Utviklingshemming er en samlebetegnelse for en rekke ulike diagnoser og tilstander som er knyttet til kognitive, språklige og sosiale vansker. Utviklingshemming faller innenfor det mer overordnede begrepet funksjonshemming eller funksjonsnedsettelse. 

Mennesker med utviklingshemming er en stor og uensartet gruppe. Det er store individuelle forskjeller knyttet til hvor godt ulike personer med utviklingshemming fungerer i hverdagen og hvor stort behov de har for hjelp og assistanse.

En del personer som faller inn under definisjonen utviklingshemming er uten diagnose. Det er gjerne de med størst behov for hjelp og støtte i hverdagen vil ha behov av en diagnose satt av spesialisthelsetjenesten.

Definisjon

Verdens Helseorganisasjon definerer utviklingshemming som:

Tilstand av forsinket eller mangelfull utvikling av evner og funksjonsnivå, som spesielt er kjennetegnet ved hemming av ferdigheter som manifesterer seg i utviklingsperioden, ferdigheter som bidrar til det generelle intelligensnivået, f eks kognitive, språklige, motoriske og sosiale. Utviklingshemming kan forekomme med eller uten andre psykiske og somatiske lidelser.

For å falle innfor definisjonen må en person da:

  • Ha en signifikant begrensing i intellektuell fungering (IQ). En signifikant begrensing i IQ innebærer et nivå på under 70.
  • Ha en begrensning i sosial modenhet og tilpasningsevne vurdert etter standardiserte vurderingsskalaer og ved intervju med pårørende.
  • Ha en tilstand som har vist seg før fylte 18 år.

Ulike grader av utviklingshemming

Det finnes ulike grader av utviklingshemming. De fordeles slik:

  • Lett utviklingshemming: IQ 50-69
  • Moderat utviklingshemming: IQ 35-49
  • Alvorlig utviklingshemming: IQ 20-34
  • Dyp utviklingshemming: IQ under 20

Jo mer alvorlig grad av utviklingshemming, jo større er sannsynligheten for tilleggsvansker og kroniske lidelser. Hjelpebehovet vil variere svært avhengig av grad av utviklingshemming og tilleggsvansker. Noen klarer seg selv i dagliglivets aktiviteter, mens andre trenger omfattende hjelp og støtte hele døgnet.

Hvor vanlig er utviklingshemming?

Det finnes ulike tall på hvor mange mennesker med utviklingshemming det finnes i Norge. Hovedsakelig vi man skille mellom tre anslag:

  • Personer som er diagnostisert ut fra ICD-10 av spesialisthelsetjenesten. Epidemiologiske undersøkelser fra barn født i 1980-85 i Akershus viser en forekomst av diagnostiserte barn med utviklingshemming på 0,6%.
  • Innrapportering fra kommunene til Helsedirektoratet. Helsedirektoratet opererer med innrapporterte tall fra kommune som ligger rimelig stabilt på ca 21 000 på landsbasis. Dette tilsvarer ca. 0,42 av befolkningen. De innrapporterte tilfellene utløser statlige tilskudd til kommunene. Dette kan kalles en "administrativ diagnose".
  • En statistisk beregning ut fra kriteriene i ICD-10. Anslagsvis utgjør mennesker med utviklingshemming reelt et sted mellom 1-3% av befolkningen, avhengig av hvordan man forstår utviklingshemming. Ved IQ-nivå som eneste kriterium, er prosentsatsen 2,27%, men ut fra definisjonen til WHO er ikke IQ alene et godt nok kriterium. Verdens Helseorganisasjon opererer derfor med en generell forekomst ut fra sin definisjon i ICD-10 på 1,5% av befolkningen. I Norge tilsvarer dette ca. 75 000 mennesker i 2015.

Hva er årsakene til utviklingshemming?

Vi skiller ofte mellom to hovedgrupper når vi snakker om årsakene til utviklingshemming:

  • Biopatologisk: Her kan man skille mellom genetiske og ervervede. Utviklingen i genteknologiske metoder gjør at man gi mer eksakte diagnoser for stadig flere. Downs syndrom er den mest kjente av kromosomfeilene som gir utviklingshemming, men mange diagnoser viser til sjeldne tilstander/syndromer hvor utviklingshemming er en del av syndrombildet .
  • Uspesifikk: I noen tilfeller vet vi ikke hvorfor utviklingshemmingen har oppstått, og ingen kjente diagnoser eller syndromer kan forklare den. Uspesifikk årsak er vanligst ved lett utviklingshemming. 

Vil du vite mer?

Ressurser