Det lukter nybakt kringle når Heidi Dalen åpner døren til det koselige, rødmalte huset en times kjøretur utenfor Oslo. Her kan plagede ungdommer få fred og ro. 

Denne saken ble opprinnelig publisert i Hjemmet (uke 33, 2018). Alle bilder er tatt av fotograf Charlotte Wiig. 

 

Heidi har vært beredskapsmor i tre år. Foto: Charlotte Wiig

Innenfor døren står den døve hunden Tobias og logrer. Han er ofte en isbryter, forteller Heidi (51), før hun viser ham kurven i gangen. For tre år siden bestemte hun og mannen seg for å åpne hjemmet sitt for barn og unge som trenger det når det haster. Tanken hadde ligget der lenge.

– Vi tenkte på det i mange år. Vi likte så godt å ha ungdom i huset. Men vi ville at den yngste datteren vår skulle være ferdig på ungdomsskolen. Så gikk bare tiden. Helt til vi så det skulle være et informasjonsmøte på Akershus Ungdoms- og Familiesenter om det å være beredskapshjem. Etter møtet kom vi endelig i gang med prosessen.

Nå er døtrene 24 og 28 år.  I tillegg har mannen til Heidi en sønn på 38 år fra tidligere.

– Så det tok noen år for tanken å modnes, dessverre. Slik tror jeg det er for mange. Vi skulle ønske vi hadde kastet oss ut i det lenge før. Vi blir bedt inn på kjøkkenet, med den deilige duften av bakst. En ungdom kommer inn, hilser med et fast håndtrykk. Ungdommen spør pent om å få smake, og Heidi svarer ja. Hun deler opp noen kakestykker til gutten og legger dem på en asjett. Gutten tar med seg kakestykkene og går opp trappen til det de kaller ungdomsstua. Tobias labber etter, men han får ikke være med opp. Det er ikke alle barn som liker dyr. Tobias legger seg i en krøll ved trappen, grynter litt.

På to timers varsel

Når man er beredskapshjem, hender det at et nytt barn kommer på to timers varsel. Det hender også at den eneste informasjonen Heidi og mannen får er kjønnet på den som kommer. Beredskapsrommet er malt i duse farger. En seng, et skrivebord, en liten sofa. Putene i sofaen og sengetøyet endrer farge ettersom det er en gutt eller jente som kommer. Men alle kjenner duften av noe godt i det døren åpnes. Kringle, hvis Heidi har litt tid på seg. Ellers blir det vafler eller lapper.

Når ungdommen har satt skoene i gangen og barnevernet har dratt, starter jobben med å skape tillit, trygghet og forutsigbarhet.

– Det må være vanskelig noen ganger? Mange ungdommer er jo så lukket?

– Noen strever med å snakke den første tiden. Derfor er det viktig å være tålmodig. Vi må prøve å møte dem der de er, gjøre dem trygge i situasjonen de er i. Vi må lytte til dem og se dem. De må føle at vi bryr oss og genuint er der for dem.

EGET ROM: Heidi rer opp sengen med farger som passer den som kommer. Foto: Charlotte Wiig

– Vi bruker i tillegg mye tid første tiden på praktiske ting, som matvaner og leggerutiner. Noen liker å legge seg alene, noen vil at vi skal sitte på rommet til de sovner. De må fortelle oss hvordan de liker å bli trøstet. Om de vil ha en klem eller ikke. Jeg prøver å fortelle dem at vi kan prøve å se på oss som samarbeidspartnere. At jeg ikke kan lese andres tanker, at de selv må tørre å si hva de liker og hva de føler. Du får så øra flagrer av og til også. Det er bare smerteuttrykk. Noen er urolige i det ene øyeblikket, for så å sitte på fanget og bli vugget i seng det neste. De er så sårbare. 

Gjensidig tillit er viktig

– En del ting er vel også vanlig ungdomsproblematikk. Hormonene er jo i full sving?

