Livene til barn og unge blir påvirket av å vokse opp i fattigdom. Vi ser systematiske forskjeller mellom barn som vokser opp i familier med lav inntekt og andre barn på flere viktige områder i barns liv. Men ikke alle opplever det slik. De fleste barn i Norge, også mange av de som vokser opp i familier med lav inntekt, har ikke slike levekårsutfordringer.

Konsekvensene av å vokse opp i en familie med lav inntekt kan bli tyngre å bære for barn i familier som har hatt lav inntekt i en årrekke sammenlignet med barn i familier som har lav inntekt kun i en kort og avgrenset periode. Foreldre kan ha større muligheter til å skjerme barna ved lav inntekt i kortere perioder.

En vanskelig økonomisk situasjon kan påvirke barn på flere måter. Mange barn bekymrer seg mye over familiens økonomi, så mye at det går utover søvn og konsentrasjon. Det å ikke ha råd til å delta på fotballaget eller i korpset, kan skape følelse av utenforskap.
Bursdagsselskaper og andre sosiale aktiviteter kan være vanskelig å være med på når pengene ikke strekker til. Noen barn dekker over situasjonen ved å si til foreldrene at de ikke har lyst til å delta. For noen kan valget stå mellom å spise kveldsmat eller å ha med matpakke på skolen dagen etter.

Fattigdom er et sammensatt og komplekst problem. Kombinasjonen av store helseproblemer, lav utdanning, liten arbeidsmarkedserfaring og svakt sosialt nettverk – sammen med lav inntekt – kan få store negative konsekvenser for familier og barna deres. Foreldre med store helsemessige, rus- eller psykiatri-problemer kan ha problemer med å prioritere barnas behov i hverdagen. Familier kan ha behov for støtte og hjelp i tillegg til inntektsheving for å bedre barnas levekår.

Konsekvensene av å vokse opp i en familie med lav inntekt kan vise seg både på kort og lang sikt. Dette gjelder for eksempel helse, skolegang, muligheter på arbeidsmarkedet, relasjonsbygging og inkludering i samfunnet kan påvirkes.

Å vokse opp i en familie med store levekårsutfordringer øker sannsynligheten for at barna fortsetter å ha de samme problemene når de blir voksne. Tidlig innsats og helhetlig oppfølging er nødvendig for å motvirke at fattigdom og levekårsutfordringer videreføres.

«Jeg er en av de uheldige som ikke hadde en bekymringsfri oppvekst. Allerede som 13-åring lå jeg i sengen og bekymret meg over penger. Jeg er vokst opp i et hjem med en mor og tre jenter. Mamma jobbet ikke, så vi levde på støtte fra staten. Mamma hadde fysiske plager som gjorde at hun ikke kunne jobbe, og siden det bare var oss, levde vi på den billigste måten vi kunne. (…) Jeg har en søster som er fire år yngre og en som er ni år yngre. Jeg tok egentlig vare på dem. Og min mor. Mamma gjorde så godt hun kunne, men det var ikke lett, hun var alene og slet selv. Så da ble det til at jeg fikk en rolle som ekstra-mamma. Jeg handlet mat og lagde middag. Jeg lagde matpakke og fulgte til skole og barnehage, før jeg selv gikk på skolen. Så som dere skjønner, så var det ikke bare penger som var problemet hos oss. Men penger var roten til mange av problemene, både i familien og ellers.»

Hentet fra antologien «I morgen er aldrig en ny dag» (Ordskælv 2016).

Andre konsekvenser

Bolig og nærmiljø

Boligen og nærområdet utgjør en viktig ramme for barn og unges oppvekst. De fleste barnefamilier i Norge, også lavinntektsfamilier, eier egen bolig. Men barn i familier med lav inntekt bor ofte trangere enn andre.

Noen av barnefamiliene som ikke eier egen bolig, flytter mye. Barn i familier med lav inntekt opplever oftere enn andre å måtte flytte vekk fra sitt nærmiljø.

Årsakene til hyppige flyttinger handler blant annet om at boligene har lav kvalitet, og at leieforholdene er uforutsigbare. Det finnes indikasjoner på diskriminering i leiemarkedet, og at vanskeligstilte stiller bakerst i køen.

Noen barnefamilier leier av kommunen. Barnefamilier som bor i kommunale leieboliger har i gjennomsnitt en betraktelig lavere bostandard enn andre. Familiene i kommunale boliger har flere problemer med støy og fukt, trekk og kulde, og lavere materiell standard.

Trange og slitte boliger kan gjøre det vanskelig for barn å få gjort lekser, eller å invitere noen hjem. Noen har bomiljøer som oppleves som utrygge for barn.

«Hjemme. Jeg lurer på hva de tenker nå som de ser alle de gamle bilene og bilvrakene som står malplassert på gårdsplassen foran huset. Legger de merke til blikktaket på garasjen, og hvor gammelt huset vårt er? Ser de den flassete og sprukne malingen? Eller er det bare meg som skammer meg over ting ingen andre tenker over?"

Fra antologien «I morgen er aldrig en ny dag» (Ordskælv 2016).

Helse/psykisk helse

Generelt har norske barn og ungdom god helse. Det er imidlertid en sammenheng mellom familiens inntektsnivå og barnas helse.

Å leve i fattigdom kan gi redusert helse og livskvalitet. Barn i fattige familier har større risiko for både fysiske og psykiske helseplager på kort og lang sikt. Undersøkelser har også vist at forekomsten av kroniske barnesykdommer er hyppigere i lave sosioøkonomiske grupper.

Barn i familier med lavt utdanningsnivå og lav inntekt er overrepresentert når det gjelder forekomst av helseproblemer som for eksempel astma, allergi, eksem, hodepine, magesmerter og ryggsmerter.

Det er sosiale ulikheter i opplevelsen av mestring, sosial støtte, stress og ensomhet. Barn i familier med dårlig økonomi kan oppleve stor grad av bekymring og stress som påvirker hverdagen deres på ulike måter.

Det er en statistisk sammenheng mellom vanskelig familieøkonomi og mentale helseproblemer hos barn, som atferdsproblemer, hyperaktivitet, følelsesmessige problemer, søvnproblemer og problemer knyttet til samhandling med jevnaldrende.

Svak økonomi kan også forårsake konflikter i familien og påvirke foreldrenes psykiske helse. Dette kan igjen påvirke foreldrenes oppdragerpraksis negativt, noe som kan få konsekvenser for barna.

"Jeg prøvde å søke hjelp flere ganger. Jeg snakket med helsesøster på skolen hver uke, og ble henvist videre til psykolog. Og det hadde kanskje hjulpet, om jeg ikke hadde måttet flytte hvert år for å begynne på en ny skole. Det ble vanskeligere hver eneste gang. Til slutt ga jeg opp å få hjelp med angsten og depresjonen. Jeg tenkte at jeg bare måtte lære å leve med det. Men jeg fikk mer og mer fravær fra skole og jobb. Jeg var redd for å gå ut av døren, redd for å gå på butikken. Redd for å møte mennesker. Jeg var redd for å bli skadet og såret. Jeg hadde til slutt så mye fravær fra jobb, at jeg ble nødt til å søke hjelp."

Fra antologien «I morgen er aldrig en ny dag» (Ordskælv 2016).

Skole

Skolen er en sentral arena for barns oppvekst, og skal gi like muligheter for læring og utvikling for alle barn. Skolen anses som et viktig virkemiddel for å hindre at fattigdom videreføres når barna blir voksne.

Samtidig ser vi at barn som vokser opp i fattigdom møter flere hindre på vei mot fullført utdannelse.

Barn fra fattige familier kan bære med seg bekymringer for både sine foreldre og seg selv, som kan gi utslag i konsentrasjonsvansker og svakere skoleresultater. Noen barn får heller ikke den oppfølgingen de trenger med skolearbeidet hjemmefra.

På tross av gratisprinsippet i norsk skole, kan begrensede økonomiske ressurser gjøre at barn ikke deltar i aktiviteter i skolens regi, både i og utenfor skoletid (Foreldreutvalget for grunnopplæringen 2016).

Selv om langt de fleste elever trives på skolen, kan det å ha lav sosioøkonomisk status påvirke den sosiale inkluderingen på skolen. Økonomisk status påvirker elevers relasjoner til lærer, medelever og for hvor utsatt eleven er for mobbing (Veland & Hamm 2015).

Manglende trivsel på skolen handler om skolen både som læringsarena og som sosial arena for samvær med venner.

Foreldres utdanningsnivå har stor betydning for barnas utdanning i Norge og betyr, sammen med foreldrenes yrkestilknytning, mye når det gjelder sannsynligheten for at barna vil tilhøre laveste inntektsklasse som voksen.

Fritidsaktiviteter

Barn i familier med lav inntekt deltar i mindre grad i organiserte aktiviteter enn andre barn. Dermed går de glipp av en viktig arena for barn og unge hvor de kan treffe andre og få mulighet til å utvikle sine ferdigheter.

Deltakelse i organisasjoner kan også fungere som en læringsarena for ungdoms identitetsutvikling og demokratiforståelse.

Anstrengt økonomi kan redusere sannsynligheten for deltakelse. Mange steder finnes en rekke ordninger og tiltak for å øke deltakelse blant barn og unge, som for eksempel åpen hall, utlånsboder og fritidskort.

For noen kan også andre forhold som begrensede sosiale nettverk, dårlig helse og svake norskkunnskaper, begrense tilgangen til informasjon om og muligheter for å delta i, fritidsaktiviteter. Det kan for enkelte være vanskelig og ressurskrevende å finne fram til og orientere seg i tilbud fra det offentlige og frivillig sektor.

Faktorer som har betydning for barn og unges deltakelse i fritidsaktiviteter:

  • Kjønn og alder
  • Familieressurser/foreldrenes utdanning
  • Familiens økonomi
  • Innvandringsbakgrunn
  • Bosted
  • Funksjonsevne
  • Interesse og motivasjon

«Jeg gikk en stund i korps da jeg var yngre og trivdes godt der, men det som alle andre ting koster penger. Jeg ble lei av den dårlige samvittigheten for at det ble brukt penger på meg som kunne gått til mat. Siden jeg var eldst og var klar over de problemene vi hadde, gikk dette mest på meg. Jeg tror ikke den dag i dag at mine småsøsken vet hvor magert det var, og de er blitt store jenter på 15 og 19 år. Vi kunne ikke gå på ski, jeg hadde ikke ski og de gamle skiene til de andre var alt for små. Pluss at det er ikke så gøy å gå rundt med Ole Brumm-ski når du er 10 år gammel. Uteklærne var slitte og gamle så vi holdt oss mye inne på vinteren.(…)

Men er det riktig at et barn i en alder av 12 år skal ligge våken om natten og tenke på at familien er fattig? Dette er noe som man ikke kan skjule for sine barn uansett hvor mye man prøver.»

Utdrag fra «Saras historie» (Penga og livet, Voksne for barn)

Publisert 29. august 2018.
Oppdatert 23. november 2018.