Å måle fattigdom

Det finnes flere måter å måle fattigdom på, knyttet til inntekt og andre forhold.

Lavinntektsmål

Den mest brukte måten å måle inntektsfattigdom på, er å måle hvor stor andel som har en inntekt under 60 prosent av medianinntekten i et land, justert etter sammensetning av barn og voksne i husholdningen..

Denne definisjonen knyttes opp mot risiko for fattigdom, og benyttes av både Norge (Statistisk sentralbyrå - SSB) og EU (Eurostat). SSB bruker ikke begrepet fattigdom i sin statistikk, men holder seg til begrepet lavinntekt. Vedvarende lavinntekt knyttes til familier med lavinntekt i minst tre år sammenhengende.

Andre, som for eksempel OECD, benytter en definisjon som måler hvor stor andel som har en inntekt under 50 prosent av medianinntekten i et land. Ulike definisjoner av lavinntekt kan gi ulikt antall fattige barn.

For alle statistiske fattigdomsmål gjelder det at de fungerer mer som indikatorer på økonomisk vanskelige livssituasjoner enn som presisjonsmåling av et spesifikt avgrenset fenomen. Uansett hvilket fattigdomsmål som benyttes kan man ikke med sikkerhet avgrense hvem det er viktig å hjelpe.

Samtidig skal man være klar over at innsatser og tiltak ikke bare bør rettes inn mot barn som opplever fattigdom. Det er også viktig med forebyggende innsats for å unngå at barn opplever fattigdom og konsekvenser av fattigdom. Dermed er det viktig å også definere en større risikogruppe enn de som er aller mest utsatt.

Det vil være en verdimessig avveining hva som er barns forbruksbehov dersom man måler fattigdom blant barn med denne metoden.

Statistikkverktøy: barnefattigdom.no

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets statistikkverktøy barnefattigdom.no viser omfang av fattigdom blant barn gjennom lavinntekt (60 prosent av medianinntekten i Norge).

Men også andre faktorer påvirker risikoen for fattigdom. For å utfylle bildet av barn i økonomisk sårbare familier presenterer barnefattigdom.no informasjon om hvor mange barn det er som bor i lavinntektshusholdninger fordelt på ulike indikatorer som sier noe om risiko for fattigdom.

Også andre typer indikatorer kan bidra til å belyse levekårssituasjonen i en kommune.

Mangel på levekårsgoder som fattigdomsmål

Å måle hvem som mangler levekårsgoder (eiendeler og aktiviteter som er nødvendige for å ha en akseptabel levestandard) kan fungere som en indikator på fattigdom. Dette gjøres gjennom representative spørreundersøkelser.

Denne målemetoden synliggjør hvordan folk faktisk har det i en materiell forstand, men reflekterer ikke hvordan folk kan ha en god levestandard selv om de mangler visse goder.

Forbruksbasert fattigdomsmål

Et forbruksbasert fattigdomsmål måler om folk har en inntekt som dekker det det koster å skaffe seg utvalgte grunnleggende levekårsgoder. Et eksempel er SIFOs minimumsbudsjett, som legger opp til det laveste forbruksnivået som kan aksepteres av befolkningen.

Det vil være en verdimessig avveining hva som er barns forbruksbehov dersom man måler fattigdom blant barn med denne metoden.

Subjektive fattigdomsmål

Et subjektivt fattigdomsmål kartlegger om folk selv opplever seg som fattige. Gjennom spørreundersøkelser stilles respondenter spørsmål om hvordan de opplever egen økonomi.

Subjektive fattigdomsmål kan utgjøre supplement til andre fattigdomsmål, selv om subjektiv opplevelse av økonomisk knapphet ikke nødvendigvis innebærer at en husholdning har lav inntekt eller dårlige levekår.

Kilder

Borgerås, E. (2016). Minimumsbudsjett for forbruksutgifter. Et forbruksbasert fattigdomsmål. Oppdragsrapport nr. 14-2016. Forbruksforskningsinstituttet SIFO – Høgskolen i Oslo og Akershus.

Fløtten, T. & Pedersen, A. W. (2008). Fattigdom som mangel på sosialt aksepterte levekår. I Harsløf, I. & Seim, S. (Red.), Fattigdommens dynamikk. Perspektiver på marginalisering i det norske samfunnet. (3 ed., s. 34-61). Oslo, Universitetsforlaget.

Publisert 22. mars 2018.
Oppdatert 03. desember 2018.