– Flere av utfordringene er som med andre ungdom: Hvor mye skjermtid, for eksempel. Eller telefon ved sengen. Vi anbefaler dem å ta telefonen ut av rommet på natten, men jeg tror på gjensidig tillit. Dersom de selv viser at de tar ansvar, så gjelder det å ikke være helt fastlåst i prinsippene sine. Noen synes også det er deilig at vi setter disse grensene. Da kan de skylde på oss for at de ikke er tilgjengelige hele natten. Flere av barna som kommer hit, sover endelig natten gjennom. Jeg vet jo selv hvor stressa jeg kan bli av telefonen på nattbordet, ler Heidi.

– Hva har overrasket deg mest?

– Det overrasker meg hvor mange unge i dag som lever under forferdelige forhold, hvor vanskelig de har det.  Hva de står i over lang tid.  Det gjør skikkelig vondt av og til å høre historiene deres.

BEREDSKAPSHJEM I TRE ÅR: – Jeg skulle ha gjort det for lenge siden, sier Heidi Dalen. Foto: Charlotte Wiig

Om å gi slipp

– Det må være vanskelig å gi slipp? Dere er jo ikke et fosterhjem der barna blir boende over tid?

– Vi har tenkt mye det, at vi heller ville være beredskapshjem enn fosterhjem. Vi har tre egne barn, og de vil vi ha tid og mulighet til å følge opp. Et fosterbarn har man ansvaret for over mye lengre tid. Jeg ville hatt store problemer med å gi slipp. Jeg har jo det nå også, men nå vet jeg at vi kan hjelpe mange flere i en akuttfase. Det gir stor mening det også. Det at de ikke skal bo her for alltid, det må vi snakke om tidlig. Jeg møter av og til noen av dem som har bodd her på en kopp kaffe. Det er veldig hyggelig.

– Men er det ikke trist når de drar videre?

– Jo, jeg gråter som bare det hver gang. I tillegg er jeg utrolig lettrørt. Gråter for den minste ting. Det observerer ungdom fort. Ser vi en film, Løvenes Konge for eksempel, sitter de og kikker på meg.  De vet at jeg begynner å gråte. Av og til tror jeg de synes det er fint.

«At jeg gråter når de skal dra herfra, viser dem at jeg faktisk bryr meg. At jeg har snakket sant når jeg sier de har fått en plass i hjertet mitt.»

Et sted å be om hjelp

Er det noe som har gått galt eller ting Heidi er usikker på, blir hun fulgt opp både på dagtid, kveld og natt. Det føles trygt.

– Men hva kreves for å bli beredskapshjem?

– To terapeuter kom hjem til oss og hadde dybdeintervjuer, der absolutt alt kom på bordet. Har du hatt egne vanskelige erfaringer i livet, er det viktig å fortelle om dem med en gang. Det kan jo være en fordel hvis man selv «har vært ute en vinternatt». Da er det lettere å sette seg inn i noe av problematikken ungdommene kommer med. Samtidig må man ha jobbet med egne opplevelser, gjort seg ferdige med dem. Ellers kan egne traumer trigges av ungdommenes historier.

– Annenhver uke møtes alle vi som er beredskapshjem. Da kurses vi først innenfor et emne, så deler vi erfaringer, hjelper og støtter hverandre. Jeg hadde ingen kunnskap om disse tingene på forhånd. Men jeg har lært enormt mye, også om meg selv.

– Må man være to for å bli beredskapshjem?

– Nei, man må ikke være to. Mannen min har en jobb der han er mye borte. Jeg sluttet i den gamle jobben min for dette. Selv om det å kalle det en jobb kan være litt sårt for ungdommen å høre. Jeg unngår å bruke det ordet overfor dem. Er de her over litt tid, får vi tilbud om en avlastningshelg i måneden. Våre to døtre er godkjente som avlastere. Sånn sett er dette blitt en familieinnsats. Det føles ekstra meningsfullt.

– Hva vil du si til dem som tenker på å bli et beredskapshjem?

– Som jeg sa tidligere, vi skulle gjort det lenge før. Det blir mer en livsstil enn en jobb. Det gir så mye mer enn det tar. Jeg får nesten tårer i øynene når jeg snakker om det. Når en ungdom som kanskje har vært redd og usikker, plutselig tør å åpne opp, tør å dele noe med deg. Jeg opplever mange slike magiske øyeblikk.