Hva er fattigdom?

Når vi snakker om fattigdom i Norge, er det ut fra en relativ forståelse av begrepet.

Absolutt fattigdom viser til det å mangle helt essensielle ting i livet – å leve på et eksistensminimum. I et land som Norge, hvor den generelle levestandarden er høy, forstås fattigdom som et relativt fenomen. Relativ fattigdom handler ikke nødvendigvis om materielle mangler og fysisk overlevelse, men også om ulikheter i samfunnet.

«En person er fattig dersom vedkommende mangler ressurser til å delta i samfunnets aktiviteter og å opprettholde den levestandarden som er vanlig i dette samfunnet» (Townsend 1979: 31).

Med et slikt utgangspunkt kan vi snakke om fattigdom blant barn både som et uttrykk for manglende muligheter og som et uttrykk for ressursknapphet. Noen barn og unge har ikke de samme mulighetene og mangler ressurser sammenlignet med andre fordi, ulike faktorer kan hindre dem i å utnytte muligheter som påvirker fremtiden deres. Det kan føre til utenforskap og marginalisering.

Fattigdom beskrives ofte som et gjenstridig problem («wicked problem»). Et gjenstridig problem kjennetegnes ved utfordringer som er komplekse og fragmenterte. Utfordringene har ikke kun én årsaksforklaring, og ansvar for løsninger og tiltak fordeler seg over flere fagområder, sektorer og forvaltningsnivåer.

Med andre ord kan foreldres utdanningsbakgrunn, helse, forhold til rus, tilknytning til arbeidslivet, økonomiske situasjon og dårlige boforhold, sammen og hver for seg, påvirke barns helse, skoleresultater og muligheter til deltakelse på ulike samfunns- og fritidsarenaer.

Risiko

Ikke alle barn i lavinntektsfamilier opplever fattigdom. Men det å vokse opp i en familie med vedvarende økonomiske vansker innebærer en høyere risiko for å oppleve ulike negative konsekvenser av fattigdom. Les mer om konsekvenser av fattigdom.

Lav inntekt spiller sammen med sosiale og helsemessige utfordringer, og gjør at barn og familier har økt risiko for marginalisering og utenforskap. Dårlige levekår utfordrer barns muligheter til å realisere sine rettigheter slik de er nedfelt i barnekonvensjonen.

Les mer om barns rettigheter i Norge.

Ofte bruker vi en definert grense på lavinntekt for å måle omfanget av fattigdom. Statistikken gir et anslag på omfanget av barn i familier med betydelig lavere inntekt enn folk flest. Statistikken er ikke et mål som kan brukes til å nøyaktig identifisere hvor mange som har behov for hjelp og støtte heller ikke hva slags bistand det er behov for. Les mer om hvordan måle fattigdom.

Vi vet at barn i familier med lavinntekt i større grad enn andre er utsatt for levekårsulemper på alle arenaer i livet. Dette innebærer også en risiko for at barna selv vil oppleve levekårsutfordringer når de blir voksne.

Vi mangler så mye. Jeg har ikke egen seng fordi det ikke er plass til det på det ene soverommet vi har, og stua er for liten til både sofa og seng. Jeg må derfor sove i samme seng som mamma. Og så er det kaldt i leiligheten, vi må være forsiktig med strøm fordi vi har ikke råd til å betale det selv. Og så har ikke jeg vinterklær, jeg har heller ikke egen pc, jeg har ikke noe utstyr. Jeg synes alt er vanskelig og flaut. 

(Hentet fra Sammen i innsatsen mot barnefattigdom i Drammen kommune, Gustavsen et. al 2012).

Kilder

Bakken, A. et al. (2016). Sosiale forskjeller i unges liv – Hva sier Ungdata-undersøkelsene? NOVA Rapport 3/2016, Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.

Fløtten, T. & Nielsen, R.A. (2015). Barnefattigdom – en kunnskapsoppsummering. I Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (2015). Barn som lever i fattigdom. Regjeringens strategi (2015-2017) s.90-114.

Hagen, K. (2017). En helhetlig oppvekstpolitikk – og samordningens dilemma, Oppvekstrapporten 2017, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.

Townsend, P. (1979) (1983). Poverty in the United Kingdom. A survey of household resources and standards of living. Harmondsworth: Penguin Books.

Publisert 22. mars 2018.
Oppdatert 23. november 2018.