene til barn som gikk i barnehage, medførte oppholdet på krisesenteret at de helt eller delvis sluttet i barnehagen. Dette er en økning siden 2019 (50 %). 39 % fortsatte i samme barnehage som før oppholdet, mens 4 % fortsatte i en annen barnehage.

Til sammen 40 % av oppholdene til skolebarn medførte enten fullstendig eller delvis avbrudd i skolegangen, en økning på 6 prosentpoeng sammenlignet med 2019. Ved 54 % av oppholdene fortsatte barna på samme skole, mens de ved 7 % av oppholdene fortsatte på en annen skole. Andelen opphold hvor barna fortsatte på samme skole, har gått ned siden 2019 (60 %), mens andelen hvor barna fortsatte på en annen skole, har gått litt opp (fra 5 % i 2019). 19% av skolebarna fortsatte ikke på skolen i det hele tatt, under oppholdet. Dette er omtrent tilsvarende som i 2019 (18 %).

Barnets sikkerhet var oftest årsak til avbrudd i barnehage- eller skolegang

Et gjennomsnittlig avbrudd i barnehage- eller skolegang varte i 13 dager, en økning på 2 dager fra i 2019 (11 dager).

Når barna helt eller delvis måtte avbryte barnehagegangen, var sikkerheten til barnet årsak ved hele 60 % av oppholdene. Dernest var avstanden til barnehagen også en meget vanlig årsak (33 %). I 13 % av tilfellene ble tid til organisering av videre barnehage oppgitt som grunn, og for 11 % var mangel på transportmuligheter grunnen til avbruddet. Svært få oppga barnets helsetilstand (3 %) og uenighet om/manglende finansiering av transport (2 %) som årsak til avbrutt barnehagegang.

Ved 14 % av oppholdene ble andre årsaker nevnt, herunder at barnehagen var stengt i forbindelse med korona (enten som smittevernstiltak eller på grunn av smitte i barnehagen); flytting til en annen kommune; bekymring hos forelder; ikke barnehageplass i kommunen; uavklart situasjon

Hensynet til barnets sikkerhet var også den klart vanligste årsaken til avbrudd i skolegang. Ved 57 % av oppholdene hvor barnet opplevde avbrudd i skolegang, skyldtes dette nettopp sikkerheten til barnet. Ved 32 % av oppholdene skyldtes avbruddet avstanden til skolen, mens 18 % oppga tid til organisering av skolegang som årsak. 11 % hadde ikke transportmuligheter, 4 % oppga barnets helsetilstand som årsak og 2 % oppga uenighet om/manglende finansiering av transport som årsak. Ved 16 % av oppholdene var det andre årsaker til avbruddet, og det som oftest ble nevnt var koronasituasjonen; koronastengt skole; reetablering fra annen kommune; at barnet bare bodde én natt på krisesenteret; samt diverse organiseringsproblemer.

Utbredt samarbeid med barnehage og skole

For 17 % av oppholdene til barnehagebarn ble det opprettet et samarbeid med barnets barnehage, mens det for 26 % av skolebarna ble opprettet et samarbeid med barnets skole. Skyss til skole eller barnehage ble videre gitt ved 8 % av oppholdene til barnehagebarn og 24 % av oppholdene til skolebarn.

Ved 15 % av oppholdene til barnehagebarn ble det benyttet barnehage i regi av krisesenteret eller andre, mens det ved 10 % av oppholdene til skolebarn ble benyttet skoletilbud på senteret.

47 % av oppholdene medførte brudd i organiserte fritidsaktiviteter

19 % av barna deltok til vanlig i organiserte fritidsaktiviteter da de ankom et krisesenter for første gang i 2020. Ved 47 % av oppholdene til disse barna medførte oppholdet helt eller delvis avbrudd i fritidsaktiviteten. Andelen er høyere enn i 2019 (39 %).

Bistand til barna

De vanligste formene for bistand var primærkontakt og velkomstsamtale

Ved 96 % av oppholdene ble det gitt én eller flere typer bistand til barna. De vanligste formene for bistand var at barna fikk en primærkontakt (83 %) og en velkomstsamtale/informasjon om tilbudet på krisesenteret og om hvorfor barnet var der (67 %).

Det følger av forpliktelsene i forskriften om fysisk sikkerhet på krisesentrene at det skal foretas en kartlegging av trusler/beskyttelsesbehov. Ved 54 % av oppholdene ble dette gjort i regi av krisesentret, og ved 28 % av oppholdene ble dette gjort i regi av andre. Videre ble det gjennomført systematisk kartlegging av hjelpebehov ved 57 % av oppholdene. Ved 47 % av oppholdene hadde krisesentrene en plan for oppfølging i tiden barna var på sentrene.

Ved 43 % av oppholdene ble det gjennomført samtale uten mor/far til stede, mens det ved 39 % av oppholdene ble gjennomført samtale med mor/far til stede. Ved 36 % av oppholdene deltok barna på fritidsaktiviteter i regi av krisesentertilbudet; ved 13 % i regi av andre. Ved 12 % av oppholdene deltok barna i grupper for barn, og 2 % fikk tilbud om deltakelse i ansvarsgrupper som ble opprettet for barnet.

Samarbeid med barnets skole eller barnehage ble opprettet ved totalt 19 % av oppholdene. Ved 15 % av oppholdene fikk barnet skyss til barnehage eller skole. Ved 8 % av oppholdene ble det benyttet barnehagetilbud i regi av krisesentertilbudet eller andre, og 5 % fikk skoletilbud på krisesenteret.

Ved 6 % av oppholdene mottok barna andre typer bistand, og herunder var det først og fremst barnepass, diverse samarbeidsmøter med andre tjenester og tilrettelegging i samarbeid med barnevernet, som ble nevnt.

Sammenlignet med 2019, er den største endringen i bistand som ble gitt, deltakelse i på fritidsaktiviteter; Her er det en nedgang på 8 prosentpoeng i andelen opphold som deltok på fritidsaktiviteter i regi av senteret, og en nedgang på 7 prosentpoeng som deltok på fritidsaktiviteter i regi av andre. Det er også en nedgang på 4 prosentpoeng i andelen av oppholdene hvor det ble utarbeidet en plan for oppfølging under oppholdet. Videre er det en økning på 4 prosentpoeng i andelen som benyttet barnehagetilbud i regi av senteret, og en økning på 3 prosentpoeng som fikk primærkontakt. Ellers er det kun mindre endringer i hvilken bistand som er gitt.

Mottatt bistand har sammenheng med barnas alder

Hvilken type bistand som ble gitt, har stor sammenheng med hvor gamle barna var da de oppholdt seg på krisesenteret. Bistand som omhandler samtaler og informasjon (velkomstsamtale, samtale med og uten mor/far til stede, samt oppfølgingsplan), var mer vanlig å gi ved oppholdene til barn i alderen seks år og eldre, sammenlignet med under oppholdene til yngre barn. Ved 27 % av oppholdene til barn under seks år hadde barna verken fått velkomstsamtale, samtale med eller uten mor/far til stede eller oppfølgingsplan. Til sammenligning gjaldt dette 5 % av oppholdene til eldre barn.

Det er også blant de yngste barna vi finner høyest andel som ikke mottok noen bistand. Ved 4 % av oppholdene til barn i alderen 0-2 år, ble ingen bistand gitt. Denne andelen synker fram til barnet er 10 år, og blant barn i alderen 11-18 år mottok nesten alle (99 %) én eller flere former for bistand. Sammenlignet med tidligere har det imidlertid vært en økning i andelen bistand gitt de yngste; i 2019 ble det ikke gitt noen bistand ved 8 % av oppholdene til de yngste barna (0-2 år).

Fritidsaktiviteter i regi av krisesentrene ble mest benyttet av barn i alderen 3-10 år. Ved 41 % av oppholdene til barn i denne aldersgruppen, deltok barna på fritidsaktiviteter. Gruppetilbud for barn ble mest benyttet av barn i alderen 6-10 år. Dette ble benyttet ved 16 % av oppholdene til barn i denne aldersgruppen.

Kontakt med barnevern og andre instanser

Barnevernet var ofte involvert

Ved 12 % av oppholdene til barn ble ingen kontakt med andre instanser opprettet før oppholdet, en økning på 6 prosentpoeng fra 2019. Det var også en økning fra 2019 i andelen av oppholdene til barn hvor ingen kontakt med andre instanser ble opprettet underveis i oppholdet (20 % mot 11 %).

Sammenlignet med oppholdene til voksne beboere, var det en større andel av oppholdene til barn hvor det ikke var opprettet kontakt med andre instanser. For voksne beboere ble ingen kontakt opprettet før oppholdet i 5 % av tilfellene, og ved 11 % av tilfellene underveis i oppholdene.

Barnevernet var den klart vanligste instansen å være i kontakt med, og det var allerede opprettet kontakt med barnevernet forut for 58 % av oppholdene til barn. Ved 43 % av oppholdene ble også kontakt med barnevernet opprettet mens barna bodde på krisesenteret. For en del av disse oppholdene var kontakt med barnevernet opprettet både forut for oppholdet og under oppholdet; det ble ved totalt 20 % av oppholdene satt kryss for opprettelse av kontakt med barnevernet både før og under oppholdet.  I de tilfellene hvor barnet ikke var i kontakt med barnevernet i forkant, ble det ved 23 % av oppholdene opprettet kontakt med barnevernet under oppholdet. Ved 19 % av oppholdene til barn var ingen kontakt med barnevernet opprettet, verken før eller under krisesenteroppholdet. Dette er en oppgang fra 14 % i 2019, noe som viser at barnevernet i mindre grad var involvert i 2020.

Forut for 17 % av oppholdene var det opprettet kontakt med helsestasjon/helsesykepleier, mens det ble opprettet kontakt med denne instansen underveis ved 5 % av oppholdene. Ved 8 % av oppholdene ble også kontakt med barnehus opprettet, mens det ved 4 % av oppholdene ble opprettet kontakt med barnehus før oppholdet. Videre var 3 % av barna allerede i kontakt med BUP før oppholdet, mens 2 % ble satt i kontakt med BUP under oppholdet. Kontakt med andre kommunale lavterskeltilbud ble opprettet i forkant ved 1 % av oppholdene, og 1 % ble satt i kontakt med slike tilbud underveis i oppholdet. PP-tjenesten var involvert i forkant av 2 % av krisesenteroppholdene, mens mindre enn 1 % av barna ble formidlet til PPT under oppholdet.

Ved 6 % av oppholdene ble kontakt med andre (enn overnevnte) instanser opprettet under oppholdet, mens 4 % hadde opprettet kontakt med andre instanser før oppholdet. De vanligste kontaktinstansene som ble nevnt, var politi; advokat; lege/sykehus; Flyktningetjenesten; familievernkontor; skole og barnehage.

Det var en nedgang i andelen av oppholdene hvor det ble opprettet kontakt med helsestasjon/helsesykepleier forut for oppholdet (17 %) sammenlignet med 2019 (25 %). Ellers var det relativt små endringer fra 2019.

Ved 36 % av oppholdene ble det sendt bekymringsmelding til barnevernet

Ansatte på krisesentrene er pålagt å være oppmerksomme på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenesten. De har en plikt til, på eget initiativ, å gi opplysninger til barneverntjenesten når et barn blir mishandlet i hjemmet, når det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt eller når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker (§ 6 i krisesenterlova).

Til sammen 1 244 av barna under 18 år hadde sitt første opphold på krisesenter i 2020 (1 var 18 år eller eldre, og for 13 barn var ikke spørsmålet om alder besvart). Krisesentertilbudene sendte bekymringsmelding for 436 av barna under 18 år (36 %), mens det for 787 barn under 18 år (64 %) ikke ble sendt bekymringsmelding (prosent av 1224 barn, da 34 ikke hadde besvart spørsmålet).

For 559 av de barna (72 %) som det ikke var sendt bekymringsmelding for, ble dette begrunnet med at barnevernet allerede var involvert. Videre ble det for 236 barn (31 %) ikke vurdert som nødvendig å melde bekymring, mens for 26 barn (3 %) var bekymringsmelding sendt på et tidligere tidspunkt. For 51 (7 %) av barna ble det oppgitt forskjellige andre årsaker til hvorfor det ikke var sendt bekymringsmelding til barnevernet, blant annet at bekymringsmelding var under vurdering, at man avventet situasjonen, at barnevernet allerede var kjent med situasjonen eller at diverse andre instanser var koblet inn.

Bekymringsmelding ble sendt for over halvparten av barna som ble tatt med tilbake til voldsutøver

Ifølge lovens forarbeider trer opplysningsplikten i kraft når et barn blir tatt med tilbake til den, eller de, som har utøvd volden etter oppholdet på krisesenteret, og det er risiko for at barnet kommer til å bli utsatt for vold eller for å bli vitne til vold mellom foreldrene. 18 % av barna (222 barn) som var yngre enn 18 år, ble tatt med tilbake til voldsutøver etter sitt første krisesenteropphold. Det ble sendt bekymringsmelding til barnevernet for 53 % av barna (115 barn) som ble tatt med tilbake til voldsutøver, mens dette altså ikke var tilfellet for 47 % av barna (103 barn).

Barnevernet var imidlertid allerede involvert når det gjaldt 72 av barna (75 %) som ble tatt med tilbake til den som hadde utøvd volden uten at det ble sendt bekymringsmelding. For 18 av barna (19 %) som ble tatt med tilbake til voldsutøver, ble det ikke vurdert som nødvendig å sende bekymringsmelding til barnevernet, mens for 4 barn (4 %) var bekymringsmelding sendt på et tidligere tidspunkt.

Det ble sjelden sendt bekymringsmelding for de hjemmeboende barna til dagbrukere

55 % av dagbrukerne hadde hjemmeboende barn under 18 år. De ansatte på krisesentrene sendte bekymringsmelding til barnevernet for barna til 6 % av disse dagbrukerne. Årsakene til at det ikke ble sendt bekymringsmelding, var først og fremst at ansatte ved krisesentrene ikke anså det som nødvendig (54 %) eller at barnevernet allerede var involvert (41 %). I 12 % av tilfellene ble det oppgitt andre årsaker. Herunder nevnes det ofte at man avventet situasjonen, at bekymringsmelding var under vurdering, at man manglet informasjon, eller at barna ikke bodde sammen med voldsutøver.

9 % av de voksne beboerne hadde hjemmeboende barn som ikke var med til krisesenteret. Det ble sendt bekymringsmelding til barnevernet for 26 % av disse beboerne. Årsaker som ble oppgitt for at dette ikke ble gjort, var at barnevernet allerede var involvert (59 %) og at det ikke ble vurdert som nødvendig (37 %). Ved 13 % av tilfellene ble det oppgitt andre årsaker, og her ble det ofte oppgitt at barnet oppholdt seg i et annet land, at barnet var over 18 år, at man avventet situasjonen og at barnevernet hadde vært inne og avsluttet saken.

Samvær med, og retur til, voldsutøver når voldsutøver var forelder til barnet

Ved 3 av 10 opphold hadde barnet samvær med voldsutøver

Ved 31 % av oppholdene der voldsutøver var mor eller far, hadde barnet samvær med voldsutøveren i løpet av oppholdet på krisesenteret. Andelen er 1 prosentpoeng mindre enn i 2019. Ved 19 % av oppholdene hadde barnet samvær med voldsutøveren uten tilsyn, mens det ved 13 % av oppholdene var samvær med tilsyn.

Andelen som hadde samvær med voldsutøveren under oppholdet, synker med barnets alder. Ved 34 % av oppholdene til barn i alderen 0-5 år og ved 30 % av oppholdene til barn i alderen 6-10 år, hadde barnet samvær med voldsutøveren. Ved oppholdene der barna var eldre enn 10 år var tilsvarende andel 23 %.

12 % av oppholdene endte med at barna ble tatt med tilbake til voldsutøver

Når voldsutøveren var mor eller far, endte 19 % av oppholdene med at barna ble tatt med tilbake til voldsutøver, en oppgang på 2 prosentpoeng siden 2019.

Ved totalt 17 % av alle opphold ble barna tatt med tilbake til voldsutøver. Til sammen 58 % av barnas opphold endte imidlertid med at de ble tatt med hjem til egen bolig uten voldsutøver eller til ny/annen bolig. 7 % av oppholdene til barn endte med at de dro til slektninger/venner, mens 4 % dro videre til et annet krisesenter. 3 % dro til barnevernstiltak og 1 % dro til overgangsbolig. 10 % dro andre steder, og en betydelig andel av disse bodde fremdeles på krisesenteret ved årsslutt.

Tallene viser forholdvis små forskjeller sammenlignet med 2019.

I 25 % av tilfellene der barnet dro tilbake til voldsutøver etter et opphold, var forholdet anmeldt. Til sammenligning var forholdet anmeldt ved 50 % av oppholdene der barnet ikke dro tilbake til voldsutøveren etter krisesenteroppholdet. I tilfellene hvor barnet dro tilbake til voldsutøver og hvor forholdet var anmeldt, var andelen hvor det også hadde blitt sendt bekymringsmelding til barnevernet 51 %.

Barn med gjentatte opphold

17 % av barna (213 barn) hadde vært beboere på et krisesenter før 2020. Av disse hadde 73 % ett tidligere opphold, mens 27 % hadde to eller flere. 382 av oppholdene til barn i 2020 (27 %) var gjentakende opphold.

Kjennetegn ved barn med tidligere krisesenteropphold

  • En litt høyere andel av barna med tidligere opphold var eldre enn 10 år (26 %) sammenlignet med barna uten tidligere opphold (24 %).
  • 68 % av barna som også hadde bodd på et krisesenter før 2020, hadde innvandrerbakgrunn. Blant barna uten tidligere krisesenteropphold, var det 55 % som hadde innvandrerbakgrunn.
  • 5 % av barna som hadde vært beboere også før 2020, hadde nedsatt funksjonsevne av varig karakter som medførte begrensninger i deres daglige liv. Denne andelen var 8 % blant barna som aldri hadde bodd på et krisesenter tidligere.

Gjentakende opphold endte litt sjeldnere med avbrudd i barnehage, skole og fritidsaktiviteter

  • Avbrudd i barnehage- eller skolegang var litt mindre vanlig ved gjentakende opphold. 63 % av førstegangsoppholdene til barnehagebarn endte med helt eller delvis avbrudd i barnehagegang, mot 39 % av de gjentakende oppholdene. Differansen var noe mindre når det gjaldt avbrudd i skolegang, henholdsvis 42 % og 35 %.
  • 52 % av førstegangsoppholdene og 34 % av de gjentakende oppholdene endte med helt eller delvis avbrudd i fritidsaktiviteter.

Barnevern og helsestasjon var litt oftere involvert i forkant ved gjentatte opphold

  • Ved 74 % av de gjentakende oppholdene til barn var det opprettet kontakt med barnevernet i forkant. Dette gjaldt 52 % av førstegangsoppholdene. Kontakt med barnevernet ble opprettet under oppholdet i 39 % av de gjentakende oppholdene og i 45 % av førstegangsoppholdene.
  • Helsestasjon/helsesykepleier var kontaktet forut for 21 % av de gjentakende oppholdene og 16 % av førstegangsoppholdene. Ved henholdsvis 7 % og 5 % av oppholdene ble det opprettet kontakt med helsestasjon under
  • Ingen kontakt ble opprettet før oppholdet for 7 % av de gjentakende oppholdene og 13 % av førstegangsoppholdene. Det ble ikke opprettet kontakt med andre instanser underveis i oppholdet for 12 % av de gjentakende oppholdene og 21 % av førstegangsoppholdene.

Mer vanlig at voldsutøver var barnets far ved gjentakende opphold

  • Det var litt mer vanlig at voldsutøver var barnets far blant barna med gjentakende opphold, enn blant barn med førstegangsopphold (87 % mot 83 %). Voldsutøver var barnets mor ved 3 % av førstegangsoppholdene, sammenlignet med 2 % av gjentakende opphold.

 

Barn med innvandrerbakgrunn

720 av barna (58 %) hadde innvandrerbakgrunn mens 524 (42 %) ikke hadde innvandrerbakgrunn

Kjennetegn ved barn med innvandrerbakgrunn

  • Gjennomsnittsalderen til barna med innvandrerbakgrunn var 7 år, mens gjennomsnittsalderen til barna uten innvandrerbakgrunn, var 6 år.
  • En litt mindre andel barn med innvandrerbakgrunn hadde nedsatt funksjonsevne, sammenlignet med barn uten innvandrerbakgrunn (6 % mot 7 %).
  • 21 % av barna med innvandrerbakgrunn hadde bodd på et krisesenter tidligere. Til sammenligning gjaldt dette 13 % av barna uten innvandrerbakgrunn.

Det var mer vanlig at barn med innvandrerbakgrunn måtte avbryte barnehagegangen

Barna med innvandrerbakgrunn som gikk i barnehage, opplevde ved 59 % av oppholdene at de helt eller delvis måtte slutte i barnehagen mens de var på krisesenteret. Dette forekom i mindre grad ved oppholdene til barnehagebarn uten innvandrerbakgrunn (53 %). Når det gjelder avbrutt skolegang, var dette mindre vanlig ved oppholdene til barn med innvandrerbakgrunn (38 %), sammenlignet med oppholdene til barn uten innvandrerbakgrunn (43 %).

Ingen transportmuligheter var oftere årsak til avbrudd i barnehagegang ved krisesenteroppholdene til barn med innvandrerbakgrunn (15 %), sammenlignet med opphold av barn uten innvandrerbakgrunn (4 %). Videre var sikkerheten til barnet oppgitt som årsak ved 63 % av oppholdene til barn med innvandrerbakgrunn mot 56 % av oppholdene til de øvrige barna. Avstand til barnehagen var også oftere oppgitt som årsak ved oppholdene til barn med innvandrerbakgrunn (35 %), enn ved oppholdene til barn uten innvandrerbakgrunn (31 %).

Sikkerheten til barnet var i større grad oppgitt som årsak til brudd skolegangen ved oppholdene til barn med innvandrerbakgrunn (62 %), enn ved oppholdene til barn uten innvandrerbakgrunn (50 %). Avstand til skolen var årsaken til avbruddet ved 32 % av oppholdene til barn med innvandrerbakgrunn, mot 31 % av oppholdene til barn uten innvandrerbakgrunn. Manglende tid til organisering av videre skolegang ble nevnt som årsak til skoleavbrudd for omtrent like store andeler av barn med innvandrerbakgrunn (19 %) og barn uten innvandrerbakgrunn (18 %). At det ikke fantes transportmuligheter ble sjeldnere angitt som grunn til avbrudd i skolegang under oppholdene til barn med innvandrerbakgrunn, enn hva tilfellet var for dem uten innvandrerbakgrunn (9 % mot 13 %).

45 % av oppholdene til barn med innvandrerbakgrunn endte med helt eller delvis avbrudd i fritidsaktiviteter. Tilsvarende andel for barn uten innvandrerbakgrunn var 50 %.

Det ble gitt mer bistand ved oppholdene til barn med innvandrerbakgrunn

Det var forholdvis små forskjeller mellom oppholdene til barn med og uten innvandrerbakgrunn når det gjaldt opprettelse av kontakt med andre instanser. Forut for oppholdet var det imidlertid opprettet kontakt med helsestasjon / helsesykepleier (16 % mot 19 %) og barnevern (56 % mot 60 %) i litt lavere andeler av oppholdene til barn med, enn uten, innvandrerbakgrunn. I tillegg ble det i noe mindre grad opprettet kontakt med barnevernet underveis i oppholdene til innvandrerbarn (42 %), enn under oppholdene til øvrige barn (45 %).

Barn med innvandrerbakgrunn mottok jevnt over noe mer bistand enn barn uten innvandrerbakgrunn. Spesielt gjaldt dette bistand i form av systematisk kartlegging av trusler/beskyttelsesbehov i regi av krisesenteret (henholdsvis 58 % og 49 %); systematisk kartlegging av trusler/beskyttelsesbehov i regi av andre (henholdsvis 32 % og 22 %); systematisk kartlegging av hjelpebehov (henholdsvis 60 % og 53 %);  velkomstsamtale/informasjon om krisesentertilbudet (henholdsvis 70 % og 64 %); samtale uten mor/far til stede (henholdsvis 46 % og 39 %); grupper for barn (henholdsvis 14 % og 9 %); samarbeid med barnets barnehage/skole (henholdsvis 21 % og 16 %) og hjelp til å få i stand skyss til barnehage/skole (henholdsvis 17 % og 12 %). Det var kun tildeling av primærkontakt som ble gjort for en noe større andel barn uten innvandrerbakgrunn (84 %), enn barn med innvandrerbakgrunn (82 %). Hvilken type bistand som ble gitt, hadde også betydelig sammenheng med barnas alder, i den forstand at de eldste fikk mer bistand enn de aller minste. Her bør det tas med i beregningen at barna med innvandrerbakgrunn hadde litt høyere gjennomsnittsalder enn øvrige barn (7 mot 6 år).

Oppholdene til barn med innvandrerbakgrunn endte noe oftere med retur til voldsutøver

Både for barna med og uten innvandrerbakgrunn var voldsutøveren i de aller fleste tilfellene far. Barn med innvandrerbakgrunn hadde noe sjeldnere samvær med voldsutøveren under krisesenteroppholdet, sammenlignet med barn uten innvandrerbakgrunn. Ved 24 % av oppholdene hvor voldsutøver var mor eller far, hadde barn med innvandrerbakgrunn samvær med voldsutøver. Dette gjaldt ved 39 % av oppholdene til barn uten innvandrerbakgrunn.

En høyere andel av oppholdene til barn med innvandrerbakgrunn endte med at barnet ble tatt med tilbake til voldsutøver, sammenlignet med når barna ikke hadde slik bakgrunn (20 % mot 14 %).

Trenger du hjelp?

Trenger du eller noen du kjenner hjelp mot vold i nære relasjoner, finner du oversikt over hjelpetilbud her:

Trenger du mer informasjon, kan du gå inn på disse nettsidene: