Anne og Gunder Grimsrud fra Brandbu hadde i lang tid forsøkt å få egne barn, men etter to mislykkede prøverørsforsøk begynte de å tenke på andre alternativer.

Ekteparet Anne og Gunder har aldri angret på valget om å bli fosterforeldre, og beskriver det selv som en mulighet til å gjøre en positiv forskjell i et barns liv.

- Det var en belastning å gå gjennom behandlingene for å få egne barn, og vi rettet derfor blikket utover fordi vi visste at det var mange barn som trengte hjelp. Vi hadde et sterkt ønske om å bli foreldre, og siden vi ikke kunne få egne barn var det å bli fosterforeldre ett av alternativene, forteller Gunder.

Da de så en annonse fra Fosterhjemstjenesten med teksten «Kan og vil du bli fosterhjem?», og en invitasjon til PRIDE-kurs (opplæringskurs for nye fosterforeldre), bestemte de seg for å melde seg på.

- Det var et kjempebra kurs, men jeg skal innrømme at jeg var skeptisk da jeg så timeplanen som blant annet inneholdt rollespill. Jeg er jo ikke akkurat noen skuespiller, ler Gunder.

Kursene har en varighet på ca. tre måneder, og skal være en tid med kursing og egenrefleksjon for at deltakerne skal finne ut om det å bli fosterhjem er noe for dem.

- På fagseminarene fikk vi en del egentid, og da gikk vi flere turer der vi reflekterte og snakket om det vi hadde lært på kurset. De stundene var veldig viktige for oss for å finne ut om dette var noe for oss, forteller Gunder. 

Usikre på egen kompetanse som foreldre

En felles opplevelse både for de som får egne barn og de som skal bli fosterforeldre, er at man ikke eksakt vet hva som venter.

- Vi hadde ingen barn fra før og var usikre på om vi hadde kompetansen som trengtes. Jeg må innrømme at jeg også tenkte over den ekstra ryggsekken fosterbarna har med seg, sier Gunder.

Som fosterhjem kan man aldri vite med sikkerhet hvor lenge fosterbarna blir boende i hjemmet. Noen har kortere plasseringer, mens andre fosterbarn blir boende til de er 18 eller 23 år.

- Vi ønsket oss en langtidsplassering, men måtte være psykisk forberedt på at barnet kunne bli flyttet før hun ble voksen, forteller Gunder.

- Vi ønsket oss barn og da en baby. Det var helt klart et egoistisk behov. Mange sier vi er så snille som er fosterforeldre, men slik ser ikke vi det. Vi hadde et sterkt ønske om å bli foreldre og gjorde det ikke for å være snille. Man kan ikke tenke på det som en jobb eller oppgave. Misforstå meg rett, det er en jobb, på lik måte som det å være forelder er en jobb, men man må ha et sterkt ønske om å bli forelder og gå inn med hele mors- og farskjærligheten for å lykkes, mener Anne.

Etter at Anne og Gunder ble godkjent som fosterforeldre kom fem måneder gamle Elise hjem til dem i 2002. Elise hadde blitt diagnostisert med en alvorlig hjertefeil, og etter at hun kom til Anne og Gunder ble hun raskt alvorlig syk. Legene fant ut at hun i tillegg til å ha hjertefeil også var sterkt utviklingshemmet.

- Det har vært mange tøffe tak og flere runder med sykdom der vi har måttet være på sykehuset med Elise. Vi har måttet åpne hjemmet vårt for hjelpeapparatet, i tillegg til de vanlige besøkene av kontaktperson og tilsynsfører. Det er klart at det går litt ut over privatlivet, men samtidig er vi heldige som har barnevernet i ryggen og god hjelp fra kommunen vi bor i, sier Anne.

- Når det blåser som hardest er vi sterkest sammen, istemmer Gunder.

Men et sterkt utviklingshemmet barn med store behov har også gjort at ekteparet tenker annerledes:

- Jeg har lært mye av Elise. Jeg blir inspirert av hennes viljestyrke, som for eksempel da jeg så hvordan hun kjempet for å komme seg opp fra gulvet for å stå. Da er det mange ganger jeg tenker at mine utfordringer kanskje ikke er så store, forteller Gunder.

Blitt kjent med en rik verden

I 2004 adopterte ekteparet Andreas fra Etiopia. Forholdet mellom Elise og Andreas har vært godt selv om Elise ikke har språk og fortsatt befinner seg på ettårsstadiet. Til tross for at det ikke er et gjensidig søskenforhold har Andreas gjennom oppveksten vært veldig opptatt av at storesøsteren skulle bli behandlet likt som han.

- Han ble rett og slett sint hvis han følte at Elise ikke fikk det samme som han. I både barnehagen og på skolen har Andreas vært opptatt av at andre skal ha det bra, men han står også opp for egne behov og sier klart ifra hva han trenger, sier Gunder.

Til personer med egne barn som vurderer å bli fosterforeldre mener de at det er viktig å tenke gjennom hva det vil si for barna i familien at man blir et fosterhjem.

- Det krever mye av egne barn, noe som også er tema på PRIDE-kurset. Det er viktig å involvere barna og høre om de er villige til å ofre noe. Som fosterhjem vil hverdagen bli annerledes, men samtidig utvikler fostersøsken gjerne stor empati og får med seg positive verdier, mener Anne.

En hverdag med et barn som trenger tett oppfølging, samt en tenåring i huset, gjør hverdagen krevende for ekteparet.

- På spørsmål om vi hadde gjort det igjen, er svaret ja. Mange som hører historien vår tenker at det vi gjør er en umulig oppgave, men vi er blitt kjent med en verden som er veldig rik. Riktignok har vi gått glipp av mye, og fritid og reiser har vært begrenset, men vi har fått så mye igjen på andre områder, sier Anne.

Til alle som vurderer å bli fosterhjem er Gunder og Anne samstemte:

- Gå på PRIDE-kurs! Still mange spørsmål og vit hva du sier ja til. Det å være fosterhjem innebærer samarbeid med mange instanser. På et eller annet tidspunkt må du be om hjelp, og da er det viktig at du evner å samarbeide. Det er en viktig jobb som gir deg mye, og behovet der ute er stort. Vi kan alle gjøre en forskjell, mener Anne.  

Ektemannen er helt enig, og mener at det er mange potensielle fosterhjem der ute.

- Alle kan klare å være fosterhjem, men det handler om å ville nok. Du må være villig til å gjøre noen endringer i livet, og det er ikke sikkert at livet blir som før. Men man får faktisk mulighet til å gjøre en positiv forskjell i et barns liv. Vi har aldri angret på valget vi tok - vi har fått igjen mye mer enn vi har ofret, avslutter Gunder